– Sykepleiere må tenke selv
Helsepersonell opplever at forskriften om helsehjelp til personer uten lovlig opphold i Norge strider mot egen yrkesetikk.
Forskriften om helsehjelp til personer uten lovlig opphold er
helt klart i strid med de yrkesetiske prinsippene til leger og
sykepleiere, sier Frode Eick, sykepleier og daglig leder ved
Helsesenteret for papirløse migranter i Oslo.
I det ordinære helsevesenet blir spørsmålet om hvordan man kan
gi pasienten best mulig hjelp overskygget av spørsmål om
rettigheter og økonomi, med bakgrunn i innvandringspolitiske
hensyn, opplever Eick. Han mener at en del som jobber i
helsevesenet har lite kunnskap på området.
– Det er tross alt en liten pasientgruppe det dreier seg om.
Men på alle ulike avdelinger vil det fra tid til annen komme en
pasient uten lovlig opphold.
Tøyer grensene
Marry-Anne Karlsen er sosialantropolog og stipendiat ved Uni
Research Rokkansenteret. I sin doktorgrad har hun tatt for seg på
hvilken måte migrasjonskontrollen er blitt en del av
helsepersonells hverdag.
Karlsen har undersøkt hvilke etiske utfordringer denne
kontrollen fører med seg og i hvilken grad helsepersonell er villig
til å ta del i kontrollen. Og i hvor stor grad de yrkesetiske
prinsippene brukes til å tøye forskriften.
– Veldig mange fant det vanskelig å forholde seg til både
regelverket og de yrkesetiske prinsippene. Enkelte tøyde grensene
og ga helsehjelp i tvilstilfeller, sier Karlsen, som nå er i ferd
med å avslutte doktorgraden.
Uklar forskrift
Personer uten lovlig opphold i Norge blir ofte omtalt som
papirløse migranter. Deres rett til helsehjelp er i utgangspunktet
begrenset til «helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente».
Dette kommer fram i Forskrift om rett til helse- og
omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket.
Retningslinjene presiserer at helsepersonell ikke har plikt til
å undersøke når utreise skal skje. Målet med forskriften er å sikre
lik behandling for personer uten lovlig opphold og minske
uklarheter for helsepersonell.
Men i praksis viser forskningen til Karlsen at mange
helsearbeidere opplever at forskriften er uklar og pålegger dem å
ta innvandringsregulerende hensyn når de skal vurdere behandling.
Tenke selv
Karlsen sier at forskriften ikke gir noe forbud om å gi hjelp,
men i stor grad overlater til helseforetakene å ta valget. De kan
gi behandling, men vil ikke få økonomisk kompensasjon.
– Det er nok en tendens til å tolke regelverket strengt fordi
mange er usikre på hvilken hjelp de kan gi og ikke gi. Dermed
venter flere med å sette i gang behandling, sier stipendiaten.
Frode Eicks inntrykk er at behandlingen ofte blir vurdert på en
mangelfull måte. Han sier at forskriften gjelder øyeblikkelig
hjelp, men ikke all lidelsen som fører fram til punktet hvor
øyeblikkelig hjelp blir nødvendig.
– Vi kommer borti pasienter som har sterke smerter og ikke får
operasjon, og pasienter med invalidiserende lidelser som ikke får
den hjelpen de trenger, forteller sykepleieren.
Eick tror at prosedyrene og strukturene i helsevesenet fører
til at mange leger og sykepleiere har liten trening i å tenke selv
når de møter pasienter som ikke passer inn i systemet. Han tror en
del kjenner seg tryggest ved å si at slik er systemet, selv om det
fører til at pasienten ikke får hjelp.
– Det pasientene trenger er helsepersonell som tenker
selvstendig og bruker tid på pasientene. Og som ser pasienter som
pasienter og ikke som immigranter, fastslår Eick.
Forskjellsbehandling
I doktorgraden har Karlsen intervjuet omkring 50 helsearbeidere.
Hun mener at forskningen viser at migrasjonskontrollen i praksis
blir trukket inn i helsetjenestene. Mange av de intervjuete legene
og sykepleierne opplever at innvandringspolitiske hensyn kommer i
konflikt med de medisinsk faglige vurderingene.
– Klinikerne som er intervjuet sier selv at det er nesten
umulig å avgrense hva som er nødvendig helsehjelp eller ikke, og
hva som kan vente. Likedan er forskjellsbehandlingen og
tilfeldighet i tilbudene betydelige, sier Per Nortvedt, professor
ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo.
Statssekretær Cecilie Brein-Karlsen (Frp) i Helse- og
omsorgsdepartementet sier hun forstår at dette kan være vanskelige
avveininger for helsearbeidere. Hun viser til forskriften, og at
departementet utover det ikke har mer å tilføye.
Professor Nortvedt sier at pliktetikk og nærhetsetikk, som ofte
styrer helsepersonells prioriteringer, vil si at man skal gi
omsorgsfull og forsvarlig helsehjelp til pasienter uavhengig av
innvandringspolitiske hensyn. Han mener det vil være vanskelig ikke
å starte en nødvendig behandling selv om vedkommende skal reise ut
og ikke kan sluttføres i hjemlandet.
– Det strider mot grunnleggende velgjørenhetsprinsipper i
helsetjenesten og plikten til å yte helsehjelp ut fra individuelle
behov. Innvandringspolitiske hensyn er ikke uttrykk for
universelle, uforgjengelige rettigheter, men skapt av en bestående
politisk orden, påpeker Nortvedt.
Sterkere på banen
Barn og gravide har noe utvidete rettigheter. Samtidig sier
forskriften at det ikke skal settes i gang behandling dersom det
foreligger sikker kunnskap om en snarlig utreisedato for barnet, og
at det vil være uforsvarlig å starte en behandling som ikke kan
sluttføres.
Eick forteller at han gjennom Marry-Anne Karlsen fikk høre om
et barn i Bergen som ikke fikk operasjon. Det var ingen sikker
utreisedato, men legene måtte forsikre seg om forsvarlig oppfølging
av operasjonen. Når det ikke lot seg gjøre, fikk ikke barnet den
hjelpen det trengte før utreise og har så vidt Eick vet ikke fått
muligheten til operasjon i landet de kom tilbake til.
– Helsepersonell bør komme sterkere på banen, tenke selv og
behandle pasienter som pasienter, gjentar han.
Tydeligere problemer
Da Karlsen intervjuet helsepersonell, spurte hun om hva
formuleringen «helsehjelp (…) som ikke kan vente» betød for dem som
fagpersoner. Formuleringen ble avvist som «et meningsløst begrep
oppfunnet av byråkrater og jurister uten noen forankring i det
medisinske».
Karlsen forteller at bakgrunnen for forskriften slik den er i
dag, er at blant annet Legeforeningen og Røde Kors ønsket et
tydeligere regelverk som gjorde det klarere hvilke rettigheter
papirløse flyktninger har i forbindelse med helsehjelp.
– Men dagens forskrift gjorde det ikke enklere. Motsetningene
mellom regelverket og de yrkesetiske prinsippene kom bare enda
tydeligere fram, sier hun.
Usannsynlig
Alle voksne asylsøkere med endelig avsalg på asylsøknaden skal
kunne forlate landet i løpet av to til tre uker. All helsehjelp som
ikke må gjøres innen den tid skal utsettes, og utføres i landet de
tilbakeføres til. Karlsen påpeker at forskriften sier ingenting om
utreise innen tre uker er realistisk.
I praksis blir mange asylsøkere uten lovlig opphold værende i
landet mye lengre.
– Av dem jeg har snakket med som jobber med asylsaker, så er
treukersfristen helt usannsynlig. Jeg vet ikke grunnlaget for
forskriften, men jeg treffer mennesker som har vært i landet uten
opphold i opp til 15 år, forteller Eick.
Karlsen sier at noen ønsker seg tydeligere retningslinjer, men
at det ikke har vært noe stort press for å endre regelverket.
– Det kan være fordi mange ikke møter på disse
problemstillingene i arbeidet. Men det kan også skyldes mangel på
kunnskap om regelverket og mangel på kunnskap om
innvandringspolitikk generelt, tror hun.
0 Kommentarer