Ligg helt i ro, sa jordmor

Jeg har to barn, en sønn og en datter. De er født i 1950 og 1952, tror jeg.
De ble født på sykehuset i Tønsberg, for doktor Hafner bestemte det sånn. Den første ungen min lå helt feil inne i magen, så familielegen vår, doktor Bjørnli, sendte meg videre til doktor Hafner, for han kunne alt slikt. Doktor Bjørnli var slik en flott mann, og han tok meg på største alvor. 
Jeg trodde aldri jeg skulle overleve det der. Føde­stuen hadde vindu ut mot søsterhjemmet, og der så jeg mange mennesker som gikk frem og tilbake. Jeg tenkte at der skulle jeg aldri mer gå! 
Jeg var alene i alle timene der inne på fødestuen, bortsett fra da hodet ble født. Mannen min var sjømann og moren min var livredd for sykehus og nektet å bli med meg. Ikke engang til døren ville hun gå. 
Det var så mye snø den vinteren, så jeg måtte gå opp til veien, for taxien kunne ikke kjøre ned. Det opprørte faren min at det ikke var brøytet ned til huset vårt. Naboene var så redde for at gjerdene rundt eiendommene skulle bli skadet, så de ville ikke ha noen brøytebil. Min far ga seg ikke og til slutt fikk han viljen sin. Det ble ryddet snø med hest og kjerre og for all ettertid hadde vi snøfrie veier. Jeg bodde hjemme hos foreldrene mine, for mannen min var på sjøen.
Jeg fikk et eget føderom, men det var bare­ tynne­ skillevegger mellom rommene. Jeg kjente­ hun som lå ved siden av meg, og hun var dypt ­religiøs. Hun lå og ropte på Gud og da ble jeg ­enda reddere, for jeg tenkte at når Gud ikke hjelper­ henne, da vil han i alle fall ikke hjelpe meg ­gjennom dette. Mammas redsel ble min. Jeg tror jeg fikk noe smertestillende, for jeg var jo helt hysterisk og trodde at jeg skulle dø.
Etter fødselen fikk jeg store blødninger og måtte­ bli i sengen. I ti dager lå jeg der og fikk ikke stå opp. Jeg var livredd for å ikke gjøre som de sa, for overjordmor kom daglig inn på visitt og viftet med pekefingeren og bad meg ligge i ro. Vi var ti damer som lå på en sal og hadde hver vår seng. Til og med midt på gulvet hadde de plassert to senger, og de to som lå der snorket noe helt forferdelig. 
Vi fikk bare se barna da de var inne til mating. Jeg kan ikke huske at vi lærte noe om stell, men jeg hadde heldigvis masse melk. 
Da datteren vår skulle døpes i Vallø Kirke kom moren min med et sjal som var helt gult av elde og dette forlangte hun at jeg skulle ha rundt den fine dåpskjolen. Det var så stygt, men jeg hadde ikke annet å gjøre enn å ta det på, for moren min sa at slik skulle det være. 
Jeg husker også så godt den flotte barnevognen vi hadde. Den var gul og laget på barnevognfabrikken i Fredrikstad. Veldig dyr, men mannen min var sjømann og tjente gode penger.