Mor, jordmor og fostermor

– Tilhører dere en spesiell sekt?

Det spørsmålet har Helene Gavlen ofte fått. En familie med seks barn er ikke et vanlig syn.

Svaret er nei. Det dreier seg mer om livsstil.

Hus på 400 kvadrat

Helene Gavlen (39) bor på Sotra, tjue minutter med bil fra Bergen. Her på landet er det god plass til et hus på 400 kvadratmeter, en romslig parkeringsplass og en hage som består av svaberg og lyng. Nå står hun brun og blid i døråpningen.

Les også: – Trenger rause fosterforeldre

Hun viser vei opp i annen etasje til kjøkkenet. Det er merkelig stille i en bolig som huser åtte mennesker. Men det er søndag. I går kveld kom de hjem etter en ukes ferie i Tyrkia. Et par av barna har allerede dradd for å spille fotballkamp. Én er på ferie et annet sted. To er ute og leker med venner. Én har ennå ikke stått opp.

For å ta det med en gang: Gavlen har født fire av barna selv: Adrian (13), Henriette (9), Miranda (8) og Andrea (7). I tillegg har familien to fosterbarn, som er 15 og 20 år. I de åtte siste årene har Gavlen vært fostermor i full stilling.

Dramatikk i Tyrkia

Utenfor kjøkkenvinduene er det en velbrukt trampoline, sklie og sandkasse. Et solid trebord med benker rundt har plass til en hel barnehage. Ingen prydbusker er i sikte, ikke et blomsterbed. Men utsikt er det i alle retninger, helt til havs.

Uken i Tyrkia var et kjærkomment avbrekk, men ikke uten dramatikk. Eldstedatter Henriette var ikke helt i form da de dro, uten at det bekymret mor. – Men så ble hun helt elendig, hadde vondt i ører og hals, fikk høy feber. Vi dro til sykehuset, og der ble hun innlagt.

Ingen snakket engelsk, og personalet satte straks i gang med intravenøs antibiotikabehandling.

– De pøste på med poser. De var til og med hengt opp uten navn. Til slutt sa jeg nei. Jeg fjernet veneflonen, og så dro vi bare. Jeg er glad jeg har helsefagbakgrunn. Jeg skulle jo ikke vært der, siden jeg er gravid.

– Hva? 

– Ja, så jeg skal på sykehus om noen måneder. Jeg vet jo at når man har vært på utenlandsk sykehus er det regler for smittevern for å unngå MRSA-spredning. Men jeg er helt frisk, forsikrer hun og ser helt avslappet ut.

(Etter intervjuet får hun sjekket at alt er i orden.)

Liker å ha folk rundt seg

Høy og sterk som hun er, er ikke magen iøynefallende ennå. Men inni der ligger hennes femte barn, en gutt. Han ventes til verden i oktober.

– Det var ikke akkurat planlagt. Det er mye arbeid med småunger, men kjekt og. Vi gleder oss veldig. Det er litt hvordan man ser på det. Vi har kapasitet, og jeg liker ikke å være mye alene. 

Gavlen, som er oppvokst her på Sotra, utdannet seg først til hjelpepleier. Så sykepleier. Deretter jordmor. Underveis ble hun fostermor. Akkurat det samme har lillesøsteren Åshild gjort. Hun bor i et like stort hus noen meter nedenfor.

Helene ringer til henne, spør om hun også vil komme og snakke med journalisten. Det vil hun.

Enda lenger nedi bakken, rundt en sving, bor mor og far. De ble fosterforeldre da Helene var 17 og er det fortsatt.

Ville ha ungdommer

Mens vi venter på Åshild, forteller Helene hvordan det begynte.

Da hun var 23 var hun på byen og traff Dag, som var 33. De ble kjærester. Han drev med salg av stillas, men begynte så å jobbe med ungdom, først på institusjon, så var han ekstrafamilie for Kalfaret akuttmottak for ungdom.

– Han likte det så godt.

De hadde mange korte plasseringer av ungdom, som i et beredskapshjem. Andre året på sykepleieskolen, som hun tok på Stord, ble deres første barn Adrian født. Da var det far som passet barn.

– Da jeg var ferdig utdannet, gikk vi over til langtidsplasseringer. 

Da bodde ungdommene hos dem i flere år, i såkalt familiehjem. Helene jobbet som sykepleier noen år på sykehjem. Så kom de tre jentene tett, og hun var stort sett i perm.

Det er hele tiden ungdom de har tatt hånd om. Det har vært er bevisst valg. 

– Det er bra at det er en aldersforskjell på mine egne og fosterbarna. Jeg vet ikke om vi ville hatt like mye overskudd til et fosterbarn på fem når våre egne var på samme alder. 

– Hvordan klarer dere dette ansvaret?

– Det er en livsstil, det er hva man gjør det til selv. Vi prioriterer på en annen måte. Du kan ikke kave deg opp over alt mulig, og du må velge dine kamper. Vi er så mange. Noen har spesielle behov, og det går ikke å være et petimeter.

Må være raus

Dessuten må man tåle en støyt, fastslår hun

– Hvordan da?

– Du må tåle å bli avvist og bli målt. Du må tåle å se at de strever, og tenke at de får det bedre. For å kunne hjelpe dem, må du tåle historien deres. Men tydelige grenser er viktig så de vet hvor de har deg som voksen.

Samtidig hjelper det å bruke humor og å tørre å dumme seg ut.  

– Noen ganger må vi tenke at det ikke er så nøye akkurat nå, det får gå seg til. Du må være raus, også med deg selv, og du må like å ha folk rundt deg.

Rot må man også tåle:

– Det blir mye gris og mye klesvask. Jeg kan ikke ta så tungt på det. Det er det som gjør at det fungerer.

Hun har hatt full stilling i staten for ansvaret for den eldste fostersønnen. Nå er han blitt 20, og det er kommunen som betaler lønnen. Stillingen er redusert, slik at hun kan jobbe som jordmor ved siden av. Men snart er det fødselspermisjon. 

– Jeg har det ikke så travelt som dem som har barn og går i full jobb. Jeg ser jo hvordan venninner har det. Jeg får huset opp å gå og holder orden på klær mens barna er på skolen, og vi spiser i tre-fire tiden. Da blir det ikke så hektisk på ettermiddagen.

Ikke bare husmor

Innimellom slår det henne: Ikke har hun kolleger, hun får ikke brukt utdanningen, hun er bare en husmor. Da minner hun seg selv på at hun har verdens beste jobb og kan ta seg av både egne og andres barn slik hun ønsker. Hun slipper den berømte dårlige samvittigheten.

– Men jeg må ut av og til. Man blir ko-ko av bare å gå hjemme.

Derfor har hun tatt ekstravakter i helgene som jordmor på kvinneklinikken.

Mannen Dag grisler stillferdig ved kjøkkenbenken, og nå kommer Åshild, som også heter Gavlen, og setter seg ved kjøkkenbordet. Det er ikke lenge siden søstrene har sett hverandre, for de var sammen i Syden. Åshild har selv to sønner, men akkurat nå ingen fosterbarn. Hun har pålagt friperiode inntil neste oppdrag.

– Det gjorde godt med et avbrudd og få nye impulser. Det er viktig når du har gått mye hjemme. Ellers blir du fort lei, i hvert fall når du er så unge som vi er. Da jeg gikk på skole, overtok Dag ungdommene vi hadde. Han fikk stillingen, forteller Helene.

– Men som fostermødre har dere valgt vekk yrket dere har utdannet dere til?

– Når du jobber som sykepleier eller jordmor, har du lyst til å bli supergod. Det er klart at du blir dreven hvis du er i 100 prosent stilling i en avdeling. Det blir ikke det samme når du går ekstravakter. Men det er veldig kjekt å være jordmor. Og jeg vil påstå at jeg er god nok, sier Helene.

– Det er mange som jobber redusert selv om det er for få jordmødre? Er det betenkelig? 

– Alle har en grunn til det de gjør. Og når det gjelder karriere: Jeg kan alltid bli bedre og lære nytt som mor og fostermor også.

Ingen fast oppskrift

Å følge en fast oppskrift nytter ikke når du har fosterbarn:

– Noen må ha mest hjelp til det sosiale, det viktigste blir å veilede om oppførsel og å ta rette valg. For andre er det viktigste å få hjelp med leksene. Vi er alle forskjellige, sier Helene.

Nå har også datter Henriette stått opp. Hun finner seg et glass melk bak ryggen på mor og tante.

– Blir dine egne barn sjalu på fosterbarna?

– Det har vi ikke opplevd, kanskje på grunn av aldersforskjellen. Mange spør om ikke det går ut over egne barn. Hvis det hadde det, ville vi ikke gjort det. Jeg opplever at de har glede av det. Fosterbarna har også nytte av å komme til en familie med barn. De har måttet lære seg å ta hensyn og å dele. De har kunnet leke uten at det er flaut, fordi det er yngre barn i familien. Og de har lært å gi en klem.

Har hatt 40 fosterbarn

Helene og Dag har hatt fire fosterbarn over tid, og nesten 40 i beredskapshjem, fra noen dager til noen måneder.

– Det var alltid spennende – hvem får vi nå? Hvem er du? Men jeg hadde jo lyst til å beholde dem. Tror jeg passer best til å ha dem i hulen lenge. 

Det er godt å ha noen hjemme å diskutere med. Moren har to fosterbarn for tiden. Fosterungdommene i de ulike husene har også glede av hverandre, de er jo i samme båt. 

– Fordelen er at vi som fosterforeldre kan diskutere og hjelpe hverandre så vi gjør det riktig, sier Åshild.

For de unge blir det dessuten vanskeligere å lure dem, påpeker hun:

– Vi har knepet dem på mange ting, fordi vi er så mange som følger med. 

En gang i måneden møter de andre fosterforeldre, snakker om barna og får felles veiledning.

Mange har ruset seg.

– Har dere hatt nytte av utdanningen?

– Absolutt. Begge deler er omsorgsyrker, det gjelder å ivareta andre. Det er mange måter på vise omsorg på. Vi blir jo glad i dem, det går ikke å tenke annet enn at det beriker. Det er det som driver oss.

Som jordmødre kan de snakke naturlig om kvinnehelse, prevensjon og kjønnssykdommer. Også til gutter:

– Vi kan snakke om hvordan de bør oppføre seg i parforhold. Og hvordan de kan beskytte seg mot kjønnssykdommer, sier Helene.

– Vi blir jo gode personkjennere, mener Åshild.

– Det er som å være jordmor: Vi må sanse, vi kommer så tett på, sier Helene.

Åshild følger opp:

– Ja, vi må trø varsomt. Fange opp. Akkurat som på ammeveiledning. Vi kan se at for noen er det vanskelig å amme fordi de har opplevd ting. På samme måte kan de unge ha problemer med tilknytning, de må lære seg å stole på folk. De prøver seg, tester ut, mange har ruset seg, også på tunge stoffer. Det er mange skjebner.

Noen ganger rakner det

Begge søstrene har måttet gi opp noen.

– Det er tungt når det ikke går, sier Helene. 

– Ja, når vi ser hvilken vei det bærer. Vi klarer ikke å hente dem inn, sier Åshild. 

– Vi har jobbet så intenst, så ser vi at det rakner, og vi må slippe taket, sier Helene.

Hun fortsetter:

– Det er mange triste skjebner. Gud, hva de har opplevd. Vi må tenke at de får det bedre hos oss. Vi kan vise vei så de får det best mulig i livet. Men vi når ikke alltid opp. Men målet er at de skal nå det lengste de kan. Sånn er det jo med egne barn også – noen kan bli professor, noen tar fagbrev og må være godt fornøyd med det.

Mange kan tenke seg fosterbarn

Fosterhjem er mangelvare og søstrene treffer mange som sier de godt kunne tenke seg å ha fosterbarn.

Helene: – Jeg tror mange har kapasitet. Men det må passe i livssituasjonen. I mange tilfeller kan man jobbe utenom. Den største bøygen er å si opp jobben sin.

Åshild: – Men gjør man det, slipper man den evige kampen mot klokken. Man får tid til alle, uten kaos. Det gjør at vi har overskudd til å ha dem. 

– Hva når barna deres vokser til?

– Det er langt fram i tid. Man kan ta en pause som fostermor, jobbe som jordmor en stund og så gå tilbake. Det er det som er greit med å ha utdanning i denne jobben her. Man står ikke på bar bakke, sier Åshild. 

Helene er usikker:

– Nå har jeg blitt min egen sjef. Jeg vet ikke om jeg får lyst på en 100 prosent stilling på Haukeland, sier Helene.

Les også:  – Trenger rause fosterforeldre

Les også:  - Bare en ekstra tallerken på bordet?