– De fortalte at man kan leve positivt med hiv
Sykepleier Sarah Grimaldi i Leger uten grenser jobber for å spre tilgangen på hiv-medisiner til syke kongolesere. De gir dem muligheten til å leve stabilt.
I et halvt år var sykepleier Sarah Grimaldi i Den demokratiske republikken Kongo på oppdrag for Leger Uten grenser. 8. august kom hun hjem til Oslo.
Oppdraget i hovedstaden Kinshasa dreide seg om å bekjempe hiv og aids.
– Altfor få har tilgang på hiv-tester og hiv-medisiner. Og de som har utviklet aids, får sjelden behandling, sier Grimaldi.
Får tuberkulose
– Målet er blant annet å få flere til å teste seg, slik at de hivpositive kan få medisiner og behandling tidsnok. Da kan hiv bli en kronisk sykdom man kan leve med, og ikke bety død, sier Grimaldi.
Får ikke de hivpositive behandling, vil de etter hvert få opportunistiske infeksjoner.
– Hva er det?
– Når mengden hiv-virus i blodet øker og immunceller blir ødelagt, vil den hivpositive bli rammet av infeksjoner som friske mennesker vanligvis tåler. Noen utvikler kreft, soppinfeksjoner og diverse virus- og bakterieinfeksjoner, men den vanligste opportunistiske infeksjonen er tuberkulose.
LES OM hvordan hiv smitter.
Utslitt og redd
Svært mange kommer til sykehuset med aids og tuberkulose.
– De er veldig, veldig syke.
– Hvordan har de det?
– De som kommer senest til sykehuset er avmagrete, og så utslitte at de ikke klarer å gå, spise eller snakke. De aller fleste er svært redde. Mange har hjernehinnebetennelse som gjør at de i tillegg er forvirrete og hallusinerte. Noen er så dårlige at de er i koma. Det gjorde sterkt inntrykk på meg å se hvor syke mange var, forteller Grimaldi.
100 prosent gratis helsehjelp
I Kinshasa driver Leger Uten Grenser et sykehus med både internasjonalt og nasjonalt helsepersonell, men det var ikke der Grimaldi hadde sitt oppdrag. Hun var administrator i et desentralisert prosjekt der målet er å spre tilgangen på hiv-medisiner.
– Jeg var rundt på ulike statlige sykehus og helsesentre i byen. Vi har kontakt med andre aktører som sørger for at helsehjelpen er 100 prosent gratis, både testing, oppfølging og innleggelse.
Grimaldi var teamleder for lokale leger, sykepleiere og pedagoger som lærte helsepersonell i ulike deler av byen hvordan de kan gi god og riktig behandling av hivpositive.
– Jeg er ikke hiv-ekspert, men der hadde folk jobbet mye med hiv. Det var likevel nyttig for dem å få noen øyne utenfra, mener Grimaldi.
Barn smittes av mor
– Hvem blir hivsmittet i Kongo?
– Alle. Det kan ramme absolutt alle. Små barn har blitt smittet under svangerskap, fødsel eller amming av mor som ikke var i behandling. Når disse barna blir 5-6-7 år, og ikke har blitt behandlet, har de som oftest utviklet aids. De er alvorlig syke, mange dør. Det er forferdelig, forferdelig trist.
Ellers smittes både menn og kvinner, fra dem som selger frukt på markedet til leger og prester. De er fra alle samfunnslag, forteller hun.
– De som kom sent til behandling, var som regel fra fattige kår. De hadde ikke råd til å betale for en test, og hadde ikke tilgang på medisin.
Nødvendig med positive eksempler
– Er hiv og aids et tabu-tema i Kongo?
– I aller høyeste grad. Mye av jobben er å informere. Noen på mitt team var hivpositive selv. De var kommet dødssyke på sykehuset, de fikk behandling og er nå stabile. Selv sier de at «vi lever positive liv». De er nøkkelpersoner i arbeidet med å fjerne tabuene og stigmatiseringen.
Grimaldi påpeker at skal de nå fram til kongoleserne, er de nødt til å møte slike eksempler: «Så syk var jeg, og her er jeg nå».
– Ved å treffe slike mennesker, kan de få håp. Aids trenger ikke bety død.
Redde for å teste seg
Men som oftest er aids synonymt med død i Kongo:
– Dødeligheten for dem som utvikler aids, er høy på grunn av manglende behandling. Kurert blir man uansett ikke, men med tilgang på riktige medisiner, kan man leve lenge.
– Vi jobbet veldig mye med det å fjerne stigmatisering – og det man kaller egenstigmatisering: Mange vil ikke teste seg for hiv, for de er redde for resultatet. For hva hvis man tester positivt? Hvordan skal det da gå med barna? De anser det som bedre ikke å vite, sier Sarah Grimaldi.
For dyre medisiner
I mange år har kritikken vært stor fordi hiv-medisiner har vært utilgjengelig i fattige land, fordi de er så dyre. Men noe har skjedd.
Grimaldi forklarer:
– Førstevalgsmedisin, som man regner vil fungere best for de fleste, kan nå produseres relativt rimelig i India. Noen kan ha stabil utvikling med slik medisin.
Men så kan ting skje: Helsesenteret har ikke nok medisin. Eller den hivpositive flytter til et sted der det ikke er medisin å skaffe. Eller hun eller han føler seg bedre og slutter derfor å ta hiv-medisinen.
– Så blir de kjempesyke. Da virker ikke den første medisinen lenger, for hiv-viruset har blitt resistent. Da må pasienten ha andrevalgsmedisin, som fortsatt er svært dyr. Det får katastrofale konsekvenser.
– Men på Leger Uten Grensers sykehus får de den?
– Ja. Siden vi samarbeider med andre, får vi slik medisin til gratis utdeling. Vår jobb er mer å rope ut at «nå må vi få medisiner!».
Grimaldi mener det er aktivisme som gjør at legemiddelindustrien har gått med på å produsere generiske medisiner, altså billigere kopimedisiner.
– Så andrevalgsmedisiner kan bli billigere?
– Ja, hvis legemiddelfirmaene ikke tar patent.
– Godt å løpe i gangene på Ullevål igjen
Dette var andre gang Sarah Grimaldi hadde oppdrag for Leger Uten Grenser. I fjor var hun et halvt år i Den sentralafrikanske republikk.
Hun ble sykepleier i 2009 i Oslo, og har jobbet lengst på lungemedisinsk sengepost på Ullevål sykehus. Nå tar hun ekstravakter på akuttmottaket på Ullevål og på sengeposten der hun jobbet før.
– Lysten på nye oppdrag ute i verden?
– Man vet aldri når tilbudene kommer, men man trenger litt tid på å lande og treffe venner og familie etter et oppdrag i felt. Siden jeg denne gangen jobbet administrativt, trenger jeg å få sykepleien inn i fingrene. Det er godt å løpe i gangene her på Ullevål og å ha på uniform.
Mer tilpasningsdyktig enn man tror
– Men når det har gått tre måneder, kan det hende jeg blir rastløs og ser meg om etter noe nytt. Det er forferdelig spennende å jobbe i felt, en unik opplevelse, mange flotte møter.
– Mange sykepleiere har lyst til å reise ut, men det blir ikke alltid noe av?
– Det krever mye å reise så langt vekk fra trygge omgivelser. Men man er mer tilpasningsdyktig enn man tror når man står i det.
– Hvordan er Kongo?
– Et veldig stort land. Med mye politisk uro og flere rebelske grupper som kjemper om makt. Presidenten har ikke gjennomført valg som han skulle.
Landet er i økonomisk krise. Kongo er ganske fattig, men kontrastene er enorme:
– Vi bodde godt, men i andre områder der helsesentrene lå, var det tøffe forhold. Jeg vet ikke om man blir vant til det, og det er vanskelig å sette ord på hvor lite ressurser helsepersonell har til å behandle de syke. Og pasientene er mer syke enn det vi er vant til her hjemme.
Snakkes ikke om
Hun påpeker at Kongo har en egen utfordring siden forekomsten av hiv er relativt lav:
– Tallene er usikre, men det sies at 1,6 prosent er hivpositive. Men siden landet har 80 millioner innbyggere, så utgjør det mange mennesker.
I andre land som Sør-Afrika og Malawi, der forekomsten av hiv er høy, er stigmaet blitt gradvis mindre, fordi det har blitt snakket om. I Kongo er stigmaet stort, siden det ikke er noe man snakker om.
Framskritt, tross alt …
– Du er 29 år, ser du for deg et liv som sykepleier reisende i nød?
– For tidlig å si. Jeg tar ett oppdrag av gangen. Det er jo ikke lett å kombinere med familieliv. Men så lenge det er gøy …
Sarah Grimaldi viser til verdens glemte kriser som Leger Uten Grenser årlig minner om. I år peker de også på glemte framskritt:
– Ett av framskrittene er at dobbelt så mange har fått hiv-behandling i løpet av fem år, sier Grimaldi.
Dette er tall som gjelder hele verden. Ifølge Verdens helseorganisasjon er nå 19,5 millioner personer i hiv-behandling.
Dessuten har aids-dødsfall gått ned 45 prosent siden 2005.
0 Kommentarer