Hva skal ut av sykepleierutdanningen?

Sykepleierutdanningen er i stor endring. Eller?

Fra neste år gjelder i hvert fall den nye forskriften for sykepleierutdanning. Marianne Giske Holvik syns derfor det er på sin plass å diskutere: Hva skal studentene egentlig lære under utdanningen?

Holvik er høyskolelektor på VID vitenskapelige høgskole i Bergen.

Hva må studentene gjennom for å få håndlaget?

Filmvisningen og debatten foregikk på hovedbiblioteket i Bergen 2. oktober.

I dokumentarfilmen «Each and every moment» drilles franske sykepleiestudenter i prosedyrer. De strever, de har det gøy sammen, og de klandrer seg selv for ikke å være gode nok.

– Regissøren ville vise alt studentene må gjennom før de får det håndlaget de trenger. Filmen var en appetittvekker for å få i gang en samtale om utdanningen, sier Marianne Giske Holvik.

Åtte debattanter, både fra utdanningen og helsetjenestene, deltok.

(Se hva noen av dem sa nederst i saken)

Les om filmen og norske studenters reaksjon:Etterlyser lærere med fersk sykepleieerfaring

– Sykepleierne ute vet best

Hvis utdanningen skal fornye seg, må hva da ut? Spørsmålet forble ubesvart i debatten.

– Hvordan tolker du det?

– Som et uttrykk for at vi ikke er kommet langt nok i prosessen til å kunne si noe om det. Fagplanene er fortsatt under utarbeiding, sier Holvik.

Hun spør seg om samfunnsoppdraget til sykepleierne er tydelig nok.

– Hva mener du er samfunnsoppdraget?

– Jeg kan ikke sitte på mitt kontor og bestemme hva det er, heller ikke de i departementene. Det er sykepleierne ute som kjenner på behovene i samfunnet. Vi kan pakke det inn i fine begreper, som omsorg og relasjoner, men hva skjer faktisk der ute? Det vil jeg vite mer om, sier hun.

Hun legger til:

– Ikke misforstå, vi må ha noen idealer og normer for utøvelsen, men disse må ses i sammenheng med de rammene som omgir utøvelsen, for eksempel tid og antallet pasienter.

– Hvilke normer kan det være?

– At sykepleieren skal se hver enkelt pasient, se hele pasienten, ta pasientens perspektiv. Men så har du kanskje 14 pasienter. Det kan godt være det går an å gi helhetlig sykepleie til alle 14, men jeg vil gjerne høre fra dem der ute om de får det til eller ikke. Kanskje må idealene eller rammene justeres.

(Saken fortsetter under faktaboksen.)

Fiks ferdig sykepleier – eller klar for akademia?

– Hva syns du må ut av utdanningen?

– Sykepleierutdanningen er en slags hybrid, fordi den både er en yrkesutdanning og en akademisk bachelorgrad. Med 50 prosent praksis er ikke sykepleierne like rustet som andre bachelorer til å ta fatt på master- og doktorgrader. Spørsmålet er: Hvordan bør utdanningen legges opp for å kvalifisere studentene for begge deler, sier Holvik.

– Både politikere og arbeidsgivere forventer at nyutdannede skal være fiks ferdige sykepleiere. Men når vi utdanner generalister, blir det vanskelig å gi dem en spisskompetanse i løpet av en grunnutdanning. Helsevesenet blir stadig mer spesialisert og oppdelt.

– Historie er for viktig til å fjernes

Hun spør retorisk:

– Hvis vi skal spisse, hva skal vi spisse mot? Er det her arbeidsgiverens opplæringsansvar kommer inn?

Marianne Giske Holvik tror det er utopisk at alle landets sykepleierutdanninger skal bli helt like hverandre.

– Men den nye retningslinjen sier rett frem hva man skal lære. Den nåværende rammeplanen er mer åpen.

Hun har registrert at temaer som historie, vitenskapsteori og forskningsmetode har fått mindre plass.

– Jeg synes det er for viktig til å fjernes. Meningen er at alle videreutdanningene skal bli masterutdanninger. Da vil en annen diskusjon komme: Hva skal læres på bachelornivå og hva på masternivå?

Er 50 prosent praksis for mye?

Det er altfor mye praksis i sykepleierutdanningen i dag, sa førsteamanuensis Kari Toverud Jensen ved Oslomet i et intervju i Sykepleien. Utsagnet utløste mange replikker på Facebook.

– Syns du 50 prosent praksis er for mye?

– I et samfunnsperspektiv vil vi ha flest mulig sykepleiere rett ut i arbeidslivet. Med de brillene på er svaret nei. Men ønsker vi å ha en akademisk utdanning i klassisk forstand, er svaret ja. Det er fint om en brøkdel går videre til master- og doktorgradsstudier og utvikler sykepleie som fag. Noen må ta den delen.

– Men ikke for mange? Mastersyken, liker noen å kalle det?

– Et helt berettiget begrep. Men det gjelder ikke bare for sykepleierne, men hele samfunnet.

Hun påpeker at reglene om praksis er styrt av EU.

– Så det blir nok vanskelig å endre på det.

– Studenter ønsker seg lærere med ferske erfaringer fra arbeidslivet. Enig?

– Klart det er en fordel å ha vært ute i den virkelige verden. Forskjellene er store. Men hvor oppdatert er det mulig å være, både som utdanning og som menneske? sier Marianne Giske Holvik.

Professor: – Sykepleierutdanningen skal ikke være ferskvare

Debatten, som Holvik ledet, viste at det ikke er lett å tenke i nye spor:

– Det ble en diskusjon om det evige spørsmålet «hva er sykepleie». Men mye kom frem, og jeg ser det som et tegn på at det er behov for å snakke mer om utdanningen og samfunnsoppdraget på nøytral grunn, sier Holvik.

Noen av debattantene var likevel tydelig i sin tale:

Herdis Alsvåg, professor ved VID, forfektet at studentene må lære grunnleggende sykepleie. En sykepleie som alle kan, uavhengig av spesialisering eller avdeling.

– Sykepleieutdanningen skal ikke være ferskvare. Den må leve over tid, for praksisfeltet endrer seg så hurtig, sa hun, og ble belønnet med applaus fra publikum.

3 prosent vil jobbe på sykehjem

Den stakkars kommunehelsetjenesten, der nesten ingen nyutdannede vil jobbe, fikk mye oppmerksomhet.

Debattant Berit Breistein hadde konkrete tall å komme med. I sin masteroppgave har hun spurt 200 studenter om de ønsket å jobbe i sykehjem.

– Bare 3 prosent av studentene ønsket det. Det er et alvorlig funn, sa Breistein, som er enhetsleder for sentrumssykehjemmene i Bergen.

Det er ikke fordi det er kjedelig eller lite sexy at de ikke vil jobbe på sykehjem, fikk hun vite:

– Ansvaret er for stort, og arbeidsoppgavene for komplekse, sa de. Det er gjerne sykepleierne som er på toppen av kompetansestigen i sykehjem – og i hjemmesykepleien. Legene er ikke i samme hus, de er ikke i arbeidsfellesskapet.

Flytte sykehjemspraksis til siste år?

De ferske sykepleierne må trygges, mente Breistein:

– De har kanskje aldri sett et fremmed nakent menneske på toalettet. Og så skal de forholde seg til luktene, egne reaksjoner og pasientens reaksjoner.

Breistein fortalte at studentene er veldig opptatt av sykepleieprosedyrene. De lurer på om de noen gang vil klare å få inn veneflonen.

– De vil lære det med en gang. Det å være sykepleier er å fikse disse prosedyrene, føler de.

Derfor mener Breistein at de bør gjøre seg ferdig med dette det første skoleåret.

– Da kunne de trene masse på sykehuset og så komme på sykehjemmet på slutten av utdanningen og drive med komplett sykepleie, sa Berit Breistein, som også fikk respons hos tilhørerne.

Se og hør debatten her.

Hvor kan de lære komplett sykepleie?

Marianne Giske Holvik synes Breisteins innspill om praksis er interessant.

– Men å begynne rett i sykehuspraksis kan bli litt overveldende, tror hun.

Et mindre radikalt forslag – litt sykehjemspraksis første året, og litt i det tredje – har hun mer tro på.

– Spørsmålet er: Hvor kan studentene lære det Breistein kaller for komplett sykepleie? Det kan like gjerne være i sykehus som i hjemmesykepleien. Det kommer nok an på hvem man spør, men vi, som utdanning, må ha et helhetlig blikk på studentens løp og progresjon gjennom hele utdanningen.

Som praksislærer følger Holvik opp studentene på sykehus.

– Hva strever de mest med når de er i praksis?

– Det tekniske får ofte forrang. Å løfte blikket og se hvordan pasienten har det, og hvordan avdelingen og sykehuset er organisert, er kanskje litt overveldende. Når man trer inn i et sykehus for første gang som student, er det litt vanskelig å se og forstå sin rolle som fremtidig sykepleier i det komplekse systemet, sier Marianne Giske Holvik.