Telemedisin skaper nærhet og trygghet, særlig for de sykeste

Selv om telemedisin innebærer økt fysisk avstand mellom pasient og sykepleier, viser Tina Lien Barkens ferske doktoravhandling at bruk av telemedisinske teknikker skaper mindre opplevd avstand mellom pasienter og sykepleiere.

– Kolspasientene ble fulgt opp i tre måneder. Sykepleierne fulgte dem opp på avstand og gjennomførte kliniske vurderinger fra en telemedisinsk sentral, og tok beslutninger ved hjelp av et datastyrt beslutningsverktøy, forteller Barken.

I etterkant av vurderingen gjennomførte sykepleier en videosamtale med pasientene ut ifra deres behov for hjelp.

Brukte nettbrett med videokamera

Studien har vært en del av et større EU-prosjekt kalt «United4health».

– Prosjektet implementerte en telemedisinsk løsning i stor skala, og i ulike europeiske land, med fokus på tre ulike sykdommer; diabetes, kols og hjertesvikt, forteller Tina Lien Barken, som er førsteamanuensis ved Universitetet i Agder.

– I Norge fokuserte vi på kols. Intervensjonen besto av en teknisk løsning som involverte et nettbrett med videokamera, og et pulsoksimeter som målte oksygenopptak og hjertefrekvens, sier hun.

Via nettbrettet fikk man tilgang til et spørreskjema som inneholdt spørsmål om pasientenes subjektive symptomer og selvevaluering. Dette ble overført trådløst fra nettbrettet til en telemedisinsk sentral.

Barken forklarer at telemedisin defineres som bruk av kommunikasjon, informasjon og monitorteknologi som gjør det mulig for helsepersonell på avstand å evaluere helsestatus, gi råd og veiledning og levere helse- og sosialomsorg til pasientene i deres egne hjem.

Flere metoder

Barken har brukt både direkte intervensjoner og en systematisk gjennomgang av tidligere forskning i doktorgradsarbeidet. For å forstå pasienters og sykepleieres erfaring med bruk av telemedisin har hun blant annet gjennomført dybdeintervjuer med kolspasienter og observasjoner og fokusgruppeintervjuer med sykepleiere for å få frem deres opplevelse av å motta eller gi sykepleie gjennom telemedisin.

Hun forteller at pasientgrunnlaget har vært litt forskjellig. I en av studiene var ti pasienter i alderen 61 til 80 år involvert. De hadde ulik alvorlighetsgrad av kols, fra mild til alvorlig grad.

Litteraturstudien hennes inkluderte tolv artikler som omhandlet kvalitativ forskning om telemedisin til kolspasienter. Til sammen var 163 pasienter med fra mild til alvorlig grad av kols med i den studien.

Best for de sykeste

Barkens forskning avdekket at det er de sykeste kolspasientene som har de største fordelene av telemedisinsk behandling, de med alvorlig eller svært alvorlig grad av kols.

– Disse pasientene opplevde å få en økt nærhet til sykepleieren gjennom den telemedisinske oppfølgingen, forteller hun.

– Telemedisin førte til en opplevelse av tilhørighet, med bakgrunn i at oppfølgingen opplevdes å møte kolspasientenes behov for klinisk, emosjonell og sosial støtte.

Pasientene med et stabilt sykdomsforløp eller mild grad av kols opplevde at telemedisin kom dem for nært, og ønsket mindre grad av kontakt, men de med et ustabilt forløp og alvorlig grad av kols, opplevde den nærheten som telemedisinen ga, som positiv, og ønsket stor grad av nærhet og kontakt.

– Dermed kan en si at grad av kontakt og behovet for å tilhøre øker med økende alvorlighetsgrad og byrde ved en kolssykdom, noe som igjen kan gi svar på hvem telemedisin er nyttig for og hvorfor.

Helseforskeren fra Agder tror mer bruk av telemedisin vil kunne gi flere syke mennesker en bedre livskvalitet, men hun er usikker på om det vil gi færre sykehusinnleggelser. På det punktet er forskningsresultatene uklare.

– Dette kan blant annet skyldes at kolspasienter har en kompleks sykdom med både fysiske og psykiske konsekvenser, en kompleks sykdomsutvikling, stadige symptomendringer og stor symptombyrde. Det er en utfordring å måle en begynnende forverring hos kolspasienter, fastslår hun.

Oppdager forverringer

Et av hovedmålene med telemedisin er ifølge henne å kunne oppdage en forverring i tide, slik at en både sparer sykehuset for innleggelser og pasientene for den enorme påkjenningen en forverring er. Mange kolspasienter ender opp med respiratorbehandling.

Gjennom forskningen har hun påvist flere fordeler med telemedisin for kolspasienter. Den gir økt tilgjengelighet, mer støtte og større klinisk innsikt. Kontinuerlige pasientdata, jevnlig pasientkontakt og felles beslutningstaking med pasienten har bidratt til å styrke relasjonen mellom pasient og sykepleier.

– Telemedisin kan favne både kliniske, emosjonelle og sosiale behov hos pasienter med kols. Tilhørighet og behov for oppfølging øker ved økende grad og byrde av en kolssykdom. Omsorg blir dermed uttrykt i det dialogiske møte mellom pasient og sykepleier, muliggjort av telemedisinsk teknologi, fastslår UIA-forskeren, som ikke er i tvil om at hennes forskningsresultater er overførbare til andre liknende telemedisinske settinger og andre pasientgrupper med kroniske lidelser.

Funnene bekrefter tidligere studier

– Barkens funn bekrefter det som er funnet tidligere i studier på avstandsoppfølging av kolspasienter, sier professor Gro Rosvold Berntsen ved Nasjonalt senter for e-helseforskning i en kommentar.

 – Det er nå etter hvert godt kjent at avstandsoppfølging kan oppleves å gi bedre eller like god kontakt som ansikt-til-ansikt-møter, fordi pasientene i større grad kan bestemme tid og sted for kontakten, kontakten skjer i tryggheten av eget hjem, og pasienten kan i større grad kontrollere kontakten selv, sier hun.

Berntsen er likevel overrasket over at Barkens studie viser at pasienter som er relativt friske, ikke opplever det som så veldig nyttig.

– Jeg tror det er noe å lære av det, og at dette er løsninger som bør skreddersys til den enkeltes behov, sier hun.

 – Vi har nå en rekke studier som viser at avstandsoppfølging av kolspasienter er positivt for pasientene. Det nasjonale avstandsoppfølgingsprogrammet er i ferd med å ta denne kunnskapen videre, slik at dette skal bli den normale måten å behandle kolspasienter på i hele landet.

Fra prosjekt til drift

e-helseforskeren påpeker likevel at det ikke er så lett å gå fra prosjekt til drift. Det er en utfordring at så mange prosjekter med positive erfaringer og resultater, for både pasient og helsetjeneste, ikke endrer driften.

– Hvordan vi kommer oss over fra pilot til drift er nå ett av de store spørsmålene vi har i avstandsoppfølgingsfeltet, sier Berntsen.

Det andre store spørsmålet er hvordan man kan gjøre oppfølgingen mer helhetlig for de sykeste pasientene som ofte har mer enn én diagnose.

– Kolspasienten har sjelden bare kols, og oppfølgingen av de andre diagnosene skjer på andre måter. Det er et stort behov for å gjøre avstandsoppfølgingen mer diagnoseuavhengig, fastslår professor Berntsen.