Kollegaer som støtter hverandre, står stødigere i storm

For det første: Ingen av fagene jeg hadde på sykepleien kunne forberede meg på gråten fra en skadet liten gutt som hadde mistet mammaen sin i samme ulykke han selv hadde vært involvert i. Måten han ropte « mamma» på, gjorde at jeg kunne kjenne det langt inni meg at han egentlig visste at det ikke var noen vits i å rope.

For det andre kan man snakke om noe og «forberede» seg så mye man bare makter, men hvordan vi takler situasjonen i øyeblikket, er det det bare vår egen tilstand der og da som avgjør. Og den kan variere fra dag til dag. På lik linje som hos andre mennesker som har følelser og tanker.

Den gylne middelvei

Pasienten skal alltid komme først. Og om vi synes det er så vanskelig at pasienten eller deres pårørende føler seg ansvarlig for å trøste eller hjelpe oss, må vi trekke oss ut av situasjonen, og la noen andre ta over. Men det er langt fra dette til å ikke kunne vise følelser i en vond situasjon. Jeg tror at vi noen ganger har vært så opptatt av å være profesjonelle, at det skaper en unødvendig distanse i relasjonen.

Vi har alle behov for å være nær noen når det kjennes vanskelig. Det er ikke alltid lett å vise det, eller å be om det, men å se at en sykepleier reagerer på en vanskelig situasjon kan kanskje føre til nettopp denne samhørigheten i situasjonen, og at pasienten dermed føler seg litt mindre alene.

Det å være ekte og vise hva man faktisk føler i enhver situasjon, er ofte det som gjør at folk får best kontakt med oss og tillit til oss – overalt i livet. Det er også dét som gjør livet lettere å leve uansett hvilke utfordringer vi møter på vår vei. Kanskje er det nettopp derfor kollegastøtte har en så god effekt når vi møter situasjoner som er vanskelig i arbeidshverdagen?

Kollegastøtte

Ved min avdeling var det en ildsjel som, for cirka ti år siden, kom i en situasjon på jobben som var vanskelig å håndtere rent følelsesmessig. Det var ikke én spesiell hendelse det ble arrangert en stor debrif rundt. Nei, denne hendelsen var mer dagligdags, men fordi den gjaldt én pasient som vedkommende hadde en relasjon til, satte det følelser i sving som det var vanskelig å bringe med seg videre hjem til familien etterpå.

På bagrunn av denne erfaringen, startet vedkommende en kollegastøttegruppe på akuttmottaket som den dag i dag fungerer utmerket når noen har behov for å bli ivaretatt og ha en samtale etter en vanskelig hendelse.

Det er ikke de ytre omstendighetene som avgjør om vi reagerer på en hendelse eller ikke. Det er hva vi føler om det vi opplever. Dermed kan det være helt andre situasjoner som man har samtaler om enn de man tradisjonelt ville debrife.

En kollegastøttesamtale er en uformell, én times lang prat med en dedikert kollega som har erfaring med å ha gode samtaler. Det er en samtale der man kan lufte det en har opplevd innen kort tid, bli sett, ivaretatt og lyttet til. Ofte er det bare dét som skal til for å komme videre. For å være rustet for neste pasient, neste utfordring. Og uten å dra med seg tanker om det en nettopp har vært gjennom.

En liten, men god investering

Dette er en svært god investering dersom en vil at helsepersonell skal kunne jobbe lenge og ha det godt i jobben sin. Vi trenger ofte bare noen som sier: «Det er helt greit å kjenne det sånn som du gjør», «Det er ingenting galt med deg».

Når jeg spør folk hvorfor de jobber der de jobber, svarer de ofte; <<på grunn av kollegaene mine>>. Mest sannsynlig driver vi med kollegastøtte som ikke er satt i system hele tiden. Og det er dét som gjør at vi klarer å stå i alle de vanskelige situasjonene vi står i hver dag.

Jeg vil slå et slag for mer kollegastøtte – både den formelle og den uformelle. La oss begynne med å ta ekstra godt vare på hverandre i jula.