fbpx Den siste lille klemmen Hopp til hovedinnhold

Den siste lille klemmen

Tiden må vi disponere selv, etter hva vi tenker er viktig der og da, i øyeblikket, mens vi enda har det.

Det var på min fjerde nattevakt på rad, rundt klokka 4 på morgenen at jeg så henne for aller siste gang…

Jeg har møtt henne i mange ulike situasjoner og tilstander over de siste 10 årene, og mange ganger tenkt at det er jammen helt utrolig hva den lille damen kommer seg gjennom og overlever, gang på gang. Hun har vært syk i mange år, i de fleste årene av sitt liv egentlig - men snakket fortsatt om de gode årene før sykdommen med en glød i øynene som fikk meg til å tro på at hun fortsatt hadde et håp om å bli frisk igjen.

Men ikke denne gangen...denne gangen hadde hun ikke håpet i øynene lenger. Hun sa rett ut at hun hadde slått seg til ro med at hun kom til å dø av sin sykdom, og jeg kunne se at hun mente det.

Denne natta var det, som vanlig, travelt i akuttmottaket. Mange pasienter som skulle tilsees, prøver som skulle tas, nye pasienter som var på vei inn, klokker og alarmer og telefoner og radioer som ringte og durte i ett sett.Jeg hadde tatt meg ti minutter ekstra mens jeg kjente etter om pulsen hennes var regelmessig, til å se henne skikkelig, lytte til henne - en liten stund - nok til å skjønne at hun nå hadde gitt opp, og jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde tatt meg enda en liten stund til.

Men flere oppgaver ventet, flere lyder fortalte meg at jeg var ønsket et annet sted, til en annen oppgave, så jeg kjørte henne til avdelingen hvor hun skulle ligge den natta, beklaget at jeg ikke kunne gjøre henne en tjeneste “å bare…” - fordi noen andre ventet, ga henne en rask klem og løp videre.

Noen dager senere fikk jeg vite at den lille damen var død. Jeg fikk umiddelbart et stikk av dårlig samvittighet. Jeg skulle lyttet til henne en liten stund til, jeg skulle klemt henne skikkelig i stedet for å tenke på at jeg måtte komme meg tilbake så fort som mulig. Jeg skulle benyttet anledningen til å spørre om det jeg lurte på og si det jeg ville si - som jeg da tenkte at jeg kan ta opp tråden på neste gang, når jeg har bedre tid.

Tid er ikke noe vi får mer eller mindre av hos noen utenfor oss selv. Tiden må vi disponere selv, etter hva vi tenker er viktig der og da, i øyeblikket, mens vi enda har det. Øyeblikkene kommer og går hele tiden, og det er bare akkurat nå at vi kan være fullstendig tilstede, i øyeblikket.

Jeg velger idag å tenke på alle de gangene jeg fikk tatt meg av henne, lyttet til henne, sett henne som den hun var bak sykdommen sin. Og jeg lærte i helgen at jeg heretter skal huske å ta min tid til å gjøre min jobb slik jeg vil gjøre den. Mitt ansvar som sykepleier er å ta meg av mine pasienter på best mulig måte. Hva det er, vil variere fra pasient til pasient, men jeg skal ta ansvar for å ha enda mer fokus på den pasienten jeg har foran meg, der og da, enn de oppgavene som venter på meg. Og når jeg glemmer det, skal jeg minne meg selv på det igjen...

Annonse
Annonse