Melankolske tilbakeblikk

Ia Genbergs Detaljene ble til da forfatteren lå til sengs med covid og i feberens skyggeland så for seg ulike møter med folk som betydde mye for henne tilbake på 1990-tallet.

Gjennom å fortelle om fire av dem som på forskjellige vis forlot henne – nærmere bestemt en elsker, en kjæreste, en venninne og moren – skaper fortelleren fire tydelige portretter, og gjennom dette skaper hun også et portrett av seg selv. Nettopp ved å fortelle om møtene med noen som har betydd så mye i et ungt voksenliv.

Den tiden da man flakket rundt mellom ulike studiesteder, kanskje også mellom flere kjærester og ulike bosteder, viser Ia Genberg oss at møter med andre er uvurderlige og viktige. Mer enn vi aner der og da. I tilbakeblikk blir det tydelig for oss at disse menneskene har vært en del av oss og fremdeles er det.

Alle de små tingene, hendelsene og samtalene blir til sammen tusenvis av detaljer, derav bokas tittel.

Livet utspiller seg i detaljene og møtene i dagene som kommer og går. Ved å fortelle om de fire dramatiske, brå og uventede avskjedene blir vi også godt kjent med fortelleren. Hun reflekterer over livet som har vært og hvordan relasjonene har formet henne.

Alle portrettene gjør inntrykk. Den uberegnelige og oppfarende venninnen Niki forlater henne uten forvarsel, reiser til et nytt forhold i Irland, nekter å ha kontakt med alle hjemme. Dette var før digitale hjelpemidler fantes, eneste mulighet for å finne henne igjen er å reise til Dublin, med et kart i hånda, og tråle gatene i håp om å finne henne.

Hun forteller om kjæresten Alejandro; en flyktig, men sjarmerende danser i et band som er ingenting uten ham. Men som stadig er på vei et annet sted, og som også bare glir ut av livet hennes.

Kjæresten Johanna, som hun delte alt med; lidenskapen for litteratur, å sitte på bar, drikke og røyke med gjengen – til hun plutselig også en dag reiser videre. Johanna blir en kjent programleder i radioen. Slik påminner hun stadig fortelleren om fortiden.

Sterkest inntrykk gjør skildringen av moren Birgitte, som hele livet levde så lykkelig hun kunne tross voldtekt i tidlig pubertet, et traume som gjorde henne utrygg og redd, som formet henne. Genberg skildrer på sterkeste vis hvordan traumet sitter som en fysisk fornemmelse i kroppen, i selve sjelen.

«Engstelsens virkelige oppgave er på ordre fra redselen å løpe i forveien og plukke på alt, komme noe i forkjøpet for å hindre det i å skje, om og om igjen i en prosess som bare fortsetter, som blir ett med livet … Hun fikk aldri være rolig, alltid var det et eller annet aspekt ved verden som måtte kontrolleres for ikke å bli uhåndterlig. Og det er vel det som er selve kjernen, antar jeg, for alle engstelige; at tilværelsen i sitt vesen er umulig å håndtere.»

Genberg skriver med stor psykologisk innsikt, med kloke betraktninger og et melankolsk tilbakeblikk på livet som har vært. Til en tid uten digitale hjelpemidler, der folk plutselig ble umulig å finne og der man kunne sitte hjemme en hel kveld og vente på en telefonsamtale. Til den tiden der man idiotisk nok byttet ut vinylplatene med cd-er, som tok mindre plass og liksom hadde bedre lyd, glatte og polerte som de var. Til en tid der man lett omfavnet alt det nye.

Detaljene er en medrivende tidsreise som gjerne kunne vært enda lengre, det er gjenkjennelig, ekte og menneskelig. Boka er en stor, stor leseropplevelse.