fbpx – Helsetjenester koster faktisk penger Hopp til hovedinnhold

– Helsetjenester koster faktisk penger

Hvordan forene de som skal levere helsetjenester av god kvalitet og politikerne som fastsetter rammene? Det spør Ann-Chatrin Leonardsen.

Den siste utgaven av Sykepleien (med tema  Pasientens autonomi) var, for å bruke en klisjé, dråpen som fikk begeret til å renne over (nå skal det sies at det har sildret en god stund).

I hvilken fantasiverden lever helseminister Bent Høie og de som kan påstå at dagens helsetjenester er bygget omkring Det magiske spørsmålet: Hva er viktig for deg? I hvilken fantasiverden lever de som kan påstå at befolkningen mottar like helsetjenester av høy kvalitet, over det ganske land?

Etter mange års erfaring fra en stadig mer presset helsetjeneste, først som sykepleier, så anestesisykepleier, master og nå stipendiat, der rammene rundt helsevesenet stadig er blitt «trangere» – det kreves større effektivitet (og samtidig fokus på kvalitet) til en lavere kostnad – leter jeg nå etter en reell påvirkningsmulighet for å forene de som skal levere helsetjenester av god kvalitet og politikerne som fastsetter rammene!

Hvor er pasientfokuset?

Samhandlingsreformen er den siste store helsereformen i Norge. Her er fokus blant annet satt på å bedre samhandling mellom de ulike ledd i helsetjenesten, samt at man skal gi eller få «rett behandling-på rett sted-til rett tid». En større del av helsetjenestene skal nå ytes i pasientens hjemkommune, og desentralisering er satt i fokus. Dette for også å lette på trykket mot pressete akuttsykehus, og sørge for at kun de som trenger det, mottar spesialisthelsetjenester.

Gjennom de siste tiår har det vært prosesser med nedleggelser av lokale tilbud (sentralisering) og opprettelsen av nye lokale tilbud (desentralisering). For meg synes disse prosessene å flyte over i hverandre, og man kan lure på om politikerne kun «går i sirkler». Dessuten: hvor er pasientfokuset i alt dette? Tar man politisk hensyn til «hva er viktig for deg», når man til tross for stor motstand fra befolkningen legger ned, eller truer med nedleggelse av, lokalsykehus eller deler av akutt/fødeberedskap? Og: har politikerne noen klar forestilling om HVA som bør sentraliseres og HVA som bør desentraliseres? Og hva det koster? Og HVEM som skal bestemme dette?

I hvilken fantasiverden lever de som kan påstå at befolkningen mottar like helsetjenester av høy kvalitet, over det ganske land?

Redusere unødvendig venting

Norsk Luftambulanse beskriver at det at pasienten står i sentrum blant annet betyr å redusere unødvendig venting: «En undersøkelse viser at det befolkningen er aller mest opptatt av i helsevesenet er nærhet. Når vi får en total økning i forbruk av helsetjenestene på 35 prosent de neste tiårene, betyr det at vi trenger en sterk ryggrad av akuttsykehus for å sikre beredskap og øyeblikkelig hjelp. I dag har vi masse kompetanse, men store deler er sentralisert. I fremtiden må vi satse på nærhet. For kritisk syke er nærhet ekstremt viktig, Vi må behandle menneskene der de er, ikke der vi er.»

Dette står i STERK kontrast til det vi som jobber i Østfold nå opplever med at man legger ned akuttbilen, en ressurs bemannet med spesialkompetanse og spesialutstyr som kan være kritisk i akutte situasjoner. Risikovurderingen konkluderte med at nedleggelse ikke ville ha noen konsekvenser for pasientene. Til tross for massiv motstand fra både fagfolk og pasienter har man valgt å opprettholde vedtaket.

En-til-en kontakt

Innlegget Det magiske spørsmålet fra helse- og omsorgsminister Bent Høie står i sterk kontrast til resten av innholdet i bladet, som viser til negative pasienterfaringer fra dagens helsevesen. Erfaringer som viser at for å kunne ta hensyn til «pasientens stemme», og etablere «pasientenes helsevesen», må det mer ressurser til!

Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen forteller om sin opplevelse av å være sårbar og usett ( Gir det ufødte liv en stemme). Dette støttes av forskning, for eksempel fra sykehjem som presentert i Fredriksstad Blad (også presentert på Norsk Sykepleierforbunds regionkonferanse og sykepleiekongress), som viser til en positiv endring i pasienterfaringer etter innføring av personsentrert omsorg. Et av tiltakene var for eksempel en-til-en kontakt mellom beboer og pleier 30 minutter to ganger ukentlig. Det var da lite? Det kan vel enhver få til? – tenker sikkert mange. Men: om man spør de som jobber i klinikken i dag vil man nok få motstridende svar. De jobber under så stort press, at det å skulle yte mer kan oppleves som umulig.

Må være nok kompetanse på jobb

Egne studier på pasienterfaringer viser også til at tid er et kritisk begrep. Tid kreves for å kunne yte personsentrert omsorg, til å kommunisere hensiktsmessig, for at pasientene skal føle seg sett og ivaretatt. Dette betyr at det må være nok, kompetente sykepleiere på jobb. Vetle Roy Krohn-Johnsrud forteller om sin (uverdige?) tilværelse på sykehjem ( Unge funksjonshemmete lever i de gamles senger), om følelsen av å «ta» ressurser fra andre «som trenger det mer». Reportasjen viser også til at det er store forskjeller mellom kommunene. Hvor ble det av likt tilbud om helsetjenester?

Ja takk, begge deler

Videre har forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund, Eli Gunhild By, et innlegg om behovet for kompetanseheving av sykepleiere – «Vi trenger et sykepleierløft nå!». Samtidig påpeker hun at det meldes om 2 500 sykepleierstillinger årlig uten kvalifiserte søkere. Det er sykepleiermangel allerede i dag, og arbeidskraftbehovet vil i primærhelsetjenesten øke med 70–200 prosent mot 2025! Jeg sier derfor ja takk, begge deler: utdann flere sykepleiere og hev kompetansen på dem som er utdannet.

Men DET er det jo ikke penger til! Økt kompetanse og økt fokus på forskning skal medføre økt kvalitet for pasientene. Enig! Men: det må være penger nok til å leie inn annet kompetent personell for å dekke opp for dem som forsker! Det må være penger nok til å implementere forskningsfunn i praksis! Det er det IKKE per i dag! Vet politikere hva kompetanseheving betyr? Vet de hva forskning er, hvordan den skal planlegges, utføres, analyseres, implementeres og evalueres?

Spare seg til fant

Jeg opplever at helsetjenestekvalitet og helsepolitikk er to, per i dag, uforenlige parter! Politikere gjør vedtak på den ene siden, som gjør at kvalitet blir et umulig mål på den andre! Når skal man innse at helsetjenester faktisk KOSTER penger? Om budsjettet ikke holder får man utvide det! Vi bor i et av verdens rikeste land – det må da virkelig (med et sterkt behov for å bruke sterkere uttrykk enn «virkelig») være mulig å bruke det som faktisk trengs for et kvalitetsmessig, trygt og godt helsevesen? Jeg er selvsagt enig i at det er behov for effektivisering og vurdering av ressursbruk. Men etter min mening «sparer man seg til fant». For eksempel vil manglende innleie av vikarer ved sykefravær medføre økt belastning på dem som er igjen på jobb, noe som igjen kan medføre ytterligere sykmeldinger.

Evidensbasert politikk

For eventuelle pasienter som leser dette: dette er ikke ment som «skremselspropaganda»! Du vil nok mest sannsynlig oppleve å bli ivaretatt om du skulle ha behov for helsetjenester – fordi vi er profesjonelle og ønsker å ivareta deg som pasient!

For politikere som leser dette: jobb for å øke tilskudd til helsetjenester! En dag kan det handle om deg eller dine. Dessuten vil deres helseminister at pasientens stemme skal bli hørt – og det koster mer penger enn dere gir i dag! Jobb for likhet for befolkningen hva gjelder helsetjenester. Det skal ikke være forskjell på om man bor i Mosjøen eller Oslo! Muligens kan ikke den enkelte kommune få bestemme selv likevel? Jeg skulle ønske det fantes et begrep som het «evidensbasert politikk» – hvor politikere faktisk måtte vedta det som forskning viser er viktig for kvalitet og pasientsikkerhet!

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse