Kulturell rådgiver

På få år er antall innvandrere til Norge mangedoblet. Nøkkelen inn til det norske samfunnet er en jobb, men hvordan fungerer det på arbeidsplasser der det jobber mennesker fra ulike kulturer? Det ville Viktor Roddvik finne ut. Resultatet ble boken «Flerkulturelle arbeidsplasser», som blant annet består av intervjuer der ledere på ulike nivåer forteller om sine erfaringer.

Å knekke koder

De fleste er gode. – Men det er også utfordringer, erfarer Særlig gjelder det innvandrere fra kulturer som står fjernt fra den norske, men også europeere kan bli forvirret.

– Mye kan gjøres ved at vi blir mer bevisste på vår egen kultur og hvordan den oppleves av andre. Innvandrere strever med å knekke våre kulturelle koder. Men kanskje er det enda vanskeligere for nordmenn å forstå hvordan innvandrere reagerer på vår væremåte og tradisjon. Kanskje den egentlige utfordringen ikke er å forstå andres kultur, men vår egen.

Underkommuniserer

Et eksempel er norsk lederstil.

– I Norge har vi en vennlig måte å kommunisere på. Vi sier «fint om du kan få dette ferdig til fredag». I Polen kunne de sagt «hvis du ikke har dette ferdig innen fredag, kan du la være å komme på jobb mandag». Noen sier nordmenn underkommuniserer. Vi pakker ting inn. I forhold til innvandrere kan det være viktig å være tydelig på hva man forventer. Man kan fremdeles være vennlig, men omformulere så det ikke er noen tvil om at fristen er fredag.

Selv vet Roddvik noe om å være annerledes. I oppveksten på Trasop i Oslo på 1950-tallet var han den eneste med fremmedkulturell bakgrunn. Med russisk far og halvt russisk mor hadde han et annet språk, en annen religion og fulgte en annen kalender enn de andre barna. Han spiste annerledes mat, ble fortalt andre eventyr og hørte andre sanger.

– Jeg er født og oppvokst i Norge og kan ikke sammenligne meg med en som kommer som flyktning fra en helt annen del av verden. Men jeg kjenner igjen noe av det de opplever, sier han.

Må forholde seg til praksis

Roddvik advarer mot stereotypier og å sette folk i bås. Ikke alle som kommer fra muslimske land er muslimer. Én pakistaner kan ikke uten videre sammenlignes med en annen. Han råder også arbeidsgivere til å være tydelige på at innvandrere er en ressurs og at de er ønsket. Da må de ansatte følge opp. Men innvandrere må også forholde seg til norsk praksis.

– Enkelte menn fra muslimske samfunn er ikke vant til å jobbe sammen med kvinner eller ta ordre fra kvinnelige sjefer. Det kan vi ikke tilrettelegge for. Men det kan gjøres klart på forhånd at det er sånn, sier han.

– Jeg har også eksempel på en femåring som nektet å høre på kvinnelige barnehageansatte fordi han hjemme var vant til å bestemme over søsteren på tolv. I Norge holder ikke det.

Enkel tilrettelegging

I boken gir Roddvik flere konkrete tips. For eksempel i forhold til mat.

– For veldig mange er det knyttet sterke normer til hva de kan spise og ikke. Normalt krever det så enkel tilrettelegging som å sørge for at kantinen har salatbar og å servere fisk som alternativ til kjøtt.

Å gi fri på høytidsdager er et annet eksempel.

– Som regel er det veldig enkelt dersom det planlegges. Et tips er å skaffe en kalender som viser ulike religiøse helligdager. Planlegges seminar, kan det være greit å sjekke at det ikke legges på en sånn dag. Hvis det blir problemer med denne type fravær, er min erfaring at det ikke handler om vrangvilje, men om mangel på kunnskap.

Forstyrret av aksent

Norskkunnskaper er et gjennomgangstema i boken.

– Jeg tror det er ganske stor bevissthet om hvor viktig språket er, sier Roddvik.

– Men det er lite kunnskap om å vurdere språkferdigheter. Det er lett å tro at innvandrere er dårligere i norsk enn de faktisk er fordi de har aksent. Men man kan snakke godt norsk selv om man har kraftig aksent.

Han mener også det er viktig å vurdere hvor mye norsk man må kunne i den enkelte jobb.

– Det er stor forskjell på en sykepleier og en som jobber på vaskeriet. Veldig mange arbeidsplasser har også et eget vokabular knyttet til yrke.

Roddvik henter fram en lommeparlør laget av Undervisningssykehjemmet i Oslo. Her forklares vanlige ord og uttrykk som brukes i helsetjenesten. Hva er for eksempel en sengehest?

Uskrevne regler

Roddvik anbefaler også bruk av fadder.

– Det er mange uskrevne regler som kan være vanskelige å forstå. En fadder kan forklare og veilede.

En fadder kan også følge opp norskkunnskaper.

– Mange innvandrere kan kvie seg for å bruke telefon i arbeidet. Er det for eksempel nødvendig å ringe pårørende med beskjeder, kan fadderen stå i bakgrunnen og supplere.

Et eksempel på en som burde hatt en slik fadder, er pleieassistenten som skulle informere om et dødsfall. Han ringte pårørende og ga beskjed om at «nå er´n dau».

– Meningsinnholdet var jo korrekt. Stilnivået helt feil.

I boken lister Roddvik opp konkrete tips for bedre integrering. Det siste er å se gevinstene av en flerkulturell arbeidsplass. Alt tyder på at det blir stadig flere innvandrere i norsk arbeidsliv.

– Hvorfor ikke lære av arbeidsplasser som har erfaring, avslutter Viktor Roddvik.  

Viktor Roddvik

Aktuell med: Flerkulturelle arbeidsplasser. En veiviser

Yrke: Seniorrådgiver ved Vox, nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk

Bosted: oslo

Alder: 62 år