Setter ord på taus kunnskap

Jeg måtte skrive ned historien før den ble glemt, sier anestesisykepleier Torbjørg Søyland Hopen.

Sammen med Siv Bergliot Gudmestad Jansen, Terje Engevik og Marit Vassbotten Olsen har hun skrevet Et historisk blikk på anestesisykepleie i Norge. Det er ingen akademisk bok, men et forsøk på å beskrive faget med egne ord.

Fikk oppgaven

Mye har skjedd siden den første vellykkede narkosen ble gitt i 1846 og kalt «en gave til menneskeheten». Den ble gitt av William Thomas Green Morton i USA.

I Norge ble den første eternarkosen gitt på Rikshospitalet i 1847. Ifølge Hopens bok var det enkelte legers interesse og entusiasme som preget bruken, men få leger kunne gi narkose. Det var operasjonssykepleiere som fikk oppgaven med å bedøve pasientene, og i mange år var de alene om å gjøre det. De mest erfarne og betrodde ble som regel beordret til oppgaven.

Lite dokumentert

Å gi narkose ble regnet som en ferdighet alle sykepleier skulle kunne. I Rikke Nissens Lærebok i sykepleie fra 1877, den første norske læreboken, beskrives det hvordan narkose skal gis.

Torbjørg Søyland Hopen fikk ideen til å skrive bok i 1996. Da var det 150-årsjubileum for den første narkosen, og hun kom i kontakt med mange eldre anestesisykepleiere.

– Jeg ba dem fortelle sin historie, sier hun.

– Det er nesten ikke dokumentert hvordan de utførte jobben. Legene har skrevet sine journalnotater, men ikke beskrevet hva sykepleierne gjorde.

I boken er det bilder av ulike hjelpemidler som etermasker, Ombredannes maske og moderne anestesiapparater.

Synes ikke så godt

For Hopen er boken en drøm som har gått i oppfyllelse.

– Det er så mye taus kunnskap. På anestesien er vi litt «hemmelige». Vi synes ikke så godt på sykehuset og pasientene husker ofte ikke at de har vært hos oss.  

Siden alle forfatterne er fra Vestlandet, dominerer denne landsdelen boken, som i tillegg til mye fakta har med historier om sykepleierne som ga anestesi. En av dem er Tora Eriksen.

Hun var nærmest enerådende på Haukeland fra 1914 til 1950. Hun gikk under tilnavnet «pulverheksa», fordi hun stadig trengte smertestillende for å lindre hodepinen hun fikk av gassene på operasjonsstuen. Avtrekk var ikke tema den gang.

I sine Erindringer fra 1948 skriver Marie Joys: De hadde et skrekkelig slitsomt arbeid der det ikke fantes noen søstre som kunne løse dem av. De måtte bestandig være tilstede ved alle operasjoner, dag og natt, ja, endog på sine frisøndager måtte de komme tilbake når det kom store operasjoner.

Flinke klinikere

– Jeg er stolt av faget og mine forgjengere, sier Hopen i dag.

– Og jeg er overrasket over motet deres. De var utrolig flinke klinikere, og brukte øyne, ører, nese og fingre til å overvåke vitale funksjoner. De kunne klype pasienten i øreflippen og angi hemoglobinverdien nøyaktig.

– I dag regnes anestesisykepleie som veldig teknisk?

– Vi omgir oss med teknikk. Men jeg sier alltid til studentene at de skal konsentrere seg om pasienten først, datamaskinene etterpå. Det gis mye sykepleie på operasjonsstua. Vi skal ta hånd om nervøse pasienter og ha oversikt over alle parametere. Vi har mange maskiner, men kan ikke gå på autopilot.

Alle maskinene er også et ganske nytt fenomen. Hopen forteller at da hun var fersk anestesisykepleier i 1979, var det ikke alle pasienter som var tilkoplet skop under operasjon, selv ved store mage- og tarmoperasjoner.

– Nå er det standard, sier hun.

Hun har vært anestesisykepleier i 34 år, og skriver i boken at den medisinsktekniske utviklingen har vært en historiereise. I dag jobber hun som fagsykepleier ved nevrokirurgisk seksjon på Haukeland universitetssykehus.

Egen utdanning

Etter andre verdenskrig tok legene mer ansvar for anestesien. Utviklingen innenfor kirurgien presset frem mer avanserte metoder, og det ble tydelig behov for en egen videreutdanning for anestesisykepleiere, eller narkosesøstre, som de også ble kalt.

Fra slutten av 1940-årene ble det arrangert fortsettelseskurs for narkotisører. Og i 1960 startet ett års utdanning av anestesisykepleiere på Haukeland. Da kom også skillet mellom operasjonssykepleiernes og anestesisykepleiernes funksjon og utdanning.

I 1965 dannet anestesisykepleierne en landsomfattende faggruppe. Utdanning ble en viktig oppgave for faggruppen, fordi det varierte sterkt hva slags opplæring de ulike sykehusene ga. Først på midten av 1970-tallet ble sykepleierne opplært etter felles rammeplan. I dag er anestesisykepleie en toårig videreutdanning, og det utdannes 150 anestesisykepleiere hvert år. De siste årene har de jobbet hardt for å bli godkjent som kliniske spesialister.

Attraktive

Hopen forteller at det varierer fra land til land hvor selvstendig anestesisykepleierne jobber.

– I England, for eksempel, styrer legene alt, sier hun.

– I Norge jobber vi ganske selvstendig. Selv har jeg jobbet på små sykehus, og satt både epidural- og spinalbedøvelse.

– Dere har høy status?

– Vi har flere muligheter. Siden vi kan intubere og håndtere luftveier, har vi vært attraktive innenfor både oljebransje og akuttmedisin.

– De tøffe søker seg til anestesisykepleie?

– Tja. Mange menn blir tiltrukket av feltet. Vi kaller det «Røde Kors-syndromet». De har gjerne jobbet en del med akuttmedisin, men kan ikke gi anestesi. Vi må plukke av dem noen unoter.

– Hva er den største utfordringen for faget ditt nå?

– Å holde ved like de praktiske ferdighetene. Det er konkurranse om for eksempel intuberingene. Både leger og ambulansearbeidere trenger trening, men det gjør vi og. Vi må være tøffe og si fra. Og så må vi ikke glemme det kliniske blikket.