fbpx Bipolar lidelse og personlighetsforstyrrelse: – Jeg skammer meg ikke over seksualiteten min Hopp til hovedinnhold

Bipolar lidelse og personlighetsforstyrrelse: – Jeg skammer meg ikke over seksualiteten min

AV OG PÅ: – I flere år følte jeg ingenting, jeg var helt flat. Ikke glede, ikke sorg, ikke forelskelse, ikke seksuell lyst, forteller Bente. Så skiftet det. Foto: Ann-Kristin Bloch Helmers

Hun trenger noen som ikke jatter med når det blåser opp til storm i hodet. Som den psykiatriske sykepleieren som sa at det ikke er så lurt med kontaktannonse akkurat nå. 

Kvinnen i 40-årene peker med en ullvott mot hodet sitt og drar lua litt lenger ned i panna.

I denne teksten er hun anonymisert, vi bruker navnet «Bente».

Sykepleien møter henne på Grünerløkka i Oslo, hvor hun er på besøk noen dager. Hun har sagt ja til å snakke om hvordan de psykiske lidelsene hennes påvirker – eller ikke påvirker – seksualiteten. Det er et stort og følsomt tema hun har sagt ja til å dele fra.

Under en kveldstur i en vinterkledd by starter hun med å fortelle om seg selv:

Bente har bipolar lidelse type 1. (Se faktaboks nederst) Hun har også en underliggende personlighetsforstyrrelse:

– Den heter engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse og gjør blant annet at jeg respekterer andres grenser veldig, sier hun.

Snakker for seg selv

Men mest av alt er hun seg selv, Bente som skal leve et liv. Hun understreker at når hun forteller om sine tanker rundt de psykiske lidelsene hun har, og hvordan det påvirker seksualiteten, så snakker hun om seg selv.

Hun generaliserer ikke, og sier at andre med de samme diagnosene har sine egne historier og erfaringer med hvordan det påvirker eller ikke påvirker.

For henne har den bipolare lidelsen i det siste vist seg ved at hun stort sett har vært «litt høy», som hun sier selv – ikke manisk, ikke depressiv, forklarer hun.

– Jeg er stort sett blid og kan skravle mye, sier hun.

Trenger sparring om det normale

– Jeg er ikke diagnosene mine. Jeg har dem og de påvirker meg. Og jeg har ingenting å skamme meg over, jeg er som jeg er, på godt og vondt.

– Men noe av det jeg bruker mye energi på, er: Er det jeg tenker nå normalt? Eller kommer det fra diagnosene?

Hun bruker ikke hermetegn rundt normalt. For henne er normalitetsbegrepet romslig – men ikke uendelig. Det er en viktig grenseoppgang der, hun trenger å sparre med noen om hva som er normalt.

De vanskelige grensene

Hun forklarer dilemmaet enkelt: Sterke følelser eller innskytelser setter seg i hodet, drar gjennom kroppen. Samtidig har hun vansker med å sette grenser for seg selv, men har stor respekt for andres grenser.

Noen ganger skal hun følge følelsene og ideene som kommer, andre ganger skal de tolkes som symptomer: Er hun på vei inn i en manisk periode? Er det den underliggende personlighetsforstyrrelsen som ikke tør si fra?

Hun er klar på det: De to diagnosene påvirker henne.

Hun stopper opp litt i snødrevet i en liten sidegate og sier:

– De påvirker særlig seksualiteten min, og det påvirker de seksuelle relasjonene jeg går inn i. For eksempel i parforhold. Men jeg vet ikke alltid hvor mye det påvirker.

Lang medisinliste

Hun forteller at hun har vært i lengre forhold før hun fikk diagnosen bipolar lidelse type 1. 

– Jeg har gjerne kunnet hatt sex hver kveld, noen ganger flere ganger om dagen. Den mye omtalte «hodepinen» var ikke noe jeg kjente til, humrer hun.

– Men så, etter en alvorlig og langvarig depresjon, ble jeg diagnostisert. Mens jeg var deprimert, hadde jeg ingen lyst overhodet. Jeg begynte på medisiner, det ble etter hvert en lang medisinliste.

Forholdet hun var i da, tok etter hvert slutt, men hun hadde ingen interesse av å finne noen andre.

– I flere år følte jeg ingenting, jeg var helt flat. Ikke glede, ikke sorg, ikke forelskelse, ikke seksuell lyst.

En seksuell storm

– Etter at en psykiater gikk inn og justerte listen, kom livsgløden, forteller hun.

Og med den en storm av seksuelle følelser.

– I en periode hadde jeg et høyt forbruk av menn. Etter år hvor jeg stort sett hadde sittet inne hjemme, var det så godt for selvbildet å få oppmerksomhet igjen, sier hun. 

En gang var hun ung og vakker og likte å flørte, forteller hun. Og den delen våknet igjen da hun sluttet med de fleste medisinene.

Sårbarheten og sjalusien

– Men jeg var også sårbar for avvisning, og hvis jeg ikke fikk svar umiddelbart på en tekstmelding, kunne jeg bli helt oppslukt av «hvorfor svarer han ikke»? Jeg har opplevd sterk sjalusi. Utrolig slitsomt, sier hun.

Hun forteller det for å forklare hvor hun trenger denne normalitetssjekken: Når er det normalt å bli sjalu? Når er det ikke det?

Og: Alt som kan oppstå når hun respekterer andres grenser i stor grad, men ikke er god på å sette egne.

– Det å gi og ta i likt monn kan jeg ha store problemer med å vurdere. Blir jeg brukt? Er det jeg som bruker? Får jeg og gir jeg omtrent likt? Dette er viktige ting i en seksuell relasjon, og det er noe av det jeg sliter med å finne ut av, sier hun.

Ønsker litt motstand

Hun har kontakt med mange i helsevesenet. Hun nevner samtaler med både fastlege, psykiater, psykolog og psykiatrisk sykepleier. Og noen ganger er en fornuftig og ærlig venn som kjenner henne, den aller beste hjelpen når det blåser opp til storm i hodet og hun ikke vet hvilken retning den kommer fra.

Men det har vært et savn. Oppi all hjelpen og alle medisinene hun har fått, ser hun i ettertid at det hadde vært nyttig om noen har gått inn i det seksuelle temaområdet sammen med henne. Noen med faglig spisskompetanse på kompleksiteten hun opplever.

– Det må være noen som har noe å komme med. For meg funker det ikke at en «hvem som helst»-helsearbeider skulle spurt hvordan jeg har det med det seksuelle. Jeg er åpen og har lett for å fortelle. Det må være noen som kan gi meg litt motstand, noen som har sett dette før og som ikke jatter med. Gjerne en sexolog.

Hun kommer plutselig på noe:

– Eller som den psykiatriske sykepleieren jeg hadde kontakt med for noen år siden: En eldre og erfaren sykepleier. Jeg var på vei opp i manien og hadde lagt ut en kontaktannonse, og hadde fått gjort flere avtaler. «Det der,» sa hun, «er ikke en god idé akkurat nå.» Og det hadde hun rett i. Det skjønte jeg da jeg satt der på kafeen og skulle date den ene etter den andre som jeg ikke hadde det minste til felles med.

Fakta om bipolar lidelse

Helsebiblioteket har oversatt BMJs Best practice ved bipolare lidelser. Slik beskrives lidelsene:

Det finnes to hovedtyper bipolar lidelser:

  • Bipolar lidelse type 1 kjennetegnes av maniske og depressive episoder
  • Bipolar lidelse type 2 kjennetegnes av hypomani (en mildere form for mani) og depresjon. Bipolar lidelse type 2 er litt vanligere enn type 1.
  • Bipolar lidelse er en moderne betegnelse for manisk-depressiv psykose og ikke-psykotiske psykiske lidelser som nevrobiologisk og klinisk er beslektet med manisk-depressiv psykose.
  • Denne gruppen lidelser sammenfattes også ofte under begrepet bipolar spektrum-lidelser.
  • Om lag én prosent av befolkningen vil i løpet av sitt liv utvikle manisk-depressiv psykose, som i dag betegnes som bipolar lidelse type 1. De ikke-psykotiske formene av bipolar lidelse (type 2 og 3) er vanligere og forekommer hos anslagsvis 2–4 prosent av befolkningen.
  • Mani er en heving i stemningsleiet ut over det normale, med rask tankeaktivitet og tale, et sterkt selvbilde og høyt aktivitetsnivå. Hypomani er en lettere grad av oppstemthet som vanligvis ikke går ut over daglige funksjoner eller arbeidsførhet.
  • Ubehandlet bipolar lidelse kan gjøre det vanskelig å leve et normalt liv. Det kan for eksempel være vanskelig å holde på en jobb eller fullføre en utdannelse. Mellom maniske og depressive episoder kan det være perioder da humøret er stabilt. Perioden med stabilt humør kan vare i uker, måneder eller til og med år. Med riktig behandling klarer de fleste å stabilisere lidelsen.

Kilde: Store medisinske leksikon og Helsebiblioteket

Snakk om seksualitet med pasienter som har spiseforstyrrelser Forrige artikkel – Seksualitet og psykisk helse er som høna og egget Neste artikkel