– Bipolar lidelse drar med seg alt mulig annet

Frem mot midten av 30-årene var livet til ­Mailinn Eskeland en nedadgående spiral med kraftige humørsvingninger, depresjon og smerter.

Til slutt traff hun bunnen. Hun levde i et hus fullt av søppel og måtte be barnevernet om å hente barna. Diagnosen hun fikk, ble et vendepunkt. På godt og vondt.

Kompis Justy

Blandingshunden Justy er overtent velkomstkomité hjemme hos Eskeland. Den halvannet år gamle bajasen har blant annet greyhound, vorstehhund og – etter oppførselen og dømme – en solid dæsj lopper i blodet.

– Å ha hund er viktig for helsa mi, konstaterer hun.

– Samtidig blir jeg kritisk når jeg hører at folk med psykiske lidelser blir anbefalt å skaffe seg hund. En hund er som et hjelpeløst lite barn, og den trenger deg hundre prosent. Det er en katastrofe om du feiler.

Justy er avlet frem for å trekke, og en nyanskaffet vogn til formålet står parkert rett utenfor inngangsdøra.

– Men han liker ikke så godt å bli spent fast, så det må vi nok øve på.

Stadig nye medisiner

Hunder har kommet og gått i Mailinn Eskelands liv. Noen har blitt omplassert. Andre har måttet avlives.

– Jeg har stort sett vært så tungt medisinert og følelsesmessig flat når jeg har mistet hundene, at jeg ikke har blitt skikkelig lei meg, forteller hun.

Medisiner har det vært mye av opp gjennom årene, både for psykiske og fysiske plager.

– Det var tider da jeg knapt fikk igjen lokket på dosetten, minnes hun og ramser opp:

– Skal vi se, jeg har blant annet gått på Truxal, Lamictal, Orfiril long, Cipramil, Cipralex, Sobril, Nozinan og Seroquel for psyken. I tillegg har jeg fått Pentasa mot Crohns sykdom, Metformin mot diabetes og Lipitor mot høyt kolesterolnivå. For å nevne noe. Vallergan og Stilnoct mot søvnvansker har jeg også stått på.

Eskeland forteller om de tyngste årene da stadig nye medikamenter ble lagt til uten at andre ble seponert. Hvordan hun over lengre perioder gikk på legemidler beregnet på akutte faser. Hvordan bivirkninger direkte og indirekte har resultert i nye plager, som igjen har blitt medisinert.

– Jeg er ikke blant dem som mener at psykiske lidelser ikke bør behandles med medisiner, men at du fyller på mer og mer, blir feil.

Ble bedt om å stresse mindre

Mailinn Eskeland husker seg selv som et engstelig og utrygt barn, men om det lå noe diagnostiserbart under fra tidlig av, er ikke godt å si.

Årsakene til bipolar lidelse er sammensatte. Både arv og miljø kan spille inn. Utløsende faktorer kan være belastende livshendelser, stress og søvnproblemer. Eskelands livshistorie inneholder de fleste av disse elementene.

Hun var 15–16 år første gang hun fortalte en lege at hun slet mer enn det hun trodde var normalt med humørsvingninger.

– Legen sa det var angst og depresjon, men gikk ikke videre med saken. Jeg klaget samtidig over vondt i magen og fikk bare beskjed om at jeg måtte stresse mindre.

Som så mange andre tøffet hun seg i ungdomsårene. Var svart i klærne og svart i øya. Hang med MC-gutter og festet hardt. Det var en maske. På innsiden kjente hun seg liten og redd. Måtte alltid sitte på ytterste stol for å kjenne at hun hadde en fluktmulighet.

Utover i 20-årene begynte hun å ta såkalte lykkepiller, uten at det hjalp nevneverdig.

Legen som Eskeland i sin tid beskrev magesmertene for, mente de skyldtes en forbigående infeksjon. Drøyt ti år senere fikk hun derimot diagnosen Crohns sykdom, en kronisk betennelse i mage og tarm.

Det skulle gå ytterligere ti år før hun fikk en psykiatrisk diagnose. Da var Eskeland i midten av 30-årene og på det hun beskriver som et foreløpig bunnpunkt i livet – fysisk og psykisk.

Noen som forsto

Eskeland har sterke minner om dagen da alt snudde, men innser at hun kan huske feil.

Kanskje var det rett før julen 2005 at hun ringte barnevernet, kanskje utpå nyåret. Kanskje var rekkefølgen en helt annen. Det kan også ha vært noen andre som tok telefonen som forandret alt.

Hukommelsen er rotete og utydelig for denne mørkeste av alle mørke perioder.

Noen måneder før hadde hun, helt impulsivt, solgt leiligheten og flyttet ut på landet. Hun kontaktet kommunen og sa hun ville starte familiebarnehage hjemme hos seg selv. Hundeoppdrett skulle hun også drive med.

Hun lånte penger. Altfor mye penger. De økonomiske etterdønningene sliter hun med ennå.

I ettertid innser hun at hun var på vei inn i en manisk fase, og nedturen ble brutal.

Boligen hun delte med to små barn, to rottweilere og en kanin, beskriver hun som et fullstendig kaos. Tomme pizzaesker og skittentøy overalt. Hundene skal ha gjort fra seg inne, uten at hun enset det. Selv brukte hun en bøtte ved siden av sofaen der hun sov. Soverom og toalett var nemlig i andre etasje, og hun orket ikke trappa. Hun var uflidd. Alt var skittent.

I dette kaoset var det altså at hun – slik hun erindrer det – plukket opp telefonen.

– Jeg ringte barnevernet og sa at nå klarer jeg ikke mer. Nå må dere komme. Jeg kan ikke engang vaske klærne til ungene mine.

Fem minutter senere, slik hun erindrer, sto en mann og en kvinne i stua. Kvinnen, muligens en psykiatrisk sykepleier, lyttet. Så fortalte hun om hvordan borderline personlighetsforstyrrelse kunne arte seg.

– Jeg følte at hun snakket om meg! Endelig var det noen som forsto! Etter så mange år.

Trøstespising og stillesitting

Eskeland kom «inn i systemet». Etter utredning ble hun diagnostisert med bipolar lidelse type 1. Barna bodde nå hos faren sin, og medisineringen startet for alvor. Det gjorde også vektøkningen.

Hun forteller at hun blant annet ble satt på Seroquel, en type antipsykotika som ifølge Felleskatalogen har økt appetitt som en vanlig og diabetes som en mindre vanlig bivirkning.

Hun skal også ha fått en Prednisolon-kur mot Crohns. Dette sterke, betennelsesdempende legemiddelet har også vektøkning og diabetes oppgitt som mulige bivirkninger i Felleskatalogen.

– Når du er deprimert eller manisk, tenker du ikke så mye over kosthold. Det kan bli mye trøstespising, pluss at jeg rørte meg jo ikke.

Eskeland, som allerede hadde pådratt seg noen kilo ekstra i forbindelse med sine svangerskap, ble stadig større. På det aller meste skal hun ha vært oppe i 140 kilo.

Et par år etter diagnostiseringen med bipolar lidelse ble det fastslått at hun har diabetes 2. I samme periode blir hun innlagt på en psykiatrisk døgnenhet, og etter noen måneder der går turen til en døgnbemannet omsorgsbolig. Der blir hun rundt et år, før hun får sin egen leilighet.

Klarte å le igjen

Årene som fulgte, beskriver hun som en zombietilværelse.

– Livet besto av å sove, spise, drikke og se tv. Stadig nye piller ble lagt til lista. I stedet for å ta bort det som ikke virket, ble nye lagt til.

Et nytt vendepunkt i Mailinn Eskelands liv kom i 2016. Møtet med en ny psykiater skulle bli avgjørende.

– «Kjære deg, du går jo på gammelmanns-medisiner», sa hun da hun fikk se legemiddellista mi.

En grundig gjennomgang av legemidlene ble satt i gang. Ett etter ett ble seponert fra lista. I januar 2017 var hun fri for all psykofarmaka.

– Jeg kjente at Mailinn kom tilbake. Jeg klarte å le igjen! Angsten slapp taket. Jeg tror aldri jeg har hatt det så bra.

Følelsen var fantastisk, men «zombieårene» hadde tært på. Fysisk var formen elendig og overvekten betydelig.

Hun fikk henvisning til overvektsklinikk og beskjed om å begynne å gå en halvtime tre ganger i uka.

– Men med min maniske hjerne gønna jeg på med en full times rask gange hver eneste dag, ler hun.

Hun merket at timen hun i starten brukte på sin faste runde, ble stadig kortere. Kiloene rant av.

Rehabilitering på Ringerike

I april kom hun inn på rehabiliteringssenteret til Nimi (Norsk Idrettsmedisinsk Institutt) på Ringerike. Der ble hun veid inn på 104,5 kilo.

– «Fatcampen på Helgelandsmoen», kalte jeg det.

Eskeland har mye godt å si om Nimi, men det var også en tøff overgang fra livet hun hadde levd.

– Jeg hadde bodd lenge alene, og der var det mye sosialt. Det ble høy faktor av Sobril, og da fikk tarmen seg en knekk. En hel dag kom jeg ikke ut av senga på grunn av magesmerter, frostrier, kvalme og hodepine.

Oppholdet varte ti uker. Eskeland var blitt enda 25 kilo lettere.

– Jeg kom hjem og trodde jeg var frisk, men hadde fortsatt høyt blodtrykk og høyt kolesterol.

Hun mener kostholdet var årsaken. De vonde årene hadde også gitt Eskeland dårlige tenner. Derfor spiste hun ikke de anbefalte gulrøttene som mellommåltid under oppholdet på Nimi, men sukkerfri yoghurt med fruktose.

– Etter hjemkomsten skiftet jeg til lavkarbokosthold, og det hjalp. Omsider kjente jeg meg helt frisk.

Operasjoner og komplikasjoner

Vel hjemme igjen måtte hun lære seg å leve på nytt. Alle praktiske ting i hjemmet, å være sosial sammen med andre.

– Det var en bratt læringskurve.

Etter det store vekttapet unte hun seg bukplastikk og seteløft, en såkalt bodylift, for å fjerne overflødig hud og stramme opp mageregionen.

– Komplikasjoner, muligens relatert til diabetes, gjorde at det som skulle være én operasjon, ble til fire, forteller hun.

Inngrepene medførte at hun fikk sår under brystene og innvilget støtte til brystreduksjon.

I samme periode ble hun også operert for inkontinens, en tilstand hun mener kan ha blitt forårsaket av både medisinering og livsstil.

– Det var mange operasjoner på kort tid, noe som var en stor påkjenning, fysisk og psykisk.

Hypomanisk og utslitt

Sommeren i fjor fikk Eskeland så en kraftig reaksjon med stor hevelse og sterke smerter i overarmen etter et insektbitt.

– Armen måtte stelles av hjemmesykepleier hele sommeren. Det viste seg at immunforsvaret mitt var kraftig svekket. Jeg tror det har forbindelse med at jeg fikk Infliximab mot Crohns sykdom.

Infliximab er klassifisert som biologisk legemiddel, som ifølge Legeforeningens informasjon har en dempende effekt på immunforsvaret, og som kan bidra til at personer med diabetes lettere får infeksjoner.

Kløe, utslett og elveblest er også oppgitt som mulige bivirkninger, og Mailinn har da også, for første gang på mange år, fått utslett i håndflatene.

– Men det tror jeg er stressrelatert. Jeg venter på utredning.

Hun forteller at hun fikk Prednisolon for å roe betennelse i armen.

– Det skal visstnok ikke bipolare ha. Jeg ble i hvert fall hypoman og veldig utslitt.

I Felleskatalogen er blant annet humørsvingninger, personlighetsforandringer, alvorlig depresjon og symptomer på psykose oppgitt som mulige psykiatriske bivirkninger av Prednisolon.

Eskeland forteller at hun nylig også har blitt diagnostisert med fibromyalgi. Problemene med armen er i det store og hele borte, men hun har slitt med mye smerter i halebein og setemuskler.

– Jeg har fått Sarotex og Etoricoxib Krka. Det hjalp i starten, men ikke nå lenger.

Smertene gir søvnproblemer, som for henne igjen kan trigge perioder med hypomani.

– Legen har rådet meg til å øke kveldsdoseringen mot smertene, og i tillegg har jeg fått Melatonin for å sove.

Vanskelig å være konsekvent

Et par dager før Sykepleien kommer på besøk, har Eskeland slitt med kraftige magekramper etter å ha hjulpet eldstedatteren med et flyttelass.

– For meg utløses Crohns gjerne av stress kombinert med dårlig kosthold, forteller hun.

– Jeg har begynt å bake mitt eget brød med lite karbohydrater. Lavkarbo hjelper for meg, men det er vanskelig å være konsekvent med dietten.

I hypomane perioder kan hun glemme å spise og få lavt blodsukker. Da risikerer hun igjen å spise «feil».

– På toppen av alt har jeg nå fått fatigue. Det er håpløst for en som meg. Hodet spinner med alt jeg vil gjøre, men kroppen klarer ikke å henge med, sukker Eskeland.

Hun ble erklært ufør i 2010, men har tidligere hatt ulike jobber, blant annet i barnehage og serveringsbransjen.

– I jobbattester står det gjerne at jeg har stor arbeidskapasitet, men kapasiteten ble jo ofte styrt av angst og mani. Jeg turte ikke å sette meg ned og ta pause når kollegaer gjorde det.

– Bipolar lidelse drar med seg alt mulig annet, sukker hun.

– Når jeg føler meg somatisk frisk, går alt på høygir. Det kjennes som jeg har mye mer kapasitet enn friske mennesker, men så blir kroppen helt utslitt etter noen dager.

– Gjenkjennelig

– Dette høres ikke ut som et ekstremt tilfelle. Mye er veldig gjenkjennelig.

Det sier Erlend Bøen etter å ha fått høre en forkortet oppsummering av Eskelands helsehistorie. Bøen er overlege ved Enhet for psykosomatikk på Rikshospitalet og spesialist i nevrologi og psykiatri.

– Grensene mellom psykiatri og somatikk er ikke alltid klare, og psykiske lidelser kan i seg selv ha somatiske symptomer, påpeker han.

– Bipolar lidelse anser vi som en systemsykdom, ikke noe som bare sitter i hodet. Det påvirker hele kroppen. Ofte er det de somatiske plagene som blir utredet først, uten at man avdekker og forstår hva som ligger bak.

Ifølge Bøen er blant annet hjerte- og karsykdommer, diabetes type 2, overvekt og migrene overrepresentert hos denne pasientgruppen. En stor andel sliter med søvn og energinivå. Depresjoner kan ofte bidra til og forsterke ulike livsstilssykdommer knyttet til kosthold, aktivitet, røyking, alkoholforbruk, stress og så videre.

– Fatigue er så å si alltid inne i bildet ved bipolar lidelse. Smerter i armer og bein er også utbredt og kan være en del av depresjonsbildet. Mageproblemer er også veldig vanlig ved depresjoner, forteller Bøen.

– Men det er viktig å understreke at mennesker med bipolar lidelse er like forskjellige som alle andre. Det er et enormt spenn her.

Medisineringens dilemma

Bøen forteller videre at økt appetitt med påfølgende vektøkning er en kjent bivirkning av flere medisiner som brukes mot bipolar lidelse. På den annen side kan medisinering for somatiske plager gi ekstra utfordringer for personer med bipolar lidelse. Kortisonbehandling med høye doser kan for eksempel utløse hypomane og maniske episoder.

– De aller fleste medisiner har bivirkninger, og fordelene må alltid veies opp mot ulempene, påpeker Bøen.

– Det er viktig at hver enkelt pasient følges tett opp slik at man ser hvilken effekt ulike medisiner har på akkurat dem. Man må nøye vurdere mengde og varighet, og ikke minst involvere pasienten i beslutninger underveis.

En av Bøens kjepphester er at helsepersonell blir flinkere til å tenke helhetlig – at man innen psykiatri tenker somatikk og vice versa.

– Når for eksempel en pasient har mange uklare, somatiske symptomer som kommer og går, og legene ikke finner ut av det, kan årsaken være depresjon eller bipolar lidelse, sier han.

– Innen psykiatrien er det dessuten viktig å gripe inn tidlig om man ser at det bærer galt av sted med uheldige følgetilstander, som for eksempel overvekt. Det er lettere å snu ved 10 kilo overvekt enn ved 40, enten vektøkningen skyldes medisinering eller livsstil.

Prince, W.A.S.P. og Karunesh

Bipolar lidelse kan per i dag ikke helbredes, kun stabiliseres med legemidler, psykososial oppfølging og terapi.

Eskeland har vært så godt som symptomfri siden 2017 og føler nå at hun takler det meste. Psykisk føler hun seg mer solid enn på lenge.

– Min utfordring har mer vært at jeg kan komme høyt opp med mani og hypomani, heller enn dypt ned i depresjon. Men på grunn av fatigue blir jeg heller ikke så lett manisk lenger.

Etter et tragisk dødsfall i nær familie gikk hun gjennom en normal sorgreaksjon i et par uker. Oppe i alt det vonde, kjentes det nærmest som en personlig seier. En form for normalitet.

I dag bruker Eskeland mye musikk som egenterapi. Både for å komme i bevegelse og for å roe ned når det trengs.

Hun hører på alt mulig, med Prince og W.A.S.P. som absolutte favoritter. Under et mandalakurs hun deltok på, var det noen som satte på nybølge- og ambientmusikeren Karunesh.

– Musikken hans dempet meg så effektivt. Da vi satt og malte, var det noen som kommenterte at nå hadde jeg jommen meg sittet stille lenge.

Hun har også forsøkt å skrive dagbok som en form for egenterapi, men det førte henne bare i retning hypomani.

– Plutselig skulle jeg skrive hele selvbiografien min, smiler hun.

– Jeg satt fem strake timer og hørte Pavarotti synge «Caruso» på repeat, mens jeg tastet i vei på tastaturet. Glemte å spise og drikke. Det var åpenbart ikke noe for meg.

Finner mening som frivillig

Selv om hun fortsatt har mange helseutfordringer, har Eskeland kommet langt og er takknemlig for mye.

De siste årene har hun engasjert seg som frivillig i Bipolarforeningen. Nylig har hun også gjennomført likepersonskurs.

– Som frivillig er jeg blant annet treffleder. Nå under pandemien arrangeres dette digitalt, og deltakerne kan prate om det de måtte ønske. Det oppleves meningsfullt å kunne bidra med noe tilbake.

Unge mennesker Eskeland møter gjennom frivillighetsarbeidet, kan være fortvilet over å ha fått en psykiatrisk diagnose.

– Jeg forsøker å snu tankegangen deres slik at de ser det positive ved at det har blitt oppdaget tidlig. Da kan de tilpasse seg og planlegge livet bedre enn jeg klarte.

En stor sorg er at hun ikke føler hun var noen god omsorgsperson da barna var små.

– Jeg skulle så gjerne sett at bipolar-diagnosen hadde kommet tidligere. Og at medisineringen hadde vært mer kontrollert.

En hverdagslykke uten like

Det som er hverdagslig for mange, kan Eskeland oppleve som enorme seire. Et slikt minneverdig høydepunkt kom sommeren 2017.

Etter Nimi-oppholdet avbestilte hun det meste av hjemmetjenestene fra kommunen og ba bare om hjelp til gulvvask på grunn av ryggplager. Til slutt sa hun at hun ville klare alt selv.

– Det var et stort og viktig skritt. Jeg hadde trengt hjelp til alt. På mitt tyngste klarte jeg ikke å kle på meg selv. Særlig sokker og sko var vanskelig. Nå skulle jeg klare meg selv.

En fredag vasket hun hele leiligheten alene. Skiftet sengetøy og skurte gulv.

– Det ga en helt fantastisk mestringsfølelse.

Mailinn Eskeland gjorde noe hun ikke kan huske å ha gjort før: Hun gikk ut og kjøpte seg en blomst.

– En diger, lilla blomst i potte. Det var premien min. Den dagen … det var en hverdagslykke uten like. Jeg tror mange ikke skjønner det, hvor viktig noe slikt kan være.