Leser skjønnlitteratur i psykiatrien: – Kommer nærmere seg selv ved å lese om andre

– Noen sier eksplisitt at denne gruppen har hjulpet mer enn de andre tilbudene.

Psykiatrisk sykepleier Synne Sun Løes ser bort på spesialergoterapeut Torbjørn Sollien.

Sammen har de nettopp ledet en lesegruppe på Vinderen voksenpsykiatriske avdeling i Oslo.

– Jeg lurer på om det kan handle om at de får noe nytt, fortsetter hun.

– Og at de opplever at det de sier har en verdi, supplerer Torbjørn Sollien.

– At andre er opptatt av deres refleksjoner.

Så langt de vet er de alene i Norge om å bruke skjønnlitteratur i en samtaleterapigruppe.

Leste seg til randen

De bruker deler av en metode som kalles shared Reading, og den er ikke ny.

For Jane Davis, som utviklet metoden for mer enn 30 år siden, startet det med en roman. Å lese Shikasta av Doris Lessing brakte henne til randen av et nervøst sammenbrudd.

«Jeg ble så påvirket at jeg skrev til Lessing», har hun fortalt til The Guardian.

«Jeg stilte henne til ansvar og bad om hjelp.»

Den gangen var hun ung alenemor og levde på trygd.

Lessings svar var at hun måtte lese mer.

«Jeg er ikke læreren din, men du må lese», skrev Lessing til henne.

Davis mener at essensen i Lessings roman – at livet er alvorlig og at du er nødt til å gjøre noe med det – reddet henne.

Lesekuren

Åpenbaringen ledet henne til å opprette lesegrupper, som spredde seg utover England og videre ut i verden. 

Metoden er enkel: Alt som kreves er mennesker og en tekst. 

– Deltakerne behøver ikke å ha forberedt seg på noen måte, forklarer Torbjørn Sollien.

Han og Synne Sun Løes er leseledere, men opptrer ikke som eksperter.

– Vi er medmennesker, og leser sammen med gruppen, sier han.

De velger ut tekstene, kopierer dem og deler ut på ark. En av dem, eller en i gruppen, leser høyt.

– Underveis stopper vi opp og reflekterer, forteller han.

– Vi deler tanker, følelser eller minner som er relatert til teksten. 

Blir kjent 

Kjetil, som i to år var med i gruppen, beskriver shared reading som en annen form for terapi.

– Her snur man på det, sier han.

– I stedet for å få diagnosen rett i fleisen, blir man kjent med hele mennesket.

Da han ble henvist til Vinderen, var han svært syk.

Han begynte i samtaleterapi, og så lappen med informasjon om det nye tilbudet.

– Og da var det i gang, sier han og smiler litt.

Fra vane til lyst

I gruppen var de sju.

Alle med ulike lidelser. Som ble kjent gjennom tekst.

– Å føle på andres verdensanskuelse og hvordan de har det i hverdagen, er en veldig effektiv måte å bli kjent på, erfarer han.

– Det handler om den andres væren i verden.

Han beskriver hvordan deltakerne kom nær hverandre, og ble glade i hverandre. Etter hvert snakket de ikke bare sammen mens de leste, men på venterommet før og på T-banen etterpå.

– Det var nytt og fremmed for alle, sier han.

– Vi var veldig syke, men vi møtte opp. Igjen og igjen. 

Etter hvert ble det en vane, til slutt ren lyst.

– Jeg mener lesegruppen har tilskyndet min tilfriskning, sier han.

Kjetil var en av tre som ble ferdige med lesegruppen sist vår. 

Nå er de gode venner.

Gir lidelse form

For han var det ikke aktuelt med en tradisjonell samtalegruppe. 

– Jeg skal ikke snakke det ned, sier han.

– Men i tradisjonell gruppeterapi så foresvever det meg at en del tar på seg rollen som «gruppeterapideltakere». Det fører til en del tillærte svar, om man kan si det sånn, sier han. 

– Mens lesegruppen innbyr til et helt annet språk.

Han understreker at når han sier at man blir kjent med hele mennesket, så er det med lidelsen.

– Den enkeltes lidelseshistorie kommer etter hvert, sier han.

– Noe klarer man nesten å tenke seg til, gjennom samtalene. Noe kommer som en bombe, som kan være vond å takle, fordi man er blitt glad i personen. Men her kan litteratur i seg selv gi en trøst, beskriver han.

– Mer eller mindre fattig, men likevel en slags trøst.

Han opplever også at tekstene gir lidelsen en form.

– Lidelsen er ofte litt formløs, sier han.

– Men her får du lidelsen tilbake som form gjennom tekst. Litteratur er jo form pluss innsikten teksten gir. Det gir en form for orden i kaos, selv om det er kaos du tematiserer. 

Selv om han er ferdig med behandling, er han ikke ferdig med lesegrupper. 

Kjetil er nå utdannet leseleder, og leder lesegrupper på et bibliotek.

Tekst som transport

Det som skiller gruppen på Vinderen voksenpsykiatriske fra en vanlig shared reading-gruppe, er blant annet at de starter med en innsjekk. Der får alle si litt om hvordan uken har vært eller hvordan de har det akkurat nå. 

– Vi oppfordrer dem til å dele omkring sine vansker i livet når tekstene treffer personlige forhold og følelser, sier Synne Sun Løes.

– Dette gir vi informasjon om i forsamtale med pasientene.

De avslutter med en utsjekk, der deltakerne får si noe om hvordan de opplevde dagens gruppe, hvordan den berørte dem og om det er noe de vil ta med seg videre.

– Det er en lukket gruppe, og den går over lang tid, sier Torbjørn Sollien.

– Intensjonen er å bruke den terapeutisk, og vi er opptatt av hvordan tekstene berører den enkelte sitt liv.

Man kan gå her i inntil to år, og må forplikte seg til ett.

Både han og Synne Sun Løes har lang erfaring som terapeuter, både en til en og i gruppe. 

I shared reading opplever de at deltakerne får teksten som en buffer mellom seg og fortellingen om seg selv. På den måten kan de ha en viss avstand til det de deler.

– Hvis man ikke er helt komfortabel med å snakke om seg selv, kan man snakke om karakteren eller teksten. På den måten snakker man om seg selv indirekte, sier Torbjørn Sollien.

– Jeg har tenkt på begrepet «vehicle» og hvordan teksten kan være et transportmiddel.

Et annet språk

Synne Sun Løes trekker frem språket.

– Tekstene vi leser åpner opp for et annet språk enn det som ofte brukes i helsevesenet, påpeker hun.

– Det er et litterært språk. Pasienter har sagt til oss at når depresjoner og triste følelser blir beskrevet i et kunstnerisk språk, så blir det også lettere å akseptere disse følelsene i seg selv.

Noen har også sagt at det kan virke tiltrekkende.

– Det betyr ikke at man skal romantisere smerte, understreker hun.

– Men at det gjøres på en måte som gjør at man får større grad av selvverd.

Hun forklarer at man ved å lese skjønnlitteratur kan se andre mennesker innenfra, og få tilgang til deres følelser og tanker.

– Ved å lese om andre, kommer man også nærmere seg selv, sier hun.

– I dagens kultur er litt sånn at vi ser andre utenfra og bare oss selv innenfra. Mens i lesegrupper som dette ser vi andre innenfra, og kanskje også oss selv litt mer utenfra.

Også det mørke

I en lesegruppe som varer halvannen time, er det noveller og dikt som egner seg best. Men gruppen har også brukt enkelte utdrag fra romaner.

Tekstene varierer i stil, stemning og sjanger. 

– En gang kan det være humoristiske tekster, neste gang mer mørke, sier Synne Sun Løes.

De kan lese om rus, depresjon og maktesløshet.

Hun har opplevd at deltakere kjenner på empati med karakterer, og gjennom det føler på empati med seg selv.

Det er få temaer hun mener de ikke kan lese om.

– Men vi unngår tekster som dyrker det mørke på en forførende måte, sier hun.

– Vi vil ikke legge opp til romantisering av lidelse. Det må være noe håp.

Men egentlig handler det ikke om tematikk, men om form.

– Det må være noe mellom linjene, et rom for å tolke. 

Åpne for å lese

De som er med i gruppen har ulike lidelser som angst, depresjon, spiseforstyrrelser og rusavhengighet. 

– Jeg tenker dette passer for nesten alle, sier Torbjørn Sollien.

– Så lenge de er interessert i å dele menneskelige erfaringer og de er åpne for å lese litteratur.

– Men kanskje de med psykoseproblematikk noen ganger vil være for dårlige til å være med i en gruppe som denne.

– Man må være interessert, sier Synne Sun Løes.

– Man kan ikke tvinges til det.

Men hun sier det har vært flere som ikke har hatt erfaring med skjønnlitteratur. Og som har vært tvilende og skeptisk til om dette var noe, men som er blitt veldig positive.

– Så man trenger ikke være en lesehest før man begynner, sier Synne Sun Løes.