I dag var jeg på et foredrag om relasjoner, og foredragsholderen fortalte en historie om sin mor som lå på sykehjem, og som hver dag fikk besøk av en av pleierne, som tok henne i hånda og så henne inn i øynene en liten stund, 2 minutter – hver dag.

Pleieren snakket dårlig norsk, men benyttet seg av et annet verktøy enn språket, nemlig mellommenneskelighet. Denne nærheten mellom mennesker, som ligger helt naturlig forankret i oss alle, og som oppstår helt uanstrengt, bare vi tar oss tid til det og åpner opp for det.

Jeg kom til å tenke på hvilke tilbakemeldinger mine pasienter har gitt meg opp gjennom årene … Jeg har jobbet på sykehus siden jeg ble ferdig utdannet sykepleier for 17 år siden. Jeg har alltid vært lidenskapelig opptatt av faget og liker å utforske nye felt og utdanne meg videre fra tid til annen. Dette gir meg en faglig forankring som gjør det lettere for meg å være til stedehos pasientene når jeg er sammen med dem.

Og når jeg tenker meg om, er det som regel denne tilstedeværelsen som pasientene har kommentert på, eller takket meg for. Det forteller meg at det å bli sett, hørt, anerkjent og ivaretatt er så viktig for oss mennesker, og spesielt når vi er i en sårbar situasjon, som for eksempel når man blir lagt inn på sykehus.

«Jeg rekker det bare ikke!»

Jeg kan ta meg i det selv, at jeg ofte sier: «Jeg skulle så gjerne ha tatt meg tid til å snakke litt mer eller bare være hos pasienten mer, men jeg rekker det bare ikke.»

Hvem er det egentlig som bestemmer hva jeg rekker og ikke rekker? Jo, det er meg det! Jeg er jo fagpersonen i mitt yrke, og jeg skal vurdere om jeg rekker å ta pasienten i hånda i 2 minutter eller ikke.

Nå tror jeg ikke alle pasienter trenger å bli holdt i hånden i 2 minutter, eller kanskje engang ønsker det … men mange av de pasientene jeg har, er engstelige og nervøse når de kommer inn på sykehuset – da er det god behandling å bruke 2 minutter på å ta pasientenes hånd, informere om hva vi tenker, hva som skal skje videre de neste timene, og betrygge om at vi nå gjør alt vi kan for å finne ut hva som er galt, slik at vi kan gjøre det vi kan for å hjelpe.

DET er god sykepleie, DET er tidsbesparende – fordi hos en rolig pasient kan de viktige symptomene vises tydeligere, de ringer ikke på bare for å vite at vi er der, de finner ikke på ting bare for å se oss litt, og de føler seg trygge nok til å si fra om endringer som er viktige for anamnesen og for utredningen videre. DET er å bygge gode relasjoner og tillit mellom helsepersonell og pasient, og DET er effektivt og tidsbesparende på sikt!

Å spare seg til fant …

Jeg har hørt uttrykket «å spare seg til fant» – og det passer godt for den retningen vi ser ut til å ha beveget oss i den siste tiden når det gjelder pasientbehandling på sykehus. Flere pasienter per sykepleier, flere innleggelser, raskere utskrivninger, og effektivisering i alle hjørner.

Greit nok! Effektivisering er en nødvendig del av veien videre om vi skal klare å håndtere den bølgen av pasienter som kommer i tiden framover. Men vi må ikke miste gangsynet fullstendig.

Og vi må ikke miste faget vårt! En god del av faget vårt handler om å ivareta pasienten, ikke bare fysisk inne på rommet, eller ved å ta alle prøver og vitale parametre – men også ved å skape trygghet og tillit, slik at pasienten føler seg ivaretatt, og vi har et best mulig utgangspunkt til å finne ut hva som feiler pasienten.

Jeg kan merke så godt på pasientene når jeg tar meg tid til å berolige dem, og når jeg ikke gjør det. Noen ganger har jeg det så travelt at jeg glemmer det – og det blir som en snøball som vokser seg større for hver pasient jeg har, og jeg kjenner meg mer overveldet og overarbeidet for hver runde.

Og så kan jeg komme på det, ta meg de 2 minuttene det tar, og kjenne at det hele roer seg igjen – at jeg har gjort en god jobb med denne pasienten iallfall, og det kjennes som om snøballen stopper.

Effektiviseringstiltak som gjør godt

Jeg tror vi sykepleiere, spesielt i dag, må være bevisst hvilken rolle og jobb vi egentlig har – hvor viktig den er for den enkelte pasient – og gjøre den! Ikke gå på akkord med faget vårt, selv om vi har det travelt.

Vi trenger ikke sitte og snakke i evigheter, men ta pasienten i hånda, møt blikket og kort oppsummere hvor vi er, og hvor vi skal. Dette er en god investering og et effektiviseringstiltak som kjennes givende – både for pasient og sykepleier.

Kjære helseminister Bent Høie! 

Vil du innovere på ordentlig, eller er det «matsminke» som gjelder i helsevesenet?

Jeg har nå både lest og hørt din tale til sykepleierne på Norsk Sykepleierforbunds 17. nasjonale e-helsekonferanse. Sykepleiere er, sier du, de som holder helsevesenet sammen. En fin verbal hyllest, og jeg antar du mener alt dette også.

Likevel skal du vite at jeg, og mange med meg, både fortjener og behøver mer enn ord fra deg nå. Sykepleiermangelen tiltar og krever et nasjonalt sykepleierløft.

Du får ikke en «nett-hjemmetjeneste» når hjemmesykepleien har for få sykepleiere til å levere sykepleie. Du får ikke oversikt over innholdet i en levert sykepleietjeneste når det ikke er sykepleierkompetanse nær pasienten.

Vår vurderingskompetanse, vår handlingsevne og beredskap er avhengig av at vi kan være til stede. Det kan vi klare om du sikrer oss en lønn å leve av og en jobb å leve med.

I dag er turnover og avgang fra yrket betydelig større enn rekruttering av spesialsykepleiere, og delvis for andre sykepleiere i hele stillinger. Vi utdanner to sykepleiere for hver hele som tilbys jobb. Hvordan kan du tillate å mangle oss, samtidig som vi ikke får jobbe? Hva slags styring er det?

Du må sikre en reell kompetanseutvikling som gir oss tro på at vi er verdt mer enn en budsjettmessig salderingspost. Karriereutvikling som gir oss tro på at vi kan stå i pasientens helsetjeneste som dyktige sykepleiere med faglige utviklingsmuligheter.

I dag lar du et system rigget på økonomiske parametre definere «økte ikke utnyttede effektiviseringspotensialer» som våre framtidsutsikter. Er det sexy? Vår arbeidstid fylles med annet enn pasientens beste. Hva skal samfunnet med sykepleiere som ikke får bruke sin kompetanse?

For sykepleiere, Bent, er ofte foran i jakten på egen ny kunnskap. Vi vil satse på vår kunnskap til pasientens beste.

Vil du satse på oss i mer enn ord? Da må du faktisk gjøre noe, Bent. Mer enn å snakke. Du har makt. Hva vil du med den?

Medmenneskelig innovasjon er ikke å bytte sykepleieren ut med overvåkning. Hvor innovativ er du?

For en tid tilbake hadde jeg undervisning for en svært engasjert gjeng som jobber i kommunehelsetjenesten.

Jeg skulle blant annet snakke om HLR minus, altså den avgjørelsen som sier at vi ikke skal begynne gjenopplivning av en pasient dersom hjertet slutter å slå.

Det var helt tydelig at dette var et tema som engasjerte mange, og det var mange som fortalte historier om hvor vanskelig det er å stå i en situasjon hvor en skal begynne gjenopplivning når det ikke kjennes riktig. Dette kan komme av pasientens alder, livskvalitet forut for hjertestansen eller pasientens utsikter til å komme seg igjen etter gjenopplivning.

Dersom avgjørelsen ikke er tatt av behandlende lege, skal det sterke indikasjoner til for ikke å starte gjenopplivning, og det er en kompleks og vanskelig vurdering som krever både faglig og menneskelig trygghet.

Riktig hjelp til riktig tid på riktig sted

Siden jeg er HLR-koordinator ved mitt sykehus, er jeg glødende opptatt av at vi skal redde liv og forsøke å få i gang hjerter som slutter å slå. Vi skal være forberedt, øve på og være tiltaksdyktige når dette skjer.

Vi har gode tall på vellykket resuscitering ved sykehuset, og jeg er stolt over å kunne si at vi har ca. 150 oppdaterte, meget dyktige HLR-instruktører ved sykehuset. Det øves jevnt og trutt overalt på huset, og vi har et levende miljø med engasjerte og dyktige ressurspersoner og instruktører i HLR. Akkurat slik det skal være!

Sannsynligheten for at en fra før av frisk person kan komme tilbake til et normalt liv etter vellykket resuscitering, er relativt høy.

Likevel må jeg si at noen ganger kjennes det helt feil at det startes opp gjenopplivning på et levd liv som er i ferd med å nå sin endestasjon …

LES: #Når er det nok?

Når jeg på AMK tar nødtelefonen fra et sted i distriktet og pårørende forteller om «Olga» på 97 år som har ligget i senga den siste tiden, som puster litt dårlig, er blek og ikke i form. DA hadde det vært fint å vite om Olgas helsetilstand fra før og hennes utsikter og ønsker for fremtiden.

Jeg tror nemlig mange eldre har helt klare tanker om hva de ønsker dersom en slik situasjon skulle oppstå, det er bare det at det er så fryktelig vanskelig å snakke om!

Det skjønner jeg veldig godt, for jeg er utrolig glad i eldre mennesker! De har ofte en visdom, ro og tilstedeværelse som en sjelden finner blant yngre, travlere mennesker. Jeg vil selvfølgelig ha mine nære hos meg så lenge som overhodet mulig, men nå er det ikke meg det handler om … Akkurat det kan det være litt vanskelig å huske på innimellom som pårørende.

Hun fikk dø med skoa på

Jeg husker min mormor alltid sa at hun ville dø med skoa på! Jeg skjønte ikke hva hun mente med det, før hun plutselig døde av et thoracalt aortaaneurisme. Hun fikk det som hun ville, ikke som alle oss rundt henne ville. Hun må ha vært det varmeste, godeste mennesket som noen gang har gått i to sko – hele byens «tante Arna» – og helt forferdelig å miste! Men så er nå livet en gang sånn at det er der vi ender, alle sammen – på en eller annen måte.

Da kjennes det veldig godt å vite at hun faktisk fikk dø med skoa på, slik hun ville, når det først skulle skje.

Ta samtalen i fredstid med fastlegen

Jeg mener vi som helsepersonell må tørre å åpne opp for denne samtalen, i fredstid, før det verst tenkelige skjer. Da har vi i alle fall åpnet for muligheten til å si fra om hva vi ønsker når vår tid kommer. Da kan jeg kanskje konferere med ansvarlig lege og ende opp med å sende hjemmesykepleien hjem til Olga, for å lindre og støtte, samle familie og få en rolig avslutning på et langt levd liv – i stedet for at hun skal avslutte livet i et helikopter halvveis over fjorden, eller på intensiven etter uker med massiv behandling til ingen nytte.

DERSOM det var det Olga ville …

Et minefelt, men like fullt …

Jeg skjønner at dette er et komplekst og vanskelig tema, som har mange sider og mange fallgruver. Men jeg mener det er riktig at vi som helsepersonell må tørre å snakke om døden, som en helt naturlig del av livet, slik at vi i alle fall har åpnet for muligheten til å komme med sine ønsker som pasient. Det er fryktelig vanskelig å ta opp på egen hånd dersom selv helsepersonell vegrer seg for å snakke om det.

Å ta en avgjørelse om HLR minus er komplekst og vanskelig, og skal gjøres på medisinsk grunnlag av behandlende lege. Det er viktig! Men for å kunne ta en god avgjørelse er det nødvendig å vite hva hovedpersonen selv mener om saken, nemlig pasienten. Det finner man kun ut av gjennom å snakke om det, og det er ingen som noen gang har dødd raskere av å snakke om det …

Vi mennesker gjør mye dumt, mye galt, mye fælt og mye grusomt. Noen av oss har sittet i fengsel for det gale vi har gjort, andre har ikke sittet i fengsel. Noen av oss kommer til å sitte i fengsel, mens andre aldri kommer til å sitte i fengsel. Og så fins det en del mennesker som skulle ha sittet i fengsel, men det gale de har gjort, er aldri blitt oppdaget. Vi trenger fengsel og et straffesystem, for det kriminelle skal straffes, ikke godtas.

Hvis jeg skulle laget en liste over alt det dumme, gale, fæle og grusomme det er mulig å gjøre, så hadde lista blitt lang. Jeg hadde forhåpentligvis ikke kommet på alt. Og hvis jeg tilsvarende skulle klassifisert de ulike menneskene som hadde gjort de ulike tingene, så hadde det også blitt en lang liste.

Men hvem er mest grusom, og hvem skulle blitt kalt det nest verste, og hva er det minst gale som kan gjøres? Og hvem skulle i så fall ha bestemt det? Rådgiveren til en av ministrene? En av ministrene? Trenger vi en ny ministerpost til dette?

Og hva er et monster? Skulle vi ha tegnet hvert vårt monster, så ville nok disse sett ganske ulike ut for hver enkelt av oss.

Som sykepleier er jeg opplært til å tenke holistisk/helhetlig. At det er rett å tenke helhetlig, får jeg jevnlig bekreftet i min jobb som sykepleier. Vi har en psykisk, fysisk, sosial og åndelig/eksistensiell side alle sammen, og ingen av disse dimensjonene kan jobbe på egen hånd – de henger sammen.

At hvert menneske har verdi i kraft av å være menneske, mener jeg også er en sannhet jeg hver dag kan ha som en del av min plattform – både som menneske og som sykepleier. Hvert menneske er verdifullt, og det er en konstant verdi som gjelder uavhengig av hva vi gjør.

Straffen for å ha gjort noe galt må utformes av dem som er satt til det. De som har greie på det, vet sannsynligvis hvilken type straff og oppfølging den enkelte kriminelle skal ha. Straffen knyttes til handlingen som er gjort – ikke til hvilket vesen som har gjort det – for alle er mennesker.

Å være minister innebærer nok å bli utsatt for mye, både arbeidspress og andres meninger – jeg bare tipper, jeg har aldri prøvd. Forhåpentligvis har ikke ministrene våre bare rådgivere, men også minst én dyktig veileder bak seg.

I min nylig påbegynte veilederutdannelse har jeg blitt bevisst på sammenhengen mellom følelser, kroppsreaksjoner og tanker – som igjen påvirker atferden vår. Jeg tipper at vår nye justisminister har mye følelser knyttet til dette temaet, og at dette påvirker hennes atferd.

Hvis lille meg kan gi justisministeren et sykepleie-råd, så ville det blitt dette: Kjære justisminister, føl ferdig før du entrer talerstolen!

For kort tid siden publiserte tidsskriftet Sykepleien et innspill under overskriften «Jeg melder meg ut av NSF». Dette innspillet var skrevet av en sykepleierstudent som fant det dypt problematisk at Norsk Sykepleierforbund var imot fastlegers reservasjonsrett mot å henvise kvinner til abort. Hun valgte derfor å melde seg ut fra fagforbundet.

Dette står hun selvfølgelig fritt til å gjøre, og det er ikke innholdet i selve dette innspillet jeg syntes var mest spennende. Det virkelig spennende skjedde i kommentarfeltet under innspillet på Facebook. Meg selv og mange andre sykepleiere samt annet helsepersonell engasjerte seg umiddelbart i abortdebatten, saken ble altså raskt mye større enn selve retten til å nekte å henvise til abort.

I dag kan helsepersonell reservere seg mot å delta i selve abortinngrepet, altså mot å delta under selve prosedyren hvor fosteret fjernes. Fastleger kan i tillegg nekte å henvise norske kvinner til abort. Disse tiltakene og lovene begrunnes med religion og samvittighetsgrunner. Altså at ingen skal måtte handle mot sin dyptgående samvittighet.

Hvorfor synes jeg dette er problematisk?

Først og fremst så har norske kvinner en lovfestet rett til abort, en rett som de har kjempet for i mange år, og som bygger under et vesentlig prinsipp om at kvinnen skal ha råderett og selvbestemmelse over egen kropp. At leger og sykepleiere kan vanskeliggjøre og nekte å utføre en helsetjeneste som en har en lovfestet rett til, er for meg helt uforståelig.

For meg som sykepleier er en grunnleggende verdi at vi er nøytrale, både politisk, religiøst og idealistisk. Dersom du er min pasient, så er det for meg revnende likegyldig hvilken hudfarge, kjønn, religion, klasse, alder, politisk ståsted eller bakgrunn du har. Av meg skal du få nøyaktig samme behandling, omsorg og respekt. Jeg skal heller ikke påtvinge deg mitt religiøse ståsted eller mine politiske meninger.

Kan du tenke deg dersom du trengte blodoverføring og jeg sa, «Dessverre, blodoverføringer strider mot min religion, så vi må finne en annen sykepleier som kan utføre dette»? Høres ikke dette rart ut? Hvorfor er dette noe annerledes enn å kunne reservere seg mot abort?

Som sykepleier har jeg måttet utføre prosedyrer og oppgaver jeg ikke alltid har syntes var spesielt hyggelige. Jeg har måttet ta blodprøver av pasienter under tvang på vegne av politiet, jeg har måttet delta i tvangsmedisinering og beltelegging. Det er ikke alltid jeg har vært 100 % enig eller komfortabel i alt, men så lenge det har vært lovlig og medisinsk fornuftig og velbegrunnet, mener jeg det er både feil og uetisk av meg å nekte å utføre jobben min.

Som sykepleier har jeg opplevd å behandle voldsoffer og gjerningsmann, gjerne samme dag. Jeg har tatt blodprøver av et voldtektsoffer i det ene øyeblikket for så å være med på å sy voldtektsmannen i neste øyeblikk. Fellesnevneren er at de har alle fått like god sykepleie, respekt og omsorg.

Vi er ikke den dømmende eller utøvende myndigheten, vi er de nøytrale skikkelsene i hvitt som ikke dømmer, som ikke pålegger pasienten våre egne verdier, følelser eller religion.

Jeg støtter ikke drap, voldtekt, vold, barnemishandling eller pedofili, men jeg har ingen planer om å reservere meg mot å behandle voldtektsmenn, barnemishandlere, voldsmenn eller pedofile. Akkurat som at jeg ikke har planer om å noen gang reservere meg mot å delta i eller henvise til abort.

Hvorfor har vi valgt at akkurat denne helsetjenesten skal vi kunne velge oss bort fra? Er det ikke godt nok å kunne velge å ikke arbeide på steder hvor en må utføre denne oppgaven? Dersom du ikke er komfortabel med å utføre tvangstiltak, så søker du heller ikke jobb i psykiatrien. Dersom du ikke vil møte kriminelle, så søker du heller ikke jobb som lege eller sykepleier i fengsel.

En kvinne som må ta det tunge valget om å ta abort, har det trolig tungt nok fra før om hun ikke skal møtes med at helsepersonell reserverer seg mot å hjelpe henne. Jeg tenker med skrekk og gru på kvinner som gjør et Google-søk om hva helsepersonell mener om abort, og finner mengden med artikler om dette.

Reservasjonsretten er i mine øyne en skummel vei å gå. Jeg mener det er ufattelig at vi lar helsepersonell reservere seg mot å utføre en prosedyre som er en lovfestet rettighet for norske kvinner. Hva blir det neste en kan reservere seg mot? Hvem skal bestemme hva som er tilstrekkelig ødeleggende for samvittigheten? Skal vi kunne reservere oss mot alt som strider imot vår religion eller bare enkelte ting?

Nylig kom jeg over en artikkel i en amerikansk avis hvor en ny lov ønsket å utvide denne retten til å nekte å behandle på grunn av religiøs overbevisning eller samvittighetsgrunner. Denne ville åpne for at helsepersonell også kunne nekte å behandle homofile og transseksuelle. Dersom religion skal få være med og bestemme hvordan helsepersonell skal arbeide, så tar vi mange steg bakover i historien. Som nevnt tidligere: Hvem skal bestemme hvilken religion og hvilke deler av religionen som skal være gjeldende?

Til slutt vil jeg si at det er uvesentlig om jeg som person er for eller imot abort. Som sykepleier er jeg en nøytral person, som skal møte pasienten på en god og tillitsfull måte. Jeg skal tilby og utføre den helsetjenesten som pasienten har krav på, og som er lovfestet. Uansett hva mine personlige følelser om dine valg, ønsker og bakgrunn er, så vil du få akkurat like god hjelp fra meg. Jeg håper alle mine kollegaer i helsevesenet følger dette eksemplet.

Jeg jobber i 100 % stilling, og jeg kan også shoppe. Hvis jeg vil. De som jobber deltid, kan også shoppe. Hvis de vil. Et valg er valget mellom ulike alternativer, og alle mennesker har i utgangspunktet muligheter for å velge. Velge mellom å shoppe eller jobbe. Velge mellom å være hjemme med barna eller jobbe. Velge mellom å jobbe fullt med smerter eller jobbe redusert med en bedre hverdag. Velge hvilken butikk vi vil handle i. Velge å spise frokost eller droppe frokosten.

Beklager direktør, du har ikke myndighet til å ta fra oss retten til å velge. Du sitter som direktør på toppen av et fjell der det også jobber en del sykepleiere. Har du tenkt på hvordan du vil løse 24/7-turnus-puslespillet hvis alle skal jobbe 100 %? Lykke til! Da må du både være tusenkunstner og ha god overtalelsesevne. Det er nemlig ikke så lett å dekke opp en 24/7-turnus med god nok bemanning hvis alle skal jobbe fullt. Og det er ikke fordi de ansatte må ut og shoppe, nei det er rett og slett enkel turnus-matematikk. I beste fall er dette mulig med mange langvakter og mange annenhver helg-turnuser. Og så lenge vi har pasienter som trenger døgntilsyn, vil vi trenge turnuser som dekker hele uka hele døgnet.

Vær obs på at du kan drukne i eldrebølgen. Når det blir din tur til å trenge ei seng på et sykehjem – vær klar over at sykehjemmet muligens ikke er bemannet alle helger. Og det er ikke fordi de ansatte er ute og shopper – nei, alle har nemlig fått fulle stillinger i en overkommelig turnus. Da ble det noen helger som ble stående tomme for personell.

Den shoppingteorien har forresten flere hull. For hvem av de deltidsansatte har råd til å shoppe? Med mine sykepleiebriller vet jeg at en del ansatte i deltidsstillinger ikke kan prioritere særlig mye shopping. Selv om du på fjellet ditt selvfølgelig har et par stykker som har høyere bruttolønn enn sykepleiere. 

Jeg håper at alle som velger å jobbe fullt, får seg en fulltidsjobb. Men jeg håper også at det fortsatt er kvinner og menn som velger å jobbe deltid. Hvorfor? Først og fremst fordi det da er rett valg for dem, men også fordi at slik de fleste turnuser er organiserte per i dag, trenger turnus-arbeidslivet deltidsansatte. 

Kjære direktør: Hvis jeg skal tolke ditt utspill i lyset av projeksjon, blir jeg nysgjerrig på ditt forhold til shopping? Og med mine nyinnkjøpte veilederbriller, lurer jeg også på om du har ubearbeidede følelser innenfor temaet du berører? Kan det hende du er litt sliten? Har du vurdert å gå ned litt i stilling?