Min erfaring som kirurgisk pasient

Det er jo alltids interessant å være både sykepleier og pasient samtidig, og det hadde jeg nylig en opplevelse av da jeg var innlagt for en planlagt Gastric Sleeve- operasjon i et offentlig norsk sykehus. Heldigvis har jeg tidligere vært stort sett frisk og har ikke hatt behov for å stifte nærmere bekjentskap med pasientrollen, bortsett fra da jeg som som 13- åring ble operert for blindtarmbetennelse. Men det er en annen historie.

Men jeg vil presisere at jeg på ingen måte er en allviter i forhold til hvordan det er å være i pasientrollen. Jeg har bare fått en smakebit av norsk helsevesen i løpet av mine to døgn da jeg var innlagt som kirurgisk pasient. De negative erfaringene får noen andre fortelle om og dessverre hører man jo daglig om det i media også. 

Til å begynne med sendte fastlegen i januar i år en henvisning til sykehuset. Jeg var heldig og fikk tildelt time og var på pasientskole allerede i februar. Det var et kurs som varte i en dag hvor vi fikk undervisning av et tverrfaglig team om fordeler og ulemper ved å la seg operere og hvordan livet ville bli etterpå. I mars fikk jeg time både hos klinisk ernæringsfysiolog og psykiatrisk sykepleier, og i mai time hos kirurg. Det var individuelle samtaler hvor jeg ble vurdert i forhold til om jeg egnet meg for denne type operasjon. Jeg følte meg godt ivaretatt av hele det profesjonelle teamet gjennom denne prosessen.

Tre uker før den "O STORE OPERASJONSDAGEN" som var fastsatt den 4. Sept. måtte jeg gjennomføre en forkur, det vil si en diett på max 1000 kalorier om dagen. Grunnen til det var at leveren skulle slankes slik at komplikasjonsrisikoen under operasjon skulle reduseres. Kravet var at jeg skulle gå ned 6 kg før operasjonen. Med frisk mot og stor motivasjon gikk jeg på butikken og handlet magre og proteinrike matvarer. Deretter gikk jeg på apoteket og handlet inn Allevo shaker og supper som knapt nok inneholdt noen kalorier i det hele tatt. Så lastet jeg ned " Lifesum"- appen for å holde oversikt over kaloriene.

Jeg var ved godt mot, men merket godt at 1000 kalorier om dagen ikke var mye å gå på. Jeg var mer eller mindre konstant sulten, trøtt og sliten, distré og irritabel med dertil kortere lunte. Dere som kjenner meg vet at det i grunnen ikke finnes noen ende på den lunta, jeg blir ikke så lett sint, men nå merket jeg det godt. Jeg kommenterte dette til en kollega: " Aaaaaargh! Jeg kjenner jeg har så kort lunte for tiden!" Nervøst svarte kollegaen meg: " Bare du ikke lar det gå utover meg!"

Jeg var fast bestemt på at dette skulle jeg klare og at jeg også skulle klare å holde meg på jobb i denne perioden. Jeg var åpen med kollegaene mine om min situasjon og jeg møtte bare støtte og forståelse. Det er jeg takknemlig for!

Så kom innskrivelsesdagen og da var jeg hele dagen på sykehuset. Det var samtaler med anestesilege, kirurg m.fl. og det ble tatt blodprøver og vitale mål. Samtalen med kirurgen var mest nervepirrende. Hadde jeg klart å gå ned nok? Vektnedgangen var på 7, 5 kg og jeg hadde klart kravet på 6 kg og fikk derfor innvilget operasjon. Jeg ble svært letta og glad! Etterpå fikk jeg reise hjem igjen og skulle ikke komme tilbake før operasjonsdagen.

Kvelden før operasjonsdagen og samme morgen måtte jeg drikke tre kaloririke ernæringsdrikker. De næringsdrikkene unner jeg ikke min mest utagerende pasient! FYSJ!! Det smakte som pest og kolera og jeg brekker meg nesten bare ved tanken på det! Det er jo også en nytting pasient- erfaring. Hvis en pasient ikke vil ha en bestemt næringsdrikk, så har jeg full forståelse for det. Men det var bare å holde seg for nesen og svelge unna: " Dør jeg ikke av dette, så overlever jeg alt!"

Om morgenen måtte jeg også ta en hestekur med antibiotika- tabletter og i tillegg til en kvalmestillende tablett. I bilen på vei til sykehuset kjente jeg bare hvordan kvalmen bygget seg opp. Jeg prøvde å hente frem puste- og meditasjonsteknikker fra tidligere yogakurs. Mens mannen min kjørte og koste seg med P1 og ante fred og ingen fare, så kjempet kvalmen og jeg en kamp på liv og død. Men da jeg begynte og gulpe skal jeg si sidemannen våknet, midt i morgenrushet var det å kjøre av veien og nærmest dytte pasienten ut. Hestekuren kom nok opp igjen du.

Da jeg kom på sykehuset fikk jeg heller antibiotika intravenøst. Det fungerte mye bedre. Ble ikke kvalm av det.

Som seg hør og bør fikk jeg utdelt en aldeles lekker truse med tilhørende nattdrakt. Men jeg mener all erfaring er nyttig, så det var bare å dresse seg opp i siste pasient- mote.

I lang tid hadde jeg gledet meg til denne operasjonen og var utrolig takknemlig for å få profesjonell hjelp i forhold til livsstilsendring og vektnedgang. Så med friskt mot kledde jeg på meg trusa og nattdrakten. Jeg fikk også oppleve å være korridorpasient en liten stund før operasjonen. Og det rett i nærheten av vaktrommet til sykepleierne hvor det ved lunsjtider ség ut liflige dufter av varm mat. Selv om jeg var fastende og i tillegg hadde gått på en streng lavkaloridiett de siste ukene,så var jeg en glad, positiv og motivert pasient og drepte derfor ingen av sykepleierne som satt og koste seg med lunsjen.

For øvrig var jeg i god form og hadde til og med gått en lang tur i timesvis i ulendt terreng kvelden før. Nå lå jeg altså på korridoren i en sykehusseng i lekkert pasient- antrekk og hadde det riktig så fint med meg selv. Selv om det luktet både fest og basar inne på vaktrommet, så var jeg tilfreds med mitt antibiotikadrypp. " Ååå, det skal bli så spennende å bli operert!" Tenkte jeg og smilte fra øre til øre.

Omsider ble jeg trillet ned på operasjonsavdelingen. Det syntes jeg også var spennende! Jeg er sikkert merkelig, men jeg bare nøt det. Vanligvis er jeg vant til å jobbe på sykehus og ikke bli trillet rundt i en seng av en smilende sykepleier. Da jeg kom ned til operasjonsavdelingen ( pre-op.) møtte jeg så hyggelige sykepleiere at jeg kunne grått en skvett. De var oppmerksomme og omsorgssfulle. Men jeg smilte fortsatt fra øre til øre og hadde det riktig så bra. Jeg fikk væske intravenøst og det ble tatt vitale mål.

Så var tiden kommet til å bli trillet inn på operasjonssalen. Der møtte jeg også omsorgsfullt anestesipersonell som forklarte hva som skulle skje og som kom med tepper til meg fordi jeg frøs. Jeg følte meg så godt ivaretatt og komfortabel at jeg kunne likesågodt ligget på en solseng i sydligere strøk. Bortsett fra at jeg var kald da.

Det var en morsom opplevelse å få morfin intravenøst. Heldigvis lå jeg allerede på benken for det begynte å suse godt i hodet slik man kan merke etter et par glass vin. Om jeg ikke var rolig og avslappet fra før, så var jeg det garantert nå. Da jeg fikk morfin for andre gang begynte jeg nærmest å se stjerner, planeter, kirurgisk utstyr og grønne mennesker snurre rundt. Til slutt fikk jeg sovemiddelet og sloknet momentant.

Plutselig hørte jeg: " Operasjonen var vellykket!" Jeg glippet med øynene og så konturene av et grønt vesen som forsøkte å snakke til meg. Jeg husker ikke hva jeg svarte, men det er sikkert like greit.

Etter operasjonen var jeg ikke særlig høy i hatten. Jeg hadde naturlig nok smerter i magen og var kvalm. Men tidlig opp av senga måtte man for å forebygge allslags ulumskheter slik som blodpropp, lungebetennelse, trykksår og jeg vet ikke hva. Eller egentlig så vet jeg hva, sykepleier som jeg er, men jeg orket ikke tenke på det. Men de hvitkledde fikk meg opp på toalettet uten resultat og sittende i en stol. Jeg visste knapt hvor jeg var, så sliten og trøtt var jeg.

Det jeg la merke til var at jeg hyppig ble spurt om hvor mye smerter jeg hadde fra 0- 10 ( NRS- skalaen). Jeg svarte som regel 6- 7 og etter smertestillende kom jeg ned på 3- 4. Smerte er hva pasienten sier at det er, så jeg opplevde det positivt at jeg ofte ble spurt om smerter og at jeg alltid fikk smertestillende da jeg spurte om det. Senere leste jeg i min elektroniske pasientjournal hva som hadde blitt skrevet om mitt sykehusopphold. Da stod det noe om at "pasienten sier hun har smerter selv om hun ikke gir uttrykk for det". Det var interessant å lese det og det fikk meg til å tenke på egne pasienter. Det trenger ikke å være slik at det er de pasientene som roper høyest og som klager sin arme nød som har det verst. Slik er det jo også hvis man kommer til et ulykkessted. Da kan det være at det er de pasientene som er helt stille og rolige som kan være de alvorligste tilfellene. Jeg for min del hadde det best da jeg lå helt rolig i senga og hvis jeg klarte å sove var det enda bedre.

Som sagt, det er viktig å komme seg opp av senga og jeg klarte såvidt å stavre meg avgårde med IV- stativet på slep. Men hjelpe meg, så slitsomt! Det føltes som jeg var på god vei opp til Galdhøpiggen. Vanligvis er jeg glad i å gå tur og kan gå i timesvis, mens denne gangen var det en bragd bare jeg klarte å komme meg til toalettet og tilbake til senga. I tillegg var jeg endel kvalm og kastet opp blod noen ganger. Pasienten i nabosenga ble min lille hjelpepleier og sprang avgårde med IV- stativet for å gi beskjed om at jeg kastet opp blod. Men med mitt kliniske blikk studerte jeg innholdet i pussbekkenet og vurderte det til at alvorlighetsgraden ikke var så stor. Det var ikke friskt, men koagulert. Det fikk jeg senere bekreftet av kirurgen, at det kunne skje etter slike operasjoner.

Et annet delikat problem som dukket opp var at jeg ikke klarte å tisse. Urinblæra streiket helt. Det var ikke knyt! Jeg satt lenge og vel, prøvde å puste rolig " inn gjennom nesen, ut gjennom munnen!", slappet av så godt jeg kunne i den grad det lot seg gjøre når hele kroppen var i ulage og selvfølgelig hadde jeg på rennende vann. Jeg fikk også Stesolid intravenøst slik at jeg kunne slappe av enda mer, men det var ikke tale om. Det var total-nekt fra alt som hadde med vannlatingen å gjøre. Det førte jo til at urinblæra måtte scannes jevnlig og jeg ble kateterisert et par ganger, første gang for en god mengde på 750 ml. Halvannet døgn etter klarte jeg endelig å få gang på tissingen på egen hånd.

Jeg var trøtt, jeg var kvalm, jeg kastet opp blod, jeg hadde smerter og jeg klarte ikke å tisse. Men jeg husker hvitkledde som spurte hvor vondt jeg hadde det og som ga meg smertestillende og kvalmestillende ved behov. Hyppig ble det målt blodtrykk, puls og temperatur. Helt i ørska midt på natta da jeg skulle få hjelp til å tømme blæra, håndhilste sykepleieren høflig på meg og presenterte seg selv før hun gjennomførte prosedyren. Da jeg var på mitt svakeste ble jeg ivaretatt av omsorgsfulle, oppmerksomme, kompetente og høflige helsearbeidere. Jeg vil skryte av mine "med-sykesøstre/brødre" som tok så godt vare på meg. Selv om jeg bare var en pasient i rekken av mange, så husker jeg hvordan jeg ble møtt og sett. Det er jeg evig takknemlig for.

Rådet for sykepleieetikk deltok på Nordisk treff på Færøyene i september. En av de mange gode forelesningene vi hørte på handlet om whistle blowing, det vil si varsling.  Det er et stort, vanskelig og viktig tema og aktuelt over hele landet (og utover landets grenser). Varsling ble også behørig drøftet under Arendalsuka i august, hvor blant annet flere varslere stod frem og fortalte deres historie.

Som etikere var det fantastisk å høre Færøyenes Sundhedsminister åpne konferansen med å si «Politikk uten etikk setter menneskeverdet i fare». For det er jo slik at varsling er krevende for alle parter i en sak, og mange ganger går det virkelig på helsa løs.

Mens politikken, slik vi tenker oss i nyere tid, bygger på nytteetikk, bygger etikken på plikt og ansvar. Etikken handler om hvordan vi tar vare på hverandre. At politikk og etikk bygger på forskjellig verdigrunnlag bidrar til utfordringer.

Så hvordan skal parter komme til rette i varslingssaker på en best mulig måte? På Færøyene ble det pekt på at vi kanskje kunne se til de gamle filosofene. På hvilken måte kan de medvirke til større klokskap?

Mange husker sikkert «Hulelignelsen» til Platon. Den er interessant! Dette er en dialog hentet fra det store verket «Staten». Platon viser til et bilde. I en hule sitter mange fanger. De er blitt bundet fast slik at de kan se bakveggen på hulen. Der kan de se skygger som beveger seg. Bak fangene er det en mur og bak muren går noen personer frem og tilbake mens de holder gjenstander over hodet. Bak personene igjen er det et bål og lyset fra bålet sørger for at gjenstandene som bæres, kaster skygger på veggen foran fangene. Platon spør om ikke det er rimelig å tro at fangene tror at skyggene er virkeligheten? En av fangene kommer seg løs og opp i friheten; han blir fullstendig blendet av lys, da han møter verden slik virkelig er.  Han har nå to muligheter; se verden eller gå ned igjen i hulen. Går han tilbake og forteller hva han ser, er det stor sannsynlighet for at han ikke vil bli trodd.

Men hva har dette med varsling å gjøre? Jo, Platon mente at har du fått en erkjennelse eller innsikt så har du er plikt til «å melde fra». Samtidig stiller det krav om åpenhet fra de andre som ikke har fått, eller ser denne erkjennelsen. Så er spørsmålet: Hvordan blir varsleren som har fått ny kunnskap møtt? Og hvilke etiske retningslinjer skal ligge til grunn? Når er varsling akseptabelt?

Svaret er at det må være legalt (har med loven å gjøre) og at det må ha legitimitet (et moralsk uttrykk).

To etiske retninger må nevnes. Sinnelagsetikken: Det som er avgjørende er intensjonen, hensikten. Dernest må vi tenke konsekvenser. Kan det komme noe godt ut av det? Problemet med det siste, er at vi aldri til fulle kan vite hvilke konsekvenser det vil ha.

Jeg mener en varsler er til det gode for et samfunn. En varsler er en person med mot. Varsleren skal beskyttes. En varsler skal ikke bli møtt med trusler! Dette vet vi dessverre forekommer, og vi vet det kan føre til tap av helse. Noen blir møtt med benektelse, noen får høre de er brysomme, vanskelige og at det er de det er noen galt med. Noen blir møtt med beskyldninger om skjulte motiver, mens andre snakker ned «problemene». Dette setter varsleren i en vanskelig situasjon. Mot er viktig, men vi må aldri bli overmodige. Så må vi aldri glemme at det er to parter: Den som varsler og de(n) anklagede. 

Så hvordan takle dette? Og hvordan kan utfordringene håndteres når det oppstår varsling i en organisasjon? Jeg peker på betydningen av etikk og nevnte innledningsvis de greske filosofene. Aristoteles, en annen gresk filosof, mente også at etikken og politikken var sammenvevd. Formålet med staten er og skal være rammen om det gode liv. Aristoteles pekte på en dydsetisk tilgang. En dyd er en karaktertilstand hos oss mennesker som innebærer både viten og begrunnelse av hva som er godt og dårlig. Og kardinaldydene hos han var visdom, rettferdighet, mot og selvbeherskelse. 

Vi kan også gå til Aristoteles lære om praktisk viten. Det får vi gjennom erfaring, både individuelt og sosialt. Vi må alle lære gjennom erfaring. Gjennom erfaring lærer vi (forhåpentligvis) å forstå hva som er viktig og hva som er mindre viktig. Vi blir i stand til å begrunne våre standpunkter. I et slikt klima møtes både varsleren og den «anklagede» i åpenhet.

Det er selvfølgelig vanskelig å finne en Platonsk sannhet. Kanskje bør vi lytte til den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas (f.1929) som tar til orde for en kommunikasjonsetikk? Vi er alle forskjellige, kommer fra forskjellig bakgrunn og kultur. Habermas mener vi bør kommunisere sammen hva som bør gjelde «hos oss». Han har to tilganger til en slik fremgangsmåte; for det første må kommunikasjonen være herredømmefri. Så hva betyr det? Jo, posisjon eller lønn skal ikke ha betydning. Alle skal telle likt. Klarer vi å praktisere det slik? Mye tyder på at det er vanskelig. Men det avgjørende for Habermas er at vi skal bøye oss for det beste argumentet.

På Arendalsuka ble det også foreslått at vi i Norge burde opprette «varslerhus» eller såkalte kompetansesentre for hvordan vi håndterer varsling. Den ideen har min fulle støtte. Alt bør ikke bare handle om juss. Tenk bare om vi kunne etterleve etiske regler sammen; hvor mye tid, energi, penger (til eksempelvis advokater) og helse vi kunne spart oss selv for og i stedet brukt krefter på andre store og viktige utfordringer sammen. Kanskje en naiv ide, men jeg sier det likevel. Hvorfor det? Jo fordi politikk uten etikk setter menneskeverdet i fare

Optimistisk og overbevisende sa jeg unnskyldtil “Frode”. Unnskyld for at jeg hadde glemt en avtale mellom oss.  Jeg var oppriktig lei meg. Her må jeg rett og slett krype til korset og be om unnskyldning, tenkte jeg. Det kommer til å gå greit, trodde jeg. Det gjorde ikke det.  

“Frode” svarte: “Vet du Anne Marie, jeg vil faktisk ikke ta imot unnskyldningen din, jeg ble skuffet over at møtet ikke ble noe av. Jeg hadde sett frem til det.”

Det ble stille mellom oss, verden stoppet litt opp. Jeg holdt pusten……tuller han? Jeg kikket bort og så at han absolutt ikke dro på smilebåndet. Nei, dette var blodig alvor. “Frode” fortalte videre hvordan han hadde forberedt seg til møtet og hvordan hans dag ble snudd på hodet på grunn av dette. Jeg skjønte etterhvert at han avviste min unnskyldning. Og at det måtte jeg godta. Magen min knyttet seg og ubehaget steg. Jeg kjente behovet for å forsvare meg sprengte på, jeg klarte såvidt å ta meg i det. Riktignok glapp det ut en jammen…… Dette hadde jeg ikke drømt om kunne skje mellom oss to gode kollegaer.

Vi snakket lenge om episoden, det var godt å høre hans opplevelse. Jeg verdsetter min kollega høyt, at han hadde mot til å avvise meg ble en vekker. Hva tar jeg med meg?

Det første jeg kjente var at jeg ble veldig sårbar i situasjonen, det gjorde vondt. Følte meg tatt på sengen. Jeg ble svært overrasket over at effekten av min handling fikk en helt annen intensjon enn planlagt. Det var en nyttig påminnelse. Jeg er nødt til å ta dette inn over meg. Jeg kjente en ydmykhet for vår relasjon. Det er noe verdifullt over det.

Selv om følelsen av å bli avvist var vond, var den ikke farlig. Det er nok hensiktsmessig at det skal gjøre vondt å bli avvist. Det er et symptom på at jeg har følelser og at ting betyr noe. Jeg har tross alt tatt sjansen på å bli såret – og så blir jeg det. Hva med vår relasjon? Vil episoden kunne styrke den?

Å ha kontakt med mennesker innebærer alltid en risiko for å bli avvist. Aldri å ta den sjansen kan føre til at jeg føler meg alene og savne nære relasjoner.

De fleste av oss avviser stadig vekk. Alle avviser vi, mer eller mindre. Det er et av grepene vi mennesker bruker for å være tydelige og ta vare på oss selv. Vi kan kalle det selvstøtte. Det vil variere hvor konstruktiv, hensiktsmessig og forståelig den er. Hvilken formsom velges, er også svært forskjellig.

Når jeg har strukket ut en hånd og den andre ikke vil ta imot, kan det hjelpe meg å tenke at den andre reagerer mer ut ifra tidligere erfaringer enn ut ifra ønske om å avvise meg. Noen mennesker har brent seg på å slippe folk inn i sine mellommenneskelige utfordringer, og velger å kutte ut den som forsøker. Det er tryggest og gir følelse av kontroll.

Et annet innspill er å gi den andre tid. Noen trenger rom for å fordøye henvendelser som griper inn i relasjonen. Det må smeltes.

Om min unnskyldning ikke skulle bli tatt imot overhodet – er jeg nødt til å godta det. Det er viktig å vise respekt. Min unnskyldning vil som regel likevel ha hatt noe effekt. Det er aldri galt å fortelle om noe jeg angrer på eller ser i ettertid at jeg skulle gjort annerledes. Eller å be om unnskyldning for noe jeg har glemt. I alle fall vil jeg ha rettet opp noe inni meg selv. Og det er aldri feil.

“Frode” tok imot min unnskyldning neste dag, han trengte bare litt tid – sa han. Takk for at du ventet på meg. 

Blogg om det!

P.S.

I en situasjon hvor jeg har strukket ut hånden og ber om tilgivelse, er jeg ekstra sårbar for avvisning (se forrige blogginnlegg: “Jeg sa unnskyld - ikke beklager”).

- Kjærlighet, synger Sissel ut av høytalerne i min lille tjenestebil som eies av kommunens omsorgstjeneste. Kjærlighet. Beste sort det, tenker jeg, men det er så alt for lite av det. Kynismen har overtatt for lenge siden. Bli ferdig, bli klar for neste oppdrag. Så fort som overhodet mulig. Effektivitet, ikke sant?

Kollegene har det ikke så bra. For kort tid siden hørte jeg en rekke historier som arbeidsgivere benekter. Arbeidslivet i 2017 er ikke for amatører, ikke en gang for profesjonelle utøvere som har redelige motiver og ærlige hensikter. Kjærlighet står ikke lenger på menyen. Jeg blir fortalt historier om sykepleiere, kvinner i reproduktiv alder, som mister både nattesøvnen og menstruasjon grunnet et arbeidskjør som ikke henger på greip. Det er for mye å gjøre, for lite hvile, for mange arbeidsdager, for få kolleger, for mange samtidighetskonflikter, for lite debriefing, og en total mangel på anerkjennelse. De tar det ansvaret ingen andre verken ser, tar, eller forstår. Tilbys pasienten for mye?

I tilsynsrapporter bekrefter Fylkesmannen at arbeidstakerne ikke overdriver, men at arbeidsgiver ikke tar sitt ansvar. I sak etter sak lar øverste arbeidsgiver det hele passere, landet rundt. Lover er sikkert viktige, men ikke viktige nok til å gi endring som konsekvens. Så hva i all verden er det vi holder på med da? Arbeidsgiver bidrar med å påpeke at pleieren ikke er effektiv nok, tar for få riktige logiske eller logistiske valg. Andre peker på ønsket økt bruk av velferdsteknologi. Sånn innoveres tjenesten, dere. Akkurat som planlagt?

Verre er det kanskje at ingen egentlig vil vite. Alt skal gjemmes bort i statistikk, budsjettrapporter, og avviksmeldinger. Selv har jeg fått nok av dette: Vi har nok til å slå fast hvor problemene er, og hvor løsningene kan finnes. Det handler i bunn og grunn om vilje. 

Finnes viljen, finnes det en vei. Sykepleiere er, i motsetning til penger, en mangelvare. Pengene finnes, men brukes til annet. Det er sikkert greit om det er slik vi vil ha det. Men det skal ikke lenger skje på bekostning av sykepleiernes helse. Tida er inne til å rydde opp. Enten blir dette en felles oppgave, eller så blir det en heftig runde som kan omfatte både påtalemyndighet og rettsvesen. Vi trenger et Sykepleierløft, ikke en utnyttelse av kompetanse som er mangelvare!

Nå er det slutt på at sykepleiere skal betale med egen helse. Hva er egentlig innholdet i frasen "et inkluderende arbeidsliv?" Medisinen for å løse krisen er gode fagmiljø, gode lønn- og arbeidsforhold, karrieremuligheter og godt arbeidsmiljø.

Just do it!

Jeg har værtmed i planleggingen av Helsesøsterkongressen, som ganske snart går av stabelen. Tittelen på årets kongress er «Helsesøsters rolle i samhandlingens tid» – og dette har satt i gang tankeprosesser i meg – «hvor begynner og slutter Solveig – og hvor starter Helsesøsteren?»

I hverdagener sprangene mellom de forskjellige rollene mine korte, og er jeg ute på lørdagshandel, løpetur eller dansetimer, er det ikke sjeldent jeg møter blikk eller hører utrop fra små bekjentskaper – «se, der er Helsesøster!» Det er kjempehyggelig å se positiv respons fra foreldres ansikter når de hører dette, men det har også hendt at noen snur og går en annen vei. Da kan jeg kjenne på konflikt mellom behovet for å bli likt og anerkjent – og de vonde avgjørelsene jeg av og til må ta i jobben. Går jeg sammen med min egen 7-åring, er det mange ganger hun spør om det var noen jeg kjente fra jobben, men det hender også at hun må vente litt fordi mamma vil være vennlig og imøtekommende også i fritiden.

I sommermøtte jeg meg selv i døra, da jeg ble starstruck og forundret over å treffe et av mine helsesøsterforbilder på en badestrand, i helt vanlig bikini sammen med barn og barnebarn. Når jeg var fotballmamma for egen 7-åring på fotballcup møtte jeg de samme forundrete blikk og spørsmål fra fotballspillende barn – «er du mamma? Har du barn som spiller fotball?» Jeg har også møtt foreldre på tur som unnskylder at barna har Nugatti på brødskiva, fordi de vet at jeg jobber som helsesøster. Er bildet av helsesøster fastlåst til det profesjonelle til den grad at noen blir forundret over at vi også er mennesker? Da er kanskje rollen dratt for langt? Det er kanskje sunt å vise at jeg også er menneske med familie og levende liv. Samtidig er jeg opptatt av å være et forbilde – sykler til jobben, bruker alltid hjelm, følger trafikkregler (og skammer meg dersom jeg skulle bryte en i vanvare). 

Yrkesvalget mitthører tett sammen med ønsket om å være en hjelper, interessen for mennesker og hvordan de virker sammen. Å være helsesøster er ikke bare en profesjon, det er også en identitet som strekker seg langt inn i den private sfæren. Jeg følger de retningslinjene jeg er pålagt, men må bruke mine menneskelige egenskaper for å gjennomføre arbeidsoppgaver. Jeg er feilbarlig, og gjør ikke alltid de beste valgene. Men jeg gjør som de fleste andre – det beste jeg kan. 

Hvordan skal jegså klare å «legge igjen jobben på kontoret» og ikke ta med meg jobbrelaterte problemstillinger hjem? Hvordan skal jeg være menneskelig og profesjonell i møte med mennesker jeg skal være en hjelper for? Hvorfor er det slik at jeg så lett privatiserer det som ikke går etter planen, og kritiserer meg selv i møte med kompliserte og krevende arbeidsoppgaver? I møte med nye og omfattende retningslinjer forutser jeg at jeg kommer til å klø meg i hodet, prøve og muligens feile når rammene i jobben ikke følger med nye krav. 

Jeg har lærten nyttig teknikk av en engasjerende foreleser. Dette er en øvelse som hjelper meg å akseptere at det av og til er komplisert å være menneskelig og helsesøster samtidig. Jeg kan finne frem en av de egenskapene jeg ikke er stolt av, si det høyt til en person jeg stoler på. «Jeg er en sånn helsesøster som gruer seg til å ringe foreldre med vanskelige budskap.» Det er kanskje andre som har det akkurat sånn. Det følger med jobben. Det er ikke nødvendigvis personen Solveig som står alene ansvarlig for at det er vanskelig.

Jeg lærerog utvikler meg i møte med arbeidet og menneskene jeg jobber med. Det er en berikelse, men også krevende. 

Personen Solveigdigger å være helsesøster. Det er kanskje sånn gode helsesøstre blir til? Jeg håper det :-)

Gleder megtil å se mange av dere i Lillestrøm!

Det ble ingen politisk valgkampinteresse blant norske partier for hvordan virkeligheten arter seg i norsk helsevesen. I stedet for å ta de store utfordringene på alvor var det i valgkampen små interessestunt på ubetydeligheter. I stedet for å se på hva manglende rekruttering av nødvendig kompetanse gjør i vårt felles helsevesen, snakker Arbeiderpartiet om en Kjærlighetsgaranti (?). Høyres Høie byr på tandemsykling og kontrollfokus av en times aktivitet om dagen. Som hovedtillitsvalgt i en stor norsk kommune må jeg av og til ta en timeout for å samle meg. Det er nesten til å miste pusten av at de viktigste sakene ikke har overordnet interesse.

Valgforsker Frank Aarebrot mener at Aps problem er at de ikke engasjerer den jevne velger. De burde ha fokusert på å fjerne det Aarebrot kaller blåruss-styret og målemanien i norsk helsevesen. Kort sagt NPM. Når Ap ikke har fokus på dette, og Høyre egentlig er såre fornøyd med status quo, blir vi der vi er. Det betyr at vi som jobber i helsetjenesten verken blir hørt eller forstått. Vi vet også hva vi har i vente. Reell framgang i rekruttering og økt pasientsikkerhet gjennom levelige arbeidsforhold står ikke øverst på dagsordenen. Vi blir rett og slett ikke tillagt troverdighet. Min tidligere kollega i Tromsø sier det slik Hvorfor snakkes det ikke om et sykepleieloft

Jeg møtte nylig et eksempel i et møte med strategisk ledelse i Rådhuset, hvor jeg representerer i mitt ombudsverv. Det er fristende å skrive en kronikk om mannen med «det spiller ingen rolle – dressen». Det er den dressen som på magisk vis får vanskelighetene til å forsvinne, og samtidigheten til å framstå som tilgjengelig og vakker. Jeg leste boka om «Det spiller ingen rolle – dressen» for min eldste sønn om igjen et utall ganger i hans oppvekst. Det var utrolig hvordan denne magiske påkledningen kunne endre hverdagen. Når jeg i dag møter menn i sin administrative påkledning, faller ofte brikkene på plass. Det er hverdagsmagi å bortforklare det tidvis utrolige i grove avvik slik at alle kan gå nøysomt videre. Kanskje dressen virker?» Vi byttet i alle fall by …

Oppsummert, og uavhengig av regjeringskonstellasjoner, vet vi altså at vi ikke står langt oppe på dagsordenen. Det må endres, og vi har både muligheter og potensial til å oppnå dette. Forutsetningen ligger imidlertid i hvordan vi utformer vårt budskap og hvilke virkemidler vi bruker for å fremme budskapet. Med «Sykepleierløftet» er vi på vei. Så lenge dagens ledende politikere ikke ser forskjell på sykepleiere og andre i vårt helsevesen, unngår vi ikke å bli en av flere i et profesjonsløst uvesen.

Det er kanskje mer behagelig å styre et vesen hvor måltall kan plassere innsatsfaktorer (altså oss)! Vi må nå sørge for at ubehaget ved dette blir større enn om de lar være. Profesjonsnøytraliteten er ikke kvalitetsfremmende, og må vekk. Det er en voksen jobb, og krever NSF på sitt beste. Jeg ser imidlertid ikke at vi har andre valg enn å krumme nakken og gå løs på det hele. Vi spiller faktisk en vesentlig rolle!