Sykepleiere er opplært til å vise omsorg, forståelse og å ivareta andre mennesker når de er i krise. Så hvorfor har vi så vanskelig for å ivareta oss selv når vi selv er i krise?

Det er nok mange av oss som har kjent det på kroppen…at sykehusdriften er i endring, og at forholdene ikke lenger ligger til rette for å drive fremragende behandling av våre pasienter. Det har ikke ligget til rette for det en god stund nå…og det ser ikke ut som om ressursene vi roper etter kommer til å komme vår vei med det første heller!

Vi møter denne håpløsheten hver eneste dag, i blikket til pasientene som må vente lenge på å bli ekspedert i akuttmottaket, fordi ressursene (det vil si sykepleiere og leger) er opptatt med pasienter som haster mer, fordi alle sengene allerede er fylt med andre pasienter som ikke kan sendes hjem eller til kommunale institusjoner. Vi møter det i hverandres blikk, fordi vi ikke har fått spist maten vår, eller gått på do da vi egentlig måtte,  eller fullført den samtalen pasienten hadde så sårt behov for – for å føle seg trygg. Da blir fortvilelsen raskt rettet mot ”systemet”, ”sjefene”, ”de som bestemmer”, "de som styrer ressursene” – og vi klager, skriver avvik, og roper høyere, om det samme – i håp om at vi denne gangen skal bli hørt!

Albert Einstein har sin definisjon på galskap: "Galskap er å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et helt annet resultat".

Sykepleiere beskrives ofte som ”engler i hvitt”. Det kjennes så godt når folk omtaler oss slik. Vi er opplært til å vise omsorg, forståelse og å ivareta andre mennesker når de er i krise. Så hvorfor har vi så vanskelig for å ivareta oss selv når vi selv er i krise…?
 

Det virker som om vi går rundt og venter på at noen skal gi oss tillatelse til å ivareta våre egne grunnleggende behov. Det kommer mest sannsynlig aldri til å skje…!

Vi har ansvar for de pasienter vi tar imot og behandler. Vi har ansvar for å sørge for at vi er i stand til å gjøre det på en forsvarlig måte, og dette innebærer også at vi kan ta vare på oss selv med å sørge for nok mat, drikke, hvile, overskudd. Jeg vet at det ikke alltid er like lett, noen ganger må vi trå til der og da – og det tåler vi godt hvis det skjer NOEN GANGER! Men hvis dette blir hovedregelen fungerer det ikke lenge!

Paradokset i det hele er at jeg opplever at vi blir MER produktive, og jobber både raskere og bedre, når vi har ivaretatt våre grunnleggende behov først.
 

Vi har den kunnskapen som trengs for å kunne prioritere våre oppgaver godt, og nettopp det skal vi gjøre – samtidig som vi husker på at vi har en veldig viktig og prioritert oppgave – nemlig å ivareta oss selv!

På hver eneste flytur jeg tar blir jeg instruert til å sørge for at min egen oksygenmaske er skikkelig på, FØR jeg hjelper noen andre, til og med mine egne barn!!

Ja, det er hyggelig når folk sier at vi er engler i hvitt…men vi klarer ikke være engler for noen særlig lenge hvis vi ikke forstår hvor viktig det er å ta vare på seg selv først. Kun på den måten kan vi sørge for at vi kan hjelpe – mange – i lang tid framover, selv gjennom de endringer helsevesenet gjennomgår. 

Og så må vi selvfølgelig fortsette å si fra når det ikke fungerer som det skal…med et blodsukker som sørger for en god formulering og formidling.

I starten er dagene intense. Jeg er spent. Er hverdagen slik jeg tror den er? Gjør sykepleiernes kompetanse og erfaring en forskjell i møte med pasientene? Hvordan er forholdet mellom helseministerens målsettinger, sykehus hverdagen og pasientens opplevelse?

Ved Brystdiagnostisk senter i Drammen diagnostiseres og behandles pasienter med brystkreft. Mine kollegaer er spesialsykepleiere med høy kompetanse og lang erfaring innen kreftbehandling. Det er sykepleiere som har jobbet her i mange år og som har vært sentrale pådrivere for etableringen av det tilbudet senteret har idag.

Mine kollegaer er også kirurger, radiologer, radiografer, patologer, hjelpepleiere og kontorpersonell. Her jobber vi i team. Et høykompetent team som er bygget opp rundt pasientene. Målsettingen er at pasientene skal få den beste behandlingen på kortest mulig tid. Jeg lar meg imponere og er stolt av mine kollegaer. Jeg håper at de vet at deres kompetanse gjør en forskjell for pasientene. Jeg ser at den gjør det.

Hos oss henvises mange pasienter i pakkeforløp for kreft. En viktig og mye omtalt helsepolitisk målsetting. Min kjennskap til dette har til nå vært gjennom rapporter og tall. Jeg er derfor nysgjerrig på hvordan dette fungerer i praksis.

«Koordinering av pasientforløpet skal sikre et effektivt forløp fra henvisning er mottatt i spesialisthelsetjenesten til oppstart av behandling". Slik beskrives pakkeforløp av helsedirektoratet.

Helseministeren omtaler pakkeforløp som en suksesshistorie. Han viser til at pasienter og pårørende får en bedre hverdag med større trygghet og forutsigbarhet. Det gir raskere avklaring av om pasientene har kreft eller ikke. Jeg ser raskt at trygghet og forutsigbarhet sammen med kort ventetid er viktig i møte med pasientene her. Mindre venting gir mindre tid til bekymring. Her setter pasientene ord på det.

Men hva er egentlig pakkeforløp for kreft?

Slik jeg ser det handler det om å sette ting i system. Det handler om å planlegge og koordinere på tvers av avdelinger og mellom yrkesgrupper. Dette skal sikre at nødvendig kompetanse er tilgjengelig i utredning og behandling av pasientene, slik at pasientene flyter gjennom systemet på en god måte. Jeg tror ikke at våre helsepolitikere vet hvilket apparat som kreves for å få dette til å fungere, og det er langt fra en selvfølge at det fungerer slik som det gjør her i Drammen. Sykepleierne her forteller at de jobbet slik før pakkeforløpene ble innført. Jeg tenker at noe av nøkkelen til suksess ligger her.

Listen over refleksjoner og erfaringer fra mine første uker tilbake i hvitt er lang. Og selv om jeg aldri har vært i tvil, er det utrolig godt å kjenne på den gode følelsen det gir å se hvordan sykepleier spiller en nøkkelrolle. Når livet brått blir snudd på hodet. Når fremtiden plutselig blir usikker. Da er sykepleierne der som en viktig støtte og trygghet. Jeg ser at sykepleier gjør en forskjell.

<<Miiine bobler>> sier fisken Nemo, og kaster seg over alle bobler han kan finne.

Han kan godt få mine, noen trenger jeg ikke lengre, andre vet jeg ikke helt om jeg vil ha. Jeg snakker selvfølgelig om alle disse «boblene» som studenter til enhver tid befinner seg i. Praksisbobla, eksamensbobla, oppgavebobla, og til slutt selve finalebobla. Bacheloren. I en boble. Bachelorbobla. 

For mens heltidsstudentene nå danser rundt i nystrøkne bunadskjorter og vifter med roser og vitnemål, kravler vi nettstudenter inn i bachelorbobla. Småforvirra, forventningsfulle, kanskje litt kjepphøye. Dette kommer til å gå sååå fint. Helt til vi innser at sommeren kommer til å gå med til analyse av artikler og speeddating med støvete sykepleieteoretikere. Og valg av metode! La oss ikke glemme det. Helt essensielt er nemlig valg av hvilken metode vi skal bruke for å skrive denne avsluttende finalen. Skal det være kvantitativt? eller kvalitativt? Hvem skal vi intervjue, og hvorfor har Dalland sagt at dette er lurt? Det er mye teori bak det å velge en metode. Personlig går jeg for essay. Naturlig nok, ettersom en av mine selverklærte gode sider er skriving. 

En stor del av bacheloren er nemlig ikke sykepleiefaglig. Det oppgavetekniske er omtrent likestilt, har jeg inntrykk av. Hvordan har vi funnet denne artikkelen, og hva gjorde den for oss? I hvilket århundre vandret damen med lampen rundt, og hva gjorde hun, som påvirker hva vi gjør i dag?

Innholdsfortegnelsen skal ha minst ti under-under-overskrifter og antall ord skal telles presist. Minus litteraturlista. Som også er et kapittel for seg selv. Hvilken mal skal vi bruke? Og hvor skal det være fornavn og sidetall med i teksten? Kjenner allerede nå at jeg utvikler en pre-krystallsyke, indusert av tanken på hva som kommer. 

Først skal vi nemlig lage en prosjektbeskrivelse. Hvor vi, naturlig nok beskriver prosjektet. Her skal vi greie ut, gjøre rede for og vise at vi har skjønt hvordan vi skal gjøre dette. FØR vi kan starte med å greie ut, gjøre rede for og sette teori, praksis og erfaringer sammen til noe som andre kan skjønne. I hodet mitt ser det veldig bra ut. Jeg ser for meg oppgaven ligge ferdig på kjøkkenbordet. 9467 ord tipper jeg at den ender opp på. Jeg kommer til å ha lyst til å klistre stjerneklistremerker og smilefjes på forsiden, eller så kommer jeg til å prøve å tørke av tåreflekkene, og lappe sammen over bitemerkene. Det kommer til å være vinn eller forsvinn! 

Men oppi alt dette styret rundt, så skal vi nå bevise hva vi har lært etter snart fire år på universitet. Vi skal vise at vi behersker å tilegne oss ny kunnskap. Vi skal være åpen for forskning og kunne analysere de funnene vi gjør gjennom artikkel og litteratursøk. Vi skal være kritiske til kildene, og vi skal reflektere over hva litteraturen forteller oss. 

Vi står fritt til å velge tema, og som mange andre har jeg valgt noe som jeg ønsker å lære mer om. Jeg vil bruke disse siste månedene som student til å suge til meg mest mulig kunnskap om noe jeg mener er viktig i min kommende hverdag som sykepleier. Selv om jeg fortsatt ikke skjønner hvorfor jeg ikke bare kan få skrive, fordype og reflektere. Hva har metodevalg med sykepleie å gjøre? Kanskje kommer det klarere frem etter hvert, men akkurat nå vil jeg bare skrive.

Og du, fisken Nemo, du kan få alle boblene. Jeg vil ikke ha dem. Jeg skal nemlig bli sykepleier snart, og da kan man ikke valse rundt i sin egen boble.

Det sies titt og ofte at sykepleiere kan brukes til alt. De er praktiske, dyktige, empatiske og har en særegen evne til å løse store og små problemer som oppstår i en klinisk hverdag.

Jeg skal selvfølgelig ikke nekte for dette. Mens mange andre yrkesgrupper legger igjen yrket hjemmet, opplever jeg stadig at sykepleier er noe jeg ér, mer enn noe jeg jobber som. Tittelen er blitt en del av meg, noe jeg bærer ved meg.

Det å være sykepleier er også noe jeg har fått bruk for i mitt sivile liv. Jeg har tilbragt store deler av livet mitt i fjellet, på åpne snødekte vidder, i lange ørkener, på høye fjell i andes og i regnskogene i Afrika. Flere ganger har jeg vært "ekspedisjonssykepleier". Dette er en tittel så kul og så krevende at det burde finnes en egen spesialisering for den.

Kombinasjonen av faglig dyktighet, medisinsk innsikt og praktiske ferdigheter gjør en sykepleier ideell til å ha med i en gruppe som skal prøve seg på noe spesielt utfordrende. I min rolle som ekspedisjonssykepleier har jeg behandlet gnagsår hos bærere på Kilimanjaro, jeg har behandlet høydesyke på Aconcagua, tatt meg av heteslag langt inni regnskogen i Kenya, vurdert overtråkk og lagt støttebandasjer i Jotunheimen og tatt meg av kutt og brannskader i speideren. Dette gjør jeg fordi det er selvsagt. Selvfølgelig skal vi stille opp og hjelpe menneskene rundt oss, selvfølgelig skal vi yte det vi kan for å gjøre tilværelsen litt bedre for en tilfeldig turgåer eller lokalbefolkningen på de stedene vi befinner oss.

Det er en ære og et privilegium å få hjelpe andre mennesker. Men det er også et utrolig privilegium for andre å ha en sykepleier med på tur. For et par år siden så jeg en t-skjorte som sa ”feel safe at night, sleep with a nurse”. Det er mye sant i dette uttrykket. Enda bedre ville det være å si ”feel safe in the wilderness, bring a nurse”.

I sommer skal jeg ut på en ny langtur. Jeg er del av laget The misplaced vikings. I sommer deltar vi på The Mongol Rally, et veldedighetsløp som går fra London til Ulan Bataar i Mongolia. Løpet er på hele 17 000 km gjennom 24 land. Ruten kommer til å ta oss gjennom masse ødemark, fattige landsbyer og land med begrenset helsevesen. Med i bilen er selvfølgelig en godt utstyrt akuttbag. Det er viktig å kunne ta godt vare på resten av laget, men også å yte hjelp til andre vi kan møte på.

Ettersom jeg aldri har holdt i en skiftenøkkel før blir det i alle fall min oppgave å holde mekanikeren på laget i tipp topp form.

Les gjerne mer om prosjektet på www.misplacedvikings.comog på instagram @misplacedvikings

Du lytter ikke til innholdet fra meg lenger. Er det slutt nå?

Vi har hatt et nært forhold til hverandre lenge. Vi har delt så mye, og gjennomgått de fleste fasene alle partnere opplever. Om oss har vært sagt at vi trenger hverandre, også for andre. De siste årene er imidlertid mye blitt verre. Du hører ikke lenger innholdet i budskapet fra meg. Er det fordi du ikke vil, eller fordi du ikke kan?

Dette er en avgjørende avklaring. Svaret på spørsmålet gir nemlig ulik konklusjon på hvordan jeg skal forholde meg til deg framover. Vilje er noe vi vet vi kan trene. Når vi ikke klarer det vi setter oss fore, fordi viljestyrken ikke bærer, gjør det vondt. Et forhold settes på prøve i slike situasjoner, og det krever tid og gjensidig fokus å gjenopprette status. Alt starter imidlertid med erkjennelse og gjensidig innsikt. Vi har delt slikt før og kan klare det igjen.

Noe er imidlertid annerledes nå. Du ser ut til å ha andre bestevenner og nære du heller lytter til og deler tid og posisjon med. Jeg er ikke lenger viktig nok til å bli rådspurt av deg før beslutningene du tar om min hverdag. Prosedyrer og bestillinger fylles nesten som i et regneark i mine tidsvindu. Det er ikke lenger tid til den viktige samtalen mellom oss.

Det snakkes som om jeg er budsjett-velteren du ikke har råd til å prioritere, og at jeg skal finne meg i alt du befaler - uten at du betaler. Vi er i ferd med å bli litt fremmede for hverandre.

Du beskriver en virkelighet hvor andre lett kan ta min plass. Du forteller meg at jeg er umoderne, gammeldags og lite framsynt. At framtida skapes nå og at jeg ikke passer helt inn som før. Jeg blir overrasket over å høre deg snakke slik. Hvordan vet du bedre hvordan min hverdag er? Hvordan vet du bedre hva pasientene våre behøver?

Forskning viser at antall sykepleiere henger nøye sammen med livslengde og færre dødsfall. Fordi vi ser pasientens helhet og tar tegninga. Du sitter for langt unna, og får rapporter fra dem som ikke ser dette med mine øyne. Vi hadde tillit til hverandres vurderingsevne. Vi fant alltid ut av det meste når vi satte oss ned og gjennomgikk situasjonene. Hvem snakker du med nå?

Norsk Sykepleierforbund beskriver over tid en arbeids- og behandlersituasjon som går på helsa løs. Sykepleiernes helse. Samtidighetskonfliktene er for mange og for omfattende. Det er for mange oppgaver som skal utføres samtidig, av for få sykepleiere. Du har funnet andre bestevenner å gi oppgaver til, sånn nesten uten at jeg er savnet lenger. Jeg skal innrømme at jeg er skuffet. Det gjør vondt når nære forhold brister.

Hva er de laget av, de nye som nå skal redde dagen og kvelden? Du har skjønt at jeg ikke tror deg, men vil ikke forstå det.  Jeg tror ikke du ser konsekvensene. Likevel skal du huske dette: Jeg har gjort, og jeg gjør, det som står i min makt for å få deg til å se. Jeg står i dette så lenge jeg er her. Hvor lenge det blir er litt avhengig av deg. Litt avhengig av de som mange steder tar min plass.

Litt avhengig av hvordan min egen hverdag kan henge sammen. Sykepleiere er anerkjent som "limet" i helsetjenesten. Hvem vil lime dette hvis sykepleieren ikke ansettes lenger, fordi noen som ikke ser våre kvaliteter erstatter oss?

Det skal du imidlertid vite: Jeg skal klare meg godt. Jeg er ønsket andre steder. Jeg kan bli en god selger, jeg er attraktiv for mange, sykepleiere er veldig flinke med folk. I vårt forhold er det nok jeg som besitter størst relasjonskompetanse? Uansett, jeg har varslet, foreslått, pekt på og informert. Alle skal vite at du vet. Pasientene trenger oss, og du kan få mer av meg hvis du vil. Sånn seriøst.

Nå er det helt og fullt opp til deg. Skal vi investere i forholdet, eller slår du opp?
 

Nå er det fem år siden den fantastiske samhandlingsformen trådte i kraft. En reform som i korte trekk blant annetskal bidra til kortere liggetid på sykehus og mer ansvar for oppfølging og forebygging i kommunen. Samt at kommunen og sykehuset skal jobbe tettere sammen. Men hvor godt fungerer samhandlingsreformen i praksis? Det finnes tilfeller der legene har blitt presset til å skrive ut pasientene for tidlig, og vi som jobber på sykehjem har vært nødt til å re-innlegge pasientene. Fordi vi mangler kompetansen og bemanningen til å gi dem adekvat behandling. I slike situasjoner taper alle, men mest av alt taper pasienten, som opplever å bli en kasteball mellom kommune og sykehus. Var i det hele tatt kommune-Norge forberedt på takle mer komplekse pasienter med mer utfordrende og avanserte medisinske behov?

Min erfaring er det dessverre at mange kommuner ikke er godt nok forberedt, verken når det gjelder kompetanse eller bemanning… og dette 5 år etter samhandlingsreformen trådte i kraft. Det er for dårlig! Et eksempel er pasienter som trenger intravenøs væske- og/eller antibiotikabehandling. Jeg vet om institusjoner der utstyr, prosedyrer og rutiner ikke er integrert for denne type behandling. En behandling som i mine øyne ikke er spesielt avansert, eller vanskelig å gjennomføre. Men miljøet rundt oss sykepleiere må være tilrettelagt for at vi skal kunne gjennomføre den. Hvorfor finnes det da institusjoner som ikke har tilrettelagt for denne type behandling? Det er meget frustrerende å måtte grave dypt, i et bortgjemt lager, i håp om å finne et infusjonssett. Her har ledelsen et ansvar, et ansvar som er blitt forsømt…? Eller er tilfellet at ledelsen mangler kompetanse om hva slags type behandling som ytes på sykehjemmet, og hva slags ressurser, utstyr og miljø som trengs for at denne behandlingen skal ytes i tråd med gjeldene retningslinjer?

I tillegg til at jeg tror ledelsen trenger økt kompetanse, så er det mange sykepleiere med flere års erfaring i kommunen, som også trenger litt oppfriskning og faglig påfyll i forbindelse med det ansvaret samhandlingsreformen pålegger kommunene.

Et annet åpenbart problem er bemanningssituasjonen i kommunen. Bemanningssituasjonen har vært oppe til debatt i flere år, og det skrives stadig kronikker, innlegg m.m., etterfulgt av flere falske lovnader fra politikere som skal stille til valg/gjenvalg. Hvor er viljen til å handle, eller er politikerne rett og slett handlingslammet… ? Situasjonen vokser seg større og mer alvorlig, politikerne og lederne må handle nå!

En plass jeg har arbeidet var bemanningen så marginal, at dersom en pasient fikk et illebefinnende eller falt, gikk ikke «kabalen opp». Da måtte ressursene vi hadde til rådighet prioriteres mot pasienten som hadde falt. Konsekvensen av denne prioriteringen var at andre pasienter ikke fikk den helsehjelpen de hadde behov for… i form av for eksempel et sårstell, hjelp til mating o.l. Ved denne institusjonen det ikke mulighet for noe «ekstra». Mine kolleger og jeg hadde lange dager med sulten mage og blærespreng, og ikke minst dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for en jobb som kunne blitt bedre gjort, dersom man hadde hatt økt bemanningen. Tiden strakk ikke til. Mine kolleger og jeg skrev ofte avvik og uttrykte vår bekymring til avdelingsleder, dog hjelper det lite når avdelingslederen blir bundet av et snevert budsjett og blir stående uten handlingsrom.

På den andre siden har jeg jobbet i kommuner som får «kabalen til å gå opp». Der bemanningen er tilstrekkelig, der det er nok sykepleiere og pasientens grunnleggende behov blir tilfredsstillende dekket. Der alle får den helsehjelpen de behøver og mine kolleger og jeg fikk en ordentlig matpause. Hvorfor får noen kommuner det til, mens andre feiler? Jeg tror at i de kommunene som får det til, har politikerne og ledelsen turt å satse på eldreomsorg. Lederne har lyttet til sine ansatte, samt ledelsen på avdelingsnivå. Ledelsen har vært god, fordi lederne har hatt kompetanse og innsikt i hvordan den daglige hverdagen på et offentlig sykehjem er. I tillegg har disse institusjonene hatt gode rutiner og retningslinjer for f.eks. som nevnt tidligere væske- og/eller antibiotikabehandling, i stor kontrast til de kommunene som feiler!

Helseinstitusjoner kan ikke driftes som en vanlig bedrift! Vi som er helsepersonell sparer alt vi kan, planlegger dagen til detalj, og er så effektive vi kan. Men vi klarer ikke å løpe fortere! Vi trenger økte budsjetter og nye investeringer i ny kompetanse, bemanning, materiell og utstyr. Jeg har sagt det før, og sier det igjen; å yte god helsehjelp er kostbart. Dog er det også kostbart å miste sine ansatte ut i sykemeldinger for eksempel på grunn av økt press på jobb. Å øke budsjettene og forebygge sykemeldinger må da være mer lønnsomt på sikt?

Nå har vi et valg for døren, og denne gangen håper jeg at politikerne klarer å overholde sine løfter om et bedre helsevesen for oss alle; for pasient, pårørende og helsepersonell.