Når sola skinner og varmen inviterer deg ut i naturen er det godt å leve. Har man fri fra arbeid og kan styre dagen sin selv er det enda bedre. Da råder man fullt og helt over hva man velger å gjøre. Man kan stå opp når man vil, og ta en sein frokost om det faller seg slik.

Det er få av disse dagene når man er heltidsansatt. Da blir det en og annen fridag en gang i blant midt i uka der ukeslutt ender med arbeidshelg. Det er ikke uvanlig at det er få som har heltid, og det gjør det enda tyngre å arbeide i hel stilling. Man bærer kontinuiteten på avdelingen og ansvaret med arbeidsmengden kan kjennes tyngende for mange. Fra arbeidsgivers side verdsettes dem riktignok høyere enn deltidsarbeideren etter som de alltid er der og tar et stort ansvar for driften. Pusterommene er få, men de er høyt skattet og vernes med omhu.

Tuftet på deltid

Norsk offentlig helsevesen er tuftet på deltid, og flertallet av dem som arbeider der er kvinner. Derfor rammes også kvinner hardest.

Helsefagyrkene er tunge arbeidsliv både psykisk og fysisk, og også et givende og meningsfullt arbeid. Det har et mangfold av fasetter. Man er med mennesker fra begynnelsen til utgangen av livet. Det er et formidabelt ansvar man har som utøver av sykepleie. Gjør man feil kan konsekvensen i verste fall være fatal. Det krever kompetanse, egnethet og ikke minst en indre kraft med pågangsmot for å bli værende lenge i helseyrkene.

Deltiden som er dominerende for dem som arbeider pasientnært, er både frivillig og ufrivillig.

Ufrivillig deltid

For dem som har ufrivillig deltid og ønsker en høyere stillingsandel er det en evig kamp for å få økt sin stilling. De shopper vakter og har liten eller ingen forutsigbarhet på verken lønn eller fritid. De har i utgangspunktet takket ja til deltid og det blir det som oftest dogså i fremtiden. Fortrinnsrett har de når det lyses ut stillinger, men det hjelper lite når de aller fleste av deres kolleger har akkurat det samme. Køen er lang og du rykker stadig lenger bak i rekka. Arbeidsgiver ønsker nemlig fleksibilitet der de har utfordringer med å få dekket inn helger, og det gjør at det vegrer seg for å lyse ut hele stillinger. Å få en opphopning av kompetent personale midt i uka er tydeligvis skrekken sett fra den siden av bordet. Kostnadskontroll opp og ned i mente er det som trumfer.

Frivillig deltid

Andre igjen har deltid fordi de har omsorgsansvar eller ikke har helse til å arbeide fullt. Det er et valg som er fullt ut akseptabelt og de deltar med den arbeidsevnen de har.

Deretter har man dem som velger deltid av bekvemmelighetshensyn. Det passer dem best av ulike grunner. De kan kanskje ha det romslig økonomisk fordi en ektefelle tjener så godt at man selv ikke har behov for å delta i arbeidslivet fullt ut. De kan ta ekstra vakter når det faller seg slik at det passer inn i hverdagen, eller velger å la det være. Fritid har de nok av og de pludrer i vei med sysler de kan putte inn i ukas mange timer.

Delta i fellesskapet

Det kan synes som om de velger å melde seg ut av det ansvaret de har for å bidra til at statskassa fylles opp av skattepenger som skal gå til vårt alles fellesskap.

Hva som er styrende for deres motivasjon til å velge vekk større deltakelse aner jeg ikke. Velferdsstaten som er en garantist for samfunnets medlemmer når de har behov for hjelp, er avhengig av at vi bidrar i fellesskap med skatteinntekter. Alt som kommer inn i potten skal fordeles ut igjen rimelig rettferdig. At noen setter seg selv i en kategori der de mener at de skal ha fulle rettigheter, men innsatsen min vil være minimal er underlig.

Å delta på en felleslunsj der alle tar med seg noe til bords for så å dele, er de fleste kjent med. Den som gjentakende stiller kun for å spise uten å bidra med noe som skal på bordet, vil ganske snart bli reagert på. Er det mindre på bordet blir det mindre på alle og vi godtar ikke gratispassasjerer i lengden.

Dreier seg om livslange konsekvenser

Når det handler om frivillig deltid er det nærmest et ikke-tema.

Da snakker vi om helt andre summer som dreier seg om livslange konsekvenser for mange der vi alle får mindre å rutte med grunnet heller mager innsats i dugnadsarbeidet.

Hvor vidt det er bevisst skal være usagt.

Vi går nå inn i en fremtid der relativt færre er yrkesaktive enn tidligere. Barn og ungdom kan ikke arbeide og bidrar ikke med skatteinntekter. Eldre ute av arbeid blir flere og lever betydelig lenger enn tidligere. De rekker også med sin lange levealder å få flere sykdommer/tilstander enn tidligere og det koster.

Derfor blir det de resterende yrkesaktive som skal bære utgiftene for alle dem som ikke er i arbeid, og da må vi kanskje både arbeide til vi er eldre enn hva som nå er normal pensjonsalder, og bidra med økte skatteinntekter for å håndtere utgiftene.

Et skattebasert fellesskapsprosjekt

Det norske velferdssamfunnet er et skattebasert fellesskapsprosjekt der vi alle må delta maksimalt i dugnaden.

Livet skjer med de fleste av oss på et eller annet tidspunkt. Vi rammes av sykdom og plager, samlivsbrudd, ektefelle som faller fra og arbeidsledighet m.m

Å tro at man er unik og skjermet fra omverdenen er i beste fall naivt. Alle blir før eller siden satt på prøve, og da har man ikke mye å stille opp med for å berge seg selv hvis man utelukkende har satsa på halv stilling for å kunne bare være seg selv når det passet en.

NAV blir nær, og livslønna blir skral uten noen andre enn deg selv som får inn inntekt.

Alderspensjonen er, etter den nye pensjonsloven trådte i kraft, sørgelig for oss som er kommet til verden midt på 60-tallet, og for dem med lav stilling bare tragisk. Det blir nærmest som fattigkassa å regne når den tid kommer.

På tide å våkne

Blir man langtidssykmeldt svir det enda mer. Slik kunne man fortsette i lange baner, men dem som ikke våkner får heller erfare det selv. Vil man ikke hjelpes er det lite andre kan bidra med for å åpne øynene til dem som ikke vil.

Dere som har frivillig deltid bør våkne så fort som det overhodet er mulig. Ta deres samfunnsansvar og ikke gi Spekters leder Anne-Kari Bratten rett i sin harselering av oss da hun ytret at sykepleiere var kaffe latte-drikkende mødre som frekventerer Sats hyppigere enn de drar adgangskortet på jobb.

Den var nedlatende og umusikalsk fra hennes side og det ble opprør blant vår stand. Hun har imidlertid noe rett i at noen av oss velger bort full deltagelse i arbeidslivet av bekvemmelighetsårsaker.

Det kan dere som jobber frivillig deltid gjøre noe med. Dere kan bidra til å ta betydelig større samfunnsansvar. Dere kan  bli selvstendige og økonomisk uavhengige kvinner. Dere bør og kan stå støtt aleine. Dere kan nemlig ikke forsørge dere selv når tiden for å gå av med pensjon kommer. Det kan kanskje fremstå som en evighet til det skjer, men årene går så altfor fort og ”plutselig” så er du ved arbeidslivets slutt.

Søke seg opp i stillingsandel

Fulle stillinger vokser ikke på trær og er vanskelig å få. Det er imidlertid blitt endringer i Arbeidsmiljøloven som gir ansatte rettigheter der de kan søke seg opp i stillingsandel på bakgrunn av de ekstravaktene man har tatt på tolv måneder. Det er noen som etter hvert får økte stillinger pga denne lovendringen. De har da arbeidet ekstra og stått på med å ta udekkede vakter og får igjen for det. En konsekvens av dette er at vakante vakter i turnuser blir fylt opp og mulighetsrommet for å shoppe vakter lukkes. Det er en god ting for dem som får større stilling og gir forutsigbarhet på både inntekt og fritid. Arbeidsgiver får også dekket inn sin turnus med en forutsigbar drift.

Rosa skya av velbehag

Dere med frivillig deltid blir sittende igjen som tapere og da er det ikke mon i å sutre over at andre har fått større stillinger, og at det ikke er noe igjen til deg. Da er det for sent og det er selvforskyldt selvskading. Det har ingen hensikt i å tisse i buksa for så å skylde på andre til slutt.

Å være prinsesse er få forunt og vi kunne drømme om det som femåringer. I dag kan vi lese om det i bøker og vi vet at det kun var eventyr.

Kom dere ut av den rosa skya av velbehag og inn i fulle stillinger. Jo før, jo bedre.

Kreftsykepleiere er så godt som aldri streikeutsatt, da ryker ofte konflikter over i moduset ”til fare for liv og helse”. Skal en konflikt vare en stund, så unngår en slikt.

Norsk Sykepleierforbund er en profesjonell forhandlingspart, som også vet å sette makt bak krava. Det er i denne sammenhengen de 19 fra Kreftlinjen hos Kreftforeningen møter streikeleder Eli Gunhild By i NSFs hovedkvarter. Kreftforeningen, som ofte er medias yndlinger i historier om å ta vare på de mange pårørende, har kastet sykepleierne ut i en konflikt som bunner i sparetiltak, løftebrudd og smålighet. Annet er det ikke å si om det, og jeg diskuterer gjerne med dem som mener å ha noe annet å tilføre i debatten.

Kort fortalt brøt Kreftforeningen løftene da de meldte overgang fra arbeidsgiverforeningen Virke og gikk inn i NHO. De lovet at dette ikke skulle gå ut over sykepleiernes lønns- og arbeidsvilkår. Nå bryter de dette løftet, og det får konsekvenser. Kreftforeningen tilbyr NSFs medlemmer en funksjonæravtale uten sikring av minstelønn for sykepleierne. Alle som kan en millimeter om forhandling, og det antar jeg at også folk i Kreftforeningens styrerom kan, forstår at slikt ikke er akseptabelt.

NSF forhandler ikke medlemmers rettigheter ned. Sykepleiere er ettertraktet vare, og erfarne kreftsykepleiere er en del av den kjernekompetansen Kreftforeningen markedsfører sin image med. Så hva tenker de egentlig på nå, i styrerommet?

Jeg har selv en lengre karriere bak meg i en annen humanitær medlemsorganisasjon. Det viktigste for slike er alltid og uansett hvordan befolkningen ser på dine handlinger. Er du troverdig, eller er du på bærtur? Hva tenker strategene i foreningen når den kaster en del av sin ypperste kompetanse ut i offentlig strid – som handler om å spare penger på sine egne sykepleiere?

Dårlig står det på ingen måte til, og dermed er svaret prinsippielt. Det er noe mange av oss andre, i offentlig sektor, forstår. Kreftforeningen skal nå få merke at sykepleiere i både Kommunenes Sentralforbund og ved sykehusene støtter våre kolleger. Prinsippielt. Tydelig. Høylytt. Lenge.

Bruktbilselgere vet det så altfor godt, og prøver ofte desperat å ”pynte brura” før salget skal sikres. Likevel er det sikreste som finnes at ”evig eies kun et dårlig rykte”. Det kan ta år å bygge det hele opp. Det tar noen feilvalgte minutter å rive det hele ned. Nå går klokka i det Kreftforeningen skal få merke er en omdømmekamp. Kreftlinjen har vært en spydspiss for mange syke, og ikke minst pårørende.

Slikt handler om tilgjengelighet og service, men først og fremst om troverdighet. Streiken Kreftsykepleierne i Kreftforeningen står i nå handler om arbeidsgivers tillit, troverdighet og redelighet. Nå er det vikarer som svarer på Kreftsykepleiernes vegne. Er det prima vare?

Sykepleieres ansettelsesvilkår er under angrep. Denne gangen kommer angrepet fra Kreften. Vi skal gjøre det vi alltid gjør: Stå sammen. Så lenge det tar før fornuften seirer. Vi forhandler ikke våre rettigheter ned!

Når noe nesten ikke er til å tro, hvordan forteller en dette med troverdighet?

Noen ganger kan en oppleve historier som er bedre enn dem en selv har lest. For egen del tenker jeg da at det må være noe jeg har glemt, fordi det alltid viser seg at kloke tanker tenkes av andre hele tida. Likevel skjer det at selv jeg snubler over nyheter som førstemann. Når noe nesten ikke er til å tro, hvordan forteller en dette med troverdighet?

En tidligere pressemann fortalte meg mye om å publisere slikt med den nødvendige overbevisning. Jeg hadde gått fra journalistjobb til den nyfødte informasjonsbransjen, og på den måten "avskrevet egen troverdighet i framføring av de utrolige historiene", ble jeg fortalt. Slikt var fremdeles forbeholdt slike som ham, som reiste rundt på første klasse i samarbeid med forretningsforbindelser og spiste litt på kryss og tvers av egen og andres regninger. Jeg fremholdt at dette i mitt tilfelle tvert om var enklere, jeg var både kjøpt og betalt for å mene for arbeidsgiver - og dermed visste alle. Hans ærend var derimot en mer blandet affære i mine øyne, interessentene mange og uklare.

Det var da det kom, sannheten fra den erfarne: -Du kan mene hva du vil, skrive det også. Troverdighet får det likevel ikke, fordi merkelappen du bærer ikke har min anerkjennelse. Når jeg skriver at det er slik, er det årevis av erfaringsbakgrunn og nettverk som både følger og forstår. Det er ikke nødvendigvis hva som sies, men hvem som sier det, som gjelder. Husk det, og lykke til. Du vil nok trenge det, var den kontante hilsenen jeg fikk på veien - før samtalen forsvant over i fotball, og trygge trivialiteter.

Siden den tid har jeg byttet by, jobb og bransjer, men beholdt det aller viktigste: egen integritet og dem som betyr mest for meg. Som sykepleier har jeg erfart at en del personer kommer veldig lett til mye, mens andre sliter med det enkleste. Jeg kan være forskjellen for hvordan pasienten klarer å ta det. Pasienten kan være hvem som helst. Det skjer, stadig oftere, at jeg forundres over tilsynelatende velfunderte mennesker midt i livet. De har, som meg, absolutt alt. Ikke nødvendigvis siste skrik av det hele, men mer enn nok av det meste.

Likevel, i alt dette er det jakten på mer og makten over beslutningspunktet som settes øverst på "to do-lista". Jeg blir litt trist, mest forbannet. Alt vi kan gjøre sammen forutsetter at vi stoler på, og lytter til, hverandre. Da er det "vi" i bredeste forstand som gjelder. Ikke "what's in it just for me" som nå. Yngre kolleger, og oppvoksende generasjoner, behøver den utgaven av oss.

I mitt virke som tillitsvalgt for andre går det periodevis hardt for seg. Både i og utenfor møterom. Når møtene blir lange og løgnen likeså, er det greit å øse litt av egen og andres erfaring i møte med makta og dennes representanter. Jeg vet, jeg har vært der selv. Det er ikke sjelden jeg tenker på den gamle pressemannen og meldinga hans. For tida er det mye han ville likt å høre meg fortelle om, for slektskapet til eventyr og andre myter vi møter på vår vei er tidvis slående.

Som representant for andre er imidlertid oppgaven som tillitsvalgt en annen, og der pressefolk vil finne det sensasjonelle forsøker vi oftere å skjerme den utsatte og vise til farbar vei. Det forutsetter imidlertid gjensidig tillit og respekt. Det er i sannhet slik at det "ikke er hva som sies, men hvem som sier det" - og jeg er visstnok ikke den rette avsenderen for alle.

Den rette er jeg imidlertid i møter med arbeidsgivere som ikke alltid forstår sin rolle og egen begrensning. All min erfaring har vist at de faller lengst de som antar seg ufeilbarlig, som ikke ser andres kvaliteter uavhengig av egen interesse og posisjon. Det er for mange ledere i offentlig sektor som glemmer at vi alle faktisk er der for noen. Alle skal utføre oppdrag på vegne av et fellesskap.

Nå for tida får vi kjeft både for det vi gjør, og det vi ikke gjør. Uansett om vi peker på lovbrudd som får alvorlige konsekvenser, eller forsøker å rettlede den ansvarlige, er refrenget at jeg og mine svartmaler situasjonen og skremmer andre potensielle kolleger vekk. Fascinerende egentlig, for det betyr i sum at en skal sitte musestille i båten som er på vei rett ned mot fossen, og håpe. Det kan jo gå bra.

Min forståelse av samfunnsoppdrag er ikke slik. Heldigvis. Alle har en sjef. De som har glemt det, bør kanskje sjekke bestillinga derfra litt nærmere...

I bokhyllen min hjemme står barnebøkene sammen med bøker om ledelse og ledelsesteorier, om makt og påvirkningskraft. Småbarnsmor og foretakstillitsvalgt. Lite visste jeg som nyvalgt foretakstillitsvalgt at jeg på disse årene skulle bli så fasinert av og lære så mye om ledelse, relasjoner, makt og påvirkningskraft.

Nå står nye utfordringer for tur og det er tid for å gjøre opp status. Jeg har levd med fine helsepolitiske føringer og en kjent beskrivelse av utfordringsbildet. Men hva har egentlig skjedd? Det holder ikke bare å anerkjenne problemet, Det trengs handling.

10 års erfaring fra tillitsvalgtarbeid på ulike nivåer i sykehus har gitt meg en unik erfaring og innblikk i hvordan sykehus ledes og organiseres. Jeg har lært om helsepolitikk og føringene som legges for den daglige driften i sykehusene. Ikke minst har jeg blitt kjent med utrolig mange dyktige og dedikerte mennesker som har en genuin interesse for det de gjør. Sykehushverdagen fasinerer fra utsiden. Befolkningen ser opp til og har høy tillit til de som jobber der, og det har de gode grunner til.

Jeg vil forsøke å oppsummere og dele med dere noe av det jeg har lært og tar med meg på veien videre i mitt sykepleierliv. Fordi sykepleietjenesten spiller en nøkkelrolle i helsetjenesten og fordi vår stemme er viktig. Vi har et ansvar for å delta i samfunnsdebatten på vegne av sykepleietjenesten for å påvirke poltikken og de føringene som legges for våre tjenester.

Sykepleiemangel, knappe ressurser, flere eldre og stadig sykere pasienter. Deltidsproblematikk og et stort press på sykepleiernes arbeidstidsordninger. Det tar ikke lang tid før jeg konstaterer at utfordringene er de samme nå som da.

Jeg har erfart hvordan våre sykepleieledere tar et stort ansvar. De fungerer som en buffer for de utfordringene ansatte opplever i sykehusene i dag. De har en stor personalgruppe å følge opp, liten innflytelse på egne ressurser og samtidig har de et stort ansvar for forsvarlig pasientbehandling. Det er derfor ikke uten grunn at sykepleieledelse har vært ett av mine viktigste fokusområder som tillitsvalgt. Ledere trenger støtte og ressurser til å utøve god faglig ledelse. Deres rammevilkår må styrkes. Det vil være avgjørende for det tilbudet vi gir til våre pasienter i fremtiden. De spiller en nøkkelrolle.

Jeg kommer ikke utenom trepartssamarbeidet når jeg sitter her og ser tilbake på årene som har gått. Den norske modellen som vi er så stolte av settes på prøve, og det er med stor uro at jeg konstaterer et økende press på trepartssamarbeidet. Særlig fordi min egen erfaring er at dette samarbeidet er selve grunnlaget for å få til gode løsninger. Sammen finner vi løsninger vi ikke finner alene. Arbeidstid er et tema vi tillitsvalgte har mye kunnskap om og hvor jeg vet at vår kunnskap gjør en forskjell. Arbeidstidsutvalgets forslag om å frata tillitsvalgte avtaleretten på turnus er feil vei å gå. Forslaget innebærer at arbeidsgiver skal kunne sette opp turnus uten avtale med tillitsvalgt og vil i praksis si at turnusen kan få flere kvelds- og nattevakter, flere vaktskift og kortere hviletid mellom vakter uten at innsigelser fra tillitsvalgte blir hensyntatt. Maktforskyvning og mer belastende turnuser. Jeg har ingen tro på at hverdagen i sykehusene blir lettere ved å redusere ansattes innflytelse og medbestemmelse. Og når forskningen i tillegg kan fortelle oss at det er nær sammenheng mellom ansattes medbestemmelse og kvaliteten i pasientbehandlingen, er det god grunn til å ta dette på alvor. Med kunnskap om trepartssamarbeidets betydning for dagens arbeidsliv burde våre politikere vite bedre.

I 2014 sa jeg ja til en oppgave jeg var usikker på om jeg ville mestre. I dag sier jeg oftest ja. Fordi jeg vet at med ett nytt ja følger ny lærdom og erfaring. Det gir mot og tro på at jeg kan gjøre en forskjell. Jeg har blitt bevisst betydningen av å tørre og å våge. Det har også gjort at jeg har motivert og heiet frem andre. Utfordringene er kanskje de samme, men jeg står bedre rustet til å møte dem. Med kritiske spørsmål, politisk engasjement og ved å delta i samfunnsdebatten.

Og jeg kommer ikke til å gi meg.

Jeg vet at sykepleie gjør en forskjell. Jeg vet at min stemme er viktig og at min kunnskap trengs.

Det er en gedigen tabbe, som var stilt kritiske spørsmål ved fra tillitsvalgte uten at de ble hørt. Likevel valgte Helse Sør-Øst å sette det ut på anbud, og ut av landet ble resultatet. 

Av hensyn til pasientene får man inderlig håpe at dem som har vært inne og lest har vett nok til å ikke misbruke opplysningene. Bare tanken på den belastningen det er for pasienter ved lekkasje av sensitiv personlig informasjon er skrekkelig. 
For Helse Sør-Øst sin del bør de beklage, lære, hive seg på arbeidet med skadebegrensning og gå i skammekroken.

Gapestokken er imidlertid offentlig, takket være media ved NRK, som har fulgt opp saken, og ikke gitt seg til tross for at oppdragsgiver har benektet omfanget.

Sånn kan det gå når anbudshoreriet får lov til å gå bananas.

Laveste pris blir vinneren og pasienten blir taperen. Den skade og belastning som blir forvoldt har ingen konsekvenser for bestiller av anbudet så langt. Ansvaret fragmenteres og usynliggjøres når det er en gedigen oppdragsgiver som et regionalt helseforetak er. Måtte de bare lære.
At man skal sikre seg at det ikke inngås kontrakter som er i strid med habilitetsregler er rett og rimelig. Veien er riktignok svært lang til der det kan synes at valget faller i dag. Interessenter hiver seg på i anbudshoreriet, som er som en omvendt auksjon.
By lavest og du er vinneren av kontrakten.

Ved å flagge ut oppdraget, skapes det heller ingen norske arbeidsplasser. Når vi sender det til utlandet, vet vi ikke noe om hvilke rettigheter dem som arbeider har. Sanksjonsmuligheter har vi mer eller mindre sagt fra oss. 
Bare prisen er lav nok, og de kan fylle oppgaven som er bestilt er det greit.

Kvalitet i arbeidsprosessen er i hvert fall ikke ivaretatt her. Trygghet og vern for dem som har deler av sine liv i journalene er kasta over bord, og de må bare håpe det går godt. Å være så naiv har ikke en så stor bestiller lov til å være.
Det er med gru jeg tenker på hva som vil slå inn når eldrebølgen skyller inn for fullt. 

For alt jeg vet vil de omtales i kolli når en ribber vekk det som betyr noe,- kvalitet, trygghet, sikkerhet, menneskeverd etc. 

Settes et ukjent antall eldre ut på anbud også, til en annen kommune eller et land? De skal mates 4–6 ganger pr. dag, snus annenhver time, vaskes osv. Tar du et kolli med 6 stk. eller 12 stk.? Leveres og hentes etter en rundreise rundt jorda på et lasteskip.

Penger er tall og har ikke så mye mer ved seg, enn at det kan være høyt eller lavt på en skala. At det offentlige helsevesen er den som kaster de gode og rette verdiene i søpla er begredelig. Tallene er vinneren, dessverre, og overskygger oppgaven de er satt til å utføre. Økonomi trumfer alt, – fagene inkludert.

Snehvit vant kampen mot den forkvakla dronninga takket være de hjelpsomme sju dvergene. At det gode er det som vinner til slutt er ulykksaligvis forbeholdt eventyrene. 

I virkeligheten må det nok mer bevisst politisk styring til for at det skal gå bra, og ikke minst en ideologi som har tanke for mer enn det som kun kan telles.

Jeg har blitt et av disse menneskene jeg tidligere ble svett av å høre om. Mamma til 3,  ansatt  i hjemmesykepleien, fylkesrepresentant i fylkesstyret til NSF Nordland, lokallagsleder og sist men ikke minst, nettbasert sykepleiestudent. Fritid? Nei, det sparer vi til senere.

Hvor ble det av den dovne pleieassistenten som jobbet akkurat nok til at det gikk rundt, og ikke mer? Det var før jeg skjønte at det var sykepleier jeg skulle bli. Heldigvis går det an å studere nettbasert og desentralisert på deltid i Norge. Fire år tar det, og gir oss som har stiftet familie og kommet oss gjennom tyveårene en mulighet til å få en lenge ønsket utdannelse.  

Men for å ikke male et altfor rosenrødt bilde av situasjonen, hvor jeg fremstiller meg som det supermennesket jeg slett ikke er, vil jeg fortelle litt om hvordan det er å være nettstudent. Eller studenten som Gud glemte. For det er ofte sånn jeg føler det når jeg sitter hjemme ved kjøkkenbordet og skal lære meg forskjellen på tibia og fibula, eller kunne forklare et aksjonspotensiale slik at noen faktisk forstår at jeg snakker om en kroppslig funksjon og ikke en meteoreksplosjon i verdensrommet. Jeg hadde nemlig ikke noen foreleser som kunne forklare og tegne og svare på alle disse spørsmålene jeg har hatt og fortsatt har. Selvdisiplin er en avgjørende egenskap for å kunne studere på denne måten. Det som er fint med nettforelesninger kontra forelsening på en skole er pauseknappen. Og spole tilbake funksjonen. Jeg kan se forklaringen gang på gang, men jeg kan ikke spørre underveis og få et svar med en gang. 

Men det går fint. Jeg har vært forbausende pliktoppfyllende når det gjelder å lese pensum, søke på nettet og torturere mine medmennesker med forklaringer og gledeshyl når jeg skjønner at jeg faktisk skjønner noe. Hadde jeg vært Donald Duck hadde det blinket en lyspære over hodet mitt, nonstop i eksamensperiodene. Hvor mange arbeidskrav og oppgaver vi har levert, både individuelle og i grupper har jeg mistet oversikten over for lenge siden. Det er tilbakemeldingene på disse som virkelig har vært avgjørende for å kunne måle kunnskapen vår mot pensum. Har vi tolket det rett? Er vi innenfor det kunnskapsnivået som er forventet? Er det noe forskjell på vårt nivå sammenlignet med heltidsstudetene? 

Jeg håper og tror at sluttresultatet blir det samme, selv om veien har vært annerledes. 

Det er tross alt når vi er i praksis at vi virkelig lærer noe, og lærer det aller viktigste, nemlig å ta oss av andre mennesker. Og i praksis er vi likestilt med heltidskullene. Første praksissemester hadde vi 18 uker sammenhengende praksis i kommunehelsetjenesten. 18 lange uker uten store muligheter til å jobbe noe ekstra for å tjene penger. Jeg jobba 30 prosent utenom å holdt på å kollapse flere ganger. De dagene jeg var i praksis på sykehjem på dagtid, og bare gikk en etasje ned og fortsatte med ei aftenvakt i hjemmesykepleien var tunge. Gjerne etterfulgt av ny dagvakt dagen etterpå. For det er nemlig slik at som deltidsstudent får man mindre studiestøtte fra lånekassen. Men, når vi er i praksis er vi regnet som fulltidsstudenter, og med lange praksisperioder på henholdsvis 18 og 16 uker blir det ganske tøfft økonomisk. Jeg mener at dette burde være noe lånekassen tar høyde for, at vi i de månedene vi er i praksis får økt stipend og lån slik at vi har en sjanse til å komme oss gjennom uten å «jobbe ræva» av oss. Vi ønsker ikke lønn i praksis, bare det samme som heltidsstudentene får. 

Kollektivtransport er en annen ting som er ganske så interresant når man er student og har lagt fra seg russedressen for snart et par ti-år siden. Det er nemlig øvre aldersgrense på studentrabatt. Ganske sprøtt spør du meg, for økonomien blir vel ikke bedre av at man er eldre? Tvert om, jo eldre man blir jo mer utgifter drar man på seg. For eksempel unger, huslån og alt det som følger med når man ikke lenger har pappa som hovedsponsor. NSB har en øvre aldersgrense på 30 år, og busselskapet mitt har 29 år. Nå er det mange av oss som er i den heldige situasjon at vi har bil, men for de som bor så sentralt at kollektivtransport er det beste alternativet føles det urettferdig å bli satt i bås på denne måten. Gammel og treg med å utdanne deg? Jaja, da får du betale. 

Dette er ikke problemer bare vi som nettstudenter opplever, men veldig mange av oss som studerer over fire år er over 30. Dessverre er disse tingene med på å skremme folk bort fra å studere sykepleie. Det blir for dyrt når man har andre økonomiske forpliktelser. I et land som kommer til å mangle over 30 000 sykepleiere i årene fremover er det dårlig rekruttering å ha begrensninger som dette. Jeg håper og tror at det i fremtiden blir lagt litt bedre til rette for at alle som starter på studiene skal kunne fullføre, uten å jobbe seg halvt i hjel, eller gjøre seg til gjeldsslaver hos andre enn lånekassen. 

Likevel, så er det en fantastisk mulighet å kunne studere via nettet. Jeg får legge opp studiehverdagen min akkurat som jeg vil. Forelseninger kan jeg høre mens jeg sitter på do om jeg vil. Jeg kan koke middag mens jeg pugger skjelettet, og jeg kan velge å sende inn bachelor oppgaven min fra Gran Canaria. Så lenge jeg bare har råd til flybussen da. 

Kort sagt så har vi allverdens muligheter til å komme gjennom disse fire årene. Selvdisiplin, stort kjøkkenbord og uante mengder kaffe/te og smågodt så er vi der!