Min veileder da jeg var ph.d-stipendiat, var professor Margarethe Lorensen. Hun hadde jobbet mye i lag med Dorothea Orem, og jobbet også selv mye med hennes teori om egenomsorg i sykepleien. En tidligere kollega av meg fortalte flere ganger frustrert om egenomsorg, som også sykepleierstudentene ble foret med. Min kollega hadde begrepet langt oppe i vrangstrupen. Hun hadde vært praksislærer og stelt med studentene. De skulle stelle, og mobilisere en gammel nyoperert dame. Det vil si de skulle hjelpe med stell, når hun selv ville. Og damen svarte hver gang nei, og ble liggende der ustelt. Min kollega grep så inn og spurte så damen om hun kunne få stelle henne, og det kunne hun, men hun maktet ikke tanken på å gjøre noe så krevende selv.

Når jeg snakket med Margarethe om dette sa hun at det var jo noe av det viktige i sykepleien rundt pasientene dette, å finne ut og bruke pasientene sine ressurser rett. Når kreftene var begrensede, var det i tråd med Orem sin teori å gå inn og gjennomføre pasienten sitt stell, for pasienten, slik at vedkommende kunne få bruke sin energi på å spise maten, for eksempel, framfor å stelle seg selv. Og det er det som er dagens poeng.

Kan det tenkes at vi i dag tar kreftene fra pasienten med å delta på konsert, slik at pasienten ikke har energi igjen til å spise mat? Og så angripes pleiepersonalet i neste omgang når pasienten blir underernært, fordi pasienten ikke spiser? Det er for mange timer mellom aftensmat og frokost, sies det. Men er det det som er problemet? Eller er problemet at aktivitet blir viktigere enn omsorg, fordi Jens Stoltenberg i sin tid proklamerte at det nå skulle mye kultur inn i sykehjemmene?

Jeg vet jeg provoserer mange nå, men jeg håper du likevel våger å lese fortsettelsen.

Å yte en god eldreomsorg, å yte forsvarlig pleie og behandling til eldre mennesker, med ulike og store hjelpebehov, synlige og usynlige, se, det er ingen jobb for menigmann. Ei heller for byråkrater eller for politikere. Det er ikke bare de konkrete oppgaver som skal utføres. Mange behov, som samtaler, som en hånd å holde i en kort stund, eller en liten klem er viktige elementer, men ikke uavhengig av hvem som gjennomfører. Det må være rom for spontanitet i den daglige pleie og behandling til hver av pasientene, men nå i dag organiseres alle muligheter til spontanitet, trygghet og individualitet bort, i effektiviseringshysteriet til byråkrater.

Norge har ikke knappe ressurser, men vi har begrensede ressurser. Da er det viktig å bruke ressursene godt. Det kan ikke byråkrater eller politikere gjøre. De kan bare overorganisere fragmenter. Det er fagkompetansen nær pasientene som nå må gjenoppbygges, ikke kvasi-tiltak som er overorganiserte fordi de gir stemmer ved valg.

Dosent Runar Bakken skriver: «Vår frykt for alderdom har historisk skapt ulike forestillinger om hva det innebærer å eldes og leve som gammel, og det bildet som i dag dominerer – forestillingen om den gode alderdom – er formet av et nyliberalistisk, postmoderne tankegods: Hvis hver og en av oss er aktive og passer på hva vi putter i oss, vil alderdommen bli god. Dette angstdrevne tankespinnet minner om middelaldrende mirakelkurer, og er drevet frem av behovet for å redusere offentlige utgifter. Men det er en grense for alt, ikke minst er det en grense for hvor god alderdommen kan være.»

Eller i det minste er det en grense for hvor aktiv, alderdommen kan, og skal, være.

Men våger, og VIL vi yngre karrierebyggende mennesker i vår vellykkethet og velstand ta det inn over oss?

Erich Fromm har sagt: «Et spøkelse lusker rundt i vår midte, som bare noen få kan se klart. Dette er ikke det gamle spøkelse kommunisme eller fascisme. Det er et nytt spøkelse: et absolutt mekanisert samfunn, dedikert til maksimalt utbytte og forbruk, styrt av datamaskiner; og i denne sosiale prosess, blir menneskene selv transformert til en del av den totale maskinen, godt fødd, og underholdt, men likevel passiv, ikke-levende og med få følelser.»

Det er faktisk utrolig skremmende. Ikke at Fromm har satt ord på dette, men hvor gjenkjennelig det er med det samfunn vi lever i, i dag, vi nordmenn. Hvor likt dette er med alle offentlige tjenester vi har, med byråkrater, dokumenter og fortrinnsvis ikke-tenkende fagfolk som arbeider som slaver, for lønn, uten å tenke. Hvor likt dette er med det samfunn vi har akkurat nå, der ungdom stresser for å henge med i alle aktiviteter og krav, og utvikler dype depresjoner, alt for tidlig i livet. Hva var galt med å være ung slik vi var før? Hva var galt med å være gammel, slik de var det før? Hva var galt med å komme til et punkt der du ikke lengre orket, eller maktet? Som gammel og livstrøtt? Eller som ung og skoletrøtt?

Når jeg har en voldsom aversjon mot ordningen med livsgledesertifisering av sykehjem, så er det nettopp fordi slik jeg har opplevd alt dette som dokumenteres som journaltype 142 i Trondheim kommune sitt journalføringssystem, så er det dette med denne overorganiseringen og mekaniseringen. Det har med dette at det som ikke er aktivitet, men skrøpelighet, ikke har plass. Det har med dette at aktivitet og såkalt livsglede ikke utføres i et samspill med det hele enkeltmennesket, men er noe som foregår utenom de primæransvarlige fagkompetente pleierne nær pasientene. Det er noe som foregår på siden av de som kar kunnskap og kjennskap til enkeltpasientene som individer, og som mennesker med en variert helhet av behov. OG dette her livsgledeordningen gjør, tar enorme ressurser bort fra pasienter og fagfolk nær pasientene. Men selvsagt, det er lettere å få bilder på Facebook-siden av livsgledekonsulenter og aktive pasienter, enn av pasientene som er så slitne etter å ha blitt stelt til frokost at de ikke orker mer enn å spise frokosten sin. Eller?

Erich Fromm sier også mye om hva HÅP er. Et viktig kjennetegn med håp er ærlighet og ekthet. Men håp er ikke det som er passivt og ventende, sier han. Realisme er en viktig del av fenomenet håp. Slik håp også innebærer å være levende. Å jobbe som sykepleier, og ha yrkesstolthet og arbeidsglede innebærer å kunne ha påvirkningskraft i sin hverdag. Å ikke stadig bli hindret i å tenke, eller å finne og prøve ut tiltak som gir gode løsninger for pasientene sine liv, og hverdager. Livsgledeordningen, og aktiviseringshysteriet, som Runar Bakken skriver om, hindrer denne arbeidsgleden for meg som sykepleier. Selv om jeg streber etter mange små, og kanskje større øyeblikk også, med livsglede for hver enkelt av mine pasienter gjennom arbeidsdagen. Det over beskrevne, er også fenomener som ødelegger livskvaliteten i hverdagen for pasientene som er i behov av hjelp.

Da jeg skulle returnere til min gamle arbeidsplass igjen, for noen måneder siden, så snakket jeg med min øverste, kommende leder. Vi snakket om hverdagene i pleie og omsorg, og for sykepleierne her. Så sa hun at det var så vanskelig dette med aktivisering og underholdningsarrangementer, for mange av pasientene nå til dags var så alt for syke til å kunne delta. DA kjente jeg at her er det håp. Her er en leder som starter med å vite hvor pasientene er, og som ikke snakker om en pseudo-ordning med livsgledesertifisering, på tross av pasientene sin helsetilstand. For meg er denne realismen viktig.

Nei, vi skal ikke ta over for pasientene der de selv kan. Vi skal heller ikke ta fra dem musikk, eller andre aktiviteter som gir livskvalitet i hverdagen. Men vi skal kunne hjelpe dem å prioritere og å ha energi til det som er viktigst for dem. Vi skal som sykepleiere se, møte og hjelpe hele mennesket.

Mitt store spørsmål er bare; Når skal politikere og byråkrater begynne å respektere min fagkompetanse over det ganske land, og ikke mistro meg, ikke detaljstyre meg, og ikke lulle oss inn i falske livsgledebilder av eldre, hjelpetrengende mennesker under styring av andre enn de som virkelig kjenner dem? Når skal gamle, hjelpetrengende mennesker få et verdig liv?

Dette er et brev jeg skrev til statsministeren, kommunepolitikere i Bærum og aviser i fjor. Det vakte forbausende lite oppmerksomhet - bortsett fra hos mine medhelsesøstre og hos lærerkollegaene mine. Dessverre er temaet like aktuelt i år. Bærum kommune har fortsatt ikke valgt å prioritere forebyggende helsearbeid hos barn og unge. Jeg kvesser derfor pennen igjen. Jeg gir ikke opp - dertil er saken for viktig!

Vi går i fakkeltog, protesttog og fredsmarsjer....Vi har 17.-maitog med flagg og faner. Vi roper høyt om urettferdighet og mobiliserer til folkeaksjon.

Det går også et stille tog gjennom hele landet vårt. Ingen vet at de går i samme tog, det er ingen som roper høyt for at alle skal se og høre.

Olegår i tog - men han går alene. Redd for at gjengen skal se han - han tør ikke si noe i frykt for at det blir verre. Han går til døra der hun sitter - men hun er i møte med foreldrene til Jøran i 3b, han med CP, som har individuell plan og tilpasset opplæring. Ole kan ikke vente. Han må tilbake til klassen før noen oppdager at han har vært for lenge borte. Han stålsetter seg for kommentarene, og vet at i morgen venter de ....

Marievifter heller ikke med flagg - hun passerer Ole i korridoren. Hun trenger å spørre om noe med puberteten ...Pappa er ikke så flink til å forklare, og han er mye trist etter at mamma døde i fjor sommer. Helsesøster er visst opptatt. Det må vente. Marie hopper over gymmen i dag også, selv om det er volleyball. Neste gang det er gym skulker hun hele dagen.

Mor til Ahmed og Naomigår til helsesøsters kontor for å få råd. Far sliter med traumer etter krigen, og har veldig kort lunte. Barna kommer ofte i veien - og nå vil hun spørre om det finnes noe man kan gjøre for å skåne barna for mer ufred hjemme. Historier om barn som blir tatt fra foreldre ligger i bakhodet hennes - men det må da være noe man kan gjøre før det går så galt? Helsesøster er på en annen skole i dag - mor mister motet og snur hjem igjen.

Lærer Agnesfortviler over Kim. Han gjør jo aldri som hun sier - han har makk i rompa og svimer rundt uten å gjøre noe fornuftig. Riktinok var det bedre i fjor, men etter at han fikk en for tidlig født lillesøster har han slått seg helt vrang. Helsesøster har satt av tid til en samtale om 2 uker - undres på hva Kim finner på før den tid?

Siritrenger å skifte bandasjen på håndleddet. De fine rispene hun har laget selv verker. Hun vet at helsesøster kommer til å spørre om den virkelige smerten hennes. Derfor er Siri nesten lettet over å finne lapp på døra om at helsesøster ikke er på skolen i dag på døra. Da kan hun drøye litt til. Kanskje smerten kan lindres i nye risp? En smerte mot en annen ....

Dette toget av barn, unge og deres foreldre, som går til lukket dør, er det ikke mange som hører om. De står ikke i avisen og roper om midler. De reklamerer ikke for sin livssituasjon, sin smerte og frustrasjon. De gjør det de kan best; tåler litt til.

Derfor skriver jeg. Jeg vil være der hver dag - ha mer tid til å lytte - gi større rom for å snakke om de tingene som det ikke flagges for i dag. Jeg vil hjelpe flere i vanskelige livssituasjoner - fortsette å vise at man kan finne håp i at ting kan bli bedre - være en støtte i tunge stunder - gi oppmuntring når det går bedre - fortsatt være fagmenneske og medmenneske. Jeg vet at det nytter - jeg vil gjøre mer av dette! Jeg roper gjerne! Det holder ikke med fakkeltog - noen må ha tid til å snakke med de som trenger det også. Helsedirektoratet anbefaler at en helsesøster i barneskolen skal ha ansvaret for 300 barn - i Bærum har vi mer enn dobbelt så mange. Regjeringen har bevilget 17 millioner i tilskudd for å styrke helsestasjonstjenesten og skolehelsetjenesten i vår kommune. Så lenge disse midlene ikke blir brukt etter intensjonen står 100 millioner øremerkede midler fra Høye og Sanner ubrukte. Bærum kommune har diskvalifisert seg fra å i det hele tatt søke ... 

Kom igjen - skal vi snart vise den oppvoksende generasjon at vi tar dem på alvor? At vi "står sammen for barn og unge"?

Med vennlig hilsen

Solveig Dorthea Enger

Helsesøster og tillitsvalgt i Bærum Kommune

For ordens skyld; alle navn i innlegget er fiktive - men situasjonene er virkelighetsnære.

Jeg hater å få kritikk ! Det får meg til å miste grepet og gå i forsvar !

Kritikk gjør vondt. Den overrumpler meg og setter meg ut av spill.

Er det noen som kjenner seg igjen?

I mitt arbeid som konsulent, coach og veileder har jeg møtt mange som responderer slik på kritikk. Selv har jeg også hatt mange slike ubehagelige opplevelser. Det er sterke følelser i sving og mye energilekkasje.

Jeg har erfart at det finnes en vei ut av det.

Tema «kritikk» er i seg selv spennende. Den har en struktur som kan læres og observeres. Når situasjonen oppstår, kan man som regel «snu vinden» ved å følge konkrete «kjøreregler». Kunsten er å «lekke ut» harmoniske vibber når den andre minst venter det.

Å gi kritikk

Å kritisere er egentlig en klønete måte å rope om hjelp. Følelsene har tatt overhånd. Du glemmer deg. Du går i fella. I stedet for å be om det du trenger – kritiserer du andre.  Kritikk rommer et skjult behov. Brutte forventninger er det vanligste behovet som blir til kritikk. «Du ser meg aldri, hva er poenget med å være i et team ?», kan omformuleres til: «Jeg savner deg», eller «Jeg vil gjerne at vi snakker oftere sammen». «Du bidrar ikke mye», kan omformuleres til «jeg ønsker meg flere innspill fra deg».

Virkeligheten forvrenges og gis utløp gjennom primitive uttrykk. For eksempel å skylde på andre. Den som kritiserer ønsker respons mer enn å ramme deg.

Å gi kritikk er en måte å be om det du trenger. Som mottaker – husk dette.

I konflikt med meg selv

Dypest sett kan vi bare være i konflikt med oss selv. Du kaller meg en idiot. Da har jeg i teorien valget om jeg vil la meg krenke eller ikke. Jeg har et problem om jeg lar deg få makt over meg. Dette innlegget handler om å ta makten tilbake. Jeg må overstyre. Gjøre noe som oppleves kontraintuitivt i øyeblikket.  Autopiloten må skrus av. Når trykket stiger trer ryggmargen inn og du handler lett på refleks. Psykologsøstrene Ihlen beskriver denne prosessen som å bruke hodet der hvor magen hyler. Jeg må beherske å skille tema og prosessen som pågår oss imellom.

Vi er vant til å sette merkelapper og å vurdere hverandre: «Han er så overfladisk», «hun er for slurvete», eller «han tar så stor plass». Vi sier ikke vårt behov: «Jeg trenger å gå i dybden», «jeg ønsker meg tellekanter», eller «jeg trenger å si noe». Vi speiler våre behov i andres adferd. Vi legger over på andre det vi selv vil ha. Det kan være smertefullt å ta bolig i egne behov. Det krever synliggjøring og ofte handling eller endring.

Et paradoks

Å fortelle andre om egne behov gir trygghet i relasjoner. Bånd til kollegaer blir sterkere. Det blir fredeligere enn å få kritikk. Du lytter og fokus er heller å lytte til den andre enn å forsvare deg selv. Jeg har selv erfart dette i eget liv – det anbefales. Dette er lurt.

Oppfatter du deg akseptert eller avvist i situasjonen? Det vil avgjøre din spontane reaksjon. Kunsten er å kjenne til at den andres kritikk av deg er et omskrevet behov hos den andre. Først da kan du velgeå reagere uten forsvar. Selv om du der og da kjenner deg avvist. Kritikk handler ikke om deg, men om den andre.

Når vi får kritikk, er det vår reaksjon som er problemet. Ikke ordene. Jo tettere relasjonen er, jo hardere treffer kritikken. 

Å ta imot kritikk

Jeg oppmuntrer alle til å trene på å ta imot kritikk. Å beherske denne ferdigheten gir deg styrke.

Her er noen nyttige verktøy.

Behold roen og ikke svar med en gang. Gi uttrykk for at du er enig eller delvis enig, responder på ordene som brukes, ikke tonen. Tonen kan lett krenke deg, men er ikke det vesentligste i budskapet. Skill sak og person. Ikke gå i forsvar og trekk noen dype pust underveis. Det vil hjelpe deg til å forholde deg rolig.

Dette kan høres lett ut, hvorfor er det da så vanskelig?

– Måten du reagerer på har du lært for lenge siden og er innøvd over lang tid. Derfor kan det ta tid å endre ditt eget reaksjonsmønster. Etter hvert vil du oppdage at når du lytter og ber om eksempler, så kan du faktisk lære noe. Gi deg selv tid til å fordøye kritikken, ikke lukk ørene og tenk «nå begynner hun igjen». Da ender du med å sitte fastlåst i historien og du kommer aldri videre. Husk at hvordan du takler å få kritikk vil påvirke hvordan du oppfattes av andre.

Episode fra sykehus (anonymisert samtale mellom to sykepleiere)

Kunsten:

• pust
• ta imot
• utforsk
• juster i fremtiden

A: Du tar så stor plass på morgenmøte, du snakker jo hele tiden.

B: Åh, … gjør jeg det…..??

B: (Trekker pusten) Oi, så bra du sier fra. Har ikke tenkt sånn på det.

A: Jeg føler meg helt dust, får ikke sagt noe. Jeg kan jo innrømme at jeg har behov for å delta mer.

B: Å ja, det visste jeg ikke. Hm….er det noe jeg kan gjøre på en annen måte ? Hva kan jeg gjøre annerledes?

A: Nei, kanskje du kunne…… Er det mulig at du tar noen pauser og har blikkontakt med meg?

B: Ja…..det går vel…..det skal jeg prøve på. Jeg vil veldig gjerne ha deg mere med.

A: Tusen takk, unnskyld for at jeg eksploderte litt. Skvatt litt selv.

Jeg kan ikke kontrollere hva andre sier, men jeg  kankontrollere hvordan jeg selv reagerer. 

Norsk arbeidsliv er et gjennomarbeidet system. Vi har avtaleverk for mye. Når bedriften eller organisasjonen har en tariffavtale, da er mønsterbeskyttelsen på plass. Både for arbeidsgiver og arbeidstaker. Dette skal sikre et avtaleverk og håndtere hvordan partene skal forholde seg til hverandre.

Noen ganger blir det forholdet vanskelig. Da er det godt å være medlem av noe større enn seg selv. Fagforeninger ivaretar mye. NSF er det soleklare valget for sykepleiere her til lands, og som landets fjerde største fagforening har vi makt. Det har våre motparter i arbeidslivet også, så vi behøver all vår styrke.

Når arbeidsforholdet for den enkelte går galt, og arbeidsgiver blir en reell motpart, da er avtaletekster og intensjoner i disse helt avgjørende. Da ser den enkelte hva en avtale med en fagforening er verdt. Når noen arbeidsgivere er på tulltur, og glemmer hva en tariffavtale medfører i rammen av en inkluderende hovedavtale, da er vi verdens beste venner for våre medlemmer. Mange tar oss for gitt, vi tillitsvalgte som er de første for å tale andres sak. De som har sett resultatet av vår innsats, forstår. De som antar at alt skjer av seg selv, er lykkelig uvitende.

Hva en avtale faktisk er verdt handler mye om hvordan den blir brukt. Det er litt som ellers i livet; formaliserte forhold er alltid mer solid. Fordi det skal bety noe! (Se gjerne denne: https://sykepleien.no/blogg/2016/04/er-du-lydig-eller-lojal). Arbeidsgivere som glemmer dette, og som dermed havner på tulltur, må inn på samtalerommet med oss så snart vi finner slikt. Et forhold kan alltid reddes om begge parter forstår at noe er galt. Om den ene parten derimot alltid skal ha viljen sin, kan det etterhvert bli vanskelig.

Avtaler bygger på gjensidig tillit. Ordet som staves likt både forlengs og baklengs. Prisen for å glemme slikt kan bli høy. Kan hende er det da et annet slikt ord som blir det gjeldende: regninger. Dem er det alltid dyrt å glemme...

Smak på overskrifta en gang til. Mange stusser over at jeg tillater meg å stille spørsmålet.

For det er viktig å dra i samme retning, og at vi er enige om å jobbe sammen - ikke mot hverandre. Men hør på dette: Jeg møter mange som forteller historier som viser at økonomi trumfer fag. Særlig i kommunene. Sykepleiere som oppgir at de opplever å bli presset til lydighet av ledere som vet de drar strikken for langt. Ledere som likevel gjør det fordi de er fortalt at grensene er satt. At økonomien er stram, at det må eksistere økonomisk disiplin med konsekvenser. Men hvem skal ta disse konsekvensene, og hva skal de være? Om jeg overdriver? Slett ikke. Historiene vil komme, vi må til bunns i dette.

Er det slik at lydighet i pleiesystemer belønner de lederlydige, og straffer de pasientlojale? De som forstår at lover og rettigheter er hevet over lokalpolitiske føringer. Slike føringer og beslutninger som kan være tatt uten nødvendig styringsinformasjon, fordi denne ikke presenteres? Lojale fagfolk kan være slitsomme for lydige ledere. Ledere som står midt i striden mellom for høye politiske ambisjoner, og for lave tilgjengelige ressurser og få fagfolk.

Så lenge lydighet til stabssjefer er viktigere enn lojaliteten overfor pasientens lovlige rettigheter, så er spørsmålet i overskrifta både vesentlig og viktig. Når den lydige velger å tie, kan det være lojalt å varsle i fra. Tenk litt på det neste gang du vurderer hva du skal gjøre.