I flere år har hele helse-Norge hatt stort fokus på pasientsikkerhet. Det skal sprites hender, fjernes ringer og klokker, uniformeres korrekt og man skal ha fokus på fall, trykksår og alskens indikatorer. Ved St. Olavs Hospital går direktøren jevnlig en pasientsikkerhetsvisitt for å se at alt er i orden og for å få innblikk i hvilke utfordringer som truer pasientsikkerheten ved de enkelte avdelingene. Samtidig ligger pasientbelegget jevnt og relativt stødig oppunder 100 % i flere av de samme avdelingene. Det nærmer seg to år siden den tyske forskningsrapporten som viste at å ha mer enn 92,4 % belegg er å planlegge med økt dødelighet ble publisert. Gjennomsnittsbelegget i OECD-landene er omtrent 78 %.

Mye er sagt siden artikkelen ble publisert. Møter er avholdt og problemer er belyst, men enkelte avdelinger er stadig like overfylte. Det er inngått nye avtaler med kommunene, og man er sammen enige om at ferdigbehandlede pasienter ikke skal ligge på sykehus. Innholdet i avtalene ser kjempefint ut, og samtidig ligger fortsatt mange ferdigbehandlede innlagt. Og misforstå meg ikke, kommunene har en soleklar rett til å avvente å ta i mot pasienter som de enten ikke har kompetanse eller kapasitet til å ta i mot. Det skal alle være glad for, både de ansatte i helsevesenet, pasientene og deres pårørende.

Så hva er det man ikke greier å få til? Alle er enige om at det å ligge inne i sykehus bør unngås i det lengste. Man skal prøve andre ting før noen legges inn. Man skal behandle raskt og effektivt når pasienter først må legges inn og de samme pasientene skal raskest mulig ut og tilbake til sitt eget liv etter at de har vært innlagt. Tankene er gode, planene ser gode ut, alle parter ser ut til å være enige og politikerne applauderer. Hvor går det galt? Hva er det som ikke fungerer optimalt? Hvert eneste år jeg har vært tillitsvalgt kommer etterjulsvinteren med en topp i antall innlagte og antall ferdigbehandlede vi ikke får ut. De ansatte melder om pasienter i korridorer, på legekontorer, på undersøkelsesrom og en evig jakt på neste ledige seng. Er dette god pasientsikkerhet? Ikke i følge forskningen! Ansatte melder om at de er slitne, ringes og SMSes til ekstravakter og etter hvert blir syke. Hvert år skjer dette. Hvorfor lærer vi ikke? Eller gjør vi det? Lærer vi av det og legger planer for neste vinter? I tilfelle vi gjør dette, hvorfor får vi det ikke til? Hvorfor buler veggene i sykehuset fortsatt utover på etterjulsvinteren? Og, tro meg, jeg vet at det ikke er mye ledig kapasitet ute i kommunene heller… Men hvorfor er det sånn?

Kravene til effektivisering i spesialisthelsetjenesten opprettholdes fra år til år. Det betyr at det samme antallet pasienter som i fjor, ikke lenger er godt nok. Flere skal behandles i år. Med de samme ressursene som før. Altså flere pasienter pr. ansatt. Om vi ikke greier dette, straffes vi økonomisk neste år. Samtidig som kravet til effektivisering fortsatt opprettholdes. Da blir konsekvensen enda flere pasienter for litt mindre ressurser. Og plutselig befinner man seg inne i en nedadgående spiral. Sykehusene sliter med å rekruttere nok kompetanse. Flere avdelinger har nærmest ikke søkere på sykepleierstillinger, mange går allerede med en konstant mangel på sykepleiere.

Kommunene er pålagt å ta mer av det som tidligere ble behandlet i sykehus. De sliter også økonomisk. De avhjemler sykehjemsplasser og oppretter omsorgsboliger med døgnkontinuerlig bemanning. Det høres flott ut, men kravet til antall ansatte er langt fra det samme og pasientene må betale mye mer for disse plassene. Kommunene sliter også med rekrutteringen. De har heller ikke nok sykepleiere. Det utdannes færre sykepleiere i Norge enn det antallet som går av med pensjon årlig. Dette er en kjent utfordring. Både fagfolkene og politikerne har vært klar over dette i flere år. Samtidig er det ikke greit å presse flere gjennom utdanningen heller, vi er avhengig av at de som uteksamineres har den kompetansen som kreves. En nylig gjennomført nasjonal deleksamen viser at det kanskje ikke er optimalt det som foregår i utdanningssektoren heller…

Og hvordan skal vi løse alt dette? Vi har ikke sykepleiere nok i sykehusene eller i kommunene og det er for få som vil bli sykepleiere. Hva er svaret? Arbeidstidsutvalget og flere med dem mener at svaret er å tyne dem som allerede er «innenfor» enda litt mer. De ansatte som allerede melder om at de er nær sykdom på grunn av belastningene skal nå fratas kontrollen med arbeidstiden sin. Det vil medføre mer ubekvem arbeidstid og sannsynligvis enda mer helgejobb. Min kollega Gro Lillebø har allerede skrevet om dette på maddam.no, jeg skal ikke forsøke å overgå henne for hun skriver svært godt!

Men, om tannkremtuben er tom, kommer det mer tannkrem ved å klemme enda litt hardere?

Noe av det mest verdifulle ved å jobbe med eldre mennesker på sykehjem, er å få ta del i det siste kapittelet i et menneskes liv. Et menneske som er i livets høst.

Det er spesielt å være til stede når døden nærmer seg. Med sine slitsomme symptomer. Eller å være til stede når døden er en venn med sitt stille nærvær. Holde en slapp hånd. Stryke en rynkete hud. Så skjør. Så tynn. Så myk. Lytte til overfladisk og uregelmessig pust. Se en åpen munn og lukkede øyne. Kjenne en svak og uregelmessig puls. Se store blå blodårer som ligger rett under den skjøre huden. Se klær som er for store. Se blide barnefjes med tindrende øyne innrammet på veggene. Se et bilde i svart-hvitt av et ungt lykkelig par på sin store dag. For så lenge siden. Se noe av pasientens identitet i omgivelsene. Perlesmykke og en parfymeflaske på nattbordet. Utført håndarbeid. Se noe av det levde livet i omgivelsene. Se slekt følge slekters gang. Se familie som sitter beskyttende rundt senga. Se en blanding av sorg, lettelse og bekymring i våte øyne. Være sykepleier. Være trygg. Være en klippe og en borg. Ha kontroll. Være profesjonell. Hente frem kunnskapen man har lært. Hente frem erfaringene man har fått i årenes løp. Trøste. Å ivareta pasientes håp om å få treffe sin kjære ektefelle igjen. Lindre. Å ivareta pasientes integritet ved å få be et lavmælt "Fader vår" mens den gamle tar sine siste overfladiske åndedrag. Samtidig være tilstede for pårørende i utmattende sorg eller lett savn. Men etterpå være liten. Sammen med kollegaer. Kjenne på savn og våte kinn. Puste. Senke skuldrene. Ta farvel med både pasient og pårørende. Et kapittel er enda en gang avsluttet. Livet går ubønnhørlig videre. Heldigvis. Kjenne på takknemlighet. Stolthet. Over å ha kjent et unikt menneske. Kjenne på ydmykhet over at man fikk anledning til å gå ved siden av det siste stykket av livets vei. Kjenne på hvor meningsfylt det er å få ta del i et medmenneskes fullførelse av livet.

Hva sier du til å få tilbud om en tjeneste med kvalitet, kompetanse i alle ledd, og til en lavere pris enn du trodde? Ingen protester så langt, hører jeg. Vi fortsetter derfor med tanken: I tillegg skal du også få beslutningsmyndighet om leveransetidspunktet, samt påvirkning om hvem som skal levere tjenesten. Fremdeles innafor, dette? For du, som tjenestenes mottaker, er ikke den som skal bry deg med detaljene som ligger bak at dette skal være organisert slik at det lar seg gjøre. Du får det du skal, til avtalt tid og rammer, for du har jo full oversikt over tjenestenes egentlige innhold når det gjelder kvaliteten, i alle ledd. Eller?

La oss leke litt med ideen om at dette handler om rørlegging. Du får en bil på døra, med folk i arbeidsdresser, som bringer med seg utstyret som skal monteres og installeres i ditt hus. Du vet at vannskader i boligen blir dyrt, derfor er du opptatt av at kvaliteten i alle ledd overholdes og at arbeidet følger kvalitetsmessige prosedyrer. Rørleggere kan jo sitt fag.

La oss leke litt videre: Du skal ha hjelp til hjemmesykepleie hos en nær slektning, og er tilstede når hjelperne kommer. Til avtalt tid kommer bilen med den uniformerte hjelper, som har navneskilt og bredt smil. Alt er tilsynelatende greit, alle virker å være komfortable med det som skal foregå i sårstellsituasjonen. Du vet at sår krever prosedyrebasert stell over tid for å leges, og er derfor opptatt av at det er kvalifisert personell som utfører handlingen hos dine nære. Eller? Vet du faktisk at det er rørleggere som legger rør, og sykepleiere som leger sår? Eller er det noe du bare antar? Er du blant dem som blir litt urolig nå, er du i godt selskap.

Både ordførere, rådmenn, tjenesteledere og pårørerende bør følge betydelig bedre med. Det er ikke garantert at alle får det de antar, uten å sjekke fakta. I dagens kommunehelsetjeneste er det dagligdags at den lovpålagte tjenesten pasienter antar kommer fra kompetente hoder og kvalifiserte hender, ikke er det som faktisk leveres. Det som kommer kan komme fra noen som gjør så godt de kan, ut fra det noen har fortalt er gjeldende prosedyre. Men hvordan virkningen av slike handlinger skal vurderes, det finnes det ingen prosedyre på. Det er derfor det skal brukes riktig kompetanse hver gang.

Se gjerne mer her: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-64

Ikke bra kan bli bare billig - på kort sikt. Et sår kan raskt medføre bakteriell infeksjon, hospitalisering, og kroniske smerter. Oppdages en uønsket utvikling for seint, kan det bli alvorlig. Likevel er dette ikke hentet ut fra en tegneserie; dette skjer hver dag. Og noen vet. Men siden budsjetter er trange, og det blir kjeft å få om det trange driftsbudsjettet overskrides, holder mange tåta. Og håper at det går bra. Forskjellen mellom lydighet og lojalitet ligger, blant annet, i kompetansen å forstå hele innholdet i et budskap. Der den lydige tier kan det være lojalt å varsle ifra... Norsk lov er ikke en lunsjmeny hvor du kan velge vekk det som ikke passer. Likevel er dette dagligdags i kommune-Norge i dag. Ikke bra, bare billig...

Her om dagen var jeg på en gruppetime på 3T, mitt lokale treningssenter. Instruktøren sa på slutten av timen at ”nå har tida jammen gått fort, dere”!!!

Jeg kjente en umiddelbar motstand og trang til å protestere! Jeg hadde ikke trent på en måned og kjente med hvert fiber i meg at timen var langt som et ondt år….tiden har vel ALDRI gått saktere, tenkte jeg!!

Det slo meg da jeg gikk hjem fra treningen at tiden går vel egentlig stort sett i ganske jevnt tempo, hele tiden…

Opplevelsen av tiden, derimot, kan variere veldig fra situasjon til situasjon, fra dag til dag.

Det falt meg ikke inn å begynne å diskutere med denne usedvanlig morgenfriske instruktøren om det var min oppfatning av tiden som var riktig eller om det var hennes!

Det hadde vel strengt tatt ikke så mye å si, vi hadde bare en ulik opplevelse av en time en søndag morgen, det er alt!

MEN – når det kommer til andre ting og situasjoner i livet, kan jeg merke at det betyr utrolig mye for meg om andre er enig med meg og ser det samme som meg eller ikke! Er det ikke egentlig basert på mye av det samme? Vi har alle vår egen opplevelse av virkeligheten, hele tiden! Vi ser vår virkelighet gjennom et filter av våre tanker, følelser, kunnskap, erfaring, dagsform, overskudd osv.

Når blir en uenighet til en konflikt?

Noen ganger er det selvfølgelig en stor fordel om man er enig om ting, dersom man skal ta en avgjørelse, og spesielt om en skal ta en avgjørelse raskt. Men hvorfor har vi dette enorme behovet for å være enig om alt, hele tiden? Er det ikke fint å kunne se ting fra ulike vinkler? Med forskjellig bakgrunn?

Jeg for min del har fått de aller største lærdommene i livet fra folk som har vært uenige med meg. De har sett noe annet enn jeg har sett, og dermed har jeg lært noe nytt.

Jeg lurer på om det å være uenig er så skummelt for oss fordi vi er redd for å havne i konflikt. Når en havner i konflikt snakker en plutselig om ting som ikke omhandler saken i det hele tatt…det er noe annet enn å være uenig. Å være uenig i seg selv er ikke farlig på noen som helst måte, så lenge vi ikke blir redde, går i forsvar og skaper en konflikt ut av det. Her har vi så mye større innflytelse enn vi gir oss selv kredit for!! Ingen kan påføre oss en konflikt dersom vi selv ikke tar imot og henger oss på! Vi kan ha opplevelsen av at den andre påfører oss eller fører oss inn i en konflikt, men vi kan aldri havne der hvis vi ikke lar oss lede og blir med inn i den.

Sykepleieperspektiv

Så, hvorfor skriver jeg om dette i Tidsskriftet Sykepleien?

Jo, fordi jeg mener vi sykepleiere er altfor redde for å være uenig! Vi har en tendens til å tro at det alltid er en ”rett” eller ”galt” og at man må ”vinne” eller ”tape” en diskusjon. På bakgrunn av dette kommer sykepleieperspektivet bort fra mange viktige diskusjoner innen hele helsevesenet! Vi HAR et annet perspektiv enn mange leger, vi HAR et annet perspektiv enn økonomer og direktører, vi HAR et annet perspektiv enn de som skal sørge for drift og balanse i regnskap – og det SKAL vi ha!!

Jeg mener problemet oppstår når vi tror, håper eller forventer at alle skal være enig med oss. Grunnen til at jeg sier det er at jeg gjennom mine 15 år som sykepleier har opplevd gang på gang at vi som gruppe sier fra, litt forsiktig i all offentlighet, mye kraftigere oss imellom – og blir fortvilet når vi ikke blir hørt – og så fortsetter vi å snakke mest om fortvilelsen over å ikke bli hørt, enn det vi hadde på agendaen i utgangspunktet. Alt dette gjør vi helt uskyldig, fordi vi ikke ser klart at vi alle har vår egen opplevelse av virkeligheten, hele tiden.

Framtidsdebatten

Jeg tror at dersom vi ikke er så redde for å være uenig, dersom vi tør å snakke litt høyere i andre forum enn kun våre egne om de ting vi er opptatt av, så kan vi få fram et perspektiv som verden sårt trenger i dag! I en tid hvor markedsøkonomi styrer mye mer enn jeg er komfortabel med å tenke på, trenger vi et perspektiv som ivaretar det nære, menneskelige, mellommenneskelige og varme.

Kanskje kan det å se at alle har sin egen opplevelse av virkeligheten gi et større rom for det å tåle å være uenig? Vi trenger sykepleiere i debatten om organisering av helsevesenet framover. Vi trenger sykepleiere som tåler å være uenig og som kan stå stødig i sitt perspektiv og snakke om dette, samtidig som vi må være med på endringen og utviklingen – for den kommer!

For å finne de virkelig gode løsningene på framtidens utfordringer tror jeg vi må tåle å være uenige i alle leirer slik at vi kan se så mye nytt som mulig - for det trengs!!

Hverdager. Uten terroranslag og bombeangrep. Har du opplevd den dagen hvor du vet at mye kan bli bedre, selv om du tilsynelatende gjør det du kan for å lykkes? Da snakker vi om dagene med urealisert potensiale! Når du våkner for seint, snøen laver ned, og den forfryktelig tidlige timeavtalen nærmer seg. Morgenavisa skriver om regjeringas arbeidstidsutvalg, hvor flertallet mener at lite søvn ikke er en avgjørende motforestilling mot lange vakter. Jeg kjenner indignasjonen stige, du kan lese om den her: https://www.nsf.no/vis-artikkel/2784443/17036/--Slett-arbeid-fra-arbeidstidsutvalget. Den manglende morgenkaffen er et fjernt ønske når bil med innhold endelig bukseres mot en ledig parkeringsplass, ikke langt unna MR-lab'en. Timen er kommet. Tenåringen, med kneskinne og krykker, skal gjennomlyses. Så står vi tilslutt ved skranken, og er klare. Men da: da forteller den medisinske sekretæren at hit skal vi da slett ikke. Ikke nå. "Jeg må da lese brevene mine", blir jeg servert. De har endra avtalen til seint i kveld. Velkommen tilbake! Jeg har fremdeles ikke drukket kaffe, eller sovet godt. Nå brister en liten demning, og sykepleieren ved siden iler til hjelp. Hun beklager at de ikke har ringt eller sendt endringsbrevet. Hun forstår at dette ble dumt, men kan intet gjøre. Jeg spør, rimelig framoverlent, om telefon og SMS er ukjente hjelpemidler i kommunikasjonen ved en poliklinikk anno 2016. Og får til svar at ja, SMS er noe som ligger litt fram i tid. "Vi sender brev om vi ikke ringer." Jeg kvitterer med at de nok også sender feite purregebyr når mange tenåringer, av åpenbare årsaker, ikke dukker opp. De blir svar skyldig. Jeg har fortsatt ingen kaffe, og ingen MR. Det hele krones imidlertid når kjøretøyet, nå godt nedsnødd, skal ryddes fri for hvit nedbør. Nøkkelen settes i tenninga, tenåringen står ved inngangen og venter, jeg stiger ut av kjøretøyet og tar snøkosten i bruk idet døra glir igjen. Klikk. Lyden av låste bildører kan være jævlig. Opplevelsen i det øyeblikket jeg skjønner hva som skjer, og konsekvensene det har, er som å få et slag i trynet. Både folk og maskiner kan feile, og akkurat nå låser bilen seg inne. Alene. Vi andre finner en buss. Før jeg returnerer med en reservenøkkel et par timer seinere... Og der, på den kveldsbussen, utløses potensialet ved hele dagen. Mange av oss snakker til andre om å se mulighetene i enhver situasjon. Lett å si, litt vanskeligere å alltid levere. På denne bussen skjer det denne dagen virkelig trenger: rungende smittende latter. To kvinnelige studenter, det viser seg at en blir pedagog og en sykepleier, forteller hverandre gode historier. De kvitterer med en latter så sprudlende at det er umulig å forbli sur. Jeg forsøker, for dette har ikke vært morsomt. Men når de byr opp til allsang med Let it be, The Rose, og Monty Pyhons "Allways look at the bright side of life", da letter det litt. Bussturen tok 20 minutter. Det meste av tida med latter og allsang. Skitvær og kollektivtransport trenger ikke være det dummeste du kan få. Kanskje skal arbeidstidsutvalget prøve det neste gang? Om dagen har et potensiale, kan det hende at de finner det i møtet med medmennesker!