Vet du hvor verdifull du er?

Et enkelt spørsmål å stille – men hvor ofte hører barn det?

Flinkhetstyranniet hersker over oss, man skal mestre, lykkes, vise seg frem - dog ikke for mye, husk på jante - og aldri vise svakhet. Svakhet og føleri er farlig.

Barn som vokser opp i dag har en jungel av ting å sammenlikne seg med. Øyvind Kvello sier at idet barnet begynner på skolen slutter det å oppfatte seg selv som enerådende og enestående i sitt univers. Det begynner å se seg rundt og sammenlikne seg – mestringen av nye oppgaver blir grunnleggende for barnets oppfattelse av seg selv. Dette er bare begynnelsen. Etter hvert som barna får flere oppgaver de skal klare og flere å sammenlikne seg med, får de flere ting å vurdere seg opp mot. 

Vi har alle hørt; «så flink du er!», «hun er skikkelig flink pike» osv.

Barn som får høre dette kan også høre sin egen stemme si: «Når jeg ikke mestrer (ikke er flink) er jeg ikke verdt noen ting» (Elisabeth Gerhardsen).

Alle som jobber med eller møter barn og unge kan gjøre en forskjell. Ved å vise at du setter pris på at personen du møter er akkurat den unike, verdifulle sjelen som bidrar i felleskapet med sitt blotte nærvær. Det kan bety en stor forskjell i barnets utvikling av selvbilde. Tone Strømøy oppfordrer til å gi barnet en opplevelse av egenverd for å styrke selvbildet. Gjennom dette en robusthet til å klare livets mange utfordringer. Gi omsorg. Spør og minn foreldre på å spørre:

«Vet du hvor verdifull du er?»

Kilder:

Øyvind Kvello; Barn i risiko

Tone Strømøy; Oppdragelse mellom frihet og grenser

Elisabeth Gerhardsen; forelesninger ved HiOA

Voksne for Barn; Plakat:  http://www.vfb.no/filestore/Produkter_til_nettbutikk/Plakater_og_kort/nyejegerunik.jpg?size=621x0&quality=75

Demens. Et lite ord som rommer så mye. Sorg over å ha blitt rammet av det og tap av flere funksjoner, både fysisk, psykisk og sosialt. En sykdom det ikke finnes noen kur mot, men som bare går som en nedadgående spiral. Det finnes lite håp for fremtiden.

Mange har en av sine nærmeste eller en de kjenner boende på en sykehjemsavdeling. En ektefelle, en bestemor, en nabo, en venn. Som har blitt rammet av demens. Noen har kommet langt i sin demenssykdom og dette kan oppleves vondt og vanskelig for omgivelsene rundt. Noen kan ha fysisk og verbal uro som en del av sykdommen. Det kan være tøft å oppleve grovt språkbruk hos den demensrammede.

Det er naturlig at mange opplever det vanskelig å besøke en med demens. "Hva er vitsen? De husker ikke noe allikevel," kan være en tanke som dukker opp. Hvis den demensrammede også har problemer med å uttrykke seg og å forstå det som blir sagt slik at det blir en "god dag mann, økseskaft"- kommunikasjon, så kan lysten til å dra på besøk bli betydelig redusert.

For personer med demens er det øyeblikkene som betyr noe. 
Selv om de ikke kan huske hvem som har vært på besøk eller at de har hatt besøk i det hele tatt, kan de allikevel sitte igjen med en god følelse inni seg etterpå.

Som en sykehjemslege skildret godt til en pårørende; hvis man danner seg et bilde av personen med demens ute i en båt i et tåkelandskap, så kan du som ektefelle, sønn, datter, venn oppleves som et skjær av noe kjent i et ellers ukjent terreng. Den demensrammede kan kjenne igjen en stemme, et ansikt, et par øyne, en hånd.

Det gjelder å skape gode øyeblikk. Det trengs ikke brukes så mange ord. Det kan være mer enn godt nok å bla i et gammelt fotoalbum og prøve å vekke til live gamle minner, høre på god musikk, smøre ansikt og hender med en god fuktighetskrem, stelle hår og negler til dem som liker det, drikke en kopp kaffe sammen med noe hjemmebakt eller hvis vær og vind tillater det; gå ut for å oppleve frisk luft og kjenne sola varme i ansiktet. Eller bare sitte i fred og ro og eventuelt holde hverandre i hendene. Den som kommer på besøk kan gjerne ta med seg noe lesestoff eller strikketøy. Finnes det noe mer beroligende enn å høre på knitrende strikkepinner? Det er ikke så mye som skal til. Å bare være tilstede kan bety mye. Mange demensrammede har også glede av barn og dyr. Da kan gode minner om egne barn og egne dyr dukke opp og skape et øyeblikk av glede. Det kan være mye terapi i å stryke på en myk pels.

Vennskap og kjærlighet kan også uttrykkes uten ord. Den demensrammede forstår ofte kroppsspråket best. Et par vennlige øye, et oppmuntrende smil og et fast håndtrykk fra et medmenneske som viser omsorg. Det sies at demensrammede opplever alvorlige mennesker som sinte. Derfor er det fint å smile mye og ofte i samvær med personer med demens.

Det er de små dryppene av gode opplevelser i hverdagen som betyr noe. Husk det.

Ulike system og skjema for vurdering av pasienters sykdomstilstand.

De siste ti åra er det i Norge blitt vanlig å innføre system for å hastegradvurdere pasienter som blir bragt til sykehusenes akuttmottak, og i senere tid system for å vurdere eventuell forverring av tilstanden til allerede innlagte pasienter.

Systemene danner grunnlag for en «score» som angir grad av hast/forverring. I «gamle dager» hadde sykepleierne på sykehus stort sett kurve og intensivskjema til å føre sine observasjoner på, i dag eksisterer mange ulike dokumentasjonsskjema. Eksempler på system/skjema er MTS, RETTS, SATS, Norsk indeks for medisinsk nødhjelp, NEWS og PEVS, lokale egenproduserte system med mer. Målet med systematiske observasjoner er økt pasientsikkerhet og effektiv logistikk, en viktig målsetting.

Utfordringer

Med ulike system følger også en del utfordringer. Ulike system kan ha ulike referanserammer for vitale parametre, som for eksempel hva som regnes som normal puls og respirasjonsfrekvens ut fra pasientens alder.

En annen utfordring kan være samarbeid med leger, som også må involveres når sykepleier har vurdert grad av hast/forverring – de må varsles og ta stilling til våre observasjoner og iverksette nødvendig respons. Og etter at systemene er implementert bør de også valideres, fanger systemet opp hva det er tenkt til? Er de til å stole på? Blir det prioritert tid og ressurser til forskning på dette?

Ulike nivå i helsetjenesten

Kartlegging av hastegrad og forverring av sykdomstilstand til pasienter er viktig også utenfor sykehus, for eksempel hos fastleger, på kommunale legevakter, kommunale akutte døgnenheter, forsterka sykehjem med mer. Hvilke system brukes i primærhelsetjenesten til dette formål? Er det dialog mellom de ulike nivå i helsetjenesten rundt dette?

Nasjonal standard?

Man kan spørre seg om det er behov for en nasjonal standard for å unngå at for mange system/skjema er i omløp, som lett kan føre til forvirring og usikkerhet med hensyn på hvilke system som er best egnet for å ivareta pasientsikkerheten og effektiv flyt i pasientlogistikken.

Forrige gang skrev jeg om institusjonen. Jeg beskrev at institusjonen ikke egentlig bare er en bygning, men en uniformering og tilpasning til et system. Dette gjør at dagens pleie- og omsorgstjenester, styrt etter mål- og resultatstyringen i New Public Management, bidrar til at eldre, syke og hjelpetrengende mennesker institusjonaliseres, også når de mottar hjelp i eget hjem. Så mens politikerne har hatt som mål mer medbestemmelse og individualitet, ved å få bo i eget hjem, så har de, ved hjelp av byråkratenes effektiviseringsiver, fått institusjoner ikke bare i sykehjemmene, men også i hjemmene.

Politikken har nå gjennom mange år vært å tilby tjenester i hjemmet, og forebygge/unngå sykehjem så lenge som mulig. Omsorgsboliger er bygd ut og skal bidra til dette samme målet. Bo hjemme, klare seg selv, så lenge som mulig, i størst mulig grad. Men betyr det at du også får opprettholde individualitet og medbestemmelse i eget liv, i større grad i hjem enn i sykehjem? Dette spørsmålet la jeg inn et svar på i forrige blogg.

Institusjonen er ikke en bygning, men rigide rammer. Disse rammene lages av de som skal yte tjenestene. De lages av de som utøver tjenestene. Imidlertid er det også slik at de som leder tjenestene gir så rigide og trange rammer til utøverne, slik at disse tvinges til å gjøre rammene også for selve pasienttjenestene veldig rigide og trange. Dette medfører at medbestemmelse, selvbestemmelse og individualitet i liten grad er det reelle målet av dagens politikk, selv om de gamle, syke og hjelpetrengende bor i eget hjem. (Omsorgsbolig er eget hjem.)

I 2012 ble Samhandlingsreformen også satt ut i livet. Dermed ble det raskt et økende press på kommunene. Folk må kjapt ut fra sykehus, og dermed blir det ofte til sykehjem, i kortere eller lengre perioder. Sykehjemmene ivaretar stadig flere av oppgavene som ble utført i sykehus tidligere. I og med at det er pasienter som tidligere ble behandlet i sykehus som kommer til sykehjem, så blir nå presset på sykehjemsplasser forsterket. Gamle mennesker må være stadig sykere og mer hjelpetrengende for å få sykehjemsplass. Dette sier seg selv. Samhandlingsreformen ble iverksatt uten at kommune Norge hadde anledning til å forberede seg på den økte etterspørsel etter sykehjemsplasser. Nå skal lokalsykehus legges ned, og presset på sykehjemsplasser vil vel bli ytterligere forsterket?

Ikke bare er etterspørselen etter sykehjemsplasser stigende, oppgavene som helsepersonell i sykehjem utøver øker også. Stadig flere pasienter i sykehjem er i økende grad under medisinsk behandling, og rehabilitering, når de kommer til sykehjemmet. Det samme gjelder også for eldre mennesker som stadig tidligere skrives ut fra sykehuset til eget hjem, med hjemmesykepleie. Bemanningen i sykehjem, og i hjemmesykepleie, har ikke blitt oppgradert i henhold til behov og etterspørsel hos stadig sykere mennesker, verken med tanke på tilsynslege, sykepleiere, fysioterapi, helsefagarbeidere, etc etc.

Det er det samme personalet som finnes i dag, i antall og med tanke på kompetanse og ferdigheter, mens pasientene har mange flere komplekse og sammensatte behov enn tidligere. Behovet for blodprøver, røntgenundersøkelser, fysisk trening og psykisk behandling, medikamenter og ulike medikamentadministreringsmetoder, med mer, er et helt annen i dag enn for ti år siden. Og bemanningen er stort sett færre ansatte enn for ti år siden. Den kompetansesammensetning som finnes i dag er heller ikke oppgradert i relasjon til den enorme variasjon og sammensetning vi har fått i pasientenes sykdommer, symptomer og behandlingsbehov. Behovene for, og kravene til dokumentasjon av, tjenestene har også i de seneste årene økt enormt.

Det er ikke helt enkelt å finne ut hvordan og hvorfor denne utviklingen har blitt slik. Viktigst er det vel å se at utviklingen har skjedd slik jeg her beskriver den. Men er det slik vi vil det skal fortsette? Og hvordan vil og kan da kommunene imøtekomme sine forpliktelser i henhold til lovverket, med å yte nødvendige tjenester til alle som oppholder seg i kommunen? I alle fall er det tydelig at veldig mange flere enn før vil måtte ha behov for hjelp i hjemmene sine. Også der blir behovene mer komplekse og flere.

Når vi i tillegg ser at pleiepersonell i sykehjem også i stadig økende grad overtar oppgaver som støttepersonell utøvde tidligere, som matlaging, klesvask, rengjøring osv osv, så er det egentlig et under hvordan disse profesjonelle pleieutøverne kan rekke over å yte en forsvarlig, omsorgsfull tjeneste for de det gjelder. Og det er jo også et stort spørsmål om de klarer å være utøvere av undere, og om helsetjenestene i kommunene er i henhold til lovens krav?

Byråkrater har gjennom en årrekke jobbet med dette; hvordan klare å imøtekomme innbyggernes behov for hjelp, uten at det skal koste mer? Eller som jeg leste det nettopp, hvordan yte samfunnets velferdstjenester på en bærekraftig måte?

I denne byråkrativrimmelen har det nok også vært mange sykepleiere med, men først og fremst er det byråkratene og deres språk, som har skapt kvalitetssikringsredskaper slik at tjenester skal kunne ytes, både mer og til flere, uten at det skal benyttes mer på personalkostnader, som er det som utgjør hovedtyngden i pengebruken i velferdstjenester.

Det som er så forstemmende da er hvordan byråkratene har grepet fatt i fagbegreper, og tatt dem ut av sin komplekse faglige betydning for å spare penger.

Som jeg opplevde i begynnelsen av 1990-tallet, som sykepleier i en bydel i Oslo. Jeg var på velkomstmøte som nyansatt i kommunen, sammen med mange flere. En byråkrat skulle presentere bydelens pleie- og omsorgstjenester. Hva var det jeg da hørte at hun sa? Jo, der i bydelen satset de ikke så mye på omsorg, men heller på egenomsorg. Dorothea Orem sitt begrep i sykepleie var blitt så fordreid med dette utsagnet at jeg omtrentlig steilet der jeg satt. For riktignok satser sykepleiefaget på egenomsorg, og på å ta vare på funksjoner og evner til å kunne yte selv, lengst mulig. MEN det er ikke i motsats til omsorg, slik denne byråkraten presenterte det. Det må ofte mye og tidkrevende omsorg til for å kunne bidra til denne egenomsorgen, det vet jo jeg, som fagmenneske.

Da jeg skrev min artikkel i det internasjonale tidsskriftet «Nursing Philosophy» i 2005, en filosofisk analyse av begrepet myndiggjøring/empowerment, så jeg også i den nødvendige litteraturgjennomgang der, hvordan begreper slik kan mistydes og misbrukes, om en ikke forstår begrepenes egentlige betydning. Myndiggjøring er jo også et sentralt element i den politiske visjonen om at det er bedre å yte hjelp i hjemmene, enn i sykehjem. Myndiggjøring, eller empowerment, betyr jo egentlig nettopp å ta vare på individet, og å bidra til selvbestemmelse og en opplevelse av å ha kontroll og styring over eget liv.. Som jeg skrev i denne artikkelen: “Rappaport (1981, 1987) claims that if the concept of ‘empowerment’ is to be taken seriously, people must be regarded as individuals with both needs and rights, and even the most incompetent individuals, having needs they apparently are incapable of catering to themselves, claim more – rather than less – control over their own lives. Promotion of this enhanced control will, however, not necessarily mean ignoring these individuals and their needs.”

Myndiggjøring og egenomsorg har mye av den samme betydningen. Å få delta og bestemme i sitt eget liv. Å vite hva du velger for noe for deg selv og for ditt eget liv. Å myndiggjøre pasienter til å bestemme over eget liv, betyr ikke at pasientene nødvendigvis kommer fram til de samme svar og handlinger for sitt liv, som de profesjonelle ville gjort, men de foretar et valg basert på viten om hva ulike alternativer bidrar til for dem, og så kan og skal pasienten få bestemme hva slags alternativ, hva slags konsekvenser for seg selv dette valget bidrar til. Når en pasient på en lungeklinikk velger å ta fram sigarettene igjen når vedkommende kommer hjem, så er det ikke fordi sykepleierne på lungeklinikken har gitt dårlig undervisning, men fordi for pasienten opplever det mer meningsfullt å kunne beholde sigaretten, alene hjemme, enn det er å leve i ti år ekstra.

Hva slags valg i eget liv har den gamle damen i en bydel i Oslo som jeg besøkte? Hun hadde vedtak på at hjemmesykepleien kom innom og ga henne medisiner fra dosett en gang om dagen. Så fikk hun en kraftig forkjølelse en søndag, og maktet ikke komme seg på kjøkkenet for å finne seg drikke, eller smøre seg mat. Men hjemmesykepleieren som kom innom og doserte medisiner fortalte henne at hun bare hadde vedtak på å få hjelp til medisiner slik at hjemmesykepleieren ikke kunne hente drikke til henne eller smøre mat til henne før hun hadde vedtak på den tjenesten. Pasienten burde selvsagt ha visst at hun kom til å bli forkjølet den dagen noen dager i forkant, slik at hun kunne søkt om hjelp til mer den dagen. Men hvem har kontroll på hvilken dag en får en forkjølelse som slår en knock-out?

Slik går det når byråkratene tar styringen, og når de får misbruke våre fagbegreper som de vil. Også dette refererer jeg fra i min artikkel den gang i 2005. Myndiggjøringstilnærmingen i helsevesenet kan anklages for både å være en skjult form for kapitalisme ved at de selv skal gjøre gratis, det helsepersonell gjør mot betaling. Myndiggjøring kan også beskyldes for å være en skjult form for paternalisme, der helseprofesjonelle vet bedre enn pasienten hva som er best for vedkommende, som å ta hånd om egen helse. Helseprofesjonelle skal derfor lære pasientene og ta hånd om seg selv, og spare samfunnet for penger. Dette blir betraktet som myndiggjøring, men myndiggjøring er egentlig det stikk motsatte av dette. Myndiggjøring er å verdsette og respektere pasientens preferanser, uavhengig av pris.

Men dette var aldri byråkratenes formål eller hensikt med å favne begreper som egenomsorg og myndiggjøring. Men det er byråkratene som har makten i vårt samfunn i dag, og derfor umyndiggjøres gamle, syke og hjelpetrengende mennesker i Norge i dag, enten de får hjemmesykepleie eller sykehjemsplass når de er blitt veldig, veldig syke, fordi politikerne ikke vil ta inn over seg konsekvensene av den byråkratstyring samfunnet i dag lider under.

Så kom jeg heller ikke i dag fram til sykehjemmet. Men flere blogger kommer. Dette er viktige momenter å ha innsikt i for å forstå sykehjemmet

Sykepleierhverdagen er ikke den samme som da jeg var nyutdannet sykepleier.

1. Gule lapper og tørkepapir

Som pliktoppfyllende, nyutdannet sykepleier hadde jeg alltid en liten orange notatbok i lomma. I flere år faktisk. Hvor jeg sirlig noterte ned pasientens vitale og mindre vitale mål. Men etter som årene gikk har den orange notatboka blitt liggende igjen en eller annen ukjent plass. Ensom og forlatt. Jeg er ikke så dannet lenger, men river uhemmet gule lapper fra en av de mange gule blokkene som ligger på vaktrommet, eller krafser dyrisk etter tørkepapir fra den nervøse holderen på veggen for å ha noe å skrive de mindre vitale målene på. Når vakten er omme minner jeg om en hamster med lommene fulle av papir. Snakk om å være lite dannet. I morgen skal jeg skjerpe meg. Kanskje jeg klarer å holde meg til en pakke dopapir.

2. Penner

Som ny i helsevesenet hadde jeg en rød penn, en blå penn, en grønn penn og en blyant med viskelær. De stod som tinnsoldater så pent på rad oppi navneskiltet mitt. I starten av min karriere dokumenterte vi med blå penn i de blå pasientjournalene etter endt dagvakt, med grønn penn etter kveldsvakt og med rød penn etter nattevakt. Blyant med viskelær var også nyttig. Men kan ikke huske hvorfor. Som mindre dannet sykepleier kan det variere fra 0 til 13 penner av ulike slag på brystlomma mi. I det ene øyeblikket er jeg takknemlig over å ha så mange penner så nært hjertet, men i det neste fortvilet over at alle pennene er sporløst forsvunnet. Så står jeg der med gule lapper og tørkepapir i hendene og lurer på hva jeg skal skrive med. I nøden finner jeg en flaske krystallfiolett og en bomullspinne og pensler pasientens mindre vitale mål i sirlig løkkeskrift. Eller jeg finner nål og tråd og broderer pasientinformasjonen på en vaskehanske. Når jeg er ferdig med dette etter noen timer, ser jeg plutselig alle de tretten pennene stå på rekke og rad oppi navneskiltet mitt igjen. Som tinnsoldater med dårlig samvittighet.

3. Mikrolax klyster og andre klyster

Det er ikke en ukjent problematikk at pasienter kan slite med forstoppelse med alle problemene det medfører. Lite eller fravær av fysisk aktivitet, for lite væskeinntak, medisinbruk, for lite fiber i kosten, sykdom og normale aldersforandringer for å nevne noen årsaker. "God helse kommer fra tarmen!". Proklamerer en engasjert kollega ofte mens han holder fem mikrolax i den ene hånden og tre flasker oljeklyster i den andre hånden og en rektalsonde bak hvert øre. Nå skal alle verdensproblemene løses! Når resultatet er meget godt er det vanskelig å si hvem som er mest fornøyd. Sykepleieren eller pasienten. Det er også vanskelig å få plass til den store A-en i dagens rute på avføringslista.

4. Sprit

En av de yrkesgruppene som er mest glad i sprit må være sykepleierne. Rart det ikke er flere sykepleiere som går i terapi i ADSA-grupper (Anonyme DesinfeksjonSprit- Avhengige). Det sprites på alle tenkelige og utenkelige plasser; nattbord, tastatur, datamus, skrivebord, jobbtelefoner, oppkastbelagt golv, dørhåndtak, urinrørsåpninger og hender for å nevne noe. Den lille spritflaska på innerlommen eller beholderen på veggen gjør susen. En liten skvett i kaffen i lunsjpausen er ikke å forakte. Det blir lite av det hvite i kaffen til pasienter og pårørende. De må nøye seg med spritmuggen.

5. Tics

De fleste sykepleiere har to tics som går igjen, nemlig å se ned på sitt venstre bryst samtidig som man tar på det. Der er alle pennene (hvis man er heldig) og søsteruret. Som sykepleier er man avhengig av å vite hva klokka er i forhold til mange ting. Når det er tid for medisiner, når legen kommer (høyst usikkert), når man var på toalettet sist, og sekundviseren er essensiell i forhold til måling av som sagt, vitale og mindre vitale mål hos pasienten (eventuelt sykepleieren selv). Så hvis du observerer personer med en tendens til å se ned på og ta på sitt venstre bryst til stadighet, så er de med all sannsynlighet sykepleiere.

6. Nåler og blodårer

Før jeg var utdannet sykepleier og mens jeg holdt på med utdannelsen var jeg ikke særlig høy i hatten når det kom til blod og sprøyter. Etter vaksinering i grunnskolen lå jeg ofte på benken med hodet lavt og beina høyt etterpå. Med svetteperler i pannen og med tåkete syn var jeg besvimelsen nær. I studentpraksis ved medisinsk avdeling skulle jeg en gang observere innleggelse av perifer venekanyle. Den stakkars pasienten, en voksen mann, syntes dette var lite stas. Han ga uttrykk for at dette gjorde vondt. Jeg kjente besvimelsen nærme seg, så jeg måtte ut på korridoren og sette meg ned på gulvet med ryggen inntil sykehusveggen og med hodet i hendene. Men etter noen år i gamet lærer man seg å takle vonde stikk og blod som sildrer. Etterhvert begynner man å bli glad i dette. Personer med synlige blodårer blir man tiltrukket av og man begynner å lure på om man har vampyrer i slekta.

7. Hansker

Foruten om sprit er hansker alfa og omega. Å beskytte seg selv mot smittestoffer og å skape profesjonell avstand til pasienten. Lommene på arbeidsfrakken begynner å bli fulle av gule lapper, tørkepapir, mikrolax, rektalsonder, penner, sprit, alle slags stikkete ting og en bråte med hansker. Ta fra en sykepleier hanskene og du frarøver sykepleieren livsmot, håp og verdighet.

8. Pasienter

Hva skulle en sykepleier gjort uten pasienter? Med alle slags tenkelige og utenkelige symtomer og diagnoser. De lette og de vanskelige. I forskjellige faser av livet. De ressurssterke og de ressurssvake. Sykdom og skade er selvfølgelig dumt og trist for de som rammes, mens det for sykepleierne gjør jobben interessant, givende, utfordrende, slitsom og meningsfull.

Jeg kjenner en del som er opptatt av luftforsvaret i Norge. Folk som har selvsagte forklaringer på hvorfor nasjonen må kjøpe et nytt flyvåpen, til en pris som blir landets største kostnadsmessige investering noensinne. Dette som erstatning for dagens F16, som visstnok slår sprekker. De samme menneskene aner lite om betydningen av F3. Dette vet vi: