Forrige gang skrev jeg om institusjonen. Jeg beskrev at
institusjonen ikke egentlig bare er en bygning, men en uniformering
og tilpasning til et system. Dette gjør at dagens pleie- og
omsorgstjenester, styrt etter mål- og resultatstyringen i New
Public Management, bidrar til at eldre, syke og hjelpetrengende
mennesker institusjonaliseres, også når de mottar hjelp i eget
hjem. Så mens politikerne har hatt som mål mer medbestemmelse og
individualitet, ved å få bo i eget hjem, så har de, ved hjelp av
byråkratenes effektiviseringsiver, fått institusjoner ikke bare i
sykehjemmene, men også i hjemmene.
Politikken har nå gjennom mange år vært å tilby tjenester i
hjemmet, og forebygge/unngå sykehjem så lenge som mulig.
Omsorgsboliger er bygd ut og skal bidra til dette samme målet. Bo
hjemme, klare seg selv, så lenge som mulig, i størst mulig grad.
Men betyr det at du også får opprettholde individualitet og
medbestemmelse i eget liv, i større grad i hjem enn i sykehjem?
Dette spørsmålet la jeg inn et svar på i forrige blogg.
Institusjonen er ikke en bygning, men rigide rammer. Disse
rammene lages av de som skal yte tjenestene. De lages av de som
utøver tjenestene. Imidlertid er det også slik at de som leder
tjenestene gir så rigide og trange rammer til utøverne,
slik at disse tvinges til å gjøre rammene også for selve
pasienttjenestene veldig rigide og trange. Dette medfører at
medbestemmelse, selvbestemmelse og individualitet i liten grad er
det reelle målet av dagens politikk, selv om de gamle, syke og
hjelpetrengende bor i eget hjem. (Omsorgsbolig er eget hjem.)
I 2012 ble Samhandlingsreformen også satt ut i livet. Dermed ble
det raskt et økende press på kommunene. Folk må kjapt ut fra
sykehus, og dermed blir det ofte til sykehjem, i kortere eller
lengre perioder. Sykehjemmene ivaretar stadig flere av oppgavene
som ble utført i sykehus tidligere. I og med at det er pasienter
som tidligere ble behandlet i sykehus som kommer til sykehjem, så
blir nå presset på sykehjemsplasser forsterket. Gamle mennesker må
være stadig sykere og mer hjelpetrengende for å få sykehjemsplass.
Dette sier seg selv. Samhandlingsreformen ble iverksatt uten at
kommune Norge hadde anledning til å forberede seg på den økte
etterspørsel etter sykehjemsplasser. Nå skal lokalsykehus legges
ned, og presset på sykehjemsplasser vil vel bli ytterligere
forsterket?
Ikke bare er etterspørselen etter sykehjemsplasser stigende,
oppgavene som helsepersonell i sykehjem utøver øker også. Stadig
flere pasienter i sykehjem er i økende grad under medisinsk
behandling, og rehabilitering, når de kommer til sykehjemmet. Det
samme gjelder også for eldre mennesker som stadig tidligere skrives
ut fra sykehuset til eget hjem, med hjemmesykepleie. Bemanningen i
sykehjem, og i hjemmesykepleie, har ikke blitt oppgradert i henhold
til behov og etterspørsel hos stadig sykere mennesker, verken med
tanke på tilsynslege, sykepleiere, fysioterapi, helsefagarbeidere,
etc etc.
Det er det samme personalet som finnes i dag, i antall og med
tanke på kompetanse og ferdigheter, mens pasientene har mange flere
komplekse og sammensatte behov enn tidligere. Behovet for
blodprøver, røntgenundersøkelser, fysisk trening og psykisk
behandling, medikamenter og ulike medikamentadministreringsmetoder,
med mer, er et helt annen i dag enn for ti år siden. Og bemanningen
er stort sett færre ansatte enn for ti år siden. Den
kompetansesammensetning som finnes i dag er heller ikke oppgradert
i relasjon til den enorme variasjon og sammensetning vi har fått i
pasientenes sykdommer, symptomer og behandlingsbehov. Behovene for,
og kravene til dokumentasjon av, tjenestene har også i de
seneste årene økt enormt.
Det er ikke helt enkelt å finne ut hvordan og hvorfor denne
utviklingen har blitt slik. Viktigst er det vel å se at utviklingen
har skjedd slik jeg her beskriver den. Men er det slik vi vil det
skal fortsette? Og hvordan vil og kan da kommunene imøtekomme sine
forpliktelser i henhold til lovverket, med å yte nødvendige
tjenester til alle som oppholder seg i kommunen? I alle fall er det
tydelig at veldig mange flere enn før vil måtte ha behov for hjelp
i hjemmene sine. Også der blir behovene mer komplekse og flere.
Når vi i tillegg ser at pleiepersonell i sykehjem også i stadig
økende grad overtar oppgaver som støttepersonell utøvde tidligere,
som matlaging, klesvask, rengjøring osv osv, så er det egentlig et
under hvordan disse profesjonelle pleieutøverne kan rekke over å
yte en forsvarlig, omsorgsfull tjeneste for de det gjelder. Og det
er jo også et stort spørsmål om de klarer å være utøvere av undere,
og om helsetjenestene i kommunene er i henhold til lovens krav?
Byråkrater har gjennom en årrekke jobbet med dette; hvordan
klare å imøtekomme innbyggernes behov for hjelp, uten at det skal
koste mer? Eller som jeg leste det nettopp, hvordan yte samfunnets
velferdstjenester på en bærekraftig måte?
I denne byråkrativrimmelen har det nok også vært mange
sykepleiere med, men først og fremst er det byråkratene og deres
språk, som har skapt kvalitetssikringsredskaper slik at tjenester
skal kunne ytes, både mer og til flere, uten at det skal benyttes
mer på personalkostnader, som er det som utgjør hovedtyngden i
pengebruken i velferdstjenester.
Det som er så forstemmende da er hvordan byråkratene har grepet
fatt i fagbegreper, og tatt dem ut av sin komplekse faglige
betydning for å spare penger.
Som jeg opplevde i begynnelsen av 1990-tallet, som sykepleier i
en bydel i Oslo. Jeg var på velkomstmøte som nyansatt i kommunen,
sammen med mange flere. En byråkrat skulle presentere bydelens
pleie- og omsorgstjenester. Hva var det jeg da hørte at hun sa? Jo,
der i bydelen satset de ikke så mye på omsorg, men heller på
egenomsorg. Dorothea Orem sitt begrep i sykepleie var blitt så
fordreid med dette utsagnet at jeg omtrentlig steilet der jeg satt.
For riktignok satser sykepleiefaget på egenomsorg, og på å ta vare
på funksjoner og evner til å kunne yte selv, lengst mulig. MEN det
er ikke i motsats til omsorg, slik denne byråkraten presenterte
det. Det må ofte mye og tidkrevende omsorg til for å kunne bidra
til denne egenomsorgen, det vet jo jeg, som fagmenneske.
Da jeg skrev min artikkel i det internasjonale tidsskriftet
«Nursing Philosophy» i 2005, en filosofisk analyse av begrepet
myndiggjøring/empowerment, så jeg også i den nødvendige
litteraturgjennomgang der, hvordan begreper slik kan mistydes og
misbrukes, om en ikke forstår begrepenes egentlige betydning.
Myndiggjøring er jo også et sentralt element i den politiske
visjonen om at det er bedre å yte hjelp i hjemmene, enn i sykehjem.
Myndiggjøring, eller empowerment, betyr jo egentlig nettopp å ta
vare på individet, og å bidra til selvbestemmelse og en opplevelse
av å ha kontroll og styring over eget liv.. Som jeg skrev i denne
artikkelen: “Rappaport (1981, 1987) claims that if the concept of
‘empowerment’ is to be taken seriously, people must be regarded as
individuals with both needs and rights, and even the most
incompetent individuals, having needs they apparently are incapable
of catering to themselves, claim more – rather than less – control
over their own lives. Promotion of this enhanced control will,
however, not necessarily mean ignoring these individuals and their
needs.”
Myndiggjøring og egenomsorg har mye av den samme betydningen. Å
få delta og bestemme i sitt eget liv. Å vite hva du velger for noe
for deg selv og for ditt eget liv. Å myndiggjøre pasienter
til å bestemme over eget liv, betyr ikke at pasientene nødvendigvis
kommer fram til de samme svar og handlinger for sitt liv, som de
profesjonelle ville gjort, men de foretar et valg basert på viten
om hva ulike alternativer bidrar til for dem, og så kan og skal
pasienten få bestemme hva slags alternativ, hva slags konsekvenser
for seg selv dette valget bidrar til. Når en pasient på en
lungeklinikk velger å ta fram sigarettene igjen når vedkommende
kommer hjem, så er det ikke fordi sykepleierne på lungeklinikken
har gitt dårlig undervisning, men fordi for pasienten opplever det
mer meningsfullt å kunne beholde sigaretten, alene hjemme, enn det
er å leve i ti år ekstra.
Hva slags valg i eget liv har den gamle damen i en bydel i Oslo
som jeg besøkte? Hun hadde vedtak på at hjemmesykepleien kom innom
og ga henne medisiner fra dosett en gang om dagen. Så fikk hun en
kraftig forkjølelse en søndag, og maktet ikke komme seg på
kjøkkenet for å finne seg drikke, eller smøre seg mat. Men
hjemmesykepleieren som kom innom og doserte medisiner fortalte
henne at hun bare hadde vedtak på å få hjelp til medisiner slik at
hjemmesykepleieren ikke kunne hente drikke til henne eller smøre
mat til henne før hun hadde vedtak på den tjenesten. Pasienten
burde selvsagt ha visst at hun kom til å bli forkjølet den dagen
noen dager i forkant, slik at hun kunne søkt om hjelp til mer den
dagen. Men hvem har kontroll på hvilken dag en får en forkjølelse
som slår en knock-out?
Slik går det når byråkratene tar styringen, og når de får
misbruke våre fagbegreper som de vil. Også dette refererer jeg fra
i min artikkel den gang i 2005. Myndiggjøringstilnærmingen i
helsevesenet kan anklages for både å være en skjult form for
kapitalisme ved at de selv skal gjøre gratis, det helsepersonell
gjør mot betaling. Myndiggjøring kan også beskyldes for å være en
skjult form for paternalisme, der helseprofesjonelle vet bedre enn
pasienten hva som er best for vedkommende, som å ta hånd om egen
helse. Helseprofesjonelle skal derfor lære pasientene og ta hånd om
seg selv, og spare samfunnet for penger. Dette blir betraktet som
myndiggjøring, men myndiggjøring er egentlig det stikk motsatte av
dette. Myndiggjøring er å verdsette og respektere pasientens
preferanser, uavhengig av pris.
Men dette var aldri byråkratenes formål eller hensikt med å
favne begreper som egenomsorg og myndiggjøring. Men det er
byråkratene som har makten i vårt samfunn i dag, og derfor
umyndiggjøres gamle, syke og hjelpetrengende mennesker i Norge i
dag, enten de får hjemmesykepleie eller sykehjemsplass når de er
blitt veldig, veldig syke, fordi politikerne ikke vil ta inn over
seg konsekvensene av den byråkratstyring samfunnet i dag lider
under.
Så kom jeg heller ikke i dag fram til sykehjemmet. Men flere
blogger kommer. Dette er viktige momenter å ha innsikt i for å
forstå sykehjemmet