fbpx Bloggarkiv | Sykepleien Hopp til hovedinnhold

Sliten sykepleier

Hvem har ikke opplevd å kjenne at nå er begeret nådd. Dette var den berømmelige dråpen som fikk det til å renne over. Og når det først har begynt å renne, så er det ikke bare begeret som renner over, men det renner fra øynene også. Som en bekk under snøsmeltingen om våren renner tårene i strie strømmer. 

Jeg har opplevd dette. For ikke så lenge siden faktisk. Jeg var redd jeg hadde møtt den store stygge veggen. Eller var på vei mot den i stor fart. Eller allerede hadde brast igjennom den med bulder og brak. Hvilken type vegg det var snakk om, var jeg usikker på. En lettvegg eller en betongvegg. Jeg kjente bare at det var hardt og vondt.

Jeg begynte å ta jobben med meg hjem. Har jeg gjort alt jeg skulle gjøre? Var det rett det jeg gjorde i forhold til den pasienten? Burde jeg ha ringt til pårørende? Burde jeg ha gitt mer informasjon til kollegaene mine? Var det rett det jeg gjorde? Eller burde jeg heller ha gjort det annerledes? Gjorde jeg noe feil? Gjorde jeg noe alvorlig galt?

Etter at jeg hadde lagt meg om kvelden hadde jeg problemer med å finne søvnen. Jeg lette høyt og lavt, men den var gjenstridig å finne. For dem som kjenner meg, vet hvor godt sovehjerte jeg har. Et utpreget B- menneske som er glad i å sove lenge og vel når anledningen byr seg. "Søvnproblem" har vært et fremmedord for meg.

Søvnen ville ikke komme og hjertet hamret og slo som om jeg nettopp hadde vært på en Zumba-time. Jeg pustet rolig inn gjennom nesen og ut gjennom munnen som jeg praktiserte på de fødselsforberedende kursene jeg tidligere deltok på. Men hjertet galopperte avgårde som om jeg hadde både atrieflimmer og ventrikkelflimmer på en gang og jeg tenkte at nei, dette går ikke an, jeg måtte lide av alvorlig anemi.

Armer og bein var rastløse som om jeg led av magnesium-mangel, jeg klarte ikke å finne roen. Mens mannen ved siden av meg i senga sov sin uskyldigste søvn, slet jeg med både hjertesvikt, alvorlig anemi, "restless legs" og pustet som om jeg var fødselen nær.

Så var det alle disse bekymringene som kom og gikk. "Ville jeg klare jobben, var jeg god nok".

Jeg bor på en liten frodig øy i havet. Her har jeg bodd med familien i flere år og trives svært godt. I utgangspunktet var jeg skeptisk til å flytte til et lite sted hvor bygdetrollet bodde. Det kunne jo hende at bygdetrollet hadde en stor familie med både tanter og onkler, svigerforeldre, en hel haug med søskenbarn i tillegg til egne barn. Da var det godt jeg høyt og hellig hadde avlagt en ed på sykepleierhøyskolen at jeg skulle overholde taushetsplikten for evig og alltid. En annen utfordring var at man ikke kunne få være anonym hvis man ville det, særlig på røde dager en gang i måneden når humøret var ustabilt og man ikke fikk helligdagstillegg en gang, da var det nødvendig å hilse og smile på folk og biler som suste forbi.

Dette opplevde jeg også da vi flyttet hit. Fremmede folk kom bort og hilste på meg rett som det var. De visste hvem mannen min og hans familie var, så de var jo nysgjerrige på hvem denne nykomlingen var. Jeg rakk høflig fram hånden og viste tennene.

Etterhvert begynte jeg å sette pris på å bli sett og hørt. Også på de røde dagene. Det var ikke så verst allikevel! Etterhvert er man bare på fornavn. Slik er det på bygda. Etternavn eksisterer ikke. 

Så begynte folk å spørre om jeg ville delta i både det ene og det andre. "Ja"- menneske som jeg er sa jeg jo selvfølgelig "ja". På bygda er dugnadsånden stor og jeg ville ikke være verre jeg enn andre. Jeg følte meg også beæret over å bli vist tilliten verdig. Jeg takket begeistret ja til å begynne som Zumba-instruktør. Jeg takket ja med skrekkblandet fryd til å stå på valg til kommunevalget. Etter oppmuntring fra andre opprettet jeg egen blogg og sendte etterhvert inn et langt innlegg til den lokale avisa om hva jeg syntes om sparingen i eldreomsorgen i kommunen. 

I et lite øysamfunn var det altså mulig å gjøre karriere hvis jeg skal bruke det ordet. På flere områder samtidig faktisk. I tillegg hadde jeg oppfølging av mann, unger, katt, hus og hjem. Flere foreninger var jeg med i. Så skulle jeg ha tid til både trening og brødbaking. Og familie og venner ventet utålmodig på telefon fra den travle sykepleieren med så mange jern i ilden. Flere ville gjerne ha besøk også. 

Ja, jeg jobber som sykepleier. I full stilling og det krever også sin kvinne. Og da anledningen bød seg søkte jeg på stilling som avdelingssykepleier. Det er noe av det mest spennende, krevende, givende og utviklende jeg har gjort noen gang.

Å få være leder på en sykehjemsavdeling, ha ansvar for at pasienter, kollegaer og pårørende har det bra og blir sett og hørt. Være raus. Være tydelig. Informere godt nok. Innhente kunnskap. Delegere oppgaver. Ta avgjørelser. Være forståelsesfull. Ha oversikten. Kunne gi gode svar. Være ærlig. Være et godt eksempel. Være lydhør. Være profesjonell. Være vennlig. Forandre på inngrodde vaner. Ivareta et godt arbeidsmiljø. Utvise skjønn. 

Jeg er veldig glad i jobben min, men jeg begynte altså ta jobben med meg hjem. Tankene begynte å kverne. Jeg bekymret meg og hadde problemer med å sovne.

I dag har jeg blitt noen erfaringer rikere.

Jeg lærte at det lønner seg å være ærlig med omgivelsene. Være ærlig og fortelle hvordan man har det til egen leder og eventuelt enkelte kollegaer hvis det er naturlig. Jeg opplevde stor forståelse hos egen leder da jeg informerte om at jeg var sliten og utbrent. Det var av stor betydning at min leder tok seg tid til å lytte til hva jeg hadde å fortelle og at arbeidshverdagen min ble tilrettelagt til en viss grad.

Jeg lærte at " Roma ikke ble bygd på en dag". Å lære hvordan man kan bli en god leder er en prosess som tar tid. Det gjelder å akseptere at man gjør feil. Og at men kan lære av det. Blir man heller ikke ferdig med oppgavene men hadde planlagt, så nei vel. Det kommer en dag i morgen også. 

Jeg lærte at det er ikke så farlig å gråte på skulderen til en god kollega som man kjenner godt. Selv om man er avdelingssykepleier. Det er ikke så farlig å vise følelser når livet stritter i mot. Det er godt å kunne motta omsorg og en klem når man har behov for det.

Jeg lærte at for å ikke stagnere er det viktig å be om tilgivelse og skvære opp med den/ de personene det gjelder hvis man fortsatt tenker på uheldige episoder som har skjedd tidligere. Selv om det er en såkalt filleting og det mest sannsynlig er glemt hos den andre, bare ikke hos en selv. Det er så bra å få ting ut av verden. Og hodet, ikke minst.

Jeg lærte at det gjør godt å ha en utenforstående mentor å snakke med. Enten det er en god venn eller en faglært. Det er ikke så farlig å snakke med noen i en periode av livet når man trenger det. Å få hjelp til å sortere tanker og følelser. Det er bedre å ta tak i problemet med en gang fremfor å skyve det foran seg helt til man virkelig møter den store stygge veggen.

Jeg lærte at det er ikke så farlig å fortsatt gå på jobb selv om man er sliten. En fra NAV sa en gang: " Det er bedre å gå på jobb med det som er frisk enn å være hjemme med det som er sykt". Noen kan oppleve dette som et provoserende utsagn, men det behøver ikke å være automatikk i når man trenger sykemelding. Her mener jeg ikke fysisk og psykisk sykdom og andre forhold, jeg kan bare snakke for meg selv. For meg har det vært godt å fortsette i jobben og oppleve mestringsfølelse på nytt igjen istedenfor å sitte hjemme med alle slags tanker kvernende i hodet.

Jeg lærte at jeg var nødt til å prioritere bort noe. Med full jobb og familie kunne jeg ikke få tid til alt. Selv om jeg så gjerne skulle fortsatt med alle mine fritidsaktiviteter, sa kroppen min i fra om at det ikke var forenelig med god livskvalitet.

Jeg lærte at det er viktig å ta vare på seg selv. Hvis man i det hele tatt skal ta vare på andre, må man først ta vare på seg selv. Å ivareta grunnleggende behov ikke bare hos pasientene, men også hos en selv. Basiskunnskap som de aller fleste kjenner i teorien, men det gjelder å utføre det i praksis også. Et sunt og variert kosthold, være aktiv, bare det å komme seg ut døra, gå en liten halvtime for å lufte tankene, nok søvn; om du så må legge deg i åttetiden en kveld, opprettholde kontakt med familie og venner, være engasjert i noe utenom jobb som ikke tar for mye tid og krefter og så videre. Hvilke behov som er viktige for den enkelte kan jo variere til en viss grad.

Jeg lærte at man vokser og utvikler seg som menneske både profesjonelt og privat hvis man våger å stå i det som er vanskelig. Det sies at motgang gjør en sterk. Og det finnes alltid håp. 

 

 

 

 

Tellekurs til åtte på 1-2-3

Advarsel til alle lesere som ikke ønsker en runde med telling til tre helger og en i mente per måned. Alle som ikke synes godt om gjennomsnittsberegning av hele livets kalendermåneder bør også skygge unna. For dette blir tydelige tall og klar tale!

Å være sykepleier innebærer ofte at du finner ut når noe er sykt. Sammen med andre finnes tegn på hvorfor. Ta kalenderen: Det er fire uker, i gjennomsnitt, i en måned. Det er derfor også minst fire helger i samme periode. I tillegg er det slik at arbeidstid skal fordeles mellom flere arbeidstakere når du jobber sammen med andre. Hvor mye fritid skal du regne med å ha da, selv om du vet at dine totale timer ikke er flere på jobb enn "vanlige ansatte" utenom turnus? Ikke får du fri på bevegelige helligdager, og der mista du ti. Kompensasjon av dette må forhandles. I tillegg forsvinner fort familiær goodwill, om du allerede har slikt.
 
En kollega, erfaren tillitsvalgt og fast i blikket, snakker til meg på telefonen. Hun blir litt grøtete i stemmen når jeg går litt hardere til verks på hvorfor status er som den er ved arbeidsplassen. Jeg vil forstå hvorfor. Hun vil bevare fatningen. Men den brister litt når hun forteller at hun og kolleger gråter når de er alene på medikamentrom og i situasjoner de kan slippe blikket ned. De er slitne. Trøtte, utslitte og fortvilet over å stadig stå til rette og til disposisjon. I en bransje hvor mangel på kjeft er synonymt med "god tilbakemelding", i et helsevesen som stadig fortelles av økonomer at vi må bli mer "effektive". Når fritid anses som ordrereserve hos en lojal stab, så er vi på ville veier. Nå er vi på vei rett ut i villmarken. Kollektivt. Om mine kollegers innsats "belønnes" med den respektløse behandlingen vi nå ser, fra det regjeringsnedsatte arbeidstidsutvalgets flertall, gjør Stortinget dette såret til en kronisk verkebyll. Få jeg kjenner vil glede seg til en slik rekrutteringsjobb vi da står overfor. Den er allerede formidabel.
 
Men for all del: Det har vært åpenbart lenge at slike som meg ikke har en stemme som myndigheter vil lytte til. Noen vet åpenbart bedre når det gjelder organisering av min arbeidstid. Disse "noen" er imidlertid ikke å se i praksisfeltet. Det er like greit; der hadde de ikke klart å stå i funksjon lenge. I helsevesenet bygger vi kompetanse også i grupper, i samhandling, og i kontekst. Resultatene blir bedre når erfaring får vokse i en stabil stab. Da må imidlertid tonen fra regjering og arbeidsgivere bli en annen; det kan hende at det ikke er så mange som ønsker seg en framtid i min bransje om alle bare skal telle helgene til to. Mens arbeidsgiver har fått rett til å diktere minimumshviletid mellom vaktene slik at du ikke får sove 8 timer. Tar du i tillegg til alt jeg har pekt på mer helgefri fra oss nå, så ryker strikken for mange. Derfor:
 
1-2-3: #neitakk til mer enn tredje hver helg på jobb!

In urgent need for a brunette?

-A brilliant brunette with a lot of blonde moments?

Vi tar den på engelsk denne gangen. Like greit, ikke sant? For størrelse er viktigst, kjøttvekta teller i avgjørende øyeblikk, og - let's face it: norsk er ikke et verdensspråk ennå. Vi har våre øyeblikk i skisporet, for tida litt før andre kommer i mål, men sånn ellers: Nope. Og nå skal det visstnok gå så fort nedover med oss alle at vi ikke trenger å smøre med verken olje eller glidemiddel for å renne raskt ned. Økonomene sier det, regjeringa sier det, arbeidsgiverne sier det. 
 
Men hva sier boligmeglerne? Et lyspunkt! Hvis alt går ned, så blir det kanskje enklere for førstegangsetablerere, for eksempel nyutdannede sykepleiere med litt lavere startlønn enn mange, å få lån? NSF har jo slikt som medlemsfordel også. Svaret er imidlertid ifølge enkle nettsøk at dette ikke er så enkelt. Det kommer an på region og by eller landsbygd, og det kommer an på din ansettelseskontrakt og alminnelige betalingsevne. Samme dag som Aftenposten meldte om nedgang i forventede boligpriser, spådde Adresseavisen disse oppover i sin landsdel. Meglere er altså som mange andre: forskjellige.
 
Hva har så dette med brunetters blonde øyeblikk å gjøre? Vel, jeg våger å påstå at dette er litt som å delta i norsk samfunnsdebatt for tida. I det ene øyeblikket er for eksempel norske sykepleiere (i festtaler) så fantastiske at vi holder helsevesenet gående nesten på egen hånd (nesten sant!). I det neste øyeblikket (oftest i forhandlinger) er vi så mange at det er åpenbart for alle (på den andre sida av bordet) at vi ikke kan oppnå noe særlig i trange tider (og de er visst til alle tider i vår sektor). Hørt det før?
 
Så for å si det på det internasjonale språket jeg starta ut med: Let's cut the crap! Om det er brunetter eller blondiner, eller for den del en skallamann vi snakker om, så er det ett fett. Vi skal bli tatt på alvor også etter at festen er over og talene er avsluttet. Det er alltid kake igjen. Spørsmålet er hvem som sitter rundt bordet når serveringa igjen starter. But may be they prefer their blonde moments all by themselves...

INSTITUSJONEN

Jeg skrev i min forrige blogg (Sykehjem, hva er det? Et tilbakeblikk - 21. desember 2015) at jeg ville komme tilbake til hva dagens sykehjem egentlig er. Dette tema skal jeg nok også komme til. Imidlertid så slår det meg, her jeg er nå, også med de tanker om omlegginger som skaper overskrifter fra Oslo sin eldreomsorg, at det passer best å se på en del andre aspekter aller først.

Sykehjemmet er en institusjon.

Politikken gjennom mange år har vært at mennesker skal få bo i eget hjem. At sykehjem er noe som skal forebygges og unngås så lenge som mulig. Hjemmebaserte tjenester skal imøtekomme hjelpebehovene i pasientene sine egne hjem, så langt som mulig.

Hvorfor er det slik?

Jeg liker å forsøke å forstå litt av bakgrunn og tenkning, før jeg kritiserer eller støtter. Nå vil jeg se litt på bakgrunnen for denne tenkningen her. Hvorfor skal det være best å bo hjemme så lenge som overhodet mulig? Er det bare økonomisk tenkning som ligger bak? Det koster jo mye å organisere og drive en tjeneste som dette også? Jeg vet ikke, men jeg er heller ikke så sikker på at det bare er økonomi som har fått fram dette med at hjemmebaserte tjenester er best. Jeg vil forsøke å reflektere litt omkring dette nå.

Høsten 1992 hadde jeg permisjon fra min stilling som avdelingssykepleier ved sykehjemmet i Rennebu, for å ta grunnfag i sykepleievitenskap ved Universitetet i Bergen.

Noe av det første vi leste i pensum den gang var Erwing Goffman sin analyse av «Den totale institusjon». Goffman beskriver der en psykiatrisk institusjon, men det som gjorde dette pensum så skjellsettende for meg, den gang, var hvordan jeg kunne kjenne igjen mange elementer der til hverdagen i sykehjem. I hverdagen der jeg hadde permisjon fra, fra sykehjem jeg hadde opplevd i praksis i sykepleierutdanningen, fra sykehus der jeg hadde jobbet, osv.

«Den totale institusjon kan defineres som et oppholds- og arbeidssted hvor et større antall likesinnede individer sammen fører en innelukket, formelt administrert tilværelse, avskåret fra samfunnet utenfor i en lengre periode.» (E. Goffman, 1961, «Anstalt og menneske»)

For å forstå fullt ut den vedtatte politikk om nedleggelser av institusjoner, i psykiatri, i eldreomsorg og så videre, så tror jeg man bør kjenne til Goffman sine analyser og teorier. I sin natur er sykehjem institusjoner. Sosiologen Dag Østerberg har knyttet institusjonen til begrepet instituering: - at noe bringes inn i fastere former, gjør det til en institusjon, - et system preget av tydeligere og fastere strukturer. 

Å gå inn på alle detaljer i disse analyser og definisjoner er mer en jeg kan presentere her i en blogg. Imidlertid er det nettopp i denne tenkningen rundt rigide enheter som også bidrar til tilpasning og sosialisering til «nye» individer, i en administrert tilværelse, som har bidratt til å få en politisk preferanse for å yte hjelp utenfor institusjonens rammer.

Politikken for å gi hjelp i pasientenes hjem, framfor i sykehjem, er bunnet i dette ønsket om respekt for enkeltindividenes unike opplevelse og status. Den er bunnet i vår forståelse av at mennesket skal ha rett til deltakelse og medbestemmelse i eget liv. Om eldre mennesker blir syke og hjelpetrengende, så skal de likevel få lov til å bevare egen identitet og bestemme over eget liv. Det er jo en god tanke. De har mistet så mye allerede, med sykdom, funksjonstap, venner og samfunnsposisjoner. Å bli avhengig av hjelp skal ikke også ta fra dem identitet og selvbestemmelse. Jo, jeg tror virkelig det er denne idéen her som ligger til grunn.

Men etter som antall eldre blir flere, antall med store hjelpebehov blir flere, så er det klart at også de økonomiske aspekter blir mer og mer viktige, for de som skal drifte hjelpen, og bestemme. Men det er vel ikke alltid slik at hjelp i hjemmet er billigere enn hjelp i sykehjem? Det er jo avhengig av hvor mye hjelp den aktuelle pasient har behov for.

Forfatteren Axel Jensen hadde sykdommen ALS. Han ville ikke i sykehjem, og førte sin sak for retten. Den hjelp han måtte ha, og som kommunen var pliktig til å yte, kostet på et tidspunkt kr 100 000,- mer enn en sykehjemsplass, ifølge Fædrelandsvennen.

Fusa-dommen omhandler en handikappet dame som mottok et kommunalt vedtak som innebar betydelig reduksjon av tidligere hjemmehjelp. Vedtaket ble kjent ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil og lovstridig innhold. Dommen utleder noen sentrale prinsipper i forhold til nødvendig helsehjelp fra kommunen. Førstvoterende uttalte: ”Vedtaket innebar en vesentlig reduksjon av de ytelser som Kari Austestad tidligere hadde hatt, og det var åpenbart at det ikke tilfredsstilte hennes livsviktige behov for stell og pleie. Et slikt hensyn kan etter min mening ikke forsvares ut fra hensyn til kommunens økonomi”.( http://www.jusinfo.no/index.php?site=default/721/1400/1404/1405)

På et tidspunkt er det muligens slik at kommune og pasient må kompromisse på hvor rettighetene til selvbestemmelse skal ha en grense, for pasient og for kommune? Andre kan sikkert si mer om dette enn meg? Eller jeg kan gå inn i dette senere, selv. Vi får se hva som kommer, her får dette holde.

Formålet med denne bloggen, her i dag, er å se på dette med institusjonen, og hva det er som har fått våre politikere, gjennom mange år til å hegne om hjemmebaserte tjenester framfor sykehjemsomsorg. Vi som jobber innen sykehjem, pasienter og pårørende, ser faktisk at av og til er det sykehjemmet som er det ettertraktelsesverdige. Det som gir trygghet og tilhørighet i en hverdag der egne funksjoner svikter med tanke på hverdagens gjøremål, med tanke på overlevelse og med tanke på å kunne leve verdig, blir for mange, på et tidspunkt nettopp sykehjemmet. Så hvorfor er det slik? Hvorfor harmonerer ikke idéene til politikerne med opplevelsene til de det gjelder?

Tjaa, det var nå kanskje et veldig ambisiøst mål for bloggen her da, men forstå meg rett. Selv om jeg ikke klarer å svare på forskjellen mellom politikeres idéer og pasienters opplevelser, så ønsker jeg likevel å si noe mer om institusjonens natur. Institusjonen, slik Goffman beskriver den er rigid, og alt der er styrt av de som styrer og de som arbeider der. Selv om også de som arbeider der, faktisk er styrt av de som sitter over dem og bestemmer institusjonens mål, mening og rutiner. Jeg minnes fra min første arbeidsperiode som pleieassistent ved et sykehjem i Trondheim, i 1981, før jeg begynte min utdanning som sykepleier. Alt gikk etter runder. En hadde ansvaret for munnstell om dagen, og gikk rundt etter frokost og stelte tenner og munnhuler til samtlige pasienter der. En annen hadde barberingsansvar og gikk rundt og barberte alle de mannlige pasientene, og pøste på med felles etterbarberingsvann. (Jeg tåler enda i dag ikke lenger lukten av Old Spice etterbarberingsvann.) I dette systemet her var det ingen mulighet for å være enkeltindivid, eller å få bestemme over seg selv. Personalet, eller institusjonen bestemte alt om ditt liv og din hverdag; -når du skulle stå opp, når og hva du skulle spise, når du skulle legge deg osv osv. Identitet og integritet, det var begreper som ikke hadde noen som helst plass der, i institusjonen.

Men hva er det jeg beskriver her? Jo, dette er det som jeg opplevde for fullt nå, i helse- og velferdssentrene i Trondheim kommune, de to siste årene. Det er dessuten akkurat det samme som pasienter i hjemmene sine opplever når de er blitt avhengige av hjelp fra hjemmebaserte tjenester i Trondheim. Det er dette med at plassen til individualiteten og integriteten skrumper inn for dine kjære, som er blitt avhengige av stoppeklokkene i hjemmebaserte tjenester, pårørende opplever.

Med byråkratiseringen som har skjedd med pleie- og omsorgstjenestene, ved bruk av mål- og resultatstyringen i New Public Management (NPM), med frykten for at eldrebølgen skal bli en uoverkommelig økonomisk belastning på kommune- og najonens regnskaper, så har man forsøkt å effektivisere, ved å gjøre menneskene som trenger hjelp til firkantete dokumenter, uten behov for fleksibilitet og individualitet. Så i dag har vi den totale institusjon, slik Goffman beskriver den, ikke bare i sykehjemmene, men i hjemmebaserte tjenester like meget. Den totale institusjon er ikke en bygning, men et system. Når min forrige enhetsleder i et personalmøte kan si at hun ønsker seg en liste over arbeidsoppgavene som pleierne skal utføre for hver pasient, for hver vakt, som skal avkrysses etter hvert som det er utført; - ja da vet jeg bare en ting, med sikkerhet, og det er at denne enhetslederen har mistet all sin kunnskap om hva faget sykepleie er!

Det er ikke bygningen som avgjør om det er en institusjon eller ikke, NEI. Det er systemet.

I sykehjem der jeg jobber, og får jobbe som sykepleier, så er det fortsatt slik at dette er pasientenes hjem, og de skal fortsatt få bestemme over seg selv, og få beholde sin individualitet. Jeg banker på døren til pasientenes rom. Det er deres og ikke mitt sitt hjem. De har kommet dit fordi de har måttet på grunn av sin helse, jeg har selv valgt å jobbe her. En vesensforskjell!

Pasientene skal selv bestemme om de vil ha brødskive eller tomatsuppe til lunsj. De skal fortsatt få bestemme om de vil bruke deodorant eller ikke, eller hvilken type etterbarberingsvann i hvor stor mengde de vil bruke. Pasient, pårørende og primærsykepleier snakker sammen, kjenner hverandre og har et felles mål for hvordan akkurat denne pasienten skal ha det. Og pasient og pårørende vet hvem som har hovedansvar, og hvem de skal ta opp diverse spørsmål om liv og levnet med.

Jeg går ikke tur fordi jeg har lyst, men fordi pasienten har lyst. Og pasientene går ikke tur, fordi nå kommer livsgledeelevene og skal ta pasientene med ut på tur. Pasientene går på tur fordi de selv ønsker, vil og har behov for å gå på tur. Primærsykepleiesystemet gir rammer for daglige forskjeller og individuelle forskjeller. Primærsykepleiesystemet gir rom for å bruke faglig kunnskap og faglig kyndighet for å yte det som akkurat den pasienten har behov for, ikke som i NPM der oppgaver utøves kun fordi det står i dokumenter som skal krysses av.

Som sykepleier er jeg utdannet til å behandle komplekse mennesker og ikke firkantede dokumenter.

Er forskriftene våre verdiløse?

Jeg begynner med å synliggjøre linker til to av våre forskrifter, som jeg trodde var laget for å ivareta våre eldre.

Forskrift for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie 
https://lovdata.no/dokument/ SF/forskrift/1988-11-14-932

Forskrift om en verdig eldreomsorg (verdighetsgarantien)
https://lovdata.no/dokument/ SF/forskrift/2010-11-12-1426

Jeg har alltid trodd at en forskrift er en utfyllende bestemmelse i en lov, og at Innholdet i en forskrift er juridisk bindende. Altså gjelder som en norsk lov, men det kan tydeligvis ikke være riktig. Hvorfor blir folk da plassert på tomannsrom med en person de ikke kjenner? Det står da tydelig i forskriften:"Det kan innredes to-sengsrom for ektefeller og andre som ønsker å bo sammen." Kan dette tolkes på annen måte? Ja noen kan visst det...

Flere blir nå plassert på dobbeltrom, som f.eks. i Haugesund mot deres egen vilje:  https://hnytt.no/2015/ 12/22/intet-rom-privatliv/
Dette håper og tror jeg nå vil bli løst på en god måte til beste for pasientene snarest! Vi er mange som følger med her.

Her er et eksempel til fra Tromsø: 
http://www.nrk.no/troms/flere- eldre-ma-dele-sykehjemsrom_-_- du-far-ikke-noe-privatliv-1. 12214337. Riktignok et år gammelt innlegg. La oss håpe det nå er bedre, men dessverre har jeg mine tvil.

Er det slik at det ikke er så nøye med våre eldre? Når de kommer over en viss alder bør de da bare ta til takke med det de får? Ville du eller jeg bodd sammen med en fremmed på ett rom?  Nei, ikke en dag engang, mens våre eldre må tolerere dette. Hvorfor det?

Hvor er logikken Bent Høie? Jeg forsøkte å spørre deg på twitter men du svarte ikke. Forstår at du er opptatt av langt viktigere saker enn dette. Men kan du forstå at for dem det gjelder er dette fryktelig frustrerende, å miste privatlivet sitt den siste tiden de har igjen å leve. Er det dette som kalles verdighet? Da henviser jeg til den såkalte "Verdighetsgarantien". Den som mange har hørt om men ingen forstår hvorfor er laget. 

Hva er vitsen med slike forskrifter hvis de kan tolkes akkurat slik byråkratene ønsker og vil? Når jeg leser dette om dobbeltrom kan jeg ikke med min beste fantasi klare å tolke det på noen annen måte, men det klare utrolig nok de som sitter og bestemmer. Får de egen opplæring i hvordan de kan tolke forskrifter og lover til beste for kommunen sin og dennes økonomiske situasjon? 

På Nasjonal etikk konferanse innledet du som helse og omsorgsminister Bent Høie dagen med å slå fast at «Etikk er kvalitet».
For meg er det jeg har skrevet om her et stort etisk dilemma som det snarest bør ryddes opp i. Hvis vi bare hadde fulgt våre lover og forskrifter ville eldreomsorgen ha vært helt annerledes. 

Du bør innføre etisk refleksjon og veiledning som obligatorisk for oss som jobber med pasienter, også for lederne. Det forebygger sykemeldinger og bedrer arbeidsmiljø. Vi står nemlig i mye tøft når vi arbeider med og hos syke og døende mennesker, og det har vi behov for å bearbeide.

Nå vil Regjeringen i tillegg utvikle et felles verktøy for å sikre god praksis på alle sykehjem; en såkalt «Trygghetsstandard på sykehjem». Mer penger ut, mer byråkrati og flere sjekklister. Behøver vi egentlig flere slike verdiløse tiltak, og hvem skal tolke om det blir bedre? 

Jeg foreslår heller at dere begynner med å lytte til helsepersonell som sier at vi behøver mer bemanning, tid og kompetanse. Hører dere ikke alle som sier dette Bent Høie? Hører dere ikke at både pårørende og pasienter sier det samme? Nemlig at pleierne ikke har tid til pasientene fordi de har så mye å gjøre. Rett og slett så enkelt er det. Vi behøver ikke et nytt verktøy for å finne ut dette. Det kan jeg si her og nå etter alle tilbakemeldinger, mailer og samtaler jeg har hatt i forbindelse med siden jeg har opprettet "Verdig eldreomsorg". Nå teller vi snart 40 000.

Gi helsepersonell tillit og tid til å utføre faget sitt, og jeg skal garantere deg at det blir færre avvik og færre sykemeldte. Og vi vil få fornøyde og glade pasienter og pårørende. Det koster nok kanskje litt akkurat her og nå, men vi vil spare på litt lengre sikt.

Vi beøver også ledere som ser de ansatte, pasientene og pårørende. Ikke ledere som er en forlenget arm av det byråkrater uten erfaring fra pasientrettet arbeid sitter og bestemmer. Ikke gjør ting vanskeligere enn det egentlig er.

Midlertidig ansatt?

Lest i avisene i det siste: «Nord-Trøndelag FrP er bestyrtet, frustrert og meget skuffet over den behandling tidligere arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (Verdal) har fått ved de senere endringer av Regjeringen», står det i brevet som Dagbladet publiserte 21.12.15.

Den søte juletid var ikke søt nok for partilaget i den nordligste delen av Trøndelag. Likevel hjalp det litt at Per Sandberg, fra Skogn i Levanger, fikk plass rundt Kongens bord. Per flyttet, og var ved forrige valg sørfylkets toppkandidat, for å rydde plass til nye talenter nordfra. Han kvitterte med å flytte bopæl til Senja, litt lenger nord for Trondheim.

Sånn sett kan en si at regjeringsmedlemmer gjør sitt for å eksemplifisere hva midlertidighet i arbeidslivet betyr. Tidligere statsråd Eriksson er tilbake i Verdal, og forteller i flere medier at han ikke vil behøve å gå til NAV. Han er vant til å pendle, så resten av landet er innen rekkevidde blir vi fortalt.

Per har satt ny rekord i politikerpendling, og nå altså i representasjon langtfra bosted og valgsted. Som polakker med familier ved Østersjøen men til daglig i arbeid ved flere steder på Østlandet, har han tilsvarende lang vei hjem fra jobben.

Han flyr oftere forbi valgkretsen Sør-Trøndelag nå, fiskeriministeren. Men skal en lete etter felles utfordringer som arbeidsmigrasjon virkelig medfører, har både dette og det andre regjeringspartiet lite lært.

I helsevesenet har svenskene for en tid siden snudd nesa hjemover, og i flere andre bransjer sier de også "hej då" til Norge. Utfordringene er også betydelige utenfor helsevesenet.

Fellesforbundet i LO har sagt det lenge, og de har rett i at for stor samtidig utsetting av arbeidsoppgaver er en stor utfordring. Vi ser blant annet i byggebransjen at offentlige etater er ledende i prispressing, som ofte medfører manglende fokus på kvalitet i både sluttprodukt, leveransevilkår og kompetansekrav. Da vet vi alle at organisasjonsoppslutningen er under press. Det er i slike samfunnsprosesser at økonomien oftest skifter farge. Det er et sykdomstegn.

La oss ønske oss en samfunnsøkonomi som tåler en offentlig diagnostisering. Utført av offentlige myndigheter, med tilsvarende transparente prosesser - og kompetente medarbeidere som ikke er bekymret for om de mister jobben hvis konklusjonen medfører litt offentlig etterspill.

Det er i nedgangstider nordmannen historisk har vist sitt sanne jeg. Sammen. Det klarer vi bare med felles ressursbruk og en kompetent offentlig sektor, der helsevesenet fremdeles er en inkludert garanti for alle. Enten du er gjestearbeider eller statsråd på prøve.

Annonse
Annonse