Omsider er vi i gang med et nytt år. Vi lever i en urolig tid som er preget av mye usikkerhet på flere områder, både politisk, økonomisk og klimamessig. Men vi nordmenn bor heldigvis i et noe roligere hjørne av verden og kjenner kanskje mindre til uroen enn mange andre land. Økonomien vår er visstnok også i bedring, og helse- og omsorgstjenesten er ifølge Bent Høie en av årets «budsjettvinnerne».

Til tross for dette sa han i årets sykehustale at vi helsepersonell kan forvente at ressursene fortsatt forblir knappe. Dette tolker jeg som at vi ikke kommer til å merke nevneverdig forandring, og i hvert fall ikke en bedring slik situasjonen er nå. Bent Høie sier han har lest innlegg fra oss helsepersonell om hvordan vi stadig løper, men ikke strekker til … Eller som han selv kaller denne måten å jobbe på: «å svømme».

Det virker som at vår helse- og omsorgsminister ikke forstår alvoret i situasjonen. Det har, så lenge jeg kan huske, blitt kuttet økonomisk og effektivisert i helse- og omsorgstjenesten. Dette har i lang tid gått på bekostning av oss ansatte, men vi har bitt tennene sammen. Men nå er vi på et punkt der all kuttingen og effektiviseringen går ut over pasienten. De får dårligere helsehjelp og til tider uforsvarlig helsehjelp, som en konsekvens av politikken som føres.

Bent Høie vil at det skal planlegges bedre, vi skal jobbe smartere og få smartere IKT- og e-helseløsninger. Det er fint at han vil det, men skal lederne planlegge smartere, så bør det være ressurser tilgjengelig å planlegge smart med. Det må da være mer bærekraftig å øke bemanningen og på den måten forebygge og forhindre at stadig flere blir sykmeldt?

Sykehustalen for i år var etter min oppfatning en liten ambisiøs tale som i liten grad fokuserte på det vi ansatte opplever som kjerneproblemet i helse- og omsorgstjenesten, nemlig bemanning og kompetanse. Sykehustalen var, som Ingvild Kjerkol sa, ikke annet enn en «statusrapport».

I disse tøffe tider ønsker jeg derfor å berømme oss alle som jobber i helse- og omsorgstjenesten for at vi gidder og holder ut. Vi står på, gir oss ikke før gikta tar oss … og fortsetter gjerne litt til.

Arbeidsmiljøet vårt blir negativt preget av disse tøffe tidene, men som vikar har jeg sett flere steder at ledere og ansatte forsøker å finne løsninger, står sammen og bygger hverandre opp. Om ledere og ansatte står enda tettere sammen, vil politikerne ikke bare lytte, men kanskje også omsider handle.

Hjelpere trenger også hjelp. Veiledning er et av flere stikkord, og behøves også i yrkeslivet. I rollen som tillitsvalgt treffer vi våre egne i ulike versjoner som ikke alltid er den beste av seg selv.

Dette er kanskje den viktigste delen av vårt virke: å se klart når andre sliter med synet. Noen ganger har det gått så langt for noen at selve gangsynet trues. Da må kompasset justeres, og det kan oftest skje bare med noen en stoler på. Som en vet at vil en selv vel. Når nøden er størst, er en mest sårbar, og rådene dyrebare. Da er tillitsvalgte de aller beste.

Alle trår feil i løpet av livet. Ingen kan planlegge verken egen genetikk, alle faser i et livsløp eller hendelser og sykdom. Det handler altså om hvordan vi tar det. De heftigste møtene kan ikke utleveres her, og de mest intime detaljene en tillitsvalgt dras inn i, kanaliseres dit det skal. Da er det litt som det heter i reklamen, som vi tillitsvalgte ofte refererer til: Det er godt vi har hverandre …!

Selv glemmer jeg aldri hun som gjennom både livet og arbeidet var i ferd med å miste fotfestet. En inkluderende arbeidsgiver og gode rådgivningstjenester samt ledere og tillitsvalgte i langvarig og godt samarbeid ble viktige faktorer.

Senere fortalte hun at kontakten med meg var avgjørende. Livet sto på vippen. Arbeidslivet hadde raknet, og hele tilværelsen var truet. Men vi som så, hadde håp. Vi la en plan, og fulgte opp. Hun gjennomførte. Nå er hun i full jobb, og alt har fått en ny start. Vi var der for henne.

Rundkjøringer i arbeidshverdagen bys vi oftere gjennom økt bruk av bemanningsbyråer. Nye midlertidige kolleger. Muligheter til å gjennomføre oppdrag med midlertidig tilgjengelig kompetanse. Det humper oftere på slike veier når norskeide bemanningsbyråer, med utgangspunkt i Bergen, stjeler fra fellesskapet. Når noen innfører eierstrukturer som via skatteparadis beriker seg selv og påfører litauiske sykepleiere gjeld for å jobbe i vårt helsevesen.

Hvem tillater slikt? Hvem bestiller Orange Helse (og nå har de dratt lua ned og  skifta navn til Sydvest Prosjekt) til slike oppdrag? Hvorfor? Tillitsvalgte håndterer også dette, både egne og nye kolleger, og står i det. Midt i veien.

Det kan gå på helsa løs. Sykepleiere, og helsearbeidere generelt, er levende opptatt av andres helse. Hvordan det er med vår egen, er derimot ikke alltid et spørsmål vi setter på dagsordenen. Er det klokt å la være?

Magasinet Sykepleien laget i desember 2017 et bokasin om nettopp #sykepleierhelse, og kalte det hele en overlevelsesguide. Tilbakemelding på egen praksis, av kvalifiserte kolleger og andre med innsyn i denne hverdagen, er både ønskelig og nødvendig. Det er, som blant andre hovedtillitsvalgt ved St. Olavs Hospital Gro Lillebø treffende skriver, i de våkne timene du kan planlegge hvordan hele døgnet kan bli. 

Hele liv skal leves, både ved og utenfor arbeidsplassen. Arbeidsliv og nød kan dessuten gi læring til hverandre. Nød kan avhjelpes, og viktigst er en stabil og meningsfull jobb. Inkludering er altså et viktig metodisk arbeidsredskap for å oppnå felles mål i hele arbeidslivet. Et inkluderende arbeidsliv er derfor mer enn en parole, og skal bety noe for oss alle. Fordi vi behøver det!

Den følelsen av å ha gitt så mye av seg selv at det kjennes helt tomt, av å ha løpt så fort og sjonglert så mange baller samtidig at hodet føles som en tekopp-karusell. Av å ha så mange følelser inni seg at det kjennes ut som det renner over.

Og så kommer sjefen og forteller om overfylte tøyposer som må gjøres noe med før seinvaktene kommer …

Da hadde det vært godt med en klapp på skuldra, noen som hadde sett hvilke vanskelige situasjoner en faktisk har stått i denne dagen, hvor mye en har gitt av seg selv, hvordan en har kommet opp med kreative løsninger for å dekke den redde og fortvilte pasientens mange behov.

Tanken på at dette sjelden skjer, gjør en umiddelbart enda mer sliten, og det føles som om alle krav vokser over hodet på en mens en sitter igjen med en følelse av å ikke være god nok.

Betydningen av tilstrekkelighet

Jeg ble sittende og tenke på dette. På hvordan dette har forandret seg i meg de siste årene. Jeg har registrert at når jeg er sliten og i dårlig humør, kan alt få meg til å føle meg utilstrekkelig, og behovet for anerkjennelse og skryt er stort. Når jeg er i godt humør og har masse energi, vil nesten ingenting rundt meg gi meg følelsen av det samme.

Det får meg til å tenke at det kanskje ikke er det som blir sagt eller gjort utenfor meg, eller noe av det som skjer rundt meg i det hele tatt, som gir meg denne følelsen.

Det hele handler om hvilke tanker jeg gjør meg rundt det, som igjen gir meg en følelse av det jeg tenker.

Jeg ser at jeg de siste par årene har satt mer pris på meg selv, jeg har tatt til meg og kjent på de takknemlige blikkene, håndtrykkene og klemmene som pasientene har gitt meg. Jeg har blitt tryggere og gladere i meg selv – noe som gir meg flere dager med godt humør, og færre med dårlig humør.

Snu fokuset på de dårlige dagene

Jeg har fremdeles dårlige dager, men de får ikke så stor plass lenger, og ofte ender de opp med å ikke bety noe. De bare kommer og går igjen – og de drar raskere når jeg ikke tenker så mye på dem.

Så hva er det som driver oss til å søke etter bekreftelse og ros fra de rundt oss? Er det sånn at vi ikke stoler nok på oss selv til å tro at vi selv kan vurdere om vi gjør en god nok jobb eller ikke? Er det det gamle urinstinktet i oss som skriker etter å «passe inn», bli godtatt av flokken, være beundringsverdig nok til å bli inkludert?

Er det de samme mekanismene som får trebarnsmoren til å sette fram bollefatet foran ungeflokken, som ikke får røre før mor har tatt bilde og postet på Instagram og Facebook?

Min kloke venninne Camilla spurte en gang:

Hvor mange likes må man ha for å like seg selv?

Forventningspresset om hverdagsros

I ros ligger masse kjærlighet, varme, omsorg og godhet – og jeg mener vi skal rose hverandre så ofte og mye vi bare lyster!

Men det å trenge det og forvente det er noe annet. Da er det kanskje på tide å kjenne etter hvilke tanker en gjør seg om seg selv. Dersom en hele tiden tenker at en skulle gjort mer eller gjort det bedre, vil en alltid kjenne seg litt utilstrekkelig og i dårlig humør.

Kanskje tillegger vi til og med andre ansvaret for at vi føler det sånn. «De andre forventer det», «Jeg kjenner på meg at de synes sånn og sånn», «Hvis jeg bare gjør litt mer, kan jeg være sikker på at det blir nok».

Kanskje det stemmer, eller kanskje ikke. I mange tilfeller tror jeg det er våre egne tanker som finner på dette, og så ender vi opp med å tillegge andre ansvaret og skylden for at vi ikke kjenner oss gode nok.

For det første fratar vi dermed andre ansvaret for å si fra om det er noe. For det andre føler vi negativitet overfor andre som de slett ikke skjønner eller fortjener. For det tredje tar vi ofte mye mer hensyn enn vi strengt tatt trenger, og bruker masse unødvendig energi på ting som overhodet ikke forventes av oss.

Vi blir slitne, og i dårlig humør – og får enda større behov for anerkjennelse og ros! Den berømte onde sirkelen er et faktum!

Hvordan snur man sirkelen?

Da jeg begynte å se mine tanker som det de virkelig var – nemlig tanker – så endret alt seg. Jeg merket at mine tanker kunne endres ganske fort ut fra hvordan jeg hadde det, og da ble de ikke så viktige lenger. De kunne kun fortelle meg noe om tilstanden der og da, og den var i stadig endring.

Om jeg fokuserte veldig på hvor sliten jeg var og hvor mye jeg hadde gjort, ble behovet for anerkjennelse større. Da jeg deretter fokuserte veldig på hvor lite anerkjennelse jeg egentlig fikk, ble behovet enda større, og humøret desto lavere.

Andre dager kunne jeg legge merke til at jeg hadde gjort like mye, men hadde masse energi fordi jeg selv hadde anerkjent den gode jobben jeg hadde gjort. Mine tanker om det hele var annerledes, og dermed mine følelser rundt det hele.

Sånn at det er hevet over enhver tvil: Jeg mener sykepleiere får altfor lite ros og anerkjennelse for den krevende jobben vi gjør! Vi står ofte i vanskelige og krevende situasjoner, og føler stadig at kravene vokser oss over hodet, og at vi burde gjort mer enn vi rekker. Det å få en bekreftelse fra noen rundt oss på at det er greit, godt nok, kan hjelpe oss å slippe det og gå videre til neste oppgave.

Likevel: Gjennom å bli bevisst sine egne tanker om det en står i, og hvordan de påvirker oss, kan vi i stor grad skape vår egen virkelighet. Vi gjør det jo allerede! Gjennom innsikt kan vi frigjøre masse energi og gode følelser gjennom å gi slipp på de tankene som trykker oss ned, og la den naturlige gode flyten slippe til.

Tillat deg å tenke godt om andres intensjoner

Det ligger dypt og naturlig i alle mennesker å ønske å gjøre godt. Dersom vi lar dette slippe ut og antar at alle rundt oss også mener godt, bruker vi mindre energi på å ta ting personlig. Da slipper vi å ta oss nær av det som ofte ikke har noe med oss å gjøre i det hele tatt, og å misforstå det andre sier og gjør.

Så får det heller være om en går på en og annen smell, hvor noen andre ønsker å gjøre en vondt. Med balanse og gode følelser inni oss trenger vi heller ikke å ta dette personlig. Det er jo den andre sitt, ikke mitt.

Skryt av hverandre ved enhver anledning

Jeg liker også skryt og anerkjennelse, det kjennes herlig! Men jeg registrerer at jeg ikke lenger er avhengig av det fra andre for å kjenne på at jeg er god nok. I mitt liv har det gjort en stor forskjell. Jeg bryr meg fortsatt om hva andre mener, men den viktigste tilbakemeldingen får jeg fra meg selv, på godt og vondt. Og når jeg vet at mine gode og dårlige sider kommer og går, i takt med mitt humør, er det mye lettere å være avslappet i forhold til det hele. 

Kanskje kan man til og med tørre å gjøre mer hvis man ikke lenger er avhengig av andres anerkjennelse?

Det er angsten som hindrer oss i å hoppe utfor fjellskrenter. Det er angsten som hindrer oss i å løpe rett ut i trafikken.

Angsten vil oss vel og advarer oss mot farer.

Angsten kan også bli syk. Når angsten fortalte meg at det var farlig å gå til postkassen, eller at det var farlig å stå i kø i butikken, ja da hemmet angsten meg i å leve livet mitt.

Jeg husker at jeg ble tilbudt eksponeringsterapi og angstmestring av hjelpeapparatet. For meg hjalp dette lite. Angsten ble en fiende som jeg igjen fikk angst av. Noe av behandlingen var at jeg skulle til og med klappe meg selv på skulderen dersom jeg IKKE fikk angst i situasjoner denne ofte hemmet meg.

Dette førte til at angsten fikk fokus enten den var der og hemmet meg eller ikke. I ettertid kan jeg ofte få et bilde av at jeg, som Linda, danset rundt angsten. Ja, ved å til og med fokusere på angsten når den faktisk ikke var til stede.

Jeg ble nødt til å tenke annerledes. Jeg ble så utrolig sliten av å kjempe mot denne fienden hver eneste dag. Noen ganger flere ganger i døgnet.

Jeg måtte snu tanken

Jeg begynte å tenke på angsten som en venn, som ville meg vel. Den ville advare meg mot farer. Problemet var at fornuften min var blitt klokere enn angsten. Fornuften min visste at postkassen ikke var farlig, men angsten var livredd. Jeg måtte rett og slett lære opp angsten slik at vi kunne få et godt samarbeid.

Dette ble starten på en lang prosess. Angsten min startet på sin voksenopplæring. Hver gang jeg registrerte at angsten kom krypende, tenkte jeg inni meg: «Der er du ja, min venn. Slapp helt av. Dette er ikke farlig. Jeg har kontroll på denne situasjonen.»

Det ble mye lettere for meg å lære opp en venn, enn å slåss mot en fiende.

Jeg vil jo aldri bli kvitt angsten. Angst er jo et av de flotteste alarmsystemer jeg har. Alle har angst som forsvar. Jeg ville bare ikke at angsten min skulle være syk. Vi er venner og går dette livet sammen.

Angsten min kan fortsatt oppfatte farer som fornuften min vet ikke er farlige, men ved å snu fokuset fra at angsten er en fiende til at angsten er en venn, ja, da har jeg blitt kjent med følelser som jeg lenge ikke gjenkjente.

Noen av de følelsene heter: Tvil, redsel, bekymring, frykt og å grue meg.

Det var slik at jeg forvekslet dem altfor lenge med angst.

Ja, det hendte til og med at jeg fikk angst for angsten.

Jeg har ikke tro på at det finnes noen fasit, men dette funket for meg, og jeg lærer dette videre til deltakere i kursene vi har i Fra offer til kriger. Mange har hjelp av å snu denne tanken. Det er ikke gjort på en dag eller uke, men livet mitt ble friere da jeg ble kjent med mine nye venner.

Det er ikke smertefritt, men for meg var det verdt det og ga meg mer plass til å leve. Angsten min er blitt klokere, og selvtilliten min er faktisk blitt bedre. Ja, selvbildet også.

Det føles jo alltid godt å hjelpe en venn.

Min venn angsten var så utrolig mye oftere bekymret og redd enn fornuften.

Nå er vi mer, og som oftest, samstemte på hva som er farlig.

Min venn angsten og jeg.

Min venn angsten og jeg.

Som de fleste andre måtte jeg på hybeljakt da jeg startet i yrkeslivet på 70-tallet i Oslo; og jeg hadde mange fordeler. Alle likte de bløde konsonantene jeg hadde i språket (som du vet: kake blir kage, tilbake blir tilbage osv.) og alle likte skarre-r-en. Det blir for øvrig hevdet at det er lettere for barn å lære seg språk med skarre-r enn rulle-r. Skarre-r-en er faktisk ikke egentlig et norsk fenomen, men fransk, mer presist fra Paris. Fra Paris spredte fenomenet seg via Tyskland og Danmark og videre til den bløde kyststripe, som jeg altså kommer fra. Språket mitt vekket begeistring da jeg var på hybeljakt i hovedstaden, og det var både å velge og vrake/vrage. Riktignok var det mange andre opplevelser en kunne komme ut for; slik som et sted hvor jeg fikk spørsmål om jeg var «frisinnet». Naiv som jeg var, svarte jeg positivt på det; jeg mente selv at jeg hadde et romslig menneskesyn. Heldigvis valgte jeg et annet sted å bo enn akkurat denne plassen … da jeg tydeligvis misforsto!

Men så til poenget! Ikke alle som var på hybeljakt, hadde samme fortrinn som meg. I annonse etter annonse i dagspressen kunne jeg lese: Koselig hybel sentral til leie, BM: Ikke nordlendinger. Mange har opplevd hvor vanskelig det har vært å flytte fra nord til sør. Så mange, og så lenge, at det faktisk for 150 år siden ble startet en egen forening for nordlendinger i Oslo. Det virker surrealistisk; men jeg husker godt mange mente at nordlendinger ble betegnet som utlendinger i Norge. Rasismen rådet. Helt til det kom en ny «gruppe»: pakistanerne. (Noen tiår før hadde også jøde vært et skjellsord, og mange mener fremdeles at ordet er et av de mest brukte skjellsord i dag, sammen med homo.)

Mange mennesker blir kategorisert i grupper i samfunnet vårt i dag. De sliter. Det kan gå på seksuell legning, alder, hudfarge og kleskoder. Nå ved årsskiftet synes jeg det er betimelig å minne oss alle om alle menneskers ukrenkelige verdi. Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere bygger på menneskerettighetene. Menneskerettighetene er de rettigheter og friheter ethvert menneske har i kraft av å være menneske uavhengig av for eksempel kjønn, klasse eller etnisitet. Gjennom menneskerettighetene løftes grunnleggende verdier som likhet, frihet og verdighet frem.

Rådet for sykepleieetikk har i året som har gått, erfart gjennom henvendelser at de menneskelige verdiene som menneskerettighetene (og yrkesetiske retningslinjer) er bygget på, står under press. Rådets mest tidkrevende sak i fjor, paradoksalt nok, handlet om hijab. Som mange har fått med seg, mente rådet (mot én stemme) at hijab var akseptabelt i helsevesenet. Dette satte sinnene i kok hos mange, og det tok mange måneder før «stormen» mot rådet og meg som rådets leder avtok. Argumentene handlet om kleskode, politikk og rasisme, ikke profesjonsetikk. Profesjonsetikken er, som vi vet, standarder eller regler for oppførsel i en bestemt yrkesgruppe; og rådet hadde ikke fått en eneste henvendelse om brudd på profesjonsetisk standard hos noen som bærer hijab ute i praksis. Heldigvis så vi lite til protester i vår egen yrkesgruppe; noe vi må være stolte av! Men om, og eventuelt når, en henvendelse vedrørende brudd på profesjonsetisk standard vil komme (eller kommer), skal rådet naturlig nok behandle denne på lik måte som alle andre saker.

Som nyttårsønske hadde det vært gledelig å se et liknende engasjement ute i samfunnet (som hijab-saken vakte) til fordel for alle de menneskene som opplever utenforskap og annerledeshet. Til fordel for fellesskapet, uansett hudfarge/etnisitet, seksuell legning, gammel eller ung. Menneskeverdet og profesjonsetiske standarder må uavbrutt løftes frem. Klimaet er betydelig hardere nå enn på 70-tallet, og problemstillingene er mer komplekse og alvorlige enn da jeg skulle starte mitt arbeidsliv i hovedstaden. For å bli godtatt den gang da, alt tatt i betraktning, var det enkelt for en sørlending som både hadde en skarre-r i språket og bløde konsonanter. Men verre var det for nordlendingen som ikke fikk hybel!

Jeg ble innlagt i psykiatrien første gang som 20-åring og har til sammen vært ni år på psykiatriske avdelinger. Nå har jeg ikke vært innlagt siden 2010. 2010 var også året da jeg tok førerkort for første gang. Jeg får ofte spørsmålet: «Er du frisk nå?». Jeg svarer: «Ja, i dag er jeg frisk.» Jeg har fortsatt en psykisk lidelse, men stort sett er jeg frisk. Jeg kan bli syk igjen og synes derfor det er et vanskelig spørsmål. Jeg tenker at alle kan bli syke. Enten det er influensa, betennelser, depresjon eller mani. Ingen vet hva livet bringer. Samtidig virker det som om psykisk sykdom ses på som statisk og overskygger vår identitet, i motsetning til somatiske (kroppslige) sykdommer. Dette kommer til syne allerede idet vi blir diagnostisert. I psykiatrien ER man sin diagnose, mens i somatikken HAR man en diagnose. For eksempel jeg fikk beskjeden i 1998 at «Linda, du er manisk depressiv og må lære deg å leve med symptomene». Man hører ikke at man er nyrestein eller at man er kreft.

Ja visst har jeg kommet meg. Jeg feirer å ha fått førerkort, arbeid og at jeg er tilbake til samfunnet med samme spilleregler som alle.

Samtidig kommer sorgen. Jeg innser at jeg de siste 20 årene har vært en annenrangs pasient. Jeg har vært en annenrangs borger, rett og slett.

Jeg blir ikke kvitt denne sorgfølelsen fordi jeg vet at det er JEG som er kommet meg. Ikke holdningene. Mange mennesker befinner seg fortsatt der jeg var.

Jeg husker flere eksempler. Ja, til og med i psykiatrien var holdninger til tider nedlatende. At man kun søkte oppmerksomhet var en vanlig holdning til mange av mine sykdomstegn. Blant annet selvskading.

Jeg husker særlig at medpasienter med ROP-lidelser ble utrolig dårlig behandlet. Ofte var «behandlingen» for denne gruppen å bli romskjermet, og jobben til de ansatte besto i å stenge dem inne på rommet. Jeg har sett utallige ganger ansatte som har sittet med beina mot utsiden av dørene med en hensikt: Å holde pasienter inne på sine rom. Er dette i det hele tatt behandling? Jeg skjønner ikke det.

Psykiatrien kan lære en hel del om selvråderett av somatikken. Husregler inneholder ofte begrensninger som ikke er hjemlet i behandling, men heller minner om oppdragelse. Disse husreglene, som i noen tilfeller til og med inneholder kleskoder og begrensning av samtaletemaer, ville vært uhørt i somatikken. For eksempel skal man ikke snakke om sykdom. 

Se for dere et rom på en mage-tarm-avdeling. 4 pasienter har fjernet gallesten. Hva snakker de om?

• Hvem hadde sterkest smerter
• Lettelsen over å ha fått hjelp
• Hvem hadde den mest dramatiske operasjonen
• Hvem hadde flest og størst gallestener, og ikke minst om disse skal tas med hjem som et minne

Ingen ville gått inn på dette rommet å si: «Dette snakker man ikke om her på avdelingen.

«Gallestenen» på psykiatrisk er tankene og følelsene våre. Hva er forskjellen? Min påstand er at dette handler om holdninger.

Ansatte har ofte samme skolegang. Noen er sykepleiere. Andre er leger. De har altså sittet på samme skolebenk ut fra hvilken utdanning de har. De har gått ut de samme dørene, med samme pensum. Det betyr jo at det skjer noe nettopp med holdninger når de trår inn som faglærte på ulike avdelinger.

Samtidig innser jeg at ved å ha vært en psykiatrisk pasient ble jeg automatisk en annenrangs pasient også i somatikken. Jeg har opplevd dette flere ganger. Jeg skal gi dere tre eksempler:

1. Selvskading. Jeg drev med heftig selvskading da jeg var syk. Har sydd over 1000 sting på kroppen. Altfor ofte ble jeg sydd uten bedøvelse. Altfor ofte hørte jeg slengbemerkninger fra fagfolk, som for eksempel: «Du trenger ikke bedøvelse. Du liker jo sånt.» «Vi har ikke tid til dette, Linda. Vi har skikkelige pasienter å ta oss av.» «Du gjør dette kun for oppmerksomhet»
2. Jeg hadde veldige smerter bak i siden for mange år siden. Det ble så ille at jeg oppsøkte legevakt. Kort fortalt ble jeg sendt hjem med en resept på Sobril for angst. Dette til tross for at jeg hadde sagt at jeg aldri pleide å ha angstsmerter bak i siden. Min psykiater fikk meg inn til en ordentlig undersøkelse dagen etter. Jeg hadde nyrebekkenbetennelse.
3. Jeg måtte til legevakten igjen for noen år siden. Dette var etter at jeg hadde kommet meg betraktelig fra det sykeste jeg har vært psykisk. Jeg hadde sterke smerter. Denne gangen ble jeg også sendt hjem med diagnose angst. Dagen etter oppsøkte jeg fastlegen. Jeg traff en ung turnuslege, og hennes første spørsmål var om jeg hadde møtt en ung eller gammel lege på legevakten. Jeg skjønte hvorfor hun spurte. Legen som var på legevakten jobbet ved samme kontor. Jeg bekreftet at det var hennes kollega som hadde møtt meg kvelden før. Hun lyttet på meg og sa seg enig i sin kollegas diagnose: Angst. Jeg sa at dette ikke var riktig. Hun spurte da: «Hva vil du jeg skal gjøre? Nå har jeg lyttet på deg og snakket med deg». Jeg svarte: «Jeg vil at du skal skrive i min journal at selv om jeg har en psykisk lidelse, kan jeg faktisk feile noe somatisk». Jeg ble av min psykiater igjen henvist videre. Jeg hadde betennelse på lungeposen og ble akutt innlagt på sykehuset.

Turnuslegen den gang ringte meg etter at jeg var utskrevet og tryglet meg om å ikke melde fra, for da kunne hun risikere å ikke få bli lege. Jeg synes så utrolig synd på henne at jeg ikke meldte fra.

I dag tenker jeg mye på dette. Jeg føler at min pasientgruppe altfor ofte gjør dette. Vi lider av en «ufortjent takknemlighet». Vi orker ikke å klage. Vi bærer preg av å ikke bli trodd og å være oppmerksomhetssyke. Vi fikk jo tross alt hjelp til slutt.

I dag er jeg tilbake i arbeidslivet. Jeg vet at dette fortsatt er et problem. Jeg ser det nemlig i mitt arbeid.

Mennesker med psykiske lidelser har i gjennomsnitt 15 år kortere levealder enn andre mennesker. Det har kanskje også sammenheng med holdninger. Våre pasientgrupper blir sjelden fulgt opp på somatisk sykdom. Dette gjelder dessverre både kroniske sykdommer og akutte sykdommer. Våre pasientgrupper blir heller begrenset i form av rettigheter og er de første som nedprioriteres både hos fastleger, i hjemmesykepleie og ved innleggelse i somatikk.

Veldig ofte må vi som jobber i psykisk helse og/eller rus følge våre brukere når de trenger behandling somatisk. Jeg har selv fulgt mennesker mellom psykiatri og somatikk, og sett redselen når det blir opplyst om en psykisk lidelse. Dette til tross for at hjelpen for den psykiske lidelsen blir ivaretatt av oss som jobber med dette. Vi med psykiske lidelser har også en kropp. En kropp som kan bli syk. En kropp som trenger behandling. Dette er somatikk, og vi burde få bort dette med annenrangstenkning.