...men si det for all del på den rette måten. Sånn at flere enn bare du og dine forstår. Kunnskap er makt, og virker bare om den deles med flere.

«Folket og Eliten» er en måte å dele inn i «Vi og Dem». De andre og oss. Fokusere på en ytre faktor, en gruppe som er annerledes, og som derfor kan forene oss andre i (nesten) hva det skal være. Fordi vi ikke er som «dem»...

«De» kan være så mangt. Svensker, for eksempel. «Menneskets beste venn», som fulle nordmenn på harrytur ofte slenger ut av seg om betjeningen i nabolandets mange servicebedrifter. De andre kan være direktørene og sjefene, som vi ofte kan gi skylda for manglende årvåkenhet i styringa av bedriften eller virksomheten.

«De andre» kan også (skrekk og gru?) være oss. Den som levende og engasjert er opptatt av seg, sitt og sine, blir ofte oppfattet som sneversynt av andre. Perspektivet former inngangen til hvordan mennesker vurderer omgivelsene. Det vi ikke oppfatter som viktig, vesentlig eller interessant, gir vi merkelapper som separer dette fra en selv. Slik blir tidvis også vi å regne som «de andre». Skillet kan til og med gå i våre egne korridorer.  Mellom tillitsvalgte, mellom tillitsvalgte og ansatte, og mellom ansatte på ulike nivåer eller adresser. Mulighetene for separasjon er mange.

Unio, landets nest største og hurtigst voksende hovedorganisasjon, betyr «Jeg forener». Det er en passende tittel på en hoveorganisasjon for universitets- og høyskoleutdannede profesjonsorganisasjoner. Å forene innad kan imidlertid ekskludere utad, og det er derfor ikke alltid like lett å «si det som det er». For hvordan sier du det andre ikke forstår på en måte som skaper økt felles forståelse?

En av dem som bidrar til økt felles forståelse, og forener, er Norsk Sykepleierforbunds Lill Sverresdatter Larsen. På Uniokonferansen 2017, i panelsamtale om språk og makt i fagforeninger, viste forbundsstyrets utsendte i debatten at hun både har kunnskapen og kan tilpasse denne til et dagsaktuelt publikum. Et av hennes budskap er at en går inn og ut av sosiale posisjoner, at slike posisjoner medfører mer eller mindre makt, og er elastiske - samt i stadig endring. 

Vi som mener å ha trent på dette en stund nikker anerkjennende. Andre får en lengre og mer presis forklaring av dr.Larsen, og det er litt av poenget: Kunnskap er makt, og blir relevant for flere når den gjøres forståelig og dermed tilgjengelig.

Organisasjoner består av folk. Medlemmer er alltid i fokus, og saken i sentrum skal representeres og målbæres av noen. Mottaker av budskapet skal, helst uanstrengt, forstå det som sies. Språket skal være slik at det underbygger budskapet og forener sender og mottaker i prosessen. Det er altså i sannhet slett ikke alle som intuitivt kan si at de er Unio...!

Et eksempel sitter i den bussen denne skribenten befinner seg i nå. Han har plantet seg sentrisk i baksetet, med hodetelefoner i ørene og mobiltelefonen i hånda. Ut av munnen flommer ord og uttrykk på engelsk og norsk i en salig blanding. Han er «Corporate Businessman» med en «industrial approch focused on core industrial management, for å si det sånn». Som han sier det selv! Hensikten med samtalen er, i tillegg til å informere samtalepartneren om innholdet, å markere for oss andre at her er en som er litt annerledes. Han lykkes godt med det, selv om jeg lurer på om han har valgt riktig kommunikasjonskanal. 

Jeg tar meg selv i å tenke på hvilken sosial posisjon han mener han inntar. I mitt hode er han allerede plassert et sted han slett ikke vil være, uten egen evne til å endre denne. Språk er makt... Noen ganger slår imidlertid den sosiale motmakta tilbake på avsenderen.

Det er klokt å tenke over hva en sier, slik at publikum forstår hva det betyr!

Hygiene er en fin ting. Alle har hygiene. Noen har dårlig, andre har god. Ikke på den måten at noen av oss nødvendigvis lukter vondt, men dårlig hygiene trenger dessverre ikke å lukte vondt. Dersom dårlig håndhygiene hadde luktet vondt, hadde det vært mye lettere å få flere til å holde god håndhygiene. For dårlig håndhygiene trenger ikke være synlig. Det er ofte helt usynlig. Dessverre igjen. For dersom vi hadde sett tydelig at dårlig renholdte hender var skitne – da hadde det også vært lettere å få flere til å holde god håndhygiene.

Nei, hygiene er delvis usynlig, og det er en utfordring.

Filmen «Den usynlige utfordringen» av Folkehelseinstituttet beskriver dette bra.

Det handler ikke om å være «på tuppa» eller «helt ekstrem». Det handler rett og slett bare om å ta nødvendige forholdsregler, og som sykepleiere og annet helsepersonell har vi et faglig ansvar. Vi har et ansvar både i samfunnet og for den arbeidsplassen vi eventuelt har. Vi har et ansvar for å gjøre det vi vet er forebyggende i forhold til spredning av bakterier, og dermed spredning av smitte og sykdommer.

Min erfaring er at i sykepleiegruppa er det bare unntaksvis enkelte som ikke er opptatte av håndhygiene, mens i de øvrige yrkesgruppene i helsevesenet er det bare unntaksvis enkelte som brenner for håndhygiene.

Leger har overrasket meg mer enn en gang. Jeg husker som student på en kirurgisk avdeling, at en kirurg satte seg i sengen hos en smittepasient. Jeg lurte da på om det var jeg som hadde misforstått dette med smitte, men jeg våget ikke spørre. Etter at jeg ble sykepleier jobbet jeg på en medisinsk avdeling en sommer. Der kom det inn en pasient med spørsmål om smitte, og legen sa at vi behandler ham som ikke-smitte-pasient inntil vi har tatt prøver. Jeg var ikke enig, men ble ikke hørt. Senere på min vei som sykepleier var jeg på hospitering på en poliklinikk. Legen jeg var med denne dagen, vasket forhåpentligvis hendene i lunchen, men bortsett fra det vasket han ikke hendene éngang i løpet av dagen. Jeg var sammen med ham hele dagen, og han hadde rundt 15 pasienter, deriblant 2 med sår. Ingen håndvask og ingen hånddesinfeksjon.

Er det rart at bakteriene sprer seg? Nei, det er ikke rart. Vi som er helsepersonell HAR et ansvar, om vi liker det eller ikke.

Sykepleierutdannelsene setter naturlig nok hygiene høyt, men jeg synes det er rart at ikke andre helseutdannelser prioriterer å lære studentene om hygiene? Eller gjør de det?

Men at hygiene må ha sitt utspring fra toppen, fra ledelsen, det tror jeg er viktig. Det må spres i hele organisasjonen som en del av kulturen. Fra toppen til grasrota. At én utsendt eller brennende sykepleier springer rundt og passer på alle andre – det holder ikke i lengden. De andre blir lei og sykepleieren blir utbrent. Sannsynligvis er kunnskap om smitte og bakterier første bud, og videre kunnskap om hygiene og smittespredning. Praksisen må innøves og gjøres til vane – for en vane kan gå av seg selv.

Ta gjerne en titt på visualiseringen av bakterier i filmen fra Folkehelseinstituttet:

( https://www.youtube.com/watch?v=TkjnUWvF4M4)

Den siste tidens støy på St. Olavs har hittil vært en tøff, men nødvendig storm. Folk er presset til å jobbe raskere. De blir ikke hørt og får ikke de ressurser de trenger for å gjøre jobben tilfredsstillende og faglig forsvarlig.

Dette gjør noe med oss alle. Vi blir usikre, slitne, prioriterer bort både lunsj og toalettbesøk og tar ukloke vurderinger og valg. Dette går ut over pasientsikkerheten på et eller annet vis. Ja, dette er den samme gamle klagesangen man har hørt i mange år, men intensiteten, fortvilelsen, opposisjonen, avvikene og fakkeltog er tegn på at det nå bygger opp til en storm som vi må ta stilling til. Dette er ikke et forbigående problem, det er en lenge varslet bølge som tvinger oss inn i noen vanskelige valg som må tas!

Rammer pasienten

Det er arbeidsgivers ansvar å legge til rette for at jobben skal kunne utføres forsvarlig. Dette står tydelig beskrevet i arbeidsmiljøloven.

Dersom en avdeling ikke klarer å utføre jobben forsvarlig med den staben man har tilgjengelig, og underretter ledelsen om dette gjennom avvik og samtaler, kan ikke leder kaste ballen tilbake og true med at man da må jobbe med enda mindre folk på vakt. Dette er en trussel som ikke rammer sykepleieren i første omgang, men pasienten.

Vi sykepleiere kan riktignok synes det er slitsomt å ikke rekke over alt vi skal gjøre, men det er først og fremst pasientene det går utover. De får ikke den hjelpen de trenger, når strikken til slutt har nådd sin ytterste kapasitet. Det toppledelsen nå viser, er at den slett ikke har lyttet til dem som står nær pasienten. I stedet går den direkte i forsvar og kaster ballen rett tilbake med beskjed om at dette må løses. Selv om det har vist seg å være umulig.

Toppledelsen på St. Olav skaper på denne måten mistillit hos de ansatte. De tror ikke lenger på at deres sjef vil deres beste, eller sjefen vil ta ansvar for å legge til rette for å drive pasientsikker behandling. En uheldig og uklok uttalelse fra ledelsen er med på å redusere arbeidskapasiteten hos den enkelte arbeider. Vi vet alle hvordan det er å jobbe når man har hodet fullt av støy. Og dette – ja, dette  blirdet støy av!!

Stolt

Et sykehus er et sammensatt samfunn hvor de fleste brikker er uvurderlige. Jeg har jobbet på St. Olavs i 16 år og har alltid vært stolt av arbeidsplassen min.

Jeg kan fortelle hundrevis av historier om pasienter som har hatt nære, fantastiske møter med personale fra alle yrkesgrupper på sykehuset. Om pasienter som har fått livet i gave på nytt, eller som har fått dø i fred med sine nærmeste rundt seg. Om han som sitter på kundesenteret, som har jobbet på huset i 40 år, og som alltid stiller opp når man trenger ham. Han kan navnet på de fleste som jobber på huset. Jeg kan fortelle om alle de som har stilt opp, natt og dag, når det var behov for ekstra folk. Om de som har ligget våken om natta og tenkt ut hva man skulle si for å trøste pasienten som man vet kommer til å få en dårlig beskjed på visitten dagen etter.

Jeg kan fortelle om alle de uformelle samtalene vi kollegaer har hatt, etter arbeidstid, for å debrife litt uformelt om en hendelse som var tøff å stå i. Samtaler som må til for å ruste oss bedre til neste gang. Det gjør at vi kommer tilbake på jobb dagen etter, i stedet for å holde seg hjemme i senga i frykt for å møte noe vanskelig igjen dagen etter.

Jeg kunne fortelle om alle de mellomledere som har måttet stå midt i skuddlinjen for avgjørelser de slett ikke var enige i, bare for å være lojale mot sin leder og for ikke å skape uro. Disse som skulle knebles mot sin vilje, fordi toppledelsen ikke kan forklare godt nok hvorfor det skal være en god idé å kutte i rapporttiden! 

Dårlig dialog

Alle disse historiene om alle de gode folkene som jobber på St. Olavs forsvinner dessverre i støyen som kommer i kjølvannet av dårlig dialog innad på huset.

Dersom ledelse kun foregår i form av beskjeder som bringes fra toppen og nedover i systemet, får vi aldri i verden løst de utfordringer helsevesenet står ovenfor i dag. Det er avdelingen der pasientbehandlingen faktisk foregår, som må komme fram til hva som er forsvarlig drift og hva som ikke er det. Så må sykehuset gjøre vurderingene og prioriteringene ut ifra det, sammen!

Jeg ønsker å se etter det beste i alle! Alle mener de gjør det rette, selv om de kanskje ikke alltid gjør de rette valgene. Jeg er helt sikker på at toppledelsen selv mener de handler riktig, også i denne saken. Men de tar feil … og det hadde de skjønt om de hadde lyttet litt mer.

Det har blitt skrevet utallige blogginnlegg fra mange av de ansatte på St. Olavs hospital som burde vært lest av toppledelsen. Dette er ytringer fra dem som jobber nært pasienten. Blir de lest på toppen, tro? Ikke vet jeg! Når det rasler så mye i korridorene på arbeidsplassen som de er satt til å lede, må de lytte til hva som egentlig foregår blant de ansatte. Jeg tror det er vel verdt å lytte til.

Må ha tillit

Jeg lar meg stadig imponere over hvor mye gull som kommer frem i folk som har lyst å se et nytt perspektiv. Folk som ser det som sin oppgave å skape en god dialog.

Alt jeg har lært i livet som er viktig, har jeg lært gjennom å lytte, ikke fortelle. Dersom jeg kun lytter til de tanker jeg allerede har tenkt, har jeg ingen mulighet til å se noe nytt!

Vi er et helsevesen i endring, og vi må være åpen for å ta innover oss at mye kommer til å endre seg i framtiden. Men om vi skal være åpen for endringer, må vi ha tillit til at de som styrer skuta, vil vårt beste og at de kan føre oss trygt i havn.

Den tilliten må bygges, den kan ikke beordres!

Det snør, det snør, tiddeliboooom! Inne er det sikkert 85 grader og damp overalt. Badstua er for alle og holder koken.

Det sies at venner er dem du ikke ser før de finner deg. En sjelden gang finner noen også mer. Her inne både ser og finner du rimelig lite, men du hører og lytter. Latter, lygarhistorier, jobbrelaterte meldinger, treningsstatus, siste nytt fra samlivsfronten, og ymse annet. På en rekke språk jeg oppfatter i større eller mindre grad til daglig, med ditto forståelse.

Kurva! Polakkene, flest menn, smeller til i en felles latterkule og holder det gående med fotballprat overfor stakkars nordmenn. Polen har vunnet vm-kvalet i gruppa til Danmark, og vi skal få unngjelde for at danske Big Bendtner ikke klarte "mer" enn kvalifisering. De gidder ikke engang å mobbe oss for landslaget vårt. Like greit, i denne badstua er det RBK som gjelder for oss kritthvite.

Neste melding kommer på et språk som viser seg å være Tigrinja. Jeg skjønner selvsagt ikke et skvidder. Språket, et semittisk blir jeg opplyst, høres imidertid morsomt ut. Historien som fortelles fenger tilhørerne. Jeg spør, som jeg ofte gjør når jeg lurer på noe. De er inkluderende og deler historien en gang til. Denne gangen på plettfritt trøndersk. Det er direkte imponerende, for språket disse eritreerne snakker til daglig ligger lysår fra Åge Aleksandersens "Lys og varme".

Noe jeg selvsagt nevner, og blir dermed utfordret på direkten av våre vietnamesiske venner i den andre kroken. De har sunget tidligere, og nå er det altså min tur synes de. De advares, før jeg trasker gjennom refrenget med sola og lyset og varmen og alt det der. De jubler, og deltar med "en gang til".

Temperaturen stiger. Dampen peser. Vi svetter så det holder. "Beste stedet i hele trøndelag i hele vienteren", meldes det fra eritreerne. Jubel fra alle andre, før neste allsang slår fast hvor det hele bærer avgårde. Den sagnomsuste snøen er her. Det er litt rart og likevel befriende å sitte nær kokepunktet med en rekke ganske så ukjente nye venner og kauke av full hals at det snør. I en badstu. I trøndelag.

Hvitt er vakkert.

Tiddelibom!

E-posten kommer fra en leder og videreformidles fra medlemstjenester via fylkeskontoret til fylkesleder og videre til hovedtillitsvalgt (HTV) Til orientering.

I skrivende stund er vi midt i budsjettrunder og både administrative og politiske prosesser står på dagsorden. Høyt, og tydelig.

Norsk Sykepleierforbund (NSF) er ikke et barnehagebarn som lar seg hysje på av en tilstedeværende voksenperson med en eller annen tittel. Vi er opptatt av kvalitet i tjenestene vi leverer. Vi er opptatt av vårt fag, pasientens reise gjennom helsevesenet og en verdig utgang for alle parter. Hovedtillitsvalgtes funksjon er noen ganger å gi tydelig beskjed. Om dette går på bekostning av «noens» verdigrunnlag, kanskje en «noen» som enten er medansvarlig for at virkeligheten ser ut som den gjør, eller som burde være glad for at andre sier tydelig ifra, så er det prisen vi må betale.

Tilfeldigvis skjer dette i en kommune som har flagget effekten av profesjonsnøytralitet høyt, og som har lovprist hvor klokt og kostnadseffektivt slikt tilsynelatende er. Ikke noe av dette stemmer i dag, og det er tvilsomt om det overhodet har vært korrekt. Ingen forskning kan bekrefte en slik effekt, tvert imot. I Sverige og Danmark er det fra regjeringshold vedtatt å avvikle styringsmodellen New Public Management (NPM).

Danmark sier nå rett ut at det er dårlig økonomi å la andre enn kvalifiserte fagfolk innen eget fag styre ordreboken. I et regjeringsnotat ble det nylig reversert å pålegge sykehus en innsparing på to prosent, da det fra helsefaglig hold ble dokumentert hvor skadelig (også samfunnsøkonomisk) denne såkalte «sunne» innsparinga var.

I min kommune, hvor denne hovedtillitsvalgte også snakker høyt og tydelig i media på NSFs vegne, klarte rådmannen i 2016 å unngå å bruke 62,5 bevilgete millioner til helse- og omsorg. Dette er altså et mindreforbruk. Språk er makt, og når økonomene snakket om overskudd i helsebudsjettet, var vi raskt på banen med korreksjonen «mindreforbruk». Bevilgete, men ikke benyttete midler i et mindreforbruk. Et negativt avvik i et fordelingsbudsjett.

Konteksten er et politisk flertall som mener at de satser på en sektor, en satsing som administrasjonen ikke evner å omsette i stillinger og ressurser i felt. Hvor tror du de ikke benyttete helsepengene endte? Jo, i asfalt og i andre sektorer. For nå var de blitt engangspenger, og således ikke lenger en del av «helse», het det i årsoppgjøret i året etter. Hvilket verdigrunnlag går dette på tvers av? Hvor er de kritiske lederstemmene da?

NSF har på landsbasis en ledergruppe i vekst. Årets lederkonferanse «Vil(le) kår for ledelse?» samlet nylig rundt 300 sykepleierledere. Få var fra kommunesektoren, min storkommune møtte med én. Problemet med dette, er at fagmiljøet hjemme ikke får jevnlige og tilstrekkelige nasjonale impulser. Risikoen for faglig forvitring øker. En rapport fra Nordlandsforskning, som ble lagt frem på konferansen, dokumenterer at mange sykepleierledere har meget krevende arbeidsvilkår, med for få innsatsmidler og for lite tilgjengelig sykepleierkompetanse.

Dette er en politisk utfordring. I tillegg viser undersøkelsen at når sykepleiere, som hos oss, utgjør under 20 prosent av de ansatte ved flere sykehjem og hjemmesykepleiesoner, så er dette for få og alvorlig for både pasient og fagmiljø. Vi er for få sykepleiere, og vi trenger en helt annen overordnet tilnærming fra arbeidsgiver enn dagens kvelningstaktikk.

Nå skriver vi 2017, og året går mot slutten. NSF har, som tidligere, vært tydelig. Hovedtillitsvalgt kaller en spade for en spade, og beskriver rådmannens tyveri av midler bevilget til helse- og omsorg som både utilbørlig og politisk pinlig.

I sitt budsjettforslag for neste år klarer den samme rådmannen å fornærme oss nok en gang, ved å foreslå reelle nedskjæringer – samt «en økt effektivisering» av tjenestene. Aktiviteten skal derimot planlegges som før. «Det er mer å hente», får vi høre. Det stemmer at rådmannen finner mer å hente tilbake. Tilsvarende ubrukte, men bevilgete midler i samme sektor i 2017 ser ut til å ende på 55 millioner. Hvor ender de?

Den som mener at vi skal gå i stille i dørene under slike forhold, må gjerne mene det. Hos meg er behovet for en faglig tydelig stemme vesentlig. Jeg stiller til valg i 2019, og før den tid er det min fordømte plikt å si ifra om slik vanstyring av ressurser i primærhelsetjenesten.

Det er ikke kritikk som dreper. Det er mangelen på den som kan ta livet av en hel sektor.

Den siste tiden har det vært mye diskusjon om redusert overlappingstid mellom to vakter på St Olavs hospital. Sykepleierne (og flere med oss) raser fordi rapporteringstiden er blitt halvert. Det vil si at alt som før ble sagt på 30 minutter, nå må formidles på 15 minutter.

På min avdeling har vi tatt dette grepet for lenge siden, og vi har på en måte vent oss til at det er sånn. Det er jo ganske utrolig hvordan vi mennesker venner oss til det meste etter hvert – vi tilpasser oss! Og det funker – på et vis…

Får ikke formidlet alt

Det som ikke kommer fram, er det at vi ofte befinner oss i en situasjon hvor vi ikke har fått formidlet alt som burde vært formidlet i vaktskiftet. Hvor kommer dette til syne? Og kommer det egentlig noen gang fram? Hvem kan vite om de viktige opplysningene BLE gitt til forrige sykepleier, eller om det kom opp først da det gjorde det? Vi er jo såpass ansvarsfulle at vi får formidlet det aller viktigste, som vi MÅ fortelle for at pasientsikkerheten skal være ivaretatt, og pasienten skal få den behandlingen han eller hun har krav på. Vi bruker til og med innimellom 5 og 10 minutter ekstra utover arbeidstiden på å få sagt alt vi må få sagt til den nye sykepleieren som kommer på vakt, og som skal høre det viktigste om kanskje 3-4 pasienter som er i startfasen av et sykehusopphold – på 15 minutter!!

Men ofte, mye oftere enn før, har jeg tatt meg i å ikkefortelle om at fru Hansen nylig har blitt enke, og derfor synes det er vanskelig å være tilbake på sykehuset, og derfor gråter en hel del. Eller at unge Pettersen er litt nervøs for utredningen, fordi halve slekta hans gikk bort i ung alder pga kreft. Derfor er han litt amper og samarbeider kanskje ikke så godt. Opplysninger som ville økt neste sykepleiers forståelse og evne til å møte pasienten, går tapt. Fordi det ikke kan prioriteres, fordi det ikke er tid – det er ikke viktig nok i forhold til alt det andre viktige, det aller, aller viktigste. 

Suksess for kvaliteten?

Jeg har ingenting imot nytenkning, og jeg mener bestemt at vi må tenke nytt og annerledes etter hvert som omstendighetene endrer seg og det blir flere pasienter. Men jeg lurer på om slike tiltak blir fulgt opp, om det evalueres på noen måte?

Når vår direktør nå mener at dette er et godt tiltak for hele St Olavs, har han da undersøkt om dette er et tiltak som har vært en suksess? Da mener jeg ikke bare en suksess rent økonomisk, men en suksess for kvaliteten? Er det reflektert over? Diskutert? Jeg har i alle fall mange refleksjoner rundt dette som aldri har blitt luftet i noe forum. Jeg liker ikke å klage over det jeg ikke får gjort noe med, men jeg vil forbeholde meg retten til å si fra når noe er riv, ruskende galt - sånn som nå!

Jeg tror det finnes mange gode løsninger for å jobbe både smartere og mer effektivt på vårt sykehus, og i helsevesenet generelt. Jeg tror også at motivasjon til å skapeet godt og trygt sykehusmiljø for både pasienter og ansatte er veien å gå for å komme nettopp dit. Det skal godt gjøres å finne løsninger som alle er enige i, og med så mange ansatte vil det alltid være uenighet om hvilke løsninger som er de riktige.

Lytt til massen!

Når det er sagt er det et ganske sterkt signal når det er en massiv motstand mot dette tiltaket, fra de aller fleste hold. Dersom en skal drive noe fremover, mot noe bedre, så må en stå sammen! For å drifte vårt sykehus på en effektiv og bærekraftig måte framover er det helt essensielt at vi alle drar i samme retning – da er det lurt å lytte til den store massen som roper så høyt som de nå gjør. Den massen er de som skal komme med kreative løsninger, hver eneste dag, når vi står i gapet mellom for mange oppgaver og for lite ressurser. Den massen er langt bedre rustet til å gjøre gode valg for pasienten, pasientsikkerheten og for sykehuset dersom de blir lyttet til når de roper så høyt som de nå gjør…