Etter gjennomført oppstandelse og kattevask på badet kler jeg på meg som best jeg kan. Klype og sokkepåtrekker fungerer utmerket. Det er ikke så lett å kle på seg helt som vanlig med et nytt kne. Men med god tid klarer jeg det – og det gjør så godt å klare meg selv. Stolt, dog med smerter, kan jeg spasere med krykker til matsalen og glede meg til en deilig frokost.

Det lukter deilig kaffe og nystekt bakst – jeg glemmer smertene mens jeg nyter utvalget av mat. Det blir kaffe, melk, juice, youghurt, rundstykke, egg, smør, tomat og melon. Fantastisk! Hjemme hadde det blitt mindre fargerik mat, og ikke så ofte som her. Vi spiser jo hele tiden! Å gå med krykker samtidig som jeg skal bære et brett er bortimot umulig. Men jeg får hjelp! Hva skulle jeg gjort uten helsefagarbeider, tenker jeg.

På ernæringsundervisningen lærte jeg at regelmessige måltider, helst 4, stabiliserer blodsukkeret. Stabilt blodsukker er vektstabiliserende, gir overskudd, minsker sjansen for småspising, ja og mye mer som jeg ikke husker. Jeg kan jo øve mens jeg er her. Hjemme alene er det ikke så lett med 4 måltider med mye variasjon. Et halvt brød og en melkekartong varer altfor lenge når jeg er alene – for ikke å snakke om en gryte med middag. Med disse knesmertene hadde det nok blitt svært ensidig kost hjemme. Jeg lærte også at proteiner er viktig for at det nye kneet skal gro, og for at jeg ikke skal miste for mye muskler. Har nesten aldri hørt om pro ... proteiner. Men jeg skal prøve å huske at egg, kjøtt, fisk, melkeprodukter og erter er bra å spise mye av i denne perioden etter operasjonen. Hva skulle jeg gjort uten matbuffet de to første ukene etter operasjonen, tenker jeg.

Så fort første bit av rundstykket er unnagjort, svelger jeg de smertestillende tablettene på høykant i deilig kald drikke. Og kaffen smaker like godt som den lukter. Hva skulle jeg gjort uten frokosten, tenker jeg.

Resten av dagen går fort unna. Innimellom måltidene rekker jeg å være hos fysioterapeut og å hvile. Selv om jeg er svært stiv og støl etter de to forrige dagene hos fysioterapeut, vet jeg at det gjør godt med trening. Hjemme i min lille leilighet hadde det nok blitt litt mye sitting i godstolen, og det sier fysioterapeuten er farlig for et nytt kne. Han sa at de av og til får inn pasienter som har måttet ta operasjon nummer to, fordi kneet ble brukt for lite og stivnet. Huff, det skal jeg passe meg for. Hva skulle jeg gjort uten daglig fysioterapi i denne perioden, tenker jeg.

Undervisning om hjelpemidler fikk jeg også med meg denne uka. Av en ergoterapeut som visste litt av hvert om både hjelpemidler og kne – ja, og om hofter og skuldre og mere til. Hun viste meg også hvordan jeg kan bruke de hjelpemidlene jeg trenger, og i tillegg vil hun ringe til kommunen og ordne med hjelpemidler hjemme. Hva skulle jeg gjort uten hjelp fra ergoterpeut akkurat nå, tenker jeg.

Sykepleier har sjekket blodprosenten, og det gikk til stryk-karakter. Så nå må jeg spise jerntabletter og drikke appelsinjuice. I tillegg skiftet de på såret mitt, og det væsket en del. Noe var rødt og noe var gult. Og foten min er både blå, lilla og gul. De smurte meg med noe salve. I tillegg hjalp de meg å vurdere hvor mye smertestillende jeg skal ta de neste dagene. Midler mot hard mage fikk jeg også – nesten uten å spørre selv – for de spurte meg! Og ny blodprosent kan jeg få sjekket om noen dager – og det uten å måtte ut i taxi og kjøre ei mil. Hva skulle jeg gjort uten nærkontakt med sykepleier de første ukene etter operasjonen, tenker jeg.

I min hjemkommune er det noen ukers ventetid på fysioterapeut. Og legekontoret har støtt ventetid. Her har jeg fått legetime flere ganger når jeg har trengt det. Med lav blodprosent, mye smerter, en noe hoven fot og en del blødning har det vært godt å få raskt legetime. For ikke å glemme sengeskift og golvvask ukentlig, gangtrening uten å måtte kle på seg vanskelige uteklær - og sko, sosialt samvær på kveldstid, noen å ringe på på natta dersom det kniper på med smerter, og trappetrening under kyndig veiledning.

Hva skulle jeg gjort uten et rehabiliteringsopphold rett etter kneoperasjonen, tenker jeg.

Det er vel ikke alle som er som meg, og tenker over dette. Men de aller fleste studiene vi har tilbud om, har en fastsatt rammeplan for studiet. Det har ikke videreutdanningen i akuttsykepleie. Og det innebærer at videreutdanningen kan arte seg veldig forskjellig, alt etter hvor du studerer den.   Og kan man da forvente at akuttsykepleiere du møter i arbeidslivet, kan det samme som deg? 

Da jeg studerte til å bli sykepleier, var jeg engasjert i studentpolitikken på skolen jeg gikk på. Jeg ble skikkelig bitt av basillen kan man si, og jeg var både kulltillitsvalgt, representant i diverse styrer, råd og utvalg på skolen, engasjert i studentorganisasjonen lokalt og nasjonalt, og NSF Student lokalt og nasjonalt. Jeg fartet rundt på en del møter ved siden av studiene og lærte en og annen ting om rammeplaner, økonomisk styring, akkreditering, lover og forskrifter.
Og er det noe som alltid kom opp som et spørsmål, så var det; hva sier rammeplanen om hva studenten skal lære?

Derfor ble jeg litt overrasket over at det ikke eksisterte noen rammeplan for studiet da jeg startet på akuttsykepleie.

På sykepleierstudiet var det ofte et tema at det finnes 28 ulike sykepleierutdanninger, men at det er en felles rammeplan og innenfor den rammeplanen kan skolen gjøre individuelle tilpasninger. Rammeplanen fungerte som den skulle, men den ble oppfattet som alt for vid, fordi det kom frem at det å studere sykepleie i Kristiansand var en ganske annen utdanning enn for de som studerte sykepleie i Tromsø.

Tilbake til videreutdanning. Jeg fant en rammeplan på  regjeringens side. Regjeringens definisjon av funksjonen til rammeplan sier, og jeg siterer:
«Rammeplaner angir målområder og bestemmer innhold i videreutdanningene og er et nasjonalt styringsmiddel. Hovedintensjonene med rammeplaner er å sikre et  ensartet faglig nivå, fremme mulighetene for fleksible utdanningsløsninger og gjøre de enkelte videreutdanningene innen hvert fagområde  likeverdige i hele landet.»

Dette er tatt fra  rammeplan for videreutdanning i anestesisykepleie men jeg sjekket de andre også, og det står det samme i alle rammeplanene for de forskjellige videreutdanningene. Jeg reagerer derfor på at en utdanning som akuttsykepleie ikke er inkludert i dette. Noen vil si at utdanningen er ny. Nei, det er den ikke lenger! I Østfold har utdanningen eksistert i over ti år. Testperioden er over nå.

Jeg stiller meg undrende til at dette ikke får større fokus og kommer frem i lyset. For at jeg som fremtidig akuttsykepleier skal kunne vite at andre akuttsykepleiere, som har tatt sin utdanning andre steder i landet, også har de samme kunnskapene som meg, så kreves det en rammeplan.
Noen vil vel kanskje si at læringsgrunnlaget og kompetansemålene er de samme som for anestesi og intensiv, og derfor kan vi «bare bruke deres rammeplan,» men nei, det blir faktisk feil!

Akuttmedisin og sykepleie er i vinden om dagen. Leger har endelig fått sin egne spesialisering i akuttmedisin, og alle jubler. Det blir sagt;  «endelig»,  «det var jammen meg på tide» og  «pasienten skal møte personell med den beste kompetansen først.»

Det samme blir ikke sagt om akuttsykepleie.  «Hva skal man med det?» har jeg fått høre opp til flere ganger. Akuttsykepleie er ikke anerkjent som et eget fag og det provoserer meg kraftig. Og mangel på rammeplan forsterker bare det inntrykket.
Rammeplanen skal være fundamentet for enhver god utdanning. Skal faget akuttsykepleie bli anerkjent i Norge som det blir i utlandet, må det være et felles fundament for alle akuttsykepleierutdanningene i Norge. Og det må det gjøres noe med nå. Vi er på overtid.

Det er nok noen som ikke er enige med meg, noen mener kanskje at rammeplan er begrensende for utdanningsinstitusjonen. Jeg er ikke enig i det. Rammeplan er en kvalitetssikring og nettopp det burde både nåværende studenter, fremtidige studenter og arbeidsgivere kreve.
Arbeidgiver gir stipend til sine arbeidstakere for at de skal komme tilbake, kunnskapsrike og mer arbeidslystne.
Det brukes store summer på de som tar denne utdanningen og da må vi også kunne sikre oss en kvalitetsikring gjennom rammeplan. 

Dette innlegget ble først publisert på Sykepleier-blogg

Bristepunktet

Det sies at alle mennesker har et bristepunkt. Når det kommer til det punktet hvor man ikke orker mer, verken fysisk eller psykisk. Når man har dratt strikken så langt at den ryker.

Jeg opplevde dette før jul i fjor og jeg vil forsøke å sette ord på hvordan jeg opplevde det. Hensikten med dette innlegget er ikke å marinere meg selv i offerrollen. Jeg ønsker ikke sympati, men jeg ønsker økt forståelse og aksept for at dette er noe som kan skje hvem som helst. Jeg har vanligvis tro på at man ikke skal gi opp når man møter motgang. Ordtak som: "Motgang gjør sterk" og "det du ikke dør av gjør deg sterkere" synes jeg er fine leveregler. Et av mine favorittsitat er fra Pippi Langstrømpe: "Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert."

I dagens samfunn er jeg ikke enestående i å utvise åpenhet i forhold til psykiske utfordringer i livet. Jeg har tro på at det er positivt å snakke sant om livet, og å dele med hverandre det som oppleves vanskelig og utfordrende. Men ikke for enhver pris. Jeg fikk et godt råd om å ikke dele det som er vanskelig mens man står midt oppi det, for da er man i en sårbar periode. Det er en fordel å vente til man har fått det hele på avstand og har kommet seg ovenpå igjen. Det er også forskjell på å være personlig og privat. Jeg kan godt være ærlig, åpen og personlig om livet mitt. (Jeg er ikke nordlending for ingenting! ;) Men å være for privat gagner verken meg selv eller andre. Alle har behov for en privat sfære hvor man kan være seg selv 100 %. Det er ikke noe poeng i å blottlegge seg selv fullstendig, for da mister man det lille private pusterommet i seg selv. Det handler om å bevare verdighet og selvrespekt.

Brenne lyset i begge ender

Før jul i fjor maktet jeg ikke mer. Da var jeg så stresset at jeg hadde flere fysiske og psykiske symptomer på det. Jeg jobber 100 % som sykepleier og det pleier vanligvis ikke å være noe problem. Jobben er rett i nærheten, så jeg slipper å bruke tid på reising. Jeg jobber i eldreomsorgen og synes det er meningsfullt å tilbringe tiden min sammen med mennesker med sølvfarget hår og mange smilerynker. Men å jobbe i eldreomsorgen trenger ikke å være en dans på roser, til tider er det mer en dans på nevroser. Det er ikke flust av sykepleiere som ønsker å jobbe på sykehjem. Nyutdannede mener det er for mye ansvar, for lite sykepleierkollegaer å rådføre seg med og for lite fagkompetanse. Det kan jeg godt forstå. Vi sykepleiere har ikke sjelden ansvar for andre avdelinger også, særlig på kveld, helg og i ferier. Når det er utfordrende å rekruttere nye sykepleiere, så blir det mye på de sykepleierene som jobber i eldreomsorgen. I fjor høst ble jeg derfor spurt om jeg kunne rullere rundt på flere avdelinger. Dette for å fordele sykepleierressursene bedre på huset slik at avdelinger med dårlig sykepleierdekning kunne bli styrket. Dette var jeg jo positiv til, dette var en "vinn- vinn"- situasjon. Jeg ville få variasjon i arbeidet, få kjennskap til flere pasienter, pårørende og kollegaer, veggene mellom avdelingene ville bli "tynnere", dette måtte jo bli positivt for alle parter. Samtidig begynte jeg på en videreutdanning i palliasjon i Oslo. Jeg var forberedt på at det kom til å bli et krevende år og at jeg måtte gi avkall på mye for å komme i mål med studiet. I tillegg til dette har jeg, som alle andre, et privatliv med diverse utfordringer. Dette skal jeg ikke legge ut om her, men det har vært mye å forholde seg til. Som sykepleier er man en omsorgsperson, og jeg har lett for å påta meg ansvar. Faren er at når man gir og gir, så risikerer man å brenne lyset i begge ender.

Jobben krevde sitt, studiet krevde sitt og privatlivet krevde sitt. Jeg ble mer og mer sliten. Jeg følte meg presset opp i hjørne. Jeg fikk mye hjertebank, smerter og skjelvinger i kroppen, søvnproblemer og tankekjør, ble irritabel, orket lite kontakt med familie og venner og tok lettere til tårene. Jeg begynte også å stamme, og det har jeg ikke gjort siden barne- og ungdomsårene. Det har jeg vært lite plaget av i voksen alder. Mens nå opplevde jeg igjen at ordene låste seg fast. Hvis jeg f.eks. gikk inn i en butikk, så måtte jeg bare gå ut igjen, for jeg merket at jeg ikke ville klare å formidle hva jeg ville spørre om. Det var et stort nederlag.

Når andre klarer det

Hvorfor sluttet jeg ikke å jobbe for å bare ha studiene å konsentrere meg om? Det var rett og slett ikke aktuelt av økonomiske årsaker når man har hus og hjem og familie og alt som hører med. Når andre klarer å jobbe og studere samtidig, så skulle jammen meg jeg også klare det. Men det ble for mye av alt...

Jeg fikk problemer med å rullere rundt på flere avdelinger på sykehjemmet. Jeg fikk ikke det utbytte av det slik jeg hadde trodd. Istedenfor mer oversikt fikk jeg mindre oversikt. Istedenfor å kjenne på følelsen av å ha gjort en god jobb, så opplevde jeg å ikke strekke til som sykepleier. Jeg håpet det skulle "gå seg til", jeg måtte bare gi det litt tid. Men følelsen av å ikke ha kontroll er en vond følelse. Men sykepleiere er så forskjellige. For noen fungerer det helt fint å rullere rundt på flere avdelinger. Min erfaring er at det dessverre ikke fungerer for meg. Men jeg mener det er viktig for sykehjemspasienter som ikke kan gi uttrykk for sine ønsker og behov pga. demens, slag osv. at det i stor grad er et fast personal på hver avdeling. Helsepersonelloven (paragraf 4, 1. og 2. ledd) sier at helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. " Sykepleiere generelt kan klare det meste og de er vant til å strekke seg langt. Men etter at samhandlingsreformen trådte i kraft i januar 2012, får kommunehelsetjenesten ansvaret for enda sykere og skrøpeligere pasienter enn tidligere. Og antallet eldre i befolkningen vil bare fortsette å stige. Jeg kjenner på bekymring i forhold til hvordan sykepleiere som jobber i eldreomsorgen i dag blir ivaretatt. For oppgavene blir bare flere uten at det nødvendigvis blir tilført flere ressurser. Norsk sykepleierforbund la frem Sykepleierløftet 2. februar. Bakgrunnen for dette er at:" det blir stadig flere pasienter, mer kompliserte helsetilstander og økte forventninger til kvalitet. Alt for mange opplever at tjenestene ikke møter deres behov eller at rettighetene deres blir brutt. Sykepleierne er en viktig del av løsningen på disse utfordringene."

Jeg strakk ikke til

I desember i fjor opplevde jeg altså å brenne lyset i begge ender. Jeg strakk ikke til på jobb, jeg strakk ikke til med studiene, jeg strakk ikke til privat. Jeg måtte kaste inn håndkleet og ringe legekontoret. Jeg fikk time hos en svært forståelsesfull og empatisk lege og jeg ble sykemeldt for en tid. Jeg ble glad da legen sa: "Du har vært lite sykemeldt!" Nå snakker jeg for meg selv, men jeg ser på sykemelding som siste utvei. Jeg liker godt sitatet av Ingvar Ambjørnsen: "Riktignok har jeg møtt veggen et par ganger, men hvem har ikke det? Det er slikt som hører menneskelivet til. Vi er ikke her for å spille bingo og spise bløtkake hele tiden."

I sykemeldingsperioden kjente jeg på både skam og skyld. "Hva ville folk tenke om meg nå? Nå ser de hvor udugelig jeg egentlig er. Jeg får det ikke til. Alle andre klarer det bedre enn meg."

Behov for å skjerme seg

Min jobbidentitet som sykepleier er sterk. Det er godt å kjenne på følelsen av å ha en viktig jobb. Det er godt å være til nytte for andre mennesker. Det er godt å stå opp hver dag og glede seg til å gå på jobb. Det er viktig å ha noe å gå til og kjenne at man får brukt sine talenter. Dagen jeg ringte legekontoret og en rekke dager etterpå, var det som om hele korthuset kollapset. Det føltes som å sveve rundt i et vakuum og ikke kjenne fotfeste. Det føltes ut som jeg falt og ikke nådde bunnen. Jeg hadde flere samtaler med en fantastisk lege. Tårene begynte å renne bare jeg satte meg ned hos henne. Hun lærte meg en strategi for hvordan jeg skulle takle dette. Det var å AKSEPTERE situasjonen, IDENTIFISERE kaostanker og AVLEDE ved å bytte negative tanker med positive. Det jobbet jeg endel med. Jeg hadde mye tankekjør, tenkte på alt mellom himmel og jord, på fortiden og fremtiden. Jeg hadde behov for å skjerme meg selv og hente meg inn igjen. Men samtidig forsøkte jeg å opprettholde en noenlunde normal hverdag. Jeg gikk på tur på tross av skamfølelsen. Jeg forsøkte å være sosial ved å gå i bursdager osv. som jeg ble invitert i. Jeg forsøkte å fortsette med studiene. Jeg ønsket å oppleve mestringsfølelse igjen, skritt for skritt. I denne perioden kom jeg tilfeldigvis over Gro Skartveit sin bok på biblioteket: "Livet etterpå. Om vegen videre etter alvorlege kriser". Den forteller historier om folk som har opplevd drap, selvmord, terror, sykdom, angst og mobbing, og hvordan leve videre med dette etterpå. Nå opplevde jeg verken drap, selvmord, terror osv. men allikevel opplevde jeg å kjenne meg mye igjen i de prosessene som disse gikk igjennom. Det var en stor trøst for meg å lese disse fortellingene og at man kommer helberget ut igjen på den andre siden, men at det vil ta både tid og krefter.

Omsorgen fra mine kollegaer

Det som også betydde mye for meg i denne perioden var den omsorgen jeg opplevde fra mine kollegaer. Det er jeg svært takknemlig for og det kommer jeg aldri til å glemme. Jeg fikk oppmuntrende meldinger fra gode kollegaer som husket på meg da jeg var på mitt svakeste. TUSEN TAKK!! Jeg har ikke selv vært så flink til å huske på sykemeldte kollegaer, men nå har jeg selv erfart hvor mye det betyr. Så satte jeg stor pris på gode naboer som stakk innom for å prate, drikke te og spille spill. Så er det fint med venner man kan være seg selv 100 % sammen med. Jeg kommer aldri til å glemme dem som brydde seg da livet var tøft. Jeg kommer aldri til å glemme klemmer jeg fikk da jeg trengte det mest. Jeg kommer aldri til å glemme de som spurte: "Hvordan går det med deg?" Selv om jeg ikke alltid visste hva jeg skulle svare og det ikke alltid egnet seg å stille det spørsmålet f.eks. hvis det var flere folk til stede. Men jeg er av den oppfatning av at det er bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite. Man må ikke være redd for å bry seg. Det sitter langt inne å være den omsorgspersonen som selv trenger omsorg, hjelp og støtte. Etter å ha krøpet rundt på bunnen mens jeg forsøkte å samle sammen bitene av meg selv, så gikk veien sakte men sikkert oppover. Veien gikk ikke strake veien opp, men litt opp og ned. Legen sa jeg kunne ikke forvente at alt ville bli bra igjen med en gang, men jeg måtte ta tiden til hjelp. Jeg begynte så smått å jobbe igjen, fra å ha hele sykepleieyrket i halsen, så kjente jeg mer på en lyst til å komme tilbake til jobben. Jeg savnet jo kollegaene og pasientene mine. Jeg begynte med 50 % stilling. Jeg følte meg ikke "On the top of the world", men det gikk sånn noenlunde greit. Nå er jeg tilbake i full stilling igjen på EN avdeling. Det er nok for meg. Et sted om gangen. Som sykepleiere er man ofte som poteten, anvendelig til det meste. Men med måte.

Jeg satt i påskesola og hørte på en podkast om improteater og hvordan hvert øyeblikk egentlig er en improvisasjon. Vi har ingen mulighet til å planlegge hverken våre egne eller andres reaksjoner, dermed MÅ vi ta hvert øyeblikk slik det er og gjøre vårt beste ut fra det vi har i øyeblikket. Improteater-gruppa var utrolig gode på akkurat dette, og det hørtes ut som dette var noe de tok med seg også inn i hverdagen og som gjorde livet enklere, på en måte. Mindre forknytt og rigid. Mer som å danse med livet i stedet for å bli meid ned av uforutsette hendelser som ikke var en del av en allerede lagt plan.

Unik mulighet til læring

Det slo meg akkurat der og da hvorfor simulering er en så viktig del av måten vi lærer på når det kommer til pasienthåndtering! Vi kan jo lære teorien til punkt og prikke, hva som er sannsynlige tegn og symptomer, hvordan pasienten sannsynligvis ville reagert på ethvert tiltak. Men alt dette gjelder kun dersom både vi og pasienten ”følger planen”. Alle som har jobbet en stund vet at dette ikke er tilfelle i vårt yrke!

Svært ofte avviker virkeligheten fra teorien og hverken vi eller pasienten reagerer på situasjonen slik vi hadde planlagt. Det er i dette vinduet det er en unik mulighet til læring – som man ikke finner noe annet sted. Hvis en er åpen for det, selvfølgelig!

Dersom en ønsker å se noe nytt under simulering er det masse muligheter til læring, både om egne reaksjoner, samspill, kommunikasjon, evne til improvisasjon, automatisert kunnskap og handling, og evne til nytekning og samarbeid. En fantastisk arena for selvinnsikt og for å bli en bedre utøver av sitt yrke.

Stå i det ubehagelige

Improteatergruppa snakket en del om at de følte seg trygg i gruppa, trygg til å kunne gjøre feil, lære av sine feil, gå på en smell, og stå i det som er ubehagelig. Jeg mener dette er selve essensen til læring, utvikling og selvinnsikt. Å klare å stå i det ubehagelige inntil man ser noe nytt. Noe verdifullt, som gjør at man kan utføre jobben enda bedre neste gang! Ofte er det mye lettere å stikke av, snakke det bort, bortforklare med ytre faktorer som spilte inn. Men gullet i læringen finner vi når vi står i det og sammen klarer å se på en situasjon, et kasus, et samarbeid – og se det utenfra med en åpenhet hvor vi alle vil lære og bli bedre til det vi jobber med.

Skal man få til en slik øving og nyttig debrief må vi sørge for trygge rammer og fullstendig taushetsplikt i gruppa, slik at all informasjon holder seg innen konteksten og brukes til det beste for læringen.

Akseptere øyeblikket

Det kommer heldigvis stadig mer simulering inn i utdanninger innen helsevesenet, og jeg tror det er et fantastisk utgangspunkt for å utvikle 2 egenskaper jeg mener er viktige for å utvikle seg som menneske, både i jobb og i livet; nemlig evnen til å være i det ubehagelige uten å unngå det eller rømme fra det, og evnen til å akseptere øyeblikket slik det er og gjøre det beste man kan utfra nettopp det øyeblikket.

Akkurat nå skal jeg i de neste timene sitte i påskesola og ta livet som det kommer!! Jeg antar at det blir kaffe, fuglekvitter og solsteik – men hvem vet hva som kan dukke opp…:) 

Kjære arbeidsgiver!

Jeg skriver dette til deg, uansett hvem du er og hvor du er leder, fordi du trenger å høre det. Fra meg. Jeg er mann, har bred erfaring, kan fremdeles jobbe i ulike sektorer, men velger altså å forbli akkurat her; i helsevesenet.

Her finnes de flotteste kollegene og den (for meg) mest meningsfulle samfunnsoppgaven. Jeg er en som er best med folk, som er en katalysator for andre. Fagperson med kompetanse som etterspørres av flere.

Jeg har noen korte beskjeder å gi, og jeg vet du har dårlig tid. Det har jeg etterhvert fått med meg, derfor skriver jeg dette. Kort, og forhåpentligvis konsist. Det er så lett å misforstå alt dette om arbeidstid, har jeg hørt. Så jeg prøver på denne måten nå, og håper du rekker å lese alt sammen. Jeg ser mange kolleger som sliter med å være tilstede for sine nærmeste fordi de er på jobb for andre, i den tilgjengelige tiden for sine egne. Vi vet alle at helsevesenet aldri stenger, men resten av samfunnet tar ikke hensyn til verken oss eller våre arbeidstider. Derfor håper jeg du gjør det.

Det er her du egentlig styrer mesteparten av driftsbudsjettet ditt, og det er her du lykkes eller bommer på kvalitet og pasientsikkerhet. Rett kompetanse på riktig tid og i forsvarlig mengde. Vi er nok enige om teorien, men dette skal overleve møtet med økonomien du er satt til å styre. Det er ikke alltid tildelingene inn til deg tar hensyn til hele ansvaret ditt, det er jo derfor du med din kompetanse er på plass akkurat der du er. Ellers kunne økonomen overtatt her også, ikke sant?

Skulle det det være behov for oppklaring vil jeg gjerne få beskjed. Skriv til meg eller legg inn noen kommentarer til innlegget. Jeg tar meg alltid tid til å høre på forbedringsforslag. Det tror jeg vi alle kan tjene på.

Her kommer det:

Hvorfor maser helsefolka, og disse fagforeningene i turnus? De som er der for dem som ikke kan ta vare på seg selv. Hva så?

Er det ikke nok å kunne ta fri en fredag, lørdag og søndag uten å stadig gå i møter eller på talerstoler å snakke vondt om dem som ikke kan ta fri etter fredag, lørdag og søndag?

Er det ikke godt å kunne oppleve felles fritid med venner og familie uten å være nødt til å omdøpe helga fra fredag, lørdag og søndag til mandag, tirsdag og onsdag - for en dag er en dag og bare en dag, liksom?

Eller, er det ikke fint å kunne jobbe når arbeidsgiver ser behov for det, og få betalt deretter uten å alltid måtte sjekke at alle tillegg og lønn hver gang skal være riktig utbetalt? For det er vel sånn du har det, er det ikke?

Enten har du fri hver fredag etter jobb, og lørdag og søndag (samt de rundt ti betalte bevegelige helligdagene ekstra årlig - som dagarbeider) eller du har godt og riktig betalt for å unngå akkurat det?

Hvorfor maser helsefolka, og disse fagforeningene i turnus?

-Jeg kan ikke si det. Opplysningene er taushetsbelagte, unntatt offentlighet, og jeg har ikke mulighet eller myndighet til å oppgi annen informasjon om pasienten enn det du har fått nå. Tilbakemeldingen på den andre enden av telefonen lar ikke vente på seg. Kort fortalt: samtalen slutter etter et raseriutbrudd og et crescendo av en personlig utskjelling. Jeg blir fortalt at jeg burde overlate jobben til en som kan den, at menn ikke passer som hjemmesykepleiere. Ikke første eller siste gang, tenker jeg, noterer "et verbalt utbrudd fra en pårørende" som årsak til samtalens slutt.

Personlig informasjon er nettopp det, og skal behandles av offentlige tjenestefolk i henhold til lover og etiske føringer. Slikt kan i andre sammenhenger oppfattes som en tverr og vanskelig oppførsel, og gi lave skåringer på tilfedshetsmålinger og brukerundersøkelser. Nettopp brukerundersøkelser brukes av flere kommuner som sannhetsserum, men hva svares det på? Ikke alle verken ønsker eller evner å se det store bildet. Pasientens rettigheter er for en sykepleier poenget her, fokus må være der.

Sykepleiere er innovatører av legning og i praktisk yrkesutøvelse. Om få år jobber vi igjen annerledes i helsesektoren. Vi bruker teknologi for å hjelpe oss til bedre beslutninger, og tilrettelegging for enklere rutineløp. Flere internasjonale studier (inklusive OECD) peker på at feil bruk av velferdsteknologi hindrer gevinstrealisering. Dette påvirker både økonomi, behandler og pasient. Slikt endrer kanskje rutiner om hvordan pasientorienterte beslutninger tas, av hvem - og hvilke. I sin tur krever dette økt dialog, deling av informasjon og kunnskapsbaserte beslutningsgrunnlag. Du kan lese mer om sykepleierdrevet innovasjon her: https://www.nsf.no/vis-artikkel/3276923/17036/Sykepleiere-med-suksess-i-nytenkning

Så derfor: Hvor lenge beholder vi dagens varierte forvaltningsledd? Delelinjen mellom spesialist- og primærhelsetjenesten, mens pasienten er den samme? Med kommuner i et KS som uttaler at Norge har for mange sykepleiere! Du leser altså riktig, Kommunenes Sentralforbund misforstår rapporter fra OECD og leser statistikk i en egen klasse. Spe på med uklare forståelser mellom regioner om hva samme sak faktisk betyr, i pasientenes helsetjeneste? Vi vet at kunnskapsarbeideren behøver motivasjon gjennom selvledelse, som ofte forutsetter faglig felleskap (kolleger), autonomi og mestringsopplevelser. Skapes det nå?

Den debatten bør vi alle ta del i. Her må vi snakke om økonomi, ressursbruk, og riktig bruk av knapp kompetanse. Dele kunnskap og utfordringsbilder. Vi mangler sykepleiere i forhold til forsvarlige pasientforløp allerede. Kommuner sliter med å få nok sykepleiere, og vil ikke lykkes før de innser at de må gjøre seg faglig og lønnsmessig noe lekrere. Sykehusene har ikke nok av spesialiseringene som etterspørres. Regjering og Storting bevilger ikke nok til å drifte et samlet helsevesen, og hele befolkningen behøver et Sykepleierløft. Så hva skjer?

Forestillingen om at helse skal være et markedsøkonomisk styrt budsjettkapittel er sterkt levende hos byråkrater og regjerende politikere. Blant dem som ikke ser at utelukkelse av fagorganisasjoner i lukkede prosesser er et demokratisk problem, og til ulempe for pasienten. Kan dette fortsette? Skal vi endre målsetting, og investere i folkehelse i stedet for å reparere de fleste først på verkstedet? Da trenger vi flere som er der folk bor, som ser endringspunktene og kan veilede til økt selvhjelp. Samtidig som beredskap på et sykehus må være nettopp det. Debatten må ikke være unntatt offentlighet, den må finne sted nettopp der. Du er herved invitert!