Denne bloggen her skrev jeg opprinnelig i februar 2015, mens jeg
jobbet som sykepleier med mastergrad, i Trondheim kommune. Jeg
kjenner bare at den fortsatt er minst like aktuell. Særlig nå da
den internasjonale dag for menneskerettigheter, den 10. desember,
akkurat har vært.
Jeg er sykepleier, og jeg er stolt av å si at jeg er sykepleier
i eldreomsorg ved sykehjem. Her er det så mange utfordringer og så
mange muligheter til faglig og menneskelig utvikling. Det er i
eldreomsorgen, og det er i sykehjem jeg vil jobbe.
Dagene her er uendelig travle og krevende, og jevnt over er jeg
sliten og tom når jeg kommer hjem. I en artikkel av J. Gimmestad, i
Aftenposten den 7. januar 2015, står det at «ingen norske
arbeidstakere er så utsatt for tidspress og store
arbeidsbelastninger i jobbsammenheng som sykepleiere. Det går frem
av de siste dataene fra Statistisk sentralbyrås
arbeidskraftsundersøkelse. Resultatene presenteres i dag, i en
omfattende rapport skrevet av overlege Hans Magne Gravseth ved
Nasjonal overvåkning av arbeidsmiljø og helse (NOA).»
Men jeg liker jo også at dagene er travle, at det er nok å gjøre
på jobb. Min tidligere veileder på mitt PhD-prosjekt, Margarethe
Lorensen, sa at nå måtte sykepleierne slutte å snakke om alle sine
gjøremål og heller uttrykke pasientenes behov. Dette samsvarte med
min egen opplevelse og jeg har nok hatt denne tankegangen også i
fortsettelsen. Jeg må gjerne løpe, og jeg må gjerne være sliten
etter arbeidsdagen. «Alle» har travle og krevende
arbeidsliv i våre dager. Men å se og oppleve pasientbehov som ikke
blir imøtekommet er det mye vanskeligere å akseptere og leve med. Å
se på at menneskeliv forringes og menneskeverd tråkkes på, tapper
for så uendelig mye energi, utover det vanlige, som
«alle» i dag opplever!
Den siste tiden har jeg, som den lesehest jeg er, kost meg med å
lese Ken Follets trilogi fra det tjuende århundre. Her får jeg
oppgradering på historie i tillegg til å få møte enkeltskjebner
over hele verden, i de forskjellige historiske drama som utspiller
seg rundt om i verden. Her er fiktive menneskers opplevelser,
tanker og følelser inkludert i de ytre, historiske fakta.
I 1939 innledet Det tredje rike programmet med kodebetegnelsen
Aktion T4. Programmet besto av systematiske avlivninger, såkalt
dødshjelp eller eutanasi, av mentalt syke og fysisk handikappete.
På grunn av at det kom protester, ikke minst fra kirkelig hold,
stoppet der Führer prosjektet, i alle fall midlertidig, i august i
1941. I det stille ble programmet gjenopprettet senere og, som det
står på Wikipedia: «drapene på spedbarn, barn og ungdommer
som regimet anså som «livsudyktige» eller
«livsuverdige» fortsatte som før og i
stillhet.»
I Folletts bøker beskrives en preken av presten Peter, rett
etter at han har blitt fortalt hva som skjedde. Peter prest sier
da: «Det gjør ingen forskjell at ofrene er handikappete,
mentalt syke, lamme, eller ikke i stand til å spise selv.
Hjelpeløse spedbarn og senile eldre er alle Guds barn, og disse
menneskenes liv er like hellige som deres og mitt». Han hevet
stemmen. «Å drepe dem er en dødssynd.» Han løftet den
høyre armen og knyttet neven, og stemmen hans dirret av følelser.
«Jeg sier dere, dersom vi unnlater å gjøre noe med dette, er
syndene våre like store som syndene til legene og sykepleierne som
setter den dødelige sprøyten. Dersom vi tier om dette
…» Han holdt inne. «Dersom vi tier om dette, er
også vi mordere!»
Nå vil du sikkert spørre hva har disse grufulle mordene her har
med dagens eldreomsorg i Norge å gjøre. Vi tar da ikke livet av de
eldre i Norge? Dette er fra det grufulle regimet i Tyskland under
andre verdenskrig. Det er usmakelig å sammenlikne det som den gang
skjedde med det vi ser og erfarer her i dag.
Nei, vi har ikke det tredje rikes herskere eller samfunn i
dagens Norge. Det var en brutal tid. Men er det å overdrive, når
det som skjedde da får meg til å trekke sammenlikninger?
Hva skjer i kjølvannet av at vi har fått innført begrepet
«eldrebølge»? Hva betyr det når vi snakker om at vi må
spare på pengene for å kunne fortsette å ta vare på våre eldre også
i framtiden? Når vi sier at vi ikke har råd til å bruke mer penger
enn den eller den summen på de eldre, de med store hjelpebehov?
Jo, da har vi satt en prislapp på menneskeverdet til de eldre og
de hjelpetrengende. En eller annen har sagt: «Det som har en
pris, kan erstattes av noe tilsvarende. Det som er hevet over
enhver pris, har sin verdighet.»
Når vi slik setter en prislapp, en makspris, på hva
eldreomsorgen skal koste, har vi altså tatt fra dem det gjelder, de
hjelpetrengende og de gamle, verdigheten!
Der jeg er, blir en pasient fly forbanna når en annen pasient
kommer naken inn på hennes rom og urinerer på golvet hennes, og
legger seg i sengen hennes. Lederne sier at det ikke finnes midler
til å leie inn ekstra hjelp for å kunne unngå slike episoder.
Tidligere var det alltid en selvfølge at man leide inn ekstravakt
for å sitte hos den døende pasient som ikke hadde familie som ville
eller kunne sitte hos han. I dag opplever vi veldig ofte at ledere
sier at dette har vi ikke råd til å gjøre.
Det er ikke penger til å få assistenter som tar seg av oppgaver
som vasking og rydding av skap, koppvask, klesvask og matlaging, så
vi som er fagfolk for å yte pleie og omsorg må utøve disse
oppgavene, og de demenssyke menneskene som strever med angst og
utrygghet fordi de hele tiden glemmer hvem de er, og hvor der er,
må klare seg selv i en forvirrende stor og utrygg verden. De må
spise supper, yoghurt eller salater til lunsj, fordi amatørkokker
blant pleiepersonale opplever dette som billigst og mest sunt, selv
om pasientene selv opplever at det er brødskive med syltetøy som er
mat. Og om de ytrer seg forsiktig om å få noe annet, får de kjeft
av en ufaglært pleieassistent, som er travel og stresset, og
opplever at de gamle er bortskjemte unger når de ikke takker for
den maten hun har laget. Dette er noen konkrete eksempler på denne
prislappen som settes på gamle og hjelpetrengende i dag. Eksempler
på at verdigheten er tatt fra de gamle og hjelpetrengende.
Ledere er ikke lydhøre for faglig argumentasjon, men ser i
dokumenter. Daglige rapporter skrevet av ufaglærte, likeså vel som
sykepleiere. Daglige rapporter skrevet i siste liten, på tampen av
travle dager, og med hodet fylt av dagens mange opplevelser og
problemløsende kommunikasjon med mennesker som ikke husker og som
skal hjelpes. Ledere ser på kommunens dokumenter vedrørende
kriterier og retningslinjer og henviser faglig argumentasjon til
denne, og avskriver seg sitt eget ansvar på denne måten.
Enhetsledere/pleie- og omsorgsledere krever medisiner og overprøver
tilsynslegers faglige vurderinger, for å slippe og leie inn folk
til miljøtiltak og tillitsskapende behandling. Innleie av mennesker
koster mer enn de har råd til. Prislappen er her igjen.
Nei, vi tar ikke livet av gamle og hjelpetrengende i Norge, men
vi tar jammen bort muligheten til verdighet og livskvalitet for
gamle og hjelpetrengende, ja.
«Få meg ut herfra. Jeg holder ikke ut ikke flere dager.
Hadde jeg klart det, skulle jeg hoppet ut av vinduet. Eller drept
meg med en kniv. Hvis jeg kunne fått tak i en». Det er ikke
første gangen den lille avmagrete, gamle damen snakker om selvmord.
Hun mener det.», sitat fra Dagbladets artikkel, skrevet av
Harriet Eide den 9. februar i år.
Å stå i dette her, er det slitet som gjør at sykepleiere
høyst sannsynlig står i de største arbeidsbelastninger i
jobbsammenheng i dag, slik J. Gimmestad skrev i sin artikkel 7.
januar i år. Det jeg VET, er det at det er slik for meg!
I min lesning kom jeg etter hvert over til Sovjetunionen og ikke
minst til Øst-Tyskland på -60 og -70-tallet.
Samfunn der mistillit og frykt dominerte, også i hverdagslivet
til folk. Der det var viktig å være lojal og godvenn med folk i
Stasi, for om en slik hadde lagt deg for hat, slapp du aldri
egentlig fri. Lojaliteten til systemet, var det som var viktig. Du
måtte for all del ikke ytre noen som helst form for kritikk til
systemet, for ble du tatt i, eller mistenkt for en slik ytring, var
straffen lang og uendelig hard. Disse landene bak jernteppet sakket
imidlertid etter resten av verden når det gjaldt økonomisk vekst og
økonomisk frihet. Når glasnost og perestrojka kom så var også
landenes økonomi av en slik art at de gamle regimene der ikke kunne
fortsette sin praksis lengre.
Hvor vil jeg hen med dette?
I dagens Norge setter vi prislapper på mennesker og tar fra dem
verdigheten. Så mye har vi råd til og ikke mer. For meg er ikke
dette et akseptabelt argument. Menneskeverdet har ingen prislapp.
Spørsmålet er om vi VIL ta vare på menneskeverdet.
Å ha nok folk med kompetanse til å bistå de hjelpetrengende
gamle på en god måte, gir også kjøpekraftige mennesker som holder
øvrige samfunnshjul, og altså samfunnsøkonomi, i gang. Å ha nok
folk med kompetanse, som får utøve sine fag i gode arbeidsmiljøer
gir arbeidsglede og helse. Sykefravær reduseres, og dermed faller
en stor økonomisk belastning bort.
Hva er så gode arbeidsmiljøer for mennesker med
fagkompetanse?
Der jeg jobber i dag, er arbeidsbelastningen, og gjøremålene av
en slik art at det knapt nok finnes muligheter for fagfolkene til å
utveksle noen ord seg imellom i løpet av arbeidsdagen. Vaktskiftene
rommer fem minutter overlapping, og innenfor den rammen er det ikke
plass til å drive med faglig kompetanseutveksling og faglig
diskusjon. Det er skremmende. Det gir ikke rom for å bruke
hverandres erfaringer eller fagkompetanse, og forbedre pleien og
omsorgen som ytes.
Alle overlates til å komme seg gjennom vakten som best en kan. I
et fag som pleie og omsorg, der også de etiske problemer er så
sentrale, er det altså ikke plass for etiske samtaler og
diskusjoner fagfolk imellom. Og dette effektivitetssystemet her gir
ikke plass til at kollegaer får tillit til hverandre, og ledelsen
er fjern, på kontorer i etasjen over, og bare deres systemlojale
beslutninger teller til sjuende og sist. Frykt og mistillit får
gode vekstforhold i et slikt system. Og «institusjonen sparer
seg til fant», mens de gamle og hjelpetrengende lever i
utrygghet og uverdighet, og fagfolkene blir syke og resignerte.
Akkurat som i de samfunn jeg nevnte ovenfor.
Jeg tror at å satse på menneskeverdet er det eneste riktige å
gjøre jeg. Jeg tror på å glemme kroner, ører og prislapper. Jeg
tror på fagkompetanse og på tillit.
Jeg tror på å gi mulighet til faglighet på ansvarlig vis, og at
dette gir god eldreomsorg av folk som er villig til å ta
ansvar.
Få bort alle målstyringsdokumenter. Slutt med kostnadskrevende
store prosjekter for hjernevasking og ensrettet praksis som
«Riktig legemiddelhåndtering», «Livsglede»
og lignende. Slutt med overkjøring av fagkompetanse og gi
handlingsrom, og still heller til ansvar når feil blir begått, i
forhold til menneskeverd og til helse.
Sats på menneskelivet, også til de hjelpetrengende og gamle. De
har verdi fordi de er mennesker, og de kan dermed aldri bli en ren
økonomisk belastning.
Det er menneskesyn dette handler om. Først og fremst hos dem som
leder.