Tanken har slått meg noen ganger. At noen arbeidssteder og
fagfelt er mer populære enn andre. De fleste nyutdannede
sykepleiere ønsker å jobbe på sykehus etter fullført utdanning. Jeg
forstår tankegangen om at nyutdannede vil øve seg og bli gode i
praktiske sykepleieprosedyrer, lære mer om symptomer ved ulike
tilstander og sykdommer, lære hvordan behandle og lindre disse,
utvikle et godt klinisk blikk, og ha mer erfarne
sykepleierkollegaer rundt seg til enhver tid og god tilgang på
leger. Jeg tenkte også på denne måten og jobbet på sykehus en
periode. Det tror jeg også er rett å gjøre.
Men så er det noen av oss sykepleiere som etterhvert finner ut
at man trives vel så greit på sykehjem. Jeg har jobbet på
forskjellige avdelinger ved forskjellige sykehus, men "gammel
kjærlighet ruster aldri". Geriatri ble det faget som engasjerte meg
mest.
All ære til sykepleiere som jobber på travle sykehusavdelinger,
på operasjonsssaler og i akuttmottak. Det hadde jo ikke gått rundt
uten disse sykepleierne. Jeg beundrer den jobben og innsatsen de
gjør og det tror jeg ikke jeg er alene om. Keep up that good
work!
Heldigvis er vi sykepleiere like varierende som sokkene som
kommer ut av vaskemaskinen når vasken er ferdig.
Vi har ulike evner og egenskaper og er flinke på hver vår måte.
Heldigvis. For pasientene kan også være like varierende som været
om våren.
Jeg jobber på en pleieavdeling på et sykehjem og trives godt med
det. Jeg liker å kunne hjelpe pasientene mine med det de trenger
hjelp til. Jeg liker stell og pleie og på den måten daglig kunne
observere hvordan pasientene har det. Jeg liker å kjenne pasientene
mine så godt at jeg ser de slapper av når det kommer en kjent
pleier inn til dem om morgenen. Jeg liker kontakten med pårørende,
den kan også vare over flere år.
Jeg har engasjerte og flinke kollegaer som jeg trives å jobbe
sammen med. Hjelpepleiere, helsefagarbeidere og assistenter. Ulike
mennesker, men med samme mål for øye; nemlig å skape en god og
meningsfull hverdag for pasientene. Men dessverre er det svært få
sykepleiere og det er lite pågang på stillingene som har blitt
utlyst. Et aspekt ved dette er at det kan være krevende å være
sykepleier på sykehjem hvor det som regel er en sterk pleiekultur.
Når man kommer inn som ny sykepleier og gjerne vil forandre på
gamle rutiner, så kan det være lettere sagt enn gjort. Det kan være
krevende å vite hva man må, bør og kan som sykepleier. Ofte er det
forventet at sykepleieren skal gjøre akkurat det samme som
helsefagarbeideren/assistenten og så kommer sykepleieoppgavene på
toppen. Det kan være en krevende prosess. Hvis det blir tisking og
hvisking i gangene og på skyllerommet: "Sitter nå den sykepleieren
på dataen igjen?", så må man være nokså varm i trøya for å stå for
at man synes oppdatering av sammenfatninger og pleieplaner er noe
man vil prioritere fremfor å sette på kaffe, vaske rullestoler og
legge på plass klær. Men når man har jobbet en stund, så går det
seg til og pleiekulturen er ikke like skremmende. Man lærer seg å
jobbe i et kollegialt team og takle såkalte "sterke
personligheter". Etter hvert blir det gjerne de "sterke
personlighetene" man setter mest pris på, for de er så levende
engasjerte i pasientene sitt ve og vel. Men alle pleiere er
viktige, på hver sin måte. Sykepleieren er avhengig av
helsefagarbeideren og helsefagarbeideren av sykepleieren. Man lærer
seg å bruke skjønn og se helheten.
Jeg kjenner på en tristhet overfor pasientene at de tydeligvis
ikke er en spennende nok pasientgruppe. At det avgjørende er hvor
mange personheiser og rullestoler det finnes på avdelingen. Hvor
stor pleietyngden er. Mange har en oppfatning av at det er tungt å
jobbe på en slik avdeling. At det rett og slett er FOR tungt. Det
kan det være, men nettopp derfor er vi to pleiere i stell på de
mest pleietrengende, og personalet har godt samarbeid og lav
terskel for å spørre og be om hjelp, og vi bruker personheiser på
de pasientene som ikke klarer å forflytte seg selv. Ved
utfordringer i forflytningssituasjoner ber vi om veiledning fra
fysioterapeut.
Det kommer til et punkt da vi ikke kan opprettholde pasientenes
ressurser om fysisk aktivitet lenger. Det var en sykepleier som en
gang sa til personalet: "Bruk hjelpemidler, for dere skal vi
beholde lenge!". Det er kortsiktig tenkt hvis personalet sliter ut
armer, skuldre og rygg på tunge pasienter, bare fordi pasientens
ressurser skal ivaretas. Det er ikke god personalpolitikk at
personalet blir sykemeldt på grunn av tunge løft og
forflytninger.
Noe annet som er viktig å fokusere på i denne sammenheng er at
personalet også har ansvar for å ta vare på egen helse i fritiden
også. Det kan være av stor betydning å være fysisk aktiv og for
eksempel trene styrke for å være bedre rustet til å jobbe på en
avdeling med stor pleietyngde.
Jeg ønsker å fokusere på at det er verdifullt å jobbe på en
avdeling hvor pasientene er i livets høst og i ferd med å fullføre
livet. Noen har kort tid igjen å leve, mens andre kan leve i flere
år. Vi har de sykeste av de syke på vår avdeling, flere har kommet
så langt i sin demenssykdom at de er fullt pleietrengende. Eldre
pasienter er ofte multisyke med flere diagnoser som de får
behandling for. En pasient med nedsatt allmenntilstand kan
være så mangt. Hvis det i tillegg er en demens- eller slagpasient
som ikke kan gjøre rede for seg, så gjør det utfordringen desto
større. Da er det bare å begynne å nøste opp i trådene. Da gjelder
det å hente frem kunnskapen om de grunnleggende behov og om disse
er ivaretatt. Når hadde pasienten avføring sist? Hvordan er mat- og
væskeinntaket? Hvordan er søvnen? Kan pasienten være deprimert? Har
pasienten begynt på noen nye medisiner? Kan det være tannsmerter?
Har neglerotsbetennelsen forverret seg? Vi må benytte oss av
utelukkingsmetoden. Det er en fordel av personalet kjenner
pasienten godt. Pårørende kan også være til god hjelp. Videre er
det viktig med et godt samarbeid med sykehjemslegen og at
personalet skriver gode rapporter.
Vi begynner gjerne med å ta vitale mål som; måling av rektal
kroppstemperatur, blodtrykk, puls, CRP, urin-stix for å utelukke
infeksjon. Eksempelvis kan demens-pasienter ofte bli urolige,
forvirrede, trøtte og ha økt falltendens hvis de har en infeksjon.
En smertepåvirket demens-pasient klarer ikke alltid å gi uttrykk
for smertene, men det kan vise seg på andre måter som for eksempel
fysisk eller verbal uro. Forskning viser også at demens-pasienter
ikke får adekvat smertelindring. Men da smertestillende ble økt,
gikk behovet for beroligende medisiner ned.
På vår avdeling dør pasientene til slutt. Det kan høres
deprimerende ut, men det er pasientenes siste stoppested. Men det
skal allikevel ikke være noe oppbevaringssted. Det er viktig å
fokusere på "å legge liv til årene og ikke nødvendigvis år til
livet". Avdelingen er i hovedsak en lindrende avdeling hvor god
pleie og omsorg skal være i fokus. Flere pasienter står på HLR
minus. Det vil si at ved en eventuell akutt hjertestans, så vil en
gjenopplivning mest sannsynlig føre til mer skade enn til
gagn.
Når pasienten er terminal kan dødsfallet skje raskt eller den
terminale fasen kan hale ut. Dette kan være krevende for pasienten,
personalet og særlig pårørende som ofte ikke har så mye kunnskap og
erfaring om den siste tiden. Pasienten kan sovne stille og rolig
inn eller være mer urolig. Å gi god lindrende omsorg i
terminalfasen er helt essensielt, men det kan by på utfordringer.
Ingen pasient er lik.
Min erfaring er at det ikke mangler faglige utfordringer på en
pleieavdeling. De står heller i kø.
Jeg vil hevde at å jobbe på en pleieavdeling er MER enn godt
nok! Man må kunne klare å se forbi alle heisene, rullestolene og
rullatorene og se det unike mennesket bak! Det er av stor betydning
å kunne se mennesket bak demensen, bak hjerneslaget, bak den
fysiske og verbale uroen. Har man kunnskaper nok om demens så
vet man at det er "sykdommen som snakker" og at det ikke finnes
effektive medisiner mot utagering. Det blir i tilfelle neddoping og
det er ikke etisk forsvarlig. Hvis demens-pasienter får
beroligende, vil det slå dem ut en stund, men så blir de gjerne
ekstra urolige igjen etterpå. Det mest effektive er pleiere med
kompetente hender, varme hjerter og kloke hoder som er tilstede
både fysisk og psykisk i miljøet.
Det er ikke så ofte vi har tekniske sykepleierprosedyrer som for
eksempel innleggelse av veneflon, men det forekommer. Men jeg vil
påstå at sykepleiefaget ikke handler om hvor god man er i
sykepleieprosedyrer, men det er hvordan man samhandler og
kommuniserer på en god måte med pasienten. Det er en kunst som tar
mange år å bli god på. Etter min mening er det essensen i
sykepleiefaget.
Kjære sykepleiere, dere er hjertelig velkommen til å bidra i
eldreomsorgen! Det er behov for å gi våre eldre en verdig alderdom!
Hvordan vil vi selv ha det når vi blir
pleietrengende?