«Kan du vaske meg nedentil?»
Voldshendelser mot helsepersonell blir i stor grad overlatt til den enkelte å håndtere og har en tendens til å privatiseres.
Jeg er til stede sammen med Hannah, en ung sykepleierstudent i
hennes praksisperiode i hjemmesykepleien. På listen sin har hun et
eldre ektepar som hun kvier seg for å gå til. Hun har ingen god
relasjonen til dem. Også denne formiddagen vurderer hun besøket som
belastende.
Hun klarer ikke å sette grense for mannen. Mannen, som har
vedtak på at han skal ha hjelp til å vaske ryggen, «forlanger» at
Hannah også vasker ham nedentil. Hannah har forsøkt å si noe om
dette til veilederen sin uten at det har ført til noen forandring,
for veilederen har aldri opplevd at han forlanger å bli vasket
nedentil. Men når Hannah kommer, så står han der splitter naken og
synes det er helt okey. Overfor henne nekter han å vaske seg selv,
og sier bare at «Dette her må du lære deg, vet du».
Hannah liker verken situasjonen eller pasienten, og hun føler
seg dårlig behandlet, nærmest krenket. Egentlig har hun et
vanskelig forhold til kona også, som har klaget på Hannah til
hjemmesykepleiens kontor. Hannah syntes hun var faglig ansvarlig da
hun forklarte den eldre kvinnen at hun hadde brukt medisinene for
lenge i forhold til det som er tilrådelig. Kona skulle ha seg
frabedt at en ung student brydde seg med hennes medisiner. Hun
ringte kontoret og klaget på studenten. Selv om kvinnens klage ikke
ble lagt vekt på av de ansatte i hjemmesykepleien, heller nedtonet
med kommentarer som «Dette skal du ikke bry deg om, hun er slik»,
opplever Hannah det som en belastning. I ettertid gjør hun alt det
kvinnen ber om for ikke å risikere nye klager. Så, selv når
kvinnens ektefelle, i strid med det som er innholdet i vedtaket om
hjelp, «forlanger» å bli vasket nedentil, gjør studenten det hun
blir bedt om. Hun stålsetter seg, stram i ansiktet og knapp i ord,
utfører hun tjenesten.
Når studenten ser tilbake på hendelsen er det med sterkt
ubehag. I stedet for å sette grenser lar hun seg «tvinge» til
handlinger hun opplever som krenkende overfor seg selv og som går
ut over grensene for profesjonsutøvelse. Hva kan forklare denne
studentens manglende håndtering av situasjonen? På den ene siden
kunne man anta at alvoret og ubehaget ved å bli klaget på blir
redusert når det hele bare viftes bort av de andre ansatte der hun
har sin praksis. Det er imidlertid det motsatte som skjer: Kanskje
også på grunn av mangel på kritisk reflektert bevissthet om
hendelsen gjør studenten alt for å unngå en ny klage og vet ikke om
noen annen måte å unngå det på enn å gjøre det som pasienten
«krever» av henne.
Overraskende, eller kanskje ikke?
Heller ikke blant erfarne sykepleiere snakkes det særlig mye om hendelser en har opplevd som krenkelser innenfor en faglig-etisk kontekst. I et forskningsprosjekt om helsepersonellets erfaringer med bruk av tvang i sykehjem avdekkes det hvor vanskelig det er for de profesjonelle å snakke om voldsepisoder som rammer dem selv (1). I likhet med historien med Hannah blir voldshendelser i stor grad overlatt til den enkelte å forstå og håndtere; voldsepisoder har en tendens til å privatiseres.
Etikkarbeid hjelper
Helsepersonellets arbeidshverdag er kompleks og etisk
utfordrende. Min erfaring er at det er en utvikling i retning av at
etiske problemstillinger oftere løftes opp til overflaten, snakkes
om og drøftes. Dette skjer både innenfor pleie-
fellesskapet og ved hjelp av eksterne ressurser som etiske råd
og kliniske etikk-komiteer. Ikke minst har den nasjonale satsingen
på systematisk etikkarbeid i kommunehelsetjenesten, initiert av
sentrale myndigheter, bidratt i positiv retning. Det er en positiv
utvikling hva gjelder oppmerksomhet på etiske utfordringer og på
behovet for utvikling av etikkompetanse, selv om dette på langt nær
preger alle praksisarenaer. Fortsatt kreves det målrettet og
systematisk arbeid slik at etisk refleksjon blir en naturlig del av
pleiepraksisen.
Etisk refleksjon har vist seg å gi flere positive
ringvirkninger. Ansatte opplever systematisk etikkarbeid som
kompetanseutviklende. De får en større oppmerksomhet på
verdispørsmål som er en integrert del av arbeidshverdagen. Etiske
utfordringer blir i mindre grad privatisert, og deltakerne styrker
evnen til å håndtere vanskelige verdivalg. I kjølvannet av denne
utviklingen beskriver ansatte hvordan de er blitt mer bevisste på
egen maktposisjon og risikoen for at deres håndtering av
situasjoner kan oppleves krenkende av pasienter og pårørende.
Ikke noe en snakker om
Men hvordan er det med oppmerksomheten rundt krenkelser som
rammer i en motsatt retning, som i historien om Hannah, og for de
erfarne pleierne som hadde blitt utsatt for vold? Er det legitimt å
snakke om trusler, vold og trakassering, ofte av seksuell karakter,
som profesjonelle utsettes for? Jeg vil anta at mange har
erfaringer som tangerer både det Hannah og de erfarne pleierne
erfarte. Til tross for at dette er hendelser som ikke er ukjente,
er det mitt inntrykk at dette likevel er situasjoner en sjelden
snakker om innenfor en faglig-etisk kontekst. Hvordan kan vi forstå
det? Er taushet om slike hendelser å forstå som et stilltiende
uttrykk for at «Såpass må en tåle som sykepleier – sånn er det
bare»? «Dette er noe vi alle fra tid til annen har opplevd – en må
bare lære seg å håndtere det».
En annen forklaring på tausheten er opplevelsen av skam og
skyld; kanskje forklares hendelser preget av vold og seksuell
trakassering med egen uforstand, «Det var sikkert noe jeg gjorde
som fikk pasienten til å slå …».
Litteratur
1. Hem MH, Gjerberg E,Pedersen R, Førde R. Pleie og omsorg i grenselandet mellom frivillighet og tvang. Sykepleien Forskning 2010;4: 294-301.
2. Lillemoen L. Det er bare sånn jeg er. En undersøkelse av sykepleiestudenters utvikling av moralsk opptreden. Avhandling for Dr.Polit graden, Universitetet i Oslo, 2008.
0 Kommentarer