fbpx Er faglig veiledning nyttig for sykepleiere? Hopp til hovedinnhold

Er faglig veiledning nyttig for sykepleiere?

Tre personer sitter ved et bord og snakker sammen.
SAMTALE: Sykepleiere kan gi hverandre konstruktive tilbakemeldinger når de sammen reflekterer over hvordan de utfører arbeidet. Illustrasjon: Mostphotos

Nyere forskning tyder på at veiledning kan styrke sykepleierne i jobben de gjør, og at veiledningen derved også kommer pasientene, de pårørende og arbeidsgiverne til gode.

Hovedbudskap

Artikkelen presenterer hvordan nyere kvalitativ forskning beskriver betydningen av sykepleiefaglig veiledning. Funnene er inndelt etter veiledningens normative, formative og restorative funksjon. Den normative funksjonen bidrar til å opprettholde god praksis og omsorg. Den formative funksjonen styrker faglig refleksjon og forståelse. Den restorative funksjonen gjenoppretter og styrker sykepleierens iboende kapasitet og kompetanse gjennom støtte og anerkjennelse.

Hvilken betydning kan veiledning ha for sykepleiere? Denne artikkelen gjør rede for og drøfter resultatene fra de kvalitative studiene i en internrapport (1) som Faggruppen for veiledere i Norsk Sykepleierforbund (NSF) har utarbeidet.

Rapporten, som beskriver kunnskapsgrunnlaget for sykepleiefaglig veiledning ut fra nyere forskning, er drøftet videre i artikkelen Finnes det evidens for at sykepleiefaglig veiledning er nyttig? (2).

I denne artikkelen diskutere vi hvilken betydning veiledning kan ha for sykepleiere og derved også for pasienter, pårørende og arbeidsgiver.

Hva er veiledning?

Det finnes ingen felles definisjon av hva faglig veiledning er. Faggruppen for veiledere i Norsk Sykepleierforbund beskriver veiledning som en virksomhet som bidrar til at sykepleiere kan bli kjent med seg selv, bearbeide sitt refleksjonsgrunnlag og bevisstgjøre praktiske handlingsvalg (3). Dialog og refleksjon over praksiserfaringer er en sentral arbeidsform i veiledningen (4–6).

Å få veiledning kan være inspirerende

Fra et ledelses- og organisasjonsnivå kan sykepleiefaglig veiledning bidra til kvalitets- og kompetanseutvikling, godt arbeidsmiljø og inspirerte sykepleiere (3).

Tveiten viser til forskning frem til 2013 og oppsummerer betydningsfull virkning av veiledning slik: «Forebygging av utbrenthet, styrket relasjon mellom yrkesutøvere og pasienter/klienter, ansvarlighet, emosjonell styrke, sensibilitet, økt motivasjon i jobben, økt samarbeidsevne, styrket yrkesidentitet, utvikling av analytiske ferdigheter og vurdering av god praksis, samt utvikling av tverrfaglig samarbeid» (5, s. 23–24).

Denne studien søker svar på problemstillingen: Hvordan beskriver forskningslitteratur betydningen av sykepleiefaglig veiledning i grupper?

Metode

Studien er en litteraturgjennomgang som bygger på 78 kvalitative studier fra et litteratursøk i forbindelse med internrapporten (1). Søket er avgrenset til engelskspråklige og skandinaviske studier om sykepleiefaglig gruppeveiledning.

Søket ble foretatt i databasene Medline, Cinahl og SweMed+ samt utvalgte referanselister publisert fra 2008 til 2017. Søkeord var clinical supervision, group process, group, mentoring, nurse, nursing staff, nursing supervisory, peer group, professional competence.

Søkene ga 189 treff. Studier som omhandlet studentveiledning og individuell veiledning, ble ekskludert. Etter gjennomlesing av alle abstrakter, ble fire oversiktsartikler og sju primærstudier inkludert i rapporten (2). De fire oversiktsartiklene er publisert i en egen artikkel (4).

De sju primærstudiene gir utdypende kunnskap om betydningen av sykepleiefaglig veiledning i grupper. Primærstudiene er denne artikkelens datagrunnlag. De er alle fra nordiske land.

Resultater

Sentrale funn i hver av de sju studiene ble lagt inn i tabeller og sortert i tre funksjoner etter Proctor (7) sin modell: en normativ, en formativ og en restorativ (styrkende) funksjon av sykepleiefaglig veiledning.

Normativ funksjon beskriver hvordan noe bør være

Normativ er en beskrivelse av hvordan noe bør være. Den normative funksjonen i sykepleieveiledningen er retningsgivende og peker på hva som er rett og riktig utøvelse av faget. Dette kan knyttes til sykepleiernes identitet, moralske dømmekraft og faglige forståelse.

Studiene beskriver at veiledningen styrker den faglige identiteten (8), og bevisstheten om verdigrunnlaget (9). Moralsk støtte fra kolleger kan også styrke den profesjonelle forpliktelsen (10).

Moralsk støtte fra kolleger kan styrke den profesjonelle forpliktelsen.

Flere av studiene (9–11) knytter betydningen av veiledning til verdier og etikk, og bruker ord som moralsk sensitivitet (10), bevisstgjøring av egne verdier, tydeliggjøring av etiske omsorgsverdier og moralsk ansvar og mot i praksis (9). Et utsagn i denne studien (9) er: «Å konkretisere etiske dilemmaer kan bidra til å påvirke systemet – systemverden. Veiledningen har gitt mot.»

Videre kan veiledning gi økt innsikt og forståelse for det å beholde empati, forpliktelse og medmenneskelighet i profesjonell omsorg (10).

En studie (10) viser til at veiledning har en positiv effekt på sykepleieres verdier, holdninger og væremåter i møte og samarbeid med pasienter. En studie (11) viser til høyere jobbtilfredshet. En studie (12) viser til økt kvalitet på det daglige arbeidet.

Formativ funksjon handler om å forme og forandre

Den formative funksjonen i veiledning viser til hvordan veiledning kan forme og forandre sykepleieren gjennom utvikling og kompetanseheving.

Erfarings- og kunnskapsutveksling i en veiledningsgruppe kan gi nye perspektiver på sykepleiernes praksis og utvide deres handlingsrom.

Deltakerne i en gruppe kan både støtte og utfordre hverandre.

Deltakerne i en gruppe kan både støtte og utfordre hverandre. Slik økes den faglige kompetansen.

I en studie (13) beskrives veiledning som en ledet refleksjon, der deltakerne deler hverandres innsikter, og det oppstår en følelsesmessig lettelse når de andre deltakerne lytter, gjenkjenner og anerkjenner problemet. Slik kan deltakernes profesjonelle kompetanse og profesjonelle selvfølelse styrkes.

Erfaringsutvekslingen kommer særlig de minst erfarne til gode (10). Betydningen av erfaringsutveksling knyttes i en studie (12) til oppdagelsen av at mestring i fellesskap med andre kan lede til kunnskapsinnhenting, styrket evne til å si fra, søke støtte samt øve på og utvikle nye ferdigheter.

Refleksjon øker bevisstheten om handlingsvalg

Veiledning kan bidra til at en sykepleier får dypere forståelse for hvordan han eller hun påvirker pasientrelasjoner (10). Refleksjon over egen praksisutøvelse øker bevissthet om handlingsvalg (9), og gir selvtillit og selvstendighet hos sykepleiere (8,12,14). Refleksjoner i veiledning kan styrke selvstendighet i praksis (11).

Veiledning kan også bidra til selvrefleksjon og økt selvinnsikt om hvordan en håndterer emosjonelle kriser og reaksjoner (10). Det vises også til økt kvalitet i oppmerksomt nærvær (12), bedre lytteevne og kommunikasjonsferdighet, mer respekt og vilje til å la andre få ordet (10).

Restorativ funksjon handler om å styrke sykepleiere

Den restorative funksjonen viser til hvordan veiledning kan bidra til å gjenoppbygge og styrke sykepleiere. Veiledningens styrkende funksjon er her systematisert ved punktene: bekreftelse, deling og mestring.

Bekreftelse bidrar til stressreduksjon (8) ved at sykepleierne som får veiledning, kan lufte ut og motta anerkjennende bekreftelse (13).

Å dele kan lette på trykket

Metaforen sikkerhetsventil (10) brukes for å beskrive hvordan deling av erfaringer i veiledning kan lette på trykk som oppstår ved håndtering av vanskelige situasjoner. Veiledning kan være et rom for å dele og avklare moralsk ansvar og etterleve sin forpliktelse (9).

Veiledning kan lette på emosjonelle belastninger og gi trøst i arbeidet.

En av studiene (13) viser til at noen kan føle et ubehag og utrygghet ved å fortelle om vanskelige situasjoner for kolleger dersom veiledningen ikke er godt innrammet, trygg og forutsigbar. Deltakerne i denne studien fant likevel at veiledning kan lette på emosjonelle belastninger og gi trøst i arbeidet.

Deling av positive tilbakemeldinger knyttes til høyere grad av indre motivasjon (11).

Kollegastøtte kan føre til bedre jobbmestring

Kollegastøtte i veiledning kan, ifølge en studie (10), gi sykepleierne bedre jobbmestring, økt engasjement og et bedre samarbeid med kolleger, noe som gir en mer positiv holdning i det daglige arbeidet.

En studie (11) viser til økt opplevelse av kontroll og selvstendighet i det daglige arbeidet, samt økt forpliktelse og positivitet til utfordringer. En studie (14) viser at veiledning kan øke sykepleiernes evne til å håndtere stress.

Diskusjon

Siden studiene i utvalget i all hovedsak ser på hva sykepleiefaglig veiledning kan bety for sykepleierne både individuelt og i gruppe, vil diskusjonen i all hovedsak handle om det.

Betydningen av veiledning for de ulike bruker- og pasientgruppene og samarbeidspartnerne som sykepleierne møter i det daglige, sier studiene i utvalget vårt lite om. Vi vil likevel også drøfte hvilken betydning veiledningen trolig har for samarbeidspartnere som pasienter, pårørende og kolleger.

Betydningen av veiledning for sykepleiere

Deling og felles refleksjon over reelle praksissituasjoner ser ut til å skape et betydningsfullt profesjonelt fellesskap for utøvende sykepleiere.

Deling og felles refleksjoner kan motvirke noe av den ensomheten som kan oppstå når man er alene om viktige beslutninger, i en fortløpende og hektisk praksishverdag.

Deling og felles refleksjoner kan motvirke noe av den ensomheten som kan oppstå når man er alene om viktige beslutninger.

Ensomheten kan også forstås ut fra praksishverdagens mange, sammensatte og krevende instrumentelle og relasjonelle oppgaver. Praktiske prosedyrer og behandlingsmetoder kan kreve fasthet og fleksibilitet på en gang når det skjer i en relasjon til pasienter, pårørende og andre samarbeidspartnere.

Viktige moralske spørsmål og valg må ofte gjøres raskt og effektivt uten tid til nødvendige overveielser. I en veiledningskontekst får sykepleierne anledning til å både tenke over det som skjedde og det som ikke skjedde (15).

Veiledning kan på sitt beste være et raust rom der sykepleierne kan diskutere både hvordan verdier kommer til uttrykk i praksis, og hvordan det stemmer med både egne profesjonsverdier og organisasjonsverdier (16). I slike diskusjoner kan justeringer og nyvinninger for praksis skapes.

I en veiledningssituasjon kan sykepleierne få tid og anledning til etiske refleksjoner.

I en veiledningssituasjon kan sykepleierne få tid og anledning til etiske refleksjoner der både faglige og personlige verdier og dømmekraft blir satt ord på og delt (17). Dømmekraft forutsetter både evne og tid til å få øye på det moralsk betydningsfulle i en situasjon, å gjøre en kritisk refleksjon over sin iakttakelse og å ta dømmekraften i bruk ved å velge god og riktig handling (17, s: 27).

Fellesskapet kan motvirke slitasje

Både fellesskapet og det at tempoet er langsommere (18) i en veiledning enn i det daglige praktiske arbeidet, er trolig en nødvendig motkraft til slitasje og en forutsetning for at kvalitetsutvikling og kvalitetssikring skal kunne skje.

Den normative, formative og styrkende funksjonen av veiledning kan beskrives atskilt slik vi gjør det i resultatdelen. Den mest betydningsfulle funksjonen av veiledning finner vi mest sannsynlig i summen av de tre funksjonene, mer enn i hver enkelt av dem.

Betydningen for pasienter, pårørende og arbeidsgivere

Sykepleiere som er moralsk sensitive og ansvarlige og som har en sterk faglig kompetanse og profesjonell bevissthet, er avgjørende for så vel omsorgen og behandlingen, som for arbeidsstedets omdømme.

I vår studie har vi bare sykepleiernes egne ord for at de ved å delta i sykepleiefaglig veiledning har utviklet de egenskapene som er nevnt ovenfor.

Veiledningen kommer andre til gode

Vi vil anta at det er den styrkende funksjonen i veiledningen som gjør at sykepleierne utvikler en faglig og moralsk bevissthet, som kommer pasienter og pårørende samt arbeidsgivere til gode. Vår antakelse støttes av forskningsresultater som også tyder på at den styrkende funksjonen i veiledningen bidrar til faglig og moralsk bevissthet (19–20).

Noen aspekter ved arbeidet som sykepleier kan medføre både smerte og ubehag.

Noen aspekter ved arbeidet som sykepleier kan medføre både smerte og ubehag. Det kan være når sykepleiere opplever uløselige etiske dilemmaer, der uansett hvilken beslutning de tar, vil det føre til at pasienten blir krenket eller påført smerte. Det kan være når vi berøres så sterkt i møte med pasienter, at vi selv trenger trøst og lindring i et kollegialt veiledningsfellesskap (6).

Vi mener at det er grunn til å tro at når sykepleiere trives og har faglig bevissthet og styrke kommer det pasienter og pårørende til gode. For pasienter kan det være særlig godt å møte sykepleiere som har integritet og mot nok til å tilpasse omsorgen ut fra den enkeltes behov.

En sterk stab kan bidra til lavere sykefravær

For arbeidsgivere vil en sterk sykepleiestab trolig medføre lavere sykefravær og mindre utskifting i staben. Det kan bidra til god kontinuitet i en organisasjon.

Veiledning kan stimulere sykepleieres faglige refleksjoner og ved det forbedre arbeidsklimaet mellom kolleger, gi økt jobbmotivasjon og engasjement. Det kommer både arbeidsgivere og pasienter til gode.

En viktig forutsetning for et betydningsfullt, konstruktivt og virksomt veiledningstilbud er at veiledningen er tilpasset den faglige konteksten som sykepleierne arbeider i til daglig (20).

Metoderefleksjon

Utvalget består av fagfellevurderte artikler fra de senere års forskning. Flere av artiklene (8–10), er skrevet av forskere som også var veiledere for deltakerne. Det kan gi en skjevhet/bias i noen av studiene i utvalget.

Datautvalget kan trolig også kritiseres fordi det skriver seg fra til dels svært ulike kontekster, av ulike veiledere som bruker forskjellige metoder og sykepleiere med svært ulik erfaringsbakgrunn. En kritikk som kan knyttes til studiens analyse, er at en metaanalyse og kan åpne for feiltolkninger (21).

Styrker ved studien

Analysen er gjort av de to forfatterne dels hver for seg og dels sammen, noe som kan betraktes som en styrke.

En annen styrke kan være at resultatene i stor grad bekrefter tidligere studier og kunnskap som er omtalt i fagbøker om veiledning (4–6).

Det er også en styrke at studiene har mange sammenfallende resultater, til tross for at studiene er gjort i ulike land, av grupper av sykepleiere med ulike fagområder og at det trolig er brukt ulike veiledningsmetoder.

Konklusjon

Veiledningens restorative funksjon gjenoppretter og styrker sykepleierens iboende kapasitet og kompetanse gjennom støtte og anerkjennelse.

Den normative funksjonen bidrar til å opprettholde god praksis og omsorg ved at sykepleiere får ærlige, kritiske og konstruktive tilbakemeldinger når de reflekterer over aktuelle praksissituasjoner.

Den formative funksjonen styrker faglig refleksjon og forståelse og bidrar til læring og praktisk dyktighet.

Referanser

1.       Drangsholt E, Saxlund AM, Vråle GB. Det forskningsbaserte kunnskapsgrunnlaget i sykepleiefaglig veiledning – en litteraturgjennomgang. En internrapport. Upublisert; 2018.

2.       Drangsholt E, Vråle GB, Saxlund AM. Finnes det evidens for at sykepleiefaglig veiledning er nyttig? Sykepleien: 2019. DOI: 10.4220/Sykepleiens.2019.77672

3.       Norsk Sykepleierforbund. NSFs faggruppe for veiledere. Veilederen. Om faglig veiledning i sykepleie. Tilgjengelig fra: http://digiblad.no/nsf/veilederen/ (nedlastet 06.03.20).

4.       Teslo AL. Veiledning – definisjoner og utvikling. I: Teslo AL, red. Mangfold i faglig veiledning for helse- og sosialarbeidere. Oslo: Universitetsforlaget; 2006. s. 19–28.

5.       Tveiten S. Veiledning – mer enn ord. 4. utg. Bergen: Fagbokforlaget; 2013.

6.       Vråle GB. Veiledning når det røyner på … Oslo: Gyldendal akademisk; 2015.

7.       Proctor B. Training for the supervision alliance. I: Cutcliffe, JR, Hyrkäs K, Fowler J, red. Routledge Handbook of Clinical Supervision, Fundamental International Themes. New York: Routledge; 2011. s. 23–33.

8.       Nordbøe CE, Engmarker I. The benefits of person-centered clinical supervision in municipal health care – employees` experiences. Open Journal of Nursing. 2017(7):548–60.

9.       Vråle GB, Borge L, Nedberg K. Etisk refleksjon og bevisstgjøring i veiledning. Sykepleien: 2017. DOI: Sykepleien.no/ Forskning 10.4220/Sykepleienf.2017.61626

10.     Brink P, Bäck-Petterson S, Senert N. Group supervision as a means of developing professional competence within pre-hospital care. International Emergency Nursing. 2012;20:76–82.

11.     Koivu A, Saarinen PI, Hyrkas K. Who benefits from clinical supervision and how? The association between clinical supervision and the work related wellbeing of female hospital nurses. Journal of Clinical Nursing. Sep. 2012;21(17–18):2567–78.

12.     Hoffart RAR, Larsen SH, Røe KI. Hjelper utbrente sykepleiere. Sykepleien: 2014. DOI: 10.4220/sykepleiens.2014.0015 

13.     Buus N, Angel S, Traynor M, Gonge H. Psychiatric hospital nursing staff’s experiences of participating in group-based clinical supervision: A interview study. International Journal of Mental Health Nursing. 2011;20:95–101.

14.     Dawber C, O’Brien TA. Longitudinal, comparative evaluation of reflective practice groups for nurses working in intensive care and oncology. Journal of Nursing and Care. 2013;2(3):138

15.     Bergren I. Etisk undran i omvårdnadshandledning. I: Lasseius E, Severinsson E, red. Hermeneutik i vårdpraxis. Det nära, det flyktiga, det dolda. Malmø: Gleerups; 2014. s. 177–86.

16.     Askeland H, Aadland E. Hva er verdier, og hva tjener de til? I: Aadland E. Askeland H. Verdibevisst ledelse. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2017. s. 26–49.

17.     Aakre M. Jakten på dømmekraft. Praksisnært etikkarbeid i Helsetjenesten. Oslo: Gyldendal akademisk; 2016.

18.     Kahneman D. Tenke fort og langsomt. Oslo: Pax forlag; 2013.

19.     Brunero S, Stein-Parbury J. The effectiveness of clinical supervision in nursing; an evidenced based literature review. Australian Journal of Advanced Nursing. 2008:25(3); 86–94.

20.     Dilworth S, Higgins I, Parker V, Kelly B, Turnes J. Finding a way forward: A literature review om current debates around clinical supervision. Contemporary Nurse. 2013;45:22–32.

21.     Malterud K. Kvalitative metoder i medisinsk forskning. En innføring. Oslo: Universitetsforlaget; 2017.

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel
Mennesker sitter rundt et bord og snakker sammen.
NYTTIGE SAMTALER: Sykepleiere som er med i en veiledningsgruppe, lærer mye av hverandre. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Hva bidrar til at sykepleiere utvikler sin kompetanse?

Å delta i en refleksjonsgruppe på arbeidsplassen kan være viktigere for den faglige utviklingen enn videreutdanning og kurs.

Et kull sykepleierstudenter og sykepleiere har deltatt i et forskningsprosjekt som har undersøkt hva som fremmer læring og utvikling av sykepleiefaglig kompetanse under sykepleierstudiet og senere i yrkespraksisen. Det er nå mer enn 20 år siden disse sykepleierne tok sin utdanning. Forskningsprosjektet har pågått i tre studier (1–5) (Tabell 1).

Hva skjedde med sykepleierne i dette kullet etter at de var ferdig med utdanningen, og hvilke valg tok de for å videreutvikle sin sykepleiefaglige kompetanse i klinisk praksis over en periode på mer enn 20 år?

Disse spørsmålene ble starten på studie fire, som er en studie med kombinerte metoder: en kvantitativ spørreskjemaundersøkelse (se tabell 1) og dybdeintervju med åtte sykepleiere fra samme kull. Spørreskjemaet ble analysert med deskriptiv statistikk og de kvalitative intervjuene med kvalitativ innholdsanalyse (6).

Hensikten med studien

Hensikten med studien var å få kunnskap om problemstillingen: Hvilke faktorer har og har hatt betydning for sykepleieres læring og kompetanseutvikling i et tidsperspektiv på mer enn 20 år? Forskningsspørsmålene var: Hvordan skjer læring og utvikling av sykepleiefaglig kompetanse blant erfarne sykepleiere? Hva kan vi lære av deres erfaringer?

Hva er kompetanse?

Kompetanse er knyttet til kvalitet, pasientsikkerhet, arbeidsmiljø og ressursbruk. Lai (7) har gitt følgende definisjon av kompetansebegrepet: «Kompetanse er de samlede kunnskaper, ferdigheter, evner og holdninger som gjør det mulig å utføre aktuelle oppgaver i tråd med definerte krav og mål» (7, s. 46).

Kompetansekomponentene er forankret hos enkeltindivider (7). Utfordringen er hvordan den enkelte sykepleier kan forvalte, videreutvikle og mobilisere kompetansen sin, slik at de ulike arbeidsplassene kan nå sine definerte krav og mål.

Sykepleiere får ekspertkompetanse

Benner (8) beskriver hvordan nyutdannede sykepleiere gradvis opparbeider seg ekspertkompetanse i fem trinn.

Kjennetegn på ekspertsykepleieren er at sykepleieren har en god og helhetlig klinisk forståelse og får raskt et intuitivt grep om situasjoner. Ekspertsykepleieren har «vite hvordan»-kunnskap, som er erfaringskunnskap og kjennetegn på et mestringsnivå som er ervervet gjennom lang erfaring og med refleksjon over erfaringene (8).

Medlemmene [ ... ] lærer ved å delta i handlinger i praksisfellesskapet.

Lave og Wengers (9) teori om situert læring (læring som skjer eller tar plass i en helt bestemt sosiokulturell ramme) representerer også et relasjonelt syn på læring. Det viktigste elementet i teorien er praksisfellesskapet mellom kolleger. Medlemmene får tilgang til kunnskap og lærer ved å delta i handlinger i praksisfellesskapet.

Sykepleierne utsettes for medfølelsesutmattelse

Når sykepleiere arbeider med sårbare pasienter over tid, og har en sterk empatisk holdning til pasientene, men uten å få nødvendig støtte, kan det medføre at sykepleierne utsettes for medfølelsesutmattelse (compassion fatigue). Medfølelsesutmattelse er definert som «the formal caregiver’s reduced capacity or interest in being empathic or bearing the suffering of clients» (10, s. 103).

Figley (11) uttrykker det slik: «There is a cost to caring. Professionals who listen to clients` stories of fear, pain, and suffering may feel similar fear, pain, and suffering because they care. Sometimes we feel we are losing our own sense of self to the clients we serve» (11, s. 18).

Hvordan skjer læring og kompetanseutvikling?

Studien viser at læring og utvikling av kompetanse som erfaren sykepleier primært skjer i praksisfellesskapet sammen med kolleger (85 prosent) og gjennom refleksjoner over eget arbeid (82 prosent).

Det er viktig å legge merke til at de faktorene som angår faglig virksomhet; eget- og kollegers faglige engasjement, støttende arbeidsmiljø, direkte arbeid med pasienter og selvstendig yrkesutøvelse ble ansett som de viktigste faktorene for læring og utvikling av kompetanse (tabell 2). Dette representerer motiverende og emosjonell atferd.

For disse erfarne sykepleierne har relasjonelle og reflekterende forhold større betydning enn kurs eller tid til faglig fordypning.

En ser altså at for disse erfarne sykepleierne har relasjonelle og reflekterende forhold større betydning enn tilrettelegging av kurs eller avsatt tid til faglig fordypning. Dette tyder på at disse sykepleierne har et mestringsnivå som er ervervet gjennom lang erfaring og med refleksjon over erfaringene (8).

De øvrige svaralternativene representerer organiserte tiltak/tilrettelegging og rangeres som mindre betydningsfulle for læring og utvikling av kompetanse enn de faktorene som angår faglig virksomhet.

Selv om for eksempel faglige veiledningsgrupper i den kvalitative studien understrekes som vesentlig tiltak på en arbeidsplass, er det ikke selve tids-ressursen i arbeidsplanen som vektlegges mest i denne studien, men de positive faglige, relasjonelle og emosjonelle læreprosesser som gjerne skjer i en veiledningsgruppe.

Studentene etterspurte veiledningsgrupper

Funn fra tidligere studier, da respondentene var sykepleierstudenter og nyutdannede sykepleiere (tabell 1, delstudiene: 1–2), viser at studenter som deltok i sykepleiefaglige veiledningsgrupper under studiet etterspurte dette i sin yrkespraksis som nyutdannede sykepleiere (3). Det var fordi de anså det som nyttig og verdifullt for egen læring og sykepleiefaglige kompetanseutvikling (1–3).

Flere av faktorene som kom frem i den kvantitative kartleggingsundersøkelsen (tabell 2) ble vektlagt og utdypet i intervjuene. Intervjuundersøkelsen synliggjorde fire sentrale temaer knyttet til lærings- og kompetanseutviklingsprosessen siden forrige intervju for cirka 15 år siden.

Opparbeidelse av erfaring – to utfordrende prosesser

I intervjuene forteller sykepleierne om to sentrale prosesser som en følge av usikkerhet og engstelse som nyutdannet sykepleier. Sju av sykepleierne bruker begreper som frykt, angst, redd, livredd, vettskremt, gruet seg eller følte seg uvel.

Opplevelsen av økt trygghet og redusert usikkerhet kom gradvis med økt erfaring. Sykepleierne forteller om en bratt læringskurve som nyutdannet, og hvor frykten for å feile var sterkt til stede (2, 5).

Frykten for å feile var sterkt til stede.

De to primære målene som nyutdannet var å få økt klinisk erfaring for å utvide repertoaret sitt i forhold til det kliniske blikket og deretter prosessen med å stole på sine erfaringer. Flere poengterer at læring også handler om hvor reflektert du jobber med de erfaringene som du får. Informantene kaller dette erfaringsbygging.

En sykepleier forteller om et trygt arbeidsmiljø

En sykepleier forteller om sine positive erfaringer fra sitt første arbeidssted i et trygt og støttende arbeidsmiljø:

«Som nyutdannet sykepleier hadde jeg min første jobb ved et sted hvor jeg fikk veldig mye mengdetrening. Jeg fikk og sa ja til mange oppgaver og fikk mye ansvar. Og det kunne jeg gjøre fordi jeg hadde god opplæring og jobbet med dyktige kolleger. De var faglig trygge, de så meg, de tålte at jeg stilte spørsmål, de ville ha spørsmål og ønsket å dele kunnskapen sin med meg. Da lærer en hverandre å kjenne, og blir faglig trygge på hverandre. Man lærer raskt og kommer fort inn i ulike problemstillinger fordi man står sammen i arbeidsfellesskapet.»

Informantene, som i dag er erfarne sykepleiere, presiserer at en aldri blir utlært som sykepleier, men en blir tryggere med årene og gjennom de erfaringene en får. De erfarne sykepleierne var svært bevisste på at nyutdannede sykepleiere skulle få delta i dialoger når de, som erfarne sykepleiere, analyserte, vurderte og reflekterte over pasientsituasjoner.

Et støttende arbeidsmiljø er viktig

Det viktigste for sykepleierne, fra de var nyutdannet til erfarne, var å være en del av et praksisfellesskap med faglig engasjerte kolleger i et støttende arbeidsmiljø (tabell 2).

Resultatene viser at i et støttende arbeidsmiljø får man etter hvert stor grad av selvstendighet i arbeidet og økt ansvar. Det førte igjen til at sykepleierne ble motiverte og ønsket å lære mer. En informant uttrykker seg slik:

«Det åpner opp for læring fordi du tenker: dette må jeg virkelig sette meg godt inn i. Så opplever en etter hvert at en blir faglig mer trygg i jobben. I en travel hverdag er det aller viktigste arbeidsmiljøet. Det at du føler at det er trygt, og at du jobber sammen med gode kolleger. Da tåler du veldig mye mer av stress og mas.»

Et støttende arbeidsmiljø er kjennetegnet av at sykepleierne blir sett og verdsatt.

Et støttende arbeidsmiljø er kjennetegnet av at sykepleierne blir sett og verdsatt av hverandre og faglig ledelse. Gjennom dialoger, erfarings- og kunnskapsutveksling, etiske og faglige refleksjoner, ved å gi anerkjennelse, være inkluderende og ved å fremsnakke hverandre utvikles et støttende arbeidsmiljø preget av gjensidig respekt, tillit, trygghet og samhold.

Studien viser at i slike miljøer får man en opplevelse av at en vil hverandre vel. Da er man også bedre rustet til å tåle stress og utfordringer, ifølge sykepleierne. Studien viser også at arbeidsgiveren, gjennom faglig ledelse, har en sentral rolle for å skape et støttende arbeidsmiljø.

Ydmykhet bygger tillit

Grunnleggende for de erfarne sykepleierne og deres læring og kompetanseutvikling relatert til direkte arbeid med pasienter (tabell 2) er å opparbeide et tillitsforhold til pasienten. Ifølge sykepleierne oppnås et tillitsforhold ved å vise respekt, være ydmyk, åpen og lydhør for innspill fra pasienten for å få et samarbeid med pasienten og for å bygge et tillitsforhold.

De gir uttrykk for at det er viktig å vise ydmykhet, slik at de kan bruke kunnskapen på en riktig måte til pasientens beste.

Sju av sykepleierne/informantene bruker begrepet ydmykhet, og det å være ydmyk i forhold til pasienter. Sykepleierne presiserer at for å lære av pasienter må en være ydmyk i forhold til kunnskapen, erfaringene og opplevelsene som pasientene har.

De gir uttrykk for at det er viktig å vise ydmykhet, slik at de kan bruke kunnskapen på en riktig måte til pasientens beste. Informantene presiserer at når de vet hva som er viktig for pasienten, kan de begynne å informere pasienten og hjelpe han til realistiske mål ut fra en helhetlig tenkning og vurdering av pasientens situasjon.

En sykepleier forteller om å være ydmyk

En sykepleier beskriver det slik:

«En er involvert i andres liv, og noen ganger er det som om livet stopper opp. Det handler om fødsel, sykdom, krise, sorg og død. Vi står midt oppi det. En blir så ydmyk. Jo mer en jobber med slike situasjoner, dess mer ydmyk blir en for å få lov til å være nær andre mennesker i slike settinger. En har syn, hørsel og alle sanser åpne, og hvor øyeblikket betyr noe. Det er slik jeg lærer i pasientsituasjoner.»

Sitatet speiler det unike ved å være klinisk, utøvende sykepleier. Det finnes ikke noe fasitsvar på hvordan en bør møte slike situasjoner. Sykepleiernes forståelse av ydmykhet harmonerer med forskningen på opphavet til begrepet og den oppsummerende definisjonen: « … a willingness to hold power in service of others» (12, s. 24).

Sykepleierne synes at det er vanskelig å kalle seg ekspertsykepleier.

Sykepleierne er avhengige av et gjensidig tillitsforhold til pasienten for å gjøre en best mulig jobb (3,5). Ydmykheten kom også til uttrykk ved at flere av sykepleierne mener at de ikke er ekspert på alle områder.

Det kan være en av årsakene til at sykepleierne synes at det er vanskelig å kalle seg ekspertsykepleier, selv om de under intervjuene resonnerte, prioriterte og faglig begrunnet komplekse situasjoner som en ekspert og en gjenkjenner ekspertnivået til Benner (8). Alle sykepleierne var svært opptatte av at pasienten er ekspert i sitt eget liv og som de kan lære av.

Veiledning bidrar til egenutvikling

Gjennom intervjuene gir sykepleierne uttrykk for at deltakelse i en systematisk sykepleiefaglig veiledningsgruppe med refleksjon, sammen med kolleger, er et svært betydningsfullt kompetansetiltak. En informant uttrykker seg slik:

«Vi har en veldig sårbar pasientgruppe som har stort behov for samtaler. Du skal være der og ta imot og være container. Det kan være ganske tøft og det er et veldig fokus på det å være til stede. Derfor er det viktig å være bevisst på å sortere og skille hva som er pasientens og hva som er mitt. Hvis en skulle ta alt innover seg, tror jeg ikke en ville orke å jobbe med denne typen pasientomsorg over tid. Sykepleiefaglig veiledning er et viktig verktøy for å få veiledning på hvordan man kan klare å skille. Det å ha fokus på nærhet og avstand. Det er en sånn type veiledning alle kliniske sykepleiere burde ha.»

Deltakelse i en sykepleiefaglig veiledningsgruppe er vesentlig for egenutviklingen, for klinisk yrkesutøvelse og for den sykepleieren de er i dag. I tillegg er sykepleiefaglig veiledning i grupper betydningsfullt for utviklingen av faglig og etisk læring, handlingsberedskap og utvikling av handlingskompetanse, ifølge sykepleierne.

Behovet for veiledning er todelt

Funn i studien synliggjør at behovet sykepleierne har knyttet til å delta i en sykepleiefaglig veiledningsgruppe er todelt. Det første handler om det faglige. Det andre handler om behovet sykepleierne har for å få tilbakemeldinger, støtte og å bli ivaretatt både som sykepleier og menneske i utfordrende situasjoner.

De fleste av sykepleierne ønsker å delta i sykepleiefaglige veiledningsgrupper med refleksjon, både ut fra faglige hensyn og av hensynet til seg selv som sykepleier og som menneske. Under sykepleierstudiet og i de første årene som nyutdannede sykepleiere hadde flere erfaringer med deltakelse i sykepleiefaglige veiledningsgrupper. 

Gjennom flere år har sykepleierledere og sykepleiere hatt kunnskap om betydningen av sykepleiefaglig veiledning for sykepleieres opplevelse av mestring, trivsel, tilfredshet i arbeidet og stabilitet i sykepleiergruppen (13).

Yrket kan være en påkjenning

Uten den støtten som en faglig veiledningsgruppe kan være for sykepleiere, kan det resultere i at sykepleierne utsettes for medfølelsesutmattelse (10, 11). Det kan igjen føre til en prosess som leder til jobb-utbrenthet, men som kan forebygges gjennom organisert og systematisk sykepleiefaglig veiledning i grupper (14, 15).

Sykepleiefaglig veiledning kan bidra til et godt arbeidsmiljø og god arbeidshelse.

Cavanagh og medarbeidere etterlyser strategier for forebygging av jobb-utbrenthet i en review (16). Dette viser relevansen av vår studie knyttet til faktorer for forebygging av medfølelsesutmattelse. Sykepleiefaglig veiledning kan bidra til et godt arbeidsmiljø og god arbeidshelse, som er vesentlig for å gjøre en god jobb som sykepleier (17).

Konklusjon

Hva kan vi lære av sykepleiernes erfaringer? Studien viser at praksisfellesskapet er en viktig arena for læring og kompetanseutvikling for sykepleiere på alle kompetansenivåer og for erfarne sykepleiere når de gis mulighet til å reflektere over eget arbeid i sykepleiefaglige veiledningsgrupper.

Skal arbeidsplassen være en læringsarena betinger det faglig engasjerte kolleger i et støttende arbeidsmiljø. Studien viser at sykepleiefaglig veiledning i refleksjonsgrupper er et betydningsfullt tiltak både for sykepleierstudenter og for klinisk utøvende sykepleiere på alle kompetansenivåer.

Studiens implikasjoner for sykepleierutdanning og klinisk praksis viser at sykepleiefaglig veiledning i refleksjonsgruppe bør være et kompetansetiltak.

Referanser

1.       Thidemann I-J. Det kliniske studiet – sykepleierstudiet. Hvordan bør sykepleierstudiet tilrettelegges for at studentene, i sin læringsprosess, skal oppleve størst mulig grad av faglig kontinuitet og progresjon. En deskriptiv, longitudinell undersøkelse. Høgskolen i Agder: 1997. Skriftserien nr. 23.

2.       Thidemann I-J. Grunnleggende stell og pleie bør komme først. Tidsskriftet Sykepleien. 1997;15:48–51.

3.       Thidemann I-J. Vi bare tar oss av hverandre. Tidsskriftet Sykepleien. 2002;90(19):42–6.

4.       Thidemann I-J. Er teori nyttig? Tidsskriftet Sykepleien. 2005;93(0):61–2.

5.       Thidemann I-J. Den sårbare læringsarenaen – om praksisfellesskapets implikasjoner for sykepleieres læring og kompetanseutvikling. Vård i Norden. 2005;25(1):10–5.

6.       Graneheim UH, Lundman B. Qualitative content analysis in nursing research: concepts, procedures and measures to achieve trustworthiness. Nurse Education Today. 2004;24(2):105–12. DOI: 10.1016/j.nedt.2003.10.001

7.       Lai L. Strategisk kompetanseledelse. 3. utg. Bergen: Fagbokforlaget; 2013.

8.       Benner P. Fra novise til ekspert: dyktighet og styrke i klinisk sykepleiepraksis. Oslo/København: TANO Forlag i samarbeid med Munksgaard; 1995.

9.       Lave J, Wenger E. Situated learning: legitimate peripheral participation. Cambridge: Cambridge University Press; 1991.

10.     Adams RE, Boscarino JA, Figley CR. Compassion fatigue and psychological distress among social workers: A validation study. American Journal of Orthopsychiatry, 2006;76(1):103–8. DOI: 10.1037/0002-9432.76.1.103

11.     Figley CR. Compassion fatigue as secondary traumatic stress disorder: An overview. I: Figley CR, red. Compassion fatigue: Coping with secondary traumatic stress disorder in those who treat the traumatized. New York: Brunner-Routledge; 2013: s.1–31.

12.     Dickson J. Humilitas: A lost key to life, love, and leadership. Michigan: Zondervan; 2011.

13.     Naper Ø, Hoffart R-A, Vråle GB. Veiledning – avgjørende for trivsel og mestring. Tidsskriftet Sykepleien. 2000;10:55–8.

14.     Bang S. Rørt, rammet og rystet. Faglig vekst gjennom veiledning. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag; 2003.

15.     Hoffart R-AR, Larsen SH, Rø KI. Hjelper utbrente sykepleiere. Veiledningskurs for utbrente sykepleiere minsket stress og økte arbeidslysten. Tidsskriftet Sykepleien. 2014;102(2):46–8. DOI: 10.4220/sykepleiens.2014.0015

16.     Cavanagh N, Cockett G, Heinrich C, Doig L, Fiest K, Guichon JR, et al. Compassion fatigue in healthcare providers: A systematic review and meta-analysis. Nurs Ethics. 2020;27(3)639–65. DOI: 10.1177/0969733019889400

17.     Almvik TN, Vråle GB. Sykepleiefaglig veiledning kan gi bedre helse og økt trivsel. Tidsskriftet Sykepleien. 2019:107(75095)(e-75095). DOI: 10.4220/Sykepleiens.2019.75095