fbpx – Koronapandemien har synliggjort sykepleien som profesjon Hopp til hovedinnhold

– Koronapandemien har synliggjort sykepleien som profesjon

Lill Sverresdatter Larsen
EKSTRAORDINÆR TID: Sykepleierne har opplevd økt yrkesstolthet, og våre medlemsundersøkelser viser at de har vært villige til å arbeide langt flere timer per uke om det var nødvendig for pasientene, skriver innleggsforfatteren. Arkivfoto: Ellen Morland

Krisen har vist hvor viktige sykepleiere er for å sikre forsvarlige tjenester og beredskap, skriver Lill Sverresdatter Larsen.

«De sterkeste og mest inngripende tiltak vi har hatt i Norge i fredstid.»

Myndighetenes budskap til befolkningen på pressekonferansen den 12. mars 2020 skapte uro, men også ansvarsfølelse og samhold.

Vi er i en tid hvor historie skapes. Våre valg i dag skal vurderes og diskuteres av ettertiden. Våre barn og barnebarn skal lære om koronasituasjonen på skolen.

Jeg, som vokste opp i Nord-Norge uten å lære på skolen at Finnmark og Nord-Troms faktisk ble brent ned under andre verdenskrig, jeg er spent på hvordan den offisielle fortellingen om koronatiden blir.

Men det vi allerede nå kan slå fast, er at vi sykepleiere har tatt og tar samfunnsansvar, både som forventet og utover det man kan forvente.

Skyver koronasituasjonen foran seg

I retrospekt ser vi flere dilemmaer som sykepleiere og Sykepleierforbundet har stått i. Et dilemma handler om myndighetenes forventninger til at helsepersonell sørget for forsvarlige helsetjenester – også kalt dugnad – opp mot sykepleiernes nødvendige vern mot belastning i en allerede hardt presset normalsituasjon.

Avtalene vi signerte for å sikre pasientene faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp i en krisesituasjon, ga arbeidsgiverne større makt – men også et stort ansvar. Vi dokumenterer og påpeker stadig saker der arbeidsgiverne skyver koronasituasjonen foran seg for å dekke over en grunnleggende dårlig bemanningssituasjon.

Slike arbeidsgivere avslører en mangel på forståelse for hvorfor vi har et lov- og avtaleverk.

I forrige uke fikk jeg en melding fra en frustrert lege i spesialisthelsetjenesten – temmelig likelydende tidligere meldinger jeg har fått fra sykepleiere både i kommuner og på sykehus:

«Vi har knapt hatt koronapasienter, og skal nå inn i koronaplan? Arbeidsgiver har hjemmel, men det er ingen grunn. Sykepleierne må nå jobbe annenhver helg uten ekstra kompensasjon under korona-flagget.

Det er ikke lenge før avdelingene ligger nede. Avdelinger som i en årrekke har hatt faste ansatte med under 2 prosent sykefravær. Vi er nå nærmest rasert. Jeg har fagansvar og står solidarisk med sykepleierne. Uten dem er det jo ingenting igjen her.»

For NSF har det vært viktig å sørge for sykepleiernes arbeidsmiljø og mest mulig medbestemmelse knyttet til arbeidstid. Slike arbeidsgivere avslører en mangel på forståelse for hvorfor vi har et lov- og avtaleverk, og kanskje enda verre, en manglende forståelse av sitt samfunnsoppdrag. Andre steder har partssamarbeidet heldigvis vist seg å fungere godt.

Memer og TikTok

Sykepleiere har brukt både sin faglige og organisatoriske kompetanse til å imøtekomme det endrede behovsbildet i helsetjenestene, og har tatt ansvar for nye områder og andre oppgaver. Sykepleierledere har, i høyt tempo, arbeidet med omdisponering av ressurser og nye retningslinjer, anbefalinger, prosedyrer og turnuser.

NSF har fått klare og harde virkelighetsbeskrivelser av hva som ikke har fungert. Vi har også fått memer, TikTok-danser og beskrivelser av det som har vært motiverende og bra i situasjonen, og noen få beskrivelser av sykepleiere som har tvinnet tomler og ventet på toppen som aldri kom. #altblirbra

Applaus med bismak

Et annet dilemma har vært applausen. Befolkningen har rost sykepleiere og andre i kritiske samfunnsfunksjoner, og det er fint. Men applaus fra myndighetene og arbeidsgivere, uten handling bak, oppleves som et klapp på hodet.

Sykepleierne har opplevd økt yrkesstolthet, og våre medlemsundersøkelser viser at de har vært villige til å arbeide langt flere timer per uke om det var nødvendig for pasientene.

«Nå får vi virkelig vist hva vi kan. Jeg har sjelden vært så motivert til å gå på jobb», forteller en sykepleier meg, som ved siden av sitt arbeid i hjemmetjenesten nå under koronakrisen har deltatt i en smitteverngruppe og jobbet med smittesporing og opplæring i smittevern.

Ivareta de ansatte

Det er verdt en applaus. Det er arbeidskraft og kompetanse å ta vare på. Det er likevel et faktum at beredskapen var for dårlig. AS Norge har manglet, og mangler fortsatt, sykepleiere, spesialsykepleiere og jordmødre, i tillegg til smittevernutstyr og legemidler.

IKT, særlig i kommunenes helsetjenester, er ikke mye å skryte av de fleste steder. Intensivkapasiteten er vesentlig dårligere enn i sammenliknbare land, og kapasiteten avhenger av kompetanse.

«Uten spesialsykepleierkompetansen er intensivsengen bare en seng», skrev anestesisykepleier Marianne Haagensen Øien i en kronikk i Avisa Nordland.

Intensivkapasiteten er vesentlig dårligere enn i sammenliknbare land.

Det har blitt tydelig for både politikere, sykehusdirektører og folk flest, og her hjelper det ikke bare med applaus. Her må myndighetene og arbeidsgivere gjøre det de kan for å rekruttere, mobilisere og ikke minst beholde sykepleiere.

Ellers risikerer vi at de forsvinner fra profesjonen. Denne meldingen fikk jeg fra en frustrert intensivsykepleier ved et sykehus:

«Å holde en meter avstand på intensivavdeling er umulig. Vi er heldige om vi kan ha 30 cm avstand. Jeg meldte avvik og fikk beskjed fra ledelsen om at dersom man skal melde avvik på slike hendelser, så må man melde avvik flere ganger om dagen, og at det ikke gikk an.

Snart er det takk for meg. I morgen skal jeg på jobbintervju i dagligvarebransjen. Der er man bedre ivaretatt enn i helsevesenet.»

Avlyser tjenester

Dilemmaet for sykepleierne og Sykepleierforbundet er å balansere den uroen, belastningen, sinnet og redselen vi kan kjenne på, med ansvaret vi har og tar for pasient, bruker og pårørende.

En nylig gjennomført medlemsundersøkelse viste at åtte av ti sykepleiere i hjemmetjenesten har erfaring med at pasient eller pårørende avlyste tjenestene fordi de var redde for at sykepleierne førte med seg smitte til hjemmene deres.

Sykepleierne beskrev det som vondt, fordi de visste at pasientene trengte deres tjenester, og de så den økte belastningen som pårørende fikk.

Krisepakkene når ikke helsevesenet

Dilemmaer for oss har vært og er knyttet til forholdet mellom offentlige og private tjenester. Et godt samfunn har en god balanse mellom privat næringsliv og sterke offentlige tjenester.

Bedre kapasitet, særlig på intensivavdelinger og i kommunehelsetjenestene, kunne redusert behovet for samfunnets nedstengning. Økte investeringer i helsesystemenes kapasitet og kvalitet vil derfor ha store positive samfunnsøkonomiske ringvirkninger.

Et godt samfunn har en god balanse mellom privat næringsliv og sterke offentlige tjenester.

Krisepakkene har likevel i svært liten grad nådd helsesystemene. Også privat næringsliv må se behovet for sykepleierkompetanse med tanke på beredskap og normalsituasjon, ikke minst som grunnlag for å drive næringsliv.

Kompetanse, ansvar og selvstendig rolle

NSF har arbeidet med å posisjonere profesjonen vår inn i prosesser som har omhandlet blant annet prioritering i forbindelse med covid-19, fordelingsnøkler på smittevernutstyr, arbeidstidsavtaler med KS og Spekter, arbeidsmiljølov og ferielov samt sammensetting av kommisjonen som skal se på myndighetenes håndtering av pandemien.

LES: Erna Solberg: Ingen sykepleierstol i korona-granskningskommisjonen
LES: – Problematisk at sykepleiere ikke er representert i regjeringens koronakommisjon

I Helsedirektoratets prioriteringsveileder for sykehjem og hjemmetjenesten, utgitt i forbindelse med pandemien, er sykepleierkompetansen og ‑ansvaret tydeliggjort.

Sykepleiernes selvstendige rolle er løftet fram, nødvendig beslutningsstøtte til den kommunale sykepleietjenesten fra spesialisthelsetjenesten er tydeliggjort, og det er presisert at allmennlegene må organisere seg for å være raskt tilgjengelig for sykepleietjenesten i kommunene der de fleste pasienter som dør av covid-19, befinner seg.

Akutt krise på pågående krise

Verdens helseorganisasjon (WHO) utga nylig State of the World’s Nursing Report 2020. Her beskriver dr. Tedros, generaldirektøren i WHO, sykepleiere som ryggraden i ethvert helsesystem.

Tedros peker på pandemien som «a wake-up call to ensure nurses get the support they need to keep the world healthy», og videre det prekære behovet for å ta sykepleiere med der beslutninger om helsetjenesten skjer.

Wake-up call eller ikke, som sykepleiere vet vi at folk i krise er motivert til endringer i egen livsstil. I møte med egen eller nær families dødelighet blir det lettere å endre kostholdet, slutte å røyke og begynne å trene.

Som sykepleiere vet vi at folk i krise er motivert til endringer i egen livsstil.

Helse- og omsorgstjenestene våre har lenge hatt høyt blodtrykk, periodevise tilfeller av atrieflimmer og stor risiko for hjerneslag. Endret aktivitetsnivå har ikke ført fram, og medikamenttilgangen, forstått som investeringer i kompetanse, utstyr og beredskapslagre, har stoppet opp. Koronapandemi kan forstås som et transient ischemisk attack, en akutt krise på en allerede pågående krise.

En intensivsykepleier beskriver situasjonen slik:

«Det blir mer og mer tydelig at covid-19-pasientene ikke danner grunnlaget for at vi nå er satt i, og skal fortsette med, pandemiturnus også over sommeren. Det er ikke økonomiske rammer for å øke grunnbemanning, men likevel aksept for å bruke millionbeløp hver uke til vikarinnleie. Vikarer uten den kompetansen nødvendig for å fungere på vår avdeling. Krav som settes til nyansatte, settes ikke til vikarer.

Fast personell avspises med i beste fall smuler og større krav om fleksibilitet, i verste fall mer pisk. Mitt overskudd til å jobbe ekstravakter er svært lite med tanke på belastningen det medfører. Hele grunnlaget for fortsettelsen av pandemiturnusen, tredeling og avkortning av sommerferien 2020 handler altså om vikarmangel, fordi sommeren kommer og ser ut til å passere uten en eneste SARS-CoV-2-pasient.

Vi ansatte må nå betale for årevis med systematisk underprioritering av fast ansatte og dårlig personalpolitikk. Det er en aksept for svekket pasientsikkerhet, kompetansetap, høy sykemeldingsstatistikk, høy turnover og at fast ansatte blir belastet langt utover det som er rimelig å forvente. Ikke minst er det en aksept for ikke å tenke beredskap fram mot neste krise. Vi tar ikke lærdom av det vi har gått igjennom, og er dårligere beredt for det vi skal gjennom i tiden framover.»

Oppdatere kartet

Oppmerksomheten på sykepleiere er blitt enormt mye større gjennom denne pandemien. Forståelsen av sykepleiere som profesjon er trolig endret, langt utenfor ideen om våre «varme hender». Sykepleie som profesjon er aktualisert, ikke bare i Norge, men i hele verden.

«Det var ikke slik dette året skulle bli!» sa jeg i min tale 12. mai. At 2020 allerede var utropt til Det internasjonale sykepleier- og jordmoråret av WHO, er i dag både skremmende aktuelt og betimelig.

Jeg har framtidstro.

Denne krisen har vist hvor viktige sykepleiere er for å sikre forsvarlige tjenester og beredskap. Visjonene våre, #fagetifront, kan realiseres, slik at vi sikrer samsvar mellom betingelser og synliggjøring på den ene siden og det reelle ansvaret vi tar i tjenestene. Dette er en gyllen mulighet for profesjonen til å beskrive terrenget, slik at kartet kan oppdateres.

Jeg har framtidstro. Tro på å bli hørt og anerkjent for kompetanse og betydning. Tro på sykepleiens framskritt og ikke minst på sykepleierne selv.

Les også:
Oxfam advarer: 12 000 mennesker kan dø av sult hver dag som følge av koronaviruset Forrige artikkel Forskere skal kartlegge sykepleieres erfaringer under koronapandemien Neste artikkel