fbpx Vi må utdanne tenkere. Det er et spørsmål om liv og død Hopp til hovedinnhold

Vi må utdanne tenkere. Det er et spørsmål om liv og død

Bildet viser en jente som skriver på en tavle

Vi trenger utdanning som skaper rom for forbløffelse minst like ofte som den leder mot svar og skråsikkerhet, skriver Bodil Hansen Blix.

For noen år siden var jeg med på å utvikle ny studieplan for et masterprogram ved universitetet mitt. Det var viktig for universitetet at masterprogrammet «svarte på behovet i praksisfeltet». Representanter fra ulike deler av helsetjenestene var derfor involvert i utviklingen av studieplanen.

Det var nyttig og lærerikt å samarbeide med disse representantene. Jeg er sikker på at samtalene bidro til at masterprogrammet ble bedre enn det kunne blitt hvis vi hadde gjort dette uten praksisinvolvering.

Uenighet av grunnleggende karakter

Samtidig erfarte vi også tidvis uenighet. For eksempel syntes enkelte praksisrepresentanter at vi la for lite vekt på å trene studenter i bruk av ulike kartleggingsverktøy og dokumentasjonssystemer.

Vi forsto praksisfeltets ønske om ferdighetstrening, men for oss som masterprogram var det like viktig å ruste studentene til å forholde seg analytisk til bruken av slike verktøy og systemer.

Tidvis var uenigheten mellom oss og praksisrepresentantene av en mer grunnleggende karakter. For eksempel fikk vi tilbakemelding fra praksisfeltet om bruken av ordet «kritisk» i studieplanen, som i «kritisk analytisk» eller «kritisk refleksjon».

Akkurat det praksisfeltet har bruk for

En representant sa rett ut at tjenestene ikke har bruk for kandidater som «er kritiske til alt mulig når de kommer tilbake til jobb» etter studier hos oss. Jeg tenkte at det er akkurat det praksisfeltet har bruk for.

Etter hvert forsto jeg at vi rett og slett tilla ordet «kritisk» ulik mening. Mens den nevnte representanten kanskje assosierte ordet «kritisk» med «negativ», lå min forståelse av «kritisk» tettere opp til det filosofen Elizabeth Minnich omtaler som «thoughtfulness».

I boken «The evil of banality: On the life and death importance of thinking» fra 2017 skriver Minnich, som var eleven til Hannah Arendt, om viktigheten av å stoppe opp og tenke. For Minnich er tenking så viktig at det er et spørsmål om liv og død. Derav bokens undertittel.

Intensiv og ekstensiv ondskap

I boken skiller Minnich mellom intensiv og ekstensiv ondskap. Intensiv ondskap er handlinger som blir gjort av et eller få mennesker som vi på en eller annen måte kan identifisere som annerledes enn «oss andre»: «ensomme ulver» eller radikaliserte ekstremister.

Slike handlinger kan skape stor og uopprettelig skade, men skillet mellom «de» som utfører slike handlinger, og «oss andre», opprettholdes. Jeg vil tro at Minnich ville tenkt på 22. juli-terroren som intensiv ondskap.

Den ekstensive ondskapen, derimot, utføres ikke av mennesker vi kan definere som «de andre», altså mennesker som lever liv som er radikalt annerledes enn «våre». Den ekstensive ondskapen skjer i systemer som har sviktet, «systems turned bad», og den utføres av vanlige mennesker som simpelthen gjør jobben de er satt til å gjøre.

Tankeløshet og fravær av kritiske spørsmål

Minnich skriver: «When systems are turned bad, when the extraordinary becomes ordinary, it does not take a Hitler, an Idi Amin, a Jeffrey Dahmer, a Charles Manson, or any other unusual sort to become a perpetrator. It just takes a practiced conventionality […] It just takes, in short, an ability to go along thoughtlessly […] without paying attention, reflecting, questioning». Den ekstensive ondskapen fordrer altså tankeløshet, og at det ikke stilles kritiske spørsmål.

Minnich minner oss om at grusomhet ikke bare kan forstås som resultatet av onde enkeltmenneskers handlinger. Hun peker på at grusomhet oftest er et resultat av systemer som svikter, «turn bad», og at menneskene som fyller disse systemene, bare fortsetter å gjøre jobben sin, på autopilot, uten å stoppe opp og tenke. «The extraordinary becomes ordinary».

Rett oppmerksomheten mot systemet

Vinteren 2023 fikk norsk eldreomsorg sine «fifteen minutes of fame» i mediene. Flere medier rapporterte om pasienters, pårørendes og ansattes erfaringer fra helsehus. Statskanalen dokumenterte rystende forhold i hjemmetjenester og sykehjem ved bruk av skjult kamera.

I møte med slike beskrivelser, som gjør sterkt inntrykk, er det lett å gripe til intensiv ondskap som forklaringsmodell og tenke at det må være noe i veien med moralen til den enkelte ansatte. Men Minnich minner oss om at vi må løfte blikket fra den enkelte og heller rette oppmerksomheten mot systemet som har sviktet.

Omsorgssvikt og unnlatelsessynder i norsk eldreomsorg er ikke intensiv ondskap utført av «de andre». Det er ekstensiv ondskap – et «system turned bad» – som opprettholdes fordi ansatte i systemet fortsetter å gjøre jobben sin, dag etter dag.

Når vi forbløffes, stopper vi opp og tenker

Jeg ønsker helsepersonell som evner å stoppe opp og tenke. Og det er jeg ganske sikker på at praksisrepresentanten som var involvert i det nevnte studieplanarbeidet, også ønsker.

Jeg ønsker å utdanne fagfolk som er rustet til å passe på «systemene», slik at de ikke «turn bad». Slik at godhet ikke opprettholdes bare av enkeltindivider som iherdig prøver å gjøre en forskjell ved å møte opp på jobb og gjøre så godt de kan. Og til det kreves nettopp kritisk, analytisk refleksjon.

Jeg er trygg på at nevnte praksisrepresentant, i likhet med meg, er enig med Minnich i at vi trenger «education that opens the space for astonishment at least as often as it closes in on answers and certainties».

Vi trenger utdanning som skaper rom for forbløffelse minst like ofte som den leder mot svar og skråsikkerhet. For når vi forbløffes, stopper vi opp og tenker. Og tenking er så viktig at det er et spørsmål om liv og død.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse