fbpx Jeg vet omtrent hvor mange respiratorer vi har på Drammen sykehus Hopp til hovedinnhold

Gi oss tid. Vi har færre respiratorer enn du tror

Pasient som ligger i respirator
KAPASITET Erfaringene viser at tid er en nøkkelfaktor når helsepersonell skal bekjempe Korona-viruset. (Illustrasjonsfoto) Foto: Erik M. Sundt

Av og til sjekker jeg dem flere ganger. Jeg lurer på når den plutselige stigningen kommer. Når treffer vi den loddrette delen av kurven? Er det i dag? Er det i morgen? Neste uke? Jeg vet ikke hvor mange respiratorer vi har i Norge, men jeg vet omtrent hvor mange vi har på Drammen sykehus. Det er færre enn du tror.

I Italia sitter svigerforeldrene mine i en bitte liten leilighet. De nærmer seg 70 og er ikke så spreke. De går bare ut for å skaffe mat. Det er naturligvis mannen som gjør det, og da med vernebriller og maske. Svigermor er bare inne. Jeg har studert medisin i Italia. En gang satt jeg i venterommet på Milanos største sykehus, Niguarda. Da var det jeg som var pasient. Jeg husker Niguarda som monumentalt og majestetisk. Inngangspartiet så et som et slott, med store buer og uthuggede statuer. Det var moderne og effektivt, utstyrt for å ta seg av en stor mengde syke. Massimo Puoti, sjefen deres for infeksjonsmedisin, sier at det han opplever nå er som å være i krig. Hva trenger dere, Dr. Puoti? «Vi trenger tid,» sier han.

Luft i lungene

I Bergamo, omtrent 60 kilometer fra Milano, gikk jeg rundt i gamlebyen med studievenninnene mine som kom på besøk fra Norge. Her kunne jeg godt ha bodd, tenkte jeg da. Nå får sykehuset i Bergamo besøk av reportere fra Sky News. «Hvilken avdeling er jeg på?» spør reporteren. Rundt ham er gangene fulle av mennesker som sliter med det mest elementære for å opprettholde liv; å få luft i lungene. «Dette er ikke en avdeling, egentlig,» sier hun som viser ham rundt. «Det er venterommet.»

Kister i Cremona

I Cremona kikket  jeg inn i felemakernes vinduer sammen med ham som kjøpte giftering til meg noen år senere. Vi så ingen Stradivarius, men jeg tenkte på bestefar, som også var felemaker. Nå hoper kistene seg opp i Cremona. Familiene får ikke tatt avskjed. De kan ikke forlate husene sine. «Alle dør alene,» sier helsearbeiderne i Cremona. De er profesjonelle, de skal ikke gråte. Hva kunne vi gitt dem? Hva er det de trenger? De trenger tid.

Den loddrette kurven

Jeg sjekker tallene igjen. Vi er der akkurat nå. Vi kan gi tid. Den loddrette delen av kurven ligger fremdeles foran oss. Hvordan gjør vi det? Det høres så vanskelig ut. Det er ikke vanskelig, og du har hørt det hundre ganger allerede: Hold deg hjemme, så mye som mulig. Du tenker kanskje at du tar sjansen likevel. Du vil ut. Det kan være det samme. Det du måtte ha valgt bort er viktigere. Alle vet om lungekreft, men mange røyker likevel. Men denne gangen er det annerledes. Det er ikke ditt eget liv du risikerer. Du risikerer min mors. Du risikerer det immunsupprimerte barnet. Hun er hjemme sammen med foreldrene sine nå. De er livredde. På ekte.

Smitter du to eller ti?

Hold avstand, gi  oss tid. Hvis du har dette viruset i deg uten å vite det, kan du utgjøre en enorm forskjell. Smitter du en, eller to eller ti? Og så videre. Regn selv. Sitter du på kafé ved siden av en som smitter, gjelder det plutselig deg også. Så kommer vi kanskje til det punktet at for mange ikke kan puste selv. Hvem velger vi da?

Alle er klare

På sykehuset går mine kollegaer allerede tolv timers skift. Det betyr at de neppe ser barna sine den dagen. Akuttmottaket er bygget om på rekordtid. Hele sykehuset dirrer. Alle er klare. «Sett meg opp dobbelt,» sier legene. «Jeg tar både lørdag og søndag.» Hvis ikke alle kommer på en gang, klarer vi det. Ingenting av det du hadde planlagt, blir noe av akkurat nå. Vær så snill, gi oss tid. Hold avstand. Flat ut kurven. Hvis det viser seg at alt sammen gikk bra til slutt, da er det ingen som har overdrevet. Da er det ingen som har ropt «ulv, ulv». Da har vi lyktes.

Innlegget ble først publisert i Drammens Tidende

Komiker Lars Berrum: Gjør comeback som sykepleier

Bildet viser Lars Berrum.
AUTORISERT: Det var litt tilfeldig at det ble sykepleie. Men Lars Berrum har tidligere fortalt at han ble slått i bakken av folka han møtte der. Han ble forelsket i hele opplegget. Arkivfoto: Stig Weston

Det er ni år siden sist. Men fra mandag 23. mars titulerer Berrum seg som «Søster Lars» igjen. På ordentlig.

Han har stått på scenen med showet «Søster Lars», der han utfolder seg som komiker med historier fra helsevesenet. Så kom koronaviruset. 

Da forsto Lars Berrum at han måtte på vakt som sykepleier igjen.

– Må gjøre noe

– Jeg så alle oppfordringene som ble lagt ut i sosiale medier, forteller han på telefon.

– Og jeg tenkte: Faen, jeg må gjøre noe. Jeg må i hvert fall melde meg.

Han registrerte seg på Ullevål og på Diakonhjemmet. Diakonhjemmet takket ja.

Akkurat hva han skal gjøre, har han ikke helt oversikt over. Det får han klokken 08.00 mandag 23. mars. Da er han «Søster Lars» igjen, på ordentlig.

– Det jeg vet, er at det blir hard core-somatikk, sier Berrum.

Vil lære noe nytt

Før han ble komiker på heltid, jobbet han på akuttpsykiatrisk på Ullevål.

– Den gamle sjefen min der tilbød meg også jobb, men jeg tenker det er gøy å være i felten og å lære noe nytt. 

Tidligere har han fortalt Sykepleien at komiker ikke er noe han må være. Han trivdes med å være sykepleier.

Les: Søster Lars

Han begynte på sykepleierutdanning da han var 18, dels for å glede moren. Hun er operasjonssykepleier med det sønnen omtaler som «kraftige bein i nesa». På studiet ble han forelsket i både faget og menneskene som jobber med det.

Bildet viser en svart bakgrunn med comeback skrevet i hvit tekst og mandag 08.00.
VARSLET COMEBACK: Fredag 13. mars la Lars Berrum ut denne på sin Instagram-konto. Foto: @larsberrum

Tok et valg

I fire år jobbet han i psykiatrien.

Men en gryende karriere som komiker, plass på landslaget i karate og full jobb som sykepleier, ble til slutt for mye. Han måtte ta et valg og ville gi komikken en sjanse.

Han har blant annet hatt program på NRK med kollega Martin Beyer-Olsen og satt opp soloshow på Nieu Scene på Torshov i Oslo. Som andre scener er denne nå midlertidig stengt.

Børster støv

Nå er det sykepleier han skal opptre som.

– Det er bare å børste støv av gamle prosedyrer, sier han.

– Jeg går på. Jeg må si jeg gleder meg.