fbpx Vis oss at dere har bein i nesa, NSF! Hopp til hovedinnhold

Vis oss at dere har bein i nesa, NSF!

Bildet viser de nye 200 kroners-sedlene fra Norges bank
FLUKT? Koronakrisen vil kunne føre til sykepleierflykt hvis NSF ikke klarer å spikre bedre kompensasjon i fremtiden, mener artikkelforfatteren. Foto: Norges Bank

NSF-leder Lill Sverresdatter Larsen bør spikre gode lønnsavtaler nå, i stedet for å vente til krisen er over.

I Norge er vi over 120 000 sykepleiere som har satt sin lit til Sykepleierforbundet. Vi betaler månedlig kontingent og stoler på at de skal kjempe for våre rettigheter.

 Ikke i ryggen

Vi er mange som nå kjenner på en skuffelse. En skuffelse over at vi opplever at vi ikke har forbundet vårt i ryggen, i det som er en nasjonal krise. Forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen uttaler til Sykepleien på Facebook at «sykepleiere er trent til å håndtere denne situasjonen».

Vi er riktignok trent i å håndtere smittevernsutstyr og ulike typer smittsomme sykdommer. Men når ble vi trent i å håndtere en nasjonal krise? Videre uttaler hun at «sykepleiere bør få en kompensasjon, men det er ikke aktuelt nå». Det er vel akkurat nå NSF og forbundsleder bør spikre fremtidige gode lønnsavtaler og rammer for oss? For Norges økonomi vil omsider bli mobilisert igjen.

Virvlende smitterisiko 

Alle som er utdannet sykepleiere, er pliktige i å bidra i en krisesituasjon, og dette gjelder vel også forbundsleder? Lurer på om hun selv ville ha akseptert å stå midt i den virvlende smitterisikoen, i en 16 timers lang vakt, uten å få kompensasjon, risikotillegg og riktig lønn for jobben hun gjorde?

 Må motvirke sykepleierflukt

NSF sier at fokuset har vært på å mobilisere ressurser nok til å yte helsehjelp. Men kommunene våre har vært langt mer synlige i denne jobben. Nå må dere tenke helhetlig og sørge for at det ikke blir sykepleierflukt! Hvis dere ikke tar grep nå, frykter jeg at vi kommer til å mangle langt flere enn de 30 000 sykepleierne som Norge etter offisielle anslag vil mangle om få år.

Dette handler ikke om at vi ønsker å være usolidariske med tanke på jobben som skal gjøres. Den jobben står vi stødig i hver dag og til alle døgnets tider. Men dette er en bønn om å bli sett og hørt nå, siden mange sykepleiere nå frykter at innsatsen deres vil bli glemt når koronabølgen har lagt seg. NSF, vis oss at dere er ryggraden vår – jobb for oss mens vi jobber for hele Norge.

Vi har en plikt til å hjelpe, og vi må tenke på egen sikkerhet

FORSVARLIG FORBRUK: Det kreves god planlegging og nye rutiner for hvordan vi kan bruke smittevernutstyr på en fornuftig og forsvarlig måte – uten at vi går på akkord med vår egen sikkerhet, skriver intensivsykepleieren. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Mange spør seg om man kan nekte å gi helsehjelp til pasienter med mistenkt covid 19-smitte hvis man ikke har korrekt smittevernutstyr. Jeg mener vi bør strekke oss langt for å yte helsehjelp, skriver innleggsforfatteren.

Aller først vil jeg si at jeg skjønner den vanskelige situasjonen helsearbeidere står i når vi mangler helt elementært beskyttelsesutstyr. Jeg jobber som intensivsykepleier ved en av landets største intensivavdelinger og opplever selv rasjoneringen av utstyr som skal beskytte oss mot smitte og smittespredning.

Avdelingen jeg jobber ved, har forandret mange av sine daglige rutiner. Nå er det sparing og gjenbruk som gjelder. Jeg trodde faktisk ikke at jeg selv skulle akseptere å jobbe på denne måten. Men det var før de første pasientene med covid-19 smitte kom til avdelingen … Jeg vil understreke at jeg ikke går på akkord med min egen sikkerhet. Derimot forsøker jeg å minimere risikoen for smitte så godt som mulig (det er kanskje en illusjon, men det hjelper i hverdagen).

Kritiske tilstander

I alle ledd opplever vi at det må rasjoneres på utstyret som skal beskytte oss – både av P3-masker og de vanlige kirurgiske munnbindene, engangsfrakker og hansker. Det er et faktum at beskyttelsesutstyr nå er mangelvare. Det ser forøvrig ut til at det kommer nye forsyninger med smittevernutstyr inn i landet. Det er på tide, for det er kritiske tilstander mange steder.

Det er mulig man med loven i hånden kan nekte å gi helsehjelp uten korrekt utstyr, men det løser ingen problemer.

Jeg tror det vil oppleves ekstremt vanskelig å nekte, eller unnlate, å hjelpe en pasient med mistenkt eller bekreftet smitte. Vi har en plikt til å gi øyeblikkelig hjelp, og vi bør strekke oss langt for å yte helsehjelp. Samtidig skal vi tenke på egen sikkerhet og minimere faren for å bli smittet.

Sånn situasjonen er, så er mitt generelle råd at alle må samarbeide om å bruke så lite utstyr som mulig. Det er mulig man med loven i hånden kan nekte å gi helsehjelp uten korrekt utstyr, men det løser ingen problemer.

Krever planlegging

I denne vanskelige tiden kreves god planlegging og godt samarbeid: Hvem, og hvor mange har behov for smittevernutstyr når de skal inn til pasienten? Hvem trenger P3-masker, og hvem kan bruke kirurgiske munnbind?

Vi skal jobbe forsvarlig, og da tenker jeg at vi må jobbe med dette for øyet: Det er ikke ubegrenset med smittevernutstyr selv om det kommer inn nytt nå og situasjonen forhåpentligvis bedrer seg noe.

Vi må være nøye med å bruke riktig utstyr der det er nødvendig og begrense antallet som skal være til stede. Kort sagt; hvem skal være til stede i de ulike situasjonene, og hva trenger de av smittevern? Det kreves god planlegging og nye rutiner for hvordan vi kan bruke smittevernutstyr på en fornuftig og forsvarlig måte – uten at vi går på akkord med vår egen sikkerhet.

Vi må alle tilpasse oss

Alle må tilpasse seg den vanskelige og uoversiktlige situasjonen. Vi vet at det jobbes på alle hold med å få tak i mer utstyr. Jeg tenker at som sykepleiere skal vi være profesjonelle. Å yte forsvarlig helsehjelp innebærer også å forvalte de begrensede ressursene vi har på en fornuftig måte. Det er viktigere enn noen gang.

Vi har ikke annet valg enn å samarbeide om å bruke de tilgjengelige ressursene så godt som mulig.

Behovet for smittevernutstyr er nærmest uendelig i denne situasjonen, og det er vanskelig å se for seg behovet i «fredstid».

Men akkurat nå har vi ikke annet valg enn å samarbeide om å bruke de tilgjengelige ressursene så godt som mulig. Og da er det klokt å holde hodet kaldt og samarbeide om hvordan dette best kan gjøres.

Forbruket under en pandemi får vi erfaring med nå, og det bør være en gjennomgang av beredskapen i ettertid.