– Når ting er vanskelig, usikkert og komplekst, tror jeg ikke det kan fikses med et råd eller en bok

Meg, ikke deg

Jeg spør deg ikke om råd

Eller hva du mener jeg skal gjøre

Jeg vil bare at du lytter

Tenker høyt sammen med meg

Mens jeg prater om det jeg er opptatt av

Så kanskje jeg forstår meg selv bedre

Jeg altså

Ikke du

– Er det mulig å få henne til å komme på rommet mitt, spurte jeg sykepleieren.
– Jeg klarer ikke å gå til kontoret, men jeg skulle gjerne ha snakket med henne.

– Jeg skal høre om sosionomen kan komme innom deg i løpet av dagen, men det kan ta litt tid, svarte hun.

Jeg var innlagt for fjerde uke på rad på sykehuset. Sykehus nummer to. Legene trodde de visste hva som feilet meg. Men de visste ikke helt sikkert. Jeg hadde selv insistert på å snakke med en sosionom. For min egen skyld, og ungene. Det var den sommeren alle bodde på stranda. Jeg bodde inne. Tidenes sommerferie kalte de det. Jeg skjønte ikke hva alle snakket om før en måned senere. Da var sommerkveldene allerede blitt mørke igjen. Jeg drømte bare om høst, skolestart og hverdag. For ungene mine var ferien det verste. Usikkerheten. Engstelsen. Mangel på rutiner. Hva skulle vi si? Hva skulle vi gjøre? Pappaen pendlet mellom barna som bodde hos svigerforeldre og meg på sykehuset. Eldstemann ville hjem. Hjemme var ingenting som det pleide.

Sosionomen kom etter noen timer. Det var en ung jente som stakk hodet inn på rommet mitt. Jeg gråt. Fortalte om ungene mine. At det var vanskelig med ferien, skuffelsene og at eldstemann ville hjem.

– Kan han ikke få lov til å bestemme litt, spurte hun.
– Bo hos en venn? Gi han noen valg, hvis ikke kan alt føles så vanskelig, sa hun.

Det fantes få muligheter for å bestemme. Jeg levde fra dag til dag. Vi levde fra dag til dag. Vår lille familie. Nye undersøkelser, nye medisiner, nytt sykehus. Det fantes få valg. Sosionomen ble sittende i en halvtime. Da hun gikk, ga hun meg to tykke bøker.

– Gi disse til barna dine. Her kan de skrive ned følelser og tanker rundt sykdommen, sa hun før hun gikk videre til neste pasient.

Jeg har to gutter. De leser sjeldent mer enn Donald Pocket og hjemmelekser. De liker å skate, svømme og hoppe på trampolina. Etter at sosionomen hadde gått satt jeg igjen alene. Alene om å finne ut hva jeg skulle si og gjøre med de fine ungene mine. Sosionomens velmenende råd passet ikke inn i våres liv.

Det er lett å sitte på andre siden. To år etterpå. Tenke at jeg hadde gjort det annerledes om jeg var den unge sosionomen som jobbet på sykehuset og møtte meg selv i sykehussengen den dagen. Hun mente jo bare å hjelpe. Jeg var nok som henne da jeg var på samme alder. Jeg hadde et stort ønske om å hjelpe andre med kunnskap jeg hadde tilegnet meg gjennom studier og erfaring. Men, jeg håper og tror at jeg hadde møtt meg selv litt annerledes nå. Spurt litt mer inn i det jeg sa. Lyttet til gråten og lengselen min. Kommet med flere spørsmål enn svar. Turt å være litt i det vanskelige sammen med meg før jeg gikk videre.

Jeg har øvd lenge på det fra den andre siden. Som sosionom og familieterapeut. Tråkket feil og gått tilbake. Flere ganger enn én. For det krever øvelse. Det krever kanskje dristighet. Det krever kanskje tålmodighet og tillit. Å tørre å bevege seg inn i det man ikke vet noe om. Men finnes det egentlig noen annen måte? For hva vet man egentlig? Hvordan andre har det, hvordan andre kan løse utfordringer i sitt liv? Jeg tror i hvert fall ikke det er mulig før man har prøvd å forstå. Lenge nok. Sammen. Eller hjulpet den man snakker med til å forstå seg selv litt bedre.

Jeg vet det er lett å ville gå foran den man snakker med. Peke på alternativer og løsninger. Tenke at man vet noe om hva barn eller voksne har behov for. Gi råd. Anbefalinger. Men det var ikke det jeg hadde behov for den dagen. Jeg trengte at hun lyttet. Til meg. Til hva som kunne være riktig og viktig for meg og min lille familie. Hva jeg ville, hva jeg tenkte, hva jeg trengte. Uten å bli fortalt hva jeg burde gjøre. Mest av alt trengte jeg kanskje bare at noen var der for meg. Holdt meg litt. Kjente på urettferdigheten og usikkerheten sammen med meg. Noen ganger trenger man kanskje bare å bli holdt. Slik at man selv kan holde andre. Som to små gutter. Som bare ville ha tilbake moren sin og sommerferien som alle andre.

En sykepleier som kom på vakt senere på dagen stakk innom for å høre hvordan det gikk med meg. Hun satte seg ned ved siden av sengen min. Snakket med meg. Spurte om barna. Hvor gamle de var og hva de likte å gjøre. Hun lyttet lenge. Lenge nok til at jeg følte meg forstått og litt mindre alene. Ikke minst forsto jeg mer av hva jeg selv tenkte om situasjonen. Da barna kom på besøk dagen etterpå hadde vi en fin stund sammen. Vi fant løsninger. Løsninger som passet for oss. Og på kvelden etter at ungene hadde dratt, stakk sykepleieren hodet inn i døråpningen til rommet mitt på vei hjem fra kveldsvakt

– Så herlige gutter du har, jeg så dere i gangen i sted, sa hun.

Ved å ha hatt rollen som pasient ble det enda tydeligere for meg hva som er viktig når jeg møter mennesker i utfordrende situasjoner. Jeg er opptatt av å prøve å være der den andre er. Å lytte uten å vite svarene på spørsmålene som blir stilt. For når ting er vanskelig, usikkert og komplekst, tror jeg ikke det kan fikses med et råd eller en bok. Men, samtidig må jeg lytte for å finne ut om det kanskje er det de trenger, selv om jeg trengte noe annet. Vi er forskjellige. Vi trenger ulike ting. Men jeg kan ikke vite. Derfor må jeg spørre og være nysgjerrig. Og da tror jeg ikke tittel eller stilling er det viktigste. Jeg tror det aller mest handler om å lytte. Så lett og så vanskelig på samme tid.

Innlegget stod på trykk i METAFORUM (bladet til norsk forening for familieterapi) i mai.