– Far skal ikke dø alene. Punktum!

Møgster Moen (vg.no) spør hvorfor hans far må dø alene. Han etterlyser en krisepakke for syke og døende. Det gjør vi også. NSF har tidlig i vår, sammen med ulike pasient- og brukerorganisasjoner, påpekt samme budskap til myndighetene. Kommunal fattigdom truer velferden. For helse- og omsorgstjenester er det et presserende behov å investere i livsnødvendig personell, avansert kompetanse, bygg og IKT, samt at kommunene trenger å bli kompensert for koronautgifter.

Ikke nok sykepleierkompetanse i kommunene

NOU 2017 «På liv og død» (regjeringen.no) foreslår palliative team i hver kommune. Slik det er nå, er det verken palliative team eller nok sykepleierkompetanse i kommunene, og det er helt tilfeldig om det finnes ressurser til å kunne få dø hjemme. Som Møgster Moen skriver, så må faren bli på sykehus, selv om dette er både dyrere og dårligere, fordi kommunen sier de ikke har kompetanse til å gi lindrende behandling i hjemmet.

Koronautgifter skal kompenseres av staten

Denne uken kom nyheten om 7,3 milliarder ekstra til kommunene. Endelig. Det er en god start og i tråd med det NSF har argumentert for. På pressekonferansen beskrev Ropstad at helsetjenestene ikke skal kuttes i begrunnet med korona. Koronautgifter skal kompenseres av staten. Pengene skulle kunne bidra til at flere utsatte blir sett og fulgt opp. Syke og døende må definitivt kunne regnes som utsatte med behov for å bli sett og fulgt opp.

Jeg ønsker meg en tydelig helseminister

Jeg ønsker meg en helseminister, som er like tydelig som kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby (facebook.com) når hun snakker om skolen. En helseminister som tydeliggjør at det skal leies inn vikarer med fagkompetanse i helsetjenestene ved sykdom/fravær, uansett om kommunen har budsjett til det. Som Møgster Moen skriver, det må helsepersonell til for å se behovene til pasientene, og det må være riktig fagkompetanse som følger opp komplekse behov. En krisepakke til kommunene må gå til flere sykepleiere og helsefagarbeidere. Å tilby heltid til de som i dag går i deltidsstillinger er en nødvendig start for frontlinjen i dag.

Beskrives bare i avvik internt

Møgster Moens beskrivelser er dessverre gjenkjennbare. Så gjenkjennbare at de fleste sykepleiere beskriver det i avvik internt, men i liten grad vil fortelle høyt om det. De vil ikke uroe befolkningen unødig. Tross alt får jo de aller fleste pasienter god pleie og omsorg.

Riktig å sikre at ingen skal dø alene

At de fleste pasienter møter et godt helsesystem, gjør det likevel riktig å sikre at ingen skal dø alene. Det er ledelsen ved institusjonene som må finne den rette balansen mellom å ivareta smittevernhensyn, men samtidig ivareta behovet både den døende og de pårørende har for å være sammen i livets siste fase. Å dø er en del av livet og de pårørende må involveres uavhengig av en pandemi eller ikke. Likevel, dette er de samme sykepleierlederne som også har personalansvar for urimelig mange, som beskriver liten myndighet over rammevilkårene, som ofte arbeider alene og med et enormt ansvar for en tjeneste som i økende grad mangler fagfolk. Studier har vist at pårørendearbeid er det som blir nedprioritert av sykepleiere når det er travelt.

Etterspør reell valgmulighet til å få avsluttet livet hjemme

Norge har en lav andel hjemmedød sett opp mot andre land, og 82 prosent av oss dør på sykehus eller institusjon. Sykepleiefaget og sykepleiere har sentral og unik funksjon i lindrende behandling. Kompetanse med tilstrekkelig fordypning i lindrende behandling og omsorg er helt avgjørende for å ta det nødvendige ansvaret i den døgnkontinuerlige oppfølgingen av pasienter og pårørende. Både pasientorganisasjoner og fagmiljø som NSF, har i lengre tid etterspurt at døende pasienter har en reell valgmulighet til å få avsluttet livet hjemme. En reell valgmulighet henger sammen med at lederne gis myndighet og rammevilkår til å sørge for at sykepleiernes fagkompetanse, medisinsk-teknisk utstyr og samhandlingsløsninger er tilgjengelig og i funksjon.

7, 3 milliarder er en start

De kommunale helse- og omsorgstjenestene lider under kommunal fattigdom. Pandemi eller ikke. 7, 3 milliarder er en start. Det må investeres over lang tid for å bygge opp og beholde gode og forsvarlige tjenester i kommunen. Tjenester som sørger for at ingen skal måtte dø alene på sykehus under strenge besøksrutiner.