fbpx – Jeg fikk hjertestans og pacemaker Hopp til hovedinnhold

– Jeg fikk hjertestans og pacemaker

Bildet viser en smilende Jan Pedersen som koser seg på uterestaurant.
EN GOD LATTER …: – Kroppen hadde over lang tid vært en rustning som ikke slapp noe gjennom, men galgenhumoren var på plass, og den dyrket jeg for alt den var verdt da jeg ble alvorlig syk, skriver innleggsforfatteren. Foto: Privat

– Da hjertet mitt sluttet å slå, ble det satt i gang hjerte- og lungeredning. Da det ikke hjalp, fikk jeg noen runder med hjertestarteren, og hjertet begynte å slå igjen. Så her er jeg – nå med pacemaker, skriver den muntre hjertepasienten.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Det var lørdag kveld, og det var fullt av folk ved legevakta i Trondheim. Jeg hadde trukket lapp nummer 57. For noen minutter siden hadde 35 blitt ropt opp, så det var mye som tydet på at dette ville ta tid.

En eldre mann som blødde neseblod, satt med en diger papirrull på fanget og en bøtte på gulvet mens kona prøvde å trøste ham så godt hun kunne.

Et sted i nærheten gikk et helikopter inn for landing, og av erfaring visste jeg at nå kunne det bli enda mer venting, for legene pleide å bli tilkalt ved akutte tilfeller. Jeg håpet i alle fall å slippe til før nattklubbene stengte og de som hadde fått glass knust i ansiktet begynte å strømme på.

Et par timer, og så er det ikke så mye som en kopp kaffe å få.

Rett foran meg, på venteværelse, satt en asiatisk familie bestående av mor, far og ei jente på 45 år. Den lille jenta hadde langt mørkt hår, brune øyne og et smil som kunne få den mest sindige trønder til å smelte.

Etter det jeg fikk med meg, så hadde hun syklet seg av. Hun hadde en stor plasterlapp rett over det ene øyet.

Dette kan ta tid, sa kona til han som blødde neseblod.

Ja, det ser slik ut. Har dere vært her lenge? spurte jeg.

Et par timer, og så er det ikke så mye som en kopp kaffe å få, svarte hun.

Det skal jeg fikse, svarte jeg. Borte i gangen hadde jeg sett at det sto en kaffeautomat, og etter litt plunder kom jeg tilbake med en rykende varm kopp kaffe og en sjokolade som jeg ga til damen. Og hun reagerte som om hun hadde vunnet i lotto. 

Jeg skulle ha visst litt mer om hvordan man takler ufrivillig vannlating.

Jeg hadde egentlig automatfobi, og en gang på Oppdal tabbet jeg meg skikkelig ut. Det var en telefonautomat inne på kafeen, så jeg la på penger og slo et nummer, men hørte ikke en lyd. Etter tre mislykkede forsøk så jeg en mann reise seg. Han kom bort til meg, og med et lurt smil om munnen sa han: 

Det der trur æ itj går gitt, og så oppdaget jeg hva jeg holdt på med.

Rett ved telefonen var det en kroneautomat fra redningsselskapet, og jeg hadde prestert det kunststykket å legge penger på den mens jeg sto med telefonrøret i hånda. Både mannen og jeg knakk sammen, og akkurat da angret jeg. Jeg skulle ha tenkt meg om og visst litt mer om hvordan man taklet ufrivillig vannlating. 

Jeg husker ikke mer før jeg hørte noen som snakket til meg fra et sted langt borte.

«Jan Pedersen til Legevakta!». Jeg kom meg opp og gikk inn i mottakelsen hvor jeg ble møtt av en pleier.

Jeg rakte frem hånden for en hilsen, men så ble alt svart, og jeg husker ikke mer før jeg hørte noen som snakket til meg fra et sted langt borte.

– Pedersen. Kom tilbake til oss. Hører du meg?

Jeg gjorde det, men forsto ikke mye av hva som foregikk annet enn at jeg lå på en seng med masse folk rundt meg. Jeg hadde vanvittig vondt i brystet. Jeg la også merke til at det var festet en del ledninger til kroppen min.

– Hva har hendt? Jeg måtte anstrenge meg for å greie å snakke. 

Det kjentes ut som om kroppen min ble revet i biter.

En av pleierskene hentet en stol og satte seg ved siden av senga mi. Hun kunne vel være i 40-årene og skarret på r-ene. Det kjentes ut som om kroppen min ble revet i biter, men hennes gode og milde vesen gjorde at jeg greide å roe meg litt.

– Hjertet ditt stoppet, så vi satte i gang med HLR (hjerte- og lungeredning). Da det ikke hjalp, fikk du noen runder med hjertestarteren, og etter en tre fire forsøk begynte hjertet å slå igjen.

Jeg skjønte sånn omtrent hva hun sa, men det virket utrolig skummelt at hjertet mitt hadde stanset. Visst var kreftsykdommen forferdelig, men dette var jo mange lysår unna.

Jeg hørte bare noe av setningen før jeg ble borte igjen.

Noe annet var de voldsomme smertene i brystet, og jeg ba henne forklare meg det.

Når vi foretar hjertekompresjoner, er det en stor belastning for ribbeina, og det kan oppstå brudd, men det skal vi sjekke senere.

Jeg hørte bare noe av setningen før jeg ble borte igjen. Da jeg våknet, var det som om senga og hele rommet beveget seg. Det var vanskelig å bevege på hodet, men jeg så en masse ledninger og apparater rundt meg, og det pep hele tiden.

Jeg var både kvalm og døsen. Å røre på seg var umulig. Jeg lå bare rett ut helt overlatt til personalet sin dyktighet.

Timene med cellegiftbehandling passerte revy.

Jeg fikk flashback. Timene med cellegiftbehandling passerte revy. Kraftløsheten var kommet tilbake. Kroppen spilte ikke på lag med meg lenger. Øynene ble sløvere og sløvere. Var det dette som het fatigue?

Underveis i kreftbehandlingen ble jeg gjort oppmerksom på at kombinasjonen cellegift og stråling kunne gi senskader, men håpet var å slippe unna de verste.

Slik hadde det imidlertid ikke gått, for etter avslutningen av kreftbehandlingen ble jeg operert for en hjernesvulst som heldigvis var godartet. Jeg ble også satt under behandling for nedsatt nyrefunksjon på grunn av strålebehandling, så nå var det visst bare to avdelinger på sykehuset hvor jeg ikke hadde vært innlagt «Mor og Barn» og «Geriatrisk». 

Pacemaker … bare ordet hørtes forferdelig ut.

Jeg var totalt utslitt. Hetetoktene kom som kastet på meg. Nattøy og sengetøy var klissvåte og hadde blitt skiftet to ganger den siste timen.

Du skal snart få komme opp på avdelingen. Vi venter bare på at de skal gjøre klar der oppe.

Pleiersken hun fra Bergen var kommet tilbake.

Hvilken avdeling da? spurte jeg.

Hjerteavdelingen. Du skal få satt inn pacemaker i morgen, svarte hun.

Pacemaker … bare ordet hørtes forferdelig ut. Jeg visste at det var en dings som skulle ta over hvis hjertet mitt stanset, men at dette var nødvendig når jeg ikke var mer enn femti år, skremte vannet av meg.

En halvtime senere kom en portør og hentet meg. Jeg var glovarm og kjempet med sjokket over det jeg nettopp hadde fått vite.

Tankene raste av sted i en voldsom fart.

Hvordan skulle jeg forholde meg til dette? Hodet kjentes tomt, men tankene raste av sted i en voldsom fart.

Portøren som kjørte meg, kunne vel være i 20 årene.

Hva er det som rister slik, spurte jeg.

De har lagt ned noen steiner i gulvet og laget to spor, men det er ikke særlig behagelig for de pasientene som har mye smerter fordi hjulene på senga havner midt oppe på dem.

Hvilket geni er det som har pønsket ut dette, spurte jeg.

– Det høres kanskje merkelig ut, men det er for at blinde skal ha noe å orientere seg etter, svarte portøren.

Nå hadde jeg hørt det også og så for meg en person med hvit stokk som snirklet seg frem mellom alle steinene.

Det er utrolig hvor lyst man får på noe dersom man ikke får lov til å spise det.

Det var dagen for operasjonen, og det hadde ikke blitt mange timer med søvn. Klokken gikk utrolig langsomt.

På nattbordet hadde jeg en boks med Coca-Cola og en pose potetgull. Problemet var bare det at jeg ikke fikk spise eller drikke etter klokka 24. Det er utrolig hvor lyst man får på noe dersom man ikke får lov til å spise det. Jeg fikk heller ikke røyke eller bruke snus, men der berget jeg bra, for det hadde jeg ikke begynt med enda.

Inne på operasjonsstua var alt gjort klart. Hjertekirurgen var en dame fra Østlandet i 50-årene. De andre var også damer som hadde forskjellige oppgaver under operasjonen.

Jeg regner med at de fleste pasientene er ganske nervøse før noe slikt, og det gjorde teamet sitt beste for å bøte på, for plutselig sa kirurgen til anestesisykepleieren:

Vi har fått et lite problem. Det er ikke nok bedøvelse? Tror du vi kan gå ned til halv dose?

Å, nei, svarte pleieren. Jeg ser at han bor i blokken ved siden av meg, og jeg tar ikke sjansen på å ha denne fyren rennende på døren min resten av livet.

Operasjonen var vellykket.

Inngrepet var i gang. Jeg fikk lokalbedøvelse slik at jeg kunne følge litt med på hva de gjorde eller ikke gjorde.

Kirurgen hadde øyensynlig gjort dette før. Hun laget et snitt i huden øverst på venstre side av brystkassen rett under kragebeinet og der satte hun inn pacemakeren.

Det gikk ledninger derfra og inn i hjertet, og den ville sende ut impulser om hjertekamrenes frekvens ville falle under en viss grense og forhåpentligvis gjøre sitt til at jeg ikke fikk flere hjertestans.

Operasjonen var vellykket. Teamet holdt på å rydde etter seg, så nå var det tid for å spørre litt:

Går det an å gjøre noen innstillinger på pacemakeren?

Er det noe spesielt du tenker på?

– Ja. Jeg vil gjerne at du stiller den inn slik at jeg ikke greier å gjøre husarbeid, svarte jeg.

Du er den dummeste pasienten vi har hatt på lenge.

Det ble stille en stund, men så kom kirurgen og stilte seg ved senga mi.

Herr Pedersen. Du er den dummeste pasienten vi har hatt på lenge. Hvis du ser deg rundt, så ser du at det bare er damer her. Jeg kommer til å stille inn pacemakeren slik at du føler trang til å vaske og rydde 24 timer i døgnet.

Jeg brøt ut i latter. Kroppen min hadde over lang tid vært en rustning som ikke slapp noe gjennom, men galgenhumoren hadde jeg i alle fall intakt, og den skulle jeg dyrke for alt den var verdt, for som det heter: «En god latter forlenger livet».

Jeg boret hodet ned i puta og lo.

Da jeg kom inn på rommet, var romkameraten min en mann i 80 årene i ferd med å bli klargjort for hjemreise. En pleier hadde tatt kontakt med hjemmesykepleien, og nå holdt hun på å viderebringe beskjeder fra dem:

Du vil få medisinene brakt hjem til deg. Det du må gjøre selv er å dra innom et apotek og kjøpe en «dosett».

– Det er ikke nødvendig, svarte mannen. Vi har et forhøyet dosete vi, la han til.

Jeg boret hodet ned i puta og lo. Dette var det andre latterutbruddet mitt i løpet av en time. For en luksus.

Les også:

Høy vilje til å redde liv ved hjertestans

113: Vår evne til å redde liv ved hjertestans avhenger også av dem som sitter i den andre enden av telefonen. – Vi har svært gode AMK-sentraler, sier Ingvild Tjelmeland, leder for Norsk hjertestansregister. (Bildet av AMK-sykepleieren er fra en tidligere reportasje.)  Foto: Illustrasjonsbilde, Marit Fonn

16. oktober er verdensdagen for hjerte- og lungeredning. Tilbud om veiledning på 113 og høy vilje til redning blant folk flest setter Norge i verdensklasse.

Over 80 prosent av pasientene som fikk uventet hjertestans utenfor sykehus i fjor, ble forsøkt reddet av folk som var på stedet før ambulansen kom.

For første tredel av 2019 var tallet 86,9 prosent.

Unikt i Norge

Ifølge Helsedirektoratet forteller tallene både noe om befolkningens vilje og evne til å gi førstehjelp og om 113-sentralenes evne til å gjenkjenne hjertestans og veilede den som ringer.

Leder for hjertestansregisteret, Ingvild Tjelmeland, fremhever kompetansen og rutinene som finnes blant menneskene bak 113.

– Vi har svært gode AMK-sentraler der man får hjelp til å starte hjerte-lunge-redning av kyndige folk. Det er unikt i Norge og ikke noe man har i andre land.

2018
  • 82 prosent fikk hjerte- lungeredning før ambulansen kom frem 
  • 13 prosent hadde fått tilkoplet en hjertestater før ambulansen kom
  • Halvparten fikk ambulansen innen 9 minutter
  • 23 personer med hjertestans var allerede gjenopplivet før ambulansen kom 
  • 405 av 3405 personer med hjertestans overlevde mer enn 30 dager

Kilde: Norsk hjertestansregister

Hjelpere

Tjelmeland er også imponert over folks vilje til å redde liv. Andre land som registrerer hjertestans, kommer ikke lenger enn til 50–60 prosent når det gjelder forsøk på hjerte-lunge-redning (HLR) før ambulansen kommer.

– Vi har verdens høyeste andel av HLR før ambulansen kommer, sier Tjelmeland.

Det finnes ingen tall som viser om hjelperne har hatt spesielle faglige forutsetninger for å drive hjerte-lunge-redning.

Potensial

Rundt 3500 nordmenn får hjertestans utenfor sykehus. Rundt 14 prosent overlever.

Ifølge Helsedirektoratet kan 200 flere liv reddes hvert år med førstehjelp på stedet. 

Tross mange forsøk på livredning, viser en undersøkelse fra Respons Analyse / Røde Kors i mai at hver fjerde nordmann er redd for å gi førstehjelp.

Her ser du Røde Kors' egen veiledning til HLR for folk flest. 

113.no

Flere tips om HLR, om førstehjelp generelt, om nødtelefonen 113 og om hvor nærmeste hjertestarter er, finner du på helsemyndighetenes side  113 - Norges offentlige nettsted for førstehjelp.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.