Helsepersonells frykt for smertelindring setter livskvalitet på spill

I et innlegg i Sykepleien skriver Berit Liland, leder i Rådet for sykepleieetikk, at en verdig død kan sikres ved at døende får hjelp til lindring av fysisk og psykisk smerte i den siste fasen av livet.

I Norge har fagområdet vokst frem siden 1970-tallet, men først i 2011 fikk norske leger mulighet til å søke om formell anerkjennelse av sin kompetanse gjennom forsøksordningen «kompetanseområde palliativ medisin». God lindrende behandling er noe vi alle kan være med og bidra med fordi lindrende behandling trengs der mennesker lever og dør. 

Unødvendig store smerter

I en artikkel i Forskning.no i 2013 skriver journalist Ida Korneliussen at norsk helsepersonell ikke ga nok smertelindrende medisiner. Frykt for anklager om aktiv dødshjelp kan ha vært en årsak. 

Altfor mange har unødvendig store smerter ved slutten av livet, ifølge forsker Simen A. Steindal ved Diakonhjemmet høyskole. 42 000 mennesker dør hvert år, og 4200 personer får ikke får adekvat smertebehandling.

Steindal påpeker videre at i flere av journalene står det at smertelindrende hjelp er gitt, men at pasientene fremdeles har vondt. Helsepersonell kan altså gi for lave doser av frykt for fatale bivirkninger, men frykter aller mest å bli beskyldt for aktiv dødshjelp, mente Steindal. 

Hva er en verdig død?

WHO (Verdens helseorganisasjon) har konkludert med at det er mulig å gi 97 prosent av pasientene god smertelindring hvis de kliniske retningslinjene for smertelindring følges.

Jeg har selv opplevd på nært hold – da min kone døde – at helsepersonell ikke ga nok morfin til å lindre smertene nettopp av frykt for at pasienten skulle dø, også når hun var helt på slutten av sitt liv med et par dagers forventet levetid. Og jeg opplevde samtidig at helsepersonale uttrykte at det ikke skulle stå på å få nok morfin.

Ifølge sykepleiernes yrkesetiske retningslinjer heter det under punkt 1.12: «Sykepleieren bidrar til at mennesker i livets sluttfase kan få en verdig død.» Rådet for sykepleieetikk mener det er mulig å jobbe for en verdig død uten å legalisere dødshjelp. Men hva er en verdig død?

Alltid har politikerne sagt at de vil satse på bedre lindrende behandling. Ja, den skal bli så god at det ikke skal være behov for noen å ønske dødshjelp. Per 2017 hadde én by (les: Oslo med nær 700 000 innbyggere) hele 16 lindrende plasser til disposisjon. Moss med side 48 000 innbyggere hadde 4. Tiden har altså vist at det var lite grunnlag for denne optimismen.

Kan gi sinnsro

NRK meldte 11. januar 2014 at Ariel Sharon, den israelske krigeren, politikeren og tidligere statsministeren Ariel Sharon var død. Fjerde januar 2006 fikk Sharon hjerneslag. Han ble liggende åtte år i koma frem til sin «naturlige» død. Hva slags verdighet er det?

Nasjonalt formidlingssenter i geriatri satte i sin tid opp 12 punkter som de kalte «prinsipper for en verdig død»: Å vite når døden kommer og forstå hva en kan forvente. Å være i stand til å bevare kontrollen over det som skjer. Å være i stand til å opprettholde verdighet og privatliv. Å ha kontroll over smertelindring og andre symptomer. Å ha kontroll med hvem som er til stede og hvem som skal dele den siste stunden. Å kunne komme med ønsker som en vet vil bli respektert. Å ha tid til å si adjø, og ha kontroll over andre tidsmessige forhold. Å få lov å dø i tidens fylde og ikke få livet forlenget formålsløst.

Vi vet at i Belgia har legalisering av dødshjelp bidratt til å forbedre den palliative pleien. Omvendt førte et velutviklet nettverk i den palliative etablerte pleien til at legeassistert suicid ble mer akseptert. Og det er pasientene som har tjent på dette.

Det viktigste resultatet av en lovgivning som tillater en eller annen form for hjelp til livsavslutning i en terminalfase under kontrollerte former, er at det gir sinnsro. Fordi alle som aldri kan komme til å benytte seg av den, vet at den eksisterer og gir muligheter til å få hjelp om situasjonen blir uutholdelig.