– Må tørre å skuffe
Marie Aakre vil ikke understøtte falske håp.
Marie Aakre vil ikke understøtte falske håp.
– Uten håp er det vanskelig å bli bedre, sier Solveig Bartun Rob. Hun har selv vært pasient og har kjent på hvor viktig håpet er. I dag bruker hun opplevelsene sine i arbeidet som erfaringskonsulent.
Herths håpsindeks er verktøyet sykepleiere kan bruke både i klinikken og i forskningen. Det lar deg sjekke nivået av håp hos pasientene og vurdere effekten av ulike tiltak for å øke håpet.
Når prognosene er dystre og håpet tynt, er informasjon en utfordring.
Sykepleieren skal understøtte pasientens håp. Men hva når alt ser mørkt ut?
Hva er håp når sykdommen spiser deg opp dag for dag, spør Gro Underland.
Når sykdommen spiser deg opp dag for dag, kan snakk om håp kjennes som tomme ord.
– Jeg håper Norge på sikt tillater aktiv dødshjelp. Men i første omgang håper jeg utdanningsinstitusjonene i større grad legger opp til etiske diskusjoner, skriver sykepleierstudenten.
Å ansette en medarbeider med brukererfaring i en akuttpsykiatrisk døgnseksjon kan være positivt, både for pasientene og det øvrige personalet. Økt bevissthet om brukermedvirkning ved seksjonen og hos personalet er en av gevinstene.
Artikkelen er skrevet på bakgrunn av et prosjekt gjennomført ved en akuttpsykiatrisk døgnseksjon i Norge og belyser erfaringer knyttet til engasjement av en medarbeider med brukererfaring. Artikkelen vil belyse eventuelle utfordringer og anbefalinger til andre som ønsker å gjøre noe tilsvarende. Bakgrunnen for prosjektet var et ønske om i større grad å benytte seg av erfaringskompetanse i pasienttilbudet for å styrke brukerperspektivet i tjenesten (1).
Det ble satt av lønnsmidler for tre måneder. Seksjonen var en åpen akuttseksjon med femten sengeplasser og tok i hovedsak imot pasienter fra en mottaksseksjon. Målgruppen for seksjonen var pasienter med angstproblematikk, kriser, traumer, personlighetsproblematikk, depresjonslidelser og avhengighetsproblematikk. Behandlingen er basert på samtaler, en til en og i gruppe, undervisning, miljørettede tiltak, fysisk aktivitet og psykososiale forhold. Vi fokuserte på stabilisering, utredning og behandling. Liggetiden varierer fra noen dager til mer enn 30 dager. Mål og behandlingsplan ble utviklet i begynnelsen av oppholdet i nært samarbeid mellom pasienten og fagpersonene.
Aktiv involvering av brukerne i egen behandling og i tjenesteutvikling er nedfelt både i norsk lovgivning (2) og i politiske dokumenter nasjonalt og internasjonalt (3,4). I planlegging og utvikling av tjenester innebærer brukerinvolvering å aktivt engasjere personer som har erfaring med bruk av helsetjenester. Det brukes ulike betegnelser som «erfaringskonsulent», «medarbeider med brukererfaring» og «brukeransatt» for tilsvarende funksjoner. Vi bruker «medarbeider med brukererfaring». En medarbeider med brukererfaring er en ansatt som har egen erfaring med psykisk helse- og/eller rusvansker og erfaring med hjelpeapparatet (5). I tillegg har en medarbeider med brukererfaringen ettårig utdannelse som innebærer både undervisning og praksisperioder (6,7).
I denne artikkelen bruker vi Funksjonshemmedes fellesorganisasjons definisjon av brukermedvirkning: «Brukermedvirkning er når en bruker eller brukerrepresentant går i dialog med politikere og/eller tjenesteytere og på like fot med dem tilbyr kompetanse og spesialkunnskap – basert på egne og /eller andres erfaringer – for å løse ulike samfunnsoppgaver» (8).
Ideen bak prosjektet var at en medarbeider med brukererfaring skulle bidra til økt brukermedvirkning i direkte kontakt med pasientene. Vi ønsket derfor å prøve ut å ansette en medarbeider med brukererfaring i et engasjement i en tilpasset klinisk stilling.
Medarbeideren skulle ha definerte innsatsområder i direkte kontakt med innlagte pasienter. En medarbeider med brukererfaring har spisskompetanse i kraft av egenerfaring kombinert med utdanningskompetanse. I tillegg ønsket vi å finne ut hvordan rollen skulle utformes og utvikle brukerperspektivet i seksjonen i direkte klinisk arbeid. Vi håpet at personen kunne se virksomheten med «pasientens blikk» og gi tilbakemeldinger fra dette perspektivet. Med utgangspunkt i dette håpet vi å kunne endre og forbedre tilbudet til pasientene.
Engasjementet varte i tre og en halv måned, med to til tre arbeidsdager per uke. Dette innebar både dagvakter og kveldsvakter hver uke. Medarbeideren skulle jobbe i tillegg til de øvrige ansatte ved seksjonen og ikke erstatte manglende ressurser. En viktig oppgave for medarbeideren med brukererfaring var å være til stede der pasientene oppholdt seg.
Medarbeideren skulle, i møte med innlagte pasienter, særlig fokusere på følgende temaer: Håp og bedringsprosessen, pasientenes interesser og mål. Hvordan det er å være innlagt. Behandle informasjon fremfor å gi mer informasjon. Veilede til relevant brosjyremateriell. Overblikk over tilbud og muligheter i kommunen. Medarbeideren skulle også undervise pasientene og personalet hver fjerde uke i temaet bedringsprosessen og formidling av håp.
Erfaringen som beskrives i denne delen av artikkelen er basert på tre ulike kilder: Medarbeiderens egne refleksjonsnotater, tilbakemeldinger fra pasientene og tilbakemeldinger fra de ansatte gjennom evalueringsmøter.
Kildene er både skriftlige og muntlige og er sammenfattet i viktige erfaringer som beskrives nedenfor.
I samtaler med pasientene har medarbeideren fokusert på bedring og positive ting og ofte stilt følgende spørsmål: Hvilke interesser har du? Hva har du tidligere mestret og interessert deg for? Hva kan du gjøre hjemme i hverdagen din? Hva kan en gjøre på tur? Nye ideer? Hvordan opplever du å være pasient her?
Medarbeideren hadde opparbeidet seg kompetanse på disse områdene ut ifra sine egne opplevelser og gjennom utdanningen. Erfaringene viser at psykisk helse kan styrkes gjennom blant annet kosthold og fysisk aktivitet. Medarbeideren veiledet pasientene i tilrettelegging av hverdagen og livsstilsendringer. Pasientenes nysgjerrighet ble vekket, og de stilte medarbeideren spørsmål som: «Hva gjør du her? Har du opplevd det? Er det riktig at du har vært syk?»
Medarbeideren oppnådde troverdighet og motiverte pasientenes ønske om å ta imot behandling og formidlet håp om at det går an å bli frisk og leve et bra liv. De fikk også tro på at god psykisk helse er forenlig med å oppleve psykiske vansker.
Normale følelser og reaksjoner hos pasientene ble vektlagt i samtalene. Dette har pasientene gitt gode tilbakemeldinger på. Pasientene har ofte reflektert rundt og vært nysgjerrige på medarbeiderens rolle. Hun har oppnådd en annen form for kontakt, og pasientene har tatt en mer aktiv rolle enn de gjør med annet personale.
Medarbeideren erfarte at pasienter som åpnet seg spesielt for henne satte pris på at viktige momenter ble brakt videre. Det var ikke et uttrykt behov fra pasientene om hemmeligholdelse. Medarbeideren hjalp til med å oversette fagspråket for pasientene og forenkle det.
Medarbeideren var også et bindeledd i behandlingen. Pasientene drøftet ting med henne som de i utgangspunktet ikke hadde tenkt å ta opp med behandler. Ofte var dette temaer som betydde mye for pasienten og behandlingen. Medarbeiderens tilstedeværelse åpnet for spontane samtaler og aktiviteter. Dette ga også rom for samtaler eller turer når pasienten selv hadde ønske og behov for det. Medarbeideren var en støtte for flere av pasientene og hjalp til med å sortere vanskelige ting; hva som er viktig nå og hva som kan vente. Hun veiledet med utgangspunkt i ulike brosjyrer og nettsider om sykdommer eller symptomer, og så på disse sammen med pasientene. Medarbeideren med brukererfaring hjalp pasientene med å finne nettsider som gir informasjon om psykiske lidelser og ulike utfordringer med dette. Hun informerte blant annet om Mental helse og LPP og om hva disse organisasjonene arbeider med, samt om utdanningen hun selv hadde tatt.
Medarbeideren med brukererfaring inntok en spørrende rolle ovenfor pasientene med utgangspunkt i at hun selv hadde vært i liknende situasjon og hatt rollen som pasient. Dette ga en annen respons enn om fagutdannet helsepersonell hadde stilt de samme spørsmålene. I lys av sin egen erfaring stilte hun også andre spørsmål enn fagpersonene. Hun kunne se utfordringer ved behandlingen knyttet til hvordan det oppleves å være pasient, og hvordan det oppleves å slite. Og hun fokuserte ikke bare på symptomer og diagnoser. Fordi hun ikke var fagperson og heller ikke ble sett på som en behandler, var hun mer «ufarlig». Medarbeideren ble oppfattet som et medmenneske og fikk en annen posisjon som gjorde at pasientene deltok mer aktivt.
Pasientene tok ofte initiativ til aktivitet, noe som ledet til en samtale om positive, hverdagslige temaer. Spørsmål som «Tror du jeg kan få det bra igjen?» ble reist. Responsen fra medarbeideren på slike spørsmål handlet ofte om følelser knyttet til det å være pasient og til å være innlagt. Pasientene ga uttrykk for at det er godt å snakke med medarbeideren med brukererfaring om dette. Noen pasienter ga uttrykk for at medarbeideren forsto dem bedre: «Du forstår, du. Ingen andre gjør det».
Medarbeideren opplevde ofte å få god kontakt med pasienter med tilsvarende vansker som hun selv hadde hatt, uten at pasientene kjente hennes sykdomshistorie. Noen pasienter syntes det var lettere å stole på henne. Det var lettere å oppnå en allianse med enkelte pasienter enn med andre. Noen pasienter fikk håp om at det fantes muligheter for dem etter innleggelsen; om arbeid, forholdet til familien, gjenoppta tidligere interesser og å få tilbake en god fysisk helse. Dette håpet baserte seg på medarbeiderens erfaring, som vanskelig kunne blitt formidlet av fagpersonell.
Mange av kollegaene var nysgjerrige på pasientenes reaksjoner og tilbakemeldinger på medarbeiderens tilstedeværelse, og spurte: «Hvordan har de tatt deg imot?»
Medarbeideren fikk kun positive tilbakemeldinger fra kollegaer som syntes det var godt å ha henne der. De ønsket seg lengre tid til å prøve ut engasjementet og opplevde at tiden var for kort. Kollegaene var også nysgjerrige, og spurte om de trives. I en samtale med behandler kom det frem at pasienten hadde luftet tankene sine med medarbeideren omkring et tema. Dette temaet hadde nok ikke pasienten tatt opp med behandleren uten å ha blitt oppfordret av medarbeideren med brukererfaring.
I løpet av engasjementet fikk medarbeideren praktisert flere elementer fra utdanningen. I utdanningen hadde hun lært prinsipper for og verdier i psykisk helsearbeid. Øvelser i å bruke egne erfaringer og tilnærmingsmetoder i relasjonsbygging, teamjobbing, samt øvelser i samtale og kommunikasjonsverktøy, inngikk som en del av utdanningen. Øvelsene var prosessorienterte og gjorde det mulig for medarbeideren med brukererfaring å utøve rollen som profesjonell i en akuttseksjon. Utdanningen ga en bevissthet rundt profesjonalitet, involvering og engasjement i hjelperrollen. Kjennskap til ulike tilnærminger til helsefremming, bedringsprosesser og endringsprosesser, var nyttig i møte med pasienter og ga trygghet i arbeidet. Øvelse i krisehåndtering var spesielt nyttig i enkelte møter med pasienter som har vært nyinnlagt.
Sykdomslære, oversikt og innblikk i helsesystemet, norsk psykiatrihistorie, forskning og faglige hovedlinjer, ulike behandlingsmetoder samt lovverk om psykisk helse og yrkesutøvelsen er viktig å ha kjennskap til og kunnskap om. Dette var en del av konteksten medarbeideren med brukererfaring jobbet i sammen med kollegaer og pasienter.
I det følgende vil vi diskutere forhold omkring ansettelse, kompetanse, forventninger og eventuelle hensyn man må ta i et prosjekt som dette.
Det var en utfordring å være tydelig nok på medarbeiderens rolle både overfor pasienter og kollegaer. Det er viktig å være trygg på hva slags mandat og hvilket spillerom rollen innebærer. Hva har medarbeideren med brukererfaring lov til? Skulle hun lage sin egen stilling? Vi erfarte at man i størst mulig grad bør definere på forhånd hvilke arbeidsoppgaver som inngår i stillingen, også overfor kollegaene. Medarbeider med brukererfaringer er en ny type helsearbeider, og arbeidssituasjonen vil være ny både for arbeidsstedet og for medarbeideren. Det krever åpenhet å lære av hverandre, og man høster erfaringer underveis.
Medarbeidere med brukererfaring har begrenset kompetanse og vil oppleve å få spørsmål fra pasienter som må henvises videre til andre fagpersoner. Det er viktig å skape en situasjon der medarbeideren med brukererfaring kan være direkte med personalet og gi tilbakemeldinger. Medarbeideren med brukererfaring bør være klar over hva det innebærer å være profesjonell, for å unngå å ta med seg jobben hjem eller bli overveldet av følelser. Det bør avklares med pasientene på forhånd at viktige momenter fra samtaler bringes videre. Det er viktig å beholde brukerperspektivet og ikke å bli farget av behandlingsapparatet, slik at medarbeideren med brukererfaring kan beholde sin særskilte posisjon.
Det var viktig at medarbeideren med brukererfaring hadde tid, kunne være på tilbudssiden og til hjelp for pasientene der og da. En medarbeider med brukererfaring bør være fritatt fra rutineoppgaver som de faste ansatte har. Dette gir en annen rolle og kontakt med pasientene. Han eller hun bør ikke tillegges oppgaver som hindrer at de er tilgjengelige eller oppgaver som fastlåser arbeidet deres. En medarbeider med brukererfaring kan og bør gi tilbakemeldinger fra brukerperspektivet til personalet. Det bør gjøres på en strukturert måte og inngå i arbeidsoppgavene. De ansatte bør også i større grad etterspørre tilbakemeldinger fra medarbeideren. Det er positivt hvis medarbeideren med brukererfaring kan ta både dag og kveldsvakter, for å gi et mer variert tilbud til pasientene.
Våre erfaringer med å ansette en medarbeider med brukererfaring var at det ga en positiv effekt for flere av pasientene innlagt ved denne seksjonen. Mange av pasientene fikk formidlet et håp på en mer realistisk måte, og de fikk tilpasset informasjon basert på et brukerperspektiv. I tillegg fører det til økt bevissthet omkring brukermedvirkning og erfaringskompetanse ved seksjonen og hos fagpersonene.
Referanser:
1. Brukermedvirkning. Oslo: Helsedirektoratet, 2015. Tilgjengelig fra: https://helsedirektoratet.no/folkehelse/psykisk-helse-og-rus/brukermedvirkning2015. (Nedlastet 13.05.15).
2. Lovdata. Lov om pasient- og brukerrettigheter. 1. januar 2001 (pasient- og brukerrettighetsloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63 (Nedlastet 13.05.15).
3. Herrman H, Saxena S, Moodie R. Promoting mental health: concepts, emerging evidence, practice: a report of the World Health Organization, Department of Mental Health and Substance Abuse in collaboration with the Victorian Health Promotion Foundation and the University of Melbourne: World Health Organization, 2005.
4. Helsedirektoratet. Sammen om mestring – Veileder i lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne. 2014 IS-2076.
5. Helsedirektoratet. Medarbeider med brukererfaring – en ressurs. 01.06.2011 ed2011.
6. Biong S, Fugletveit R, Lofthus AM. Utdanningen medarbeider med brukererfaring i Nedre Buskerud, 2012.
7. Bjørnson R. Medarbeidere med brukererfaring – en systematisk utdannelse av brukerkompetanse. Tidsskrift for psykisk helsearbeid 2008; 5 ER (04).
Medarbeider med brukererfaring i en akuttpsykiatrisk døgnavdeling ga håp til pasientene.
Hovedbudskap: Artikkelen formidler ansatte og pasienters erfaringer med et prøveprosjekt der en medarbeider med brukererfaring ble ansatt i en akuttpsykiatrisk døgnseksjon. Målet var å styrke tilbudet til pasientene ved å øke bevisstheten på brukerperspektivet hos personalet
Som sykepleiere i palliativ omsorg møter vi
pasienter i livets sluttfase. Vi kommer tett på pasient og
pårørende, og tar del i deres sorger, frykt, håp og gleder. Vi
konfronteres daglig med vår egen angst og sårbarhet og trangen til
å flykte fra krevende pasientsituasjoner. Bildene av alle som har
kjempet inn i døden, alle fortvilte rop om hjelp sitter på
netthinna. Mange av dem glemmer vi aldri.
Den gode samtalen Unngå identifikasjon
Falk snakker om den eksistensielle angsten som
også helsepersonell opplever. Vi er også mennesker som skal dø. Den
eksistensielle angsten er ingen sykdom, og det er ingen behandling
som hjelper mot den. Det som hjelper er å se angsten i øynene (1).
Pasienten kjemper etter luft! Lungeødem. Jeg gjør alt hva jeg
kan for å lindre, men taper mot stadig forverring. Pasienten
klamrer seg til meg, hun er livredd. Slik kjemper hun seg inn i
døden. Jeg sitter med en arm rundt en skjelvende og gråtende
ektemann, den andre hånden på morfinsprøyta. Jeg føler meg så
utilstrekkelig. Det gjør så inderlig vondt for oss alle. Det krever mot å stå i slike situasjoner. Det er
ikke alltid vi klarer å lindre, og for sykepleieren som står i
situasjonen setter slike opplevelser spor. Paradoksalt nok kan det
se ut som sykepleiere blir mer sårbare etter som årene går. Særlig
skjer dette der sykepleieren opplever at rammebetingelsene ikke
står i forhold til det arbeid man er satt til å gjøre. Opplever man
at man svikter i forhold til yrkesetiske retningslinjer, og dette
skjer over tid, vil det virke ødeleggende på sykepleieren (4).
Gode opplevelser Mestringsstrategier Litteratur:
Jeg ønsker med denne artikkelen å sette søkelyset på
sykepleierens mestring av egne reaksjoner. Hva gjør alle disse
sterke opplevelsene med oss? Hva er det som gjør at vi holder ut i
dette krevende yrket? Artikkelen er skrevet ut fra egne erfaringer
fra arbeid med kreftpasienter, og som en innleveringsoppgave i
videreutdanning i palliativ omsorg, Høgskolen i Gjøvik.
Palliasjon har sine røtter i Hospice-ideologien som tilstreber
symptomkontroll og helhetlig omsorg hvor målet er optimal
livskvalitet. Det kreves tverrfaglighet og inkludering av hele
familien. Omsorgen innbefatter også omsorg for de pårørende etter
pasientens død. Begrepet «den totale smerte» står sentralt.
Pasientens smerte har fysiske, psykiske og åndelige elementer og er
et utrykk for lidelsen i vid forstand. Pasientens situasjon
er sammensatt, komplisert og uforutsigbar. Menneskene vi møter er
unike, og dermed er det ingen fast prosedyre eller oppskrift på hva
vi kan gjøre eller si. Det kreves at sykepleieren har gode
fagkunnskaper, et varmt hjerte og dyktige hender. Pasient og
pårørende forbereder seg på å miste hverandre. De opplever tap og
sorg, og pendler mellom fornektelse, akseptering, håp og håpløshet.
Kommunikasjon blir en viktig del av den lindrende behandlingen. Den
gode samtalen har pasienten i fokus, og sykepleieren er en «aktiv
medvandrer» i pasientens historie. Vi møter den døende der han/hun
er med oss selv som eneste hjelpemiddel. Vi har ikke alltid noe å
si, og må erkjenne at vi av og til er rådløse og maktesløse. Det
kreves en evne til innlevelse uten å «identifisere seg med», uten å
bli involvert.
Man inviteres inn i pasientens hjerte og sinn, og går inn med
hele seg selv med et ekte nærvær og innlevelse. Først da kan
sykepleieren bidra med empati, klargjørende spørsmål og
livserfaring (1).
Jeg åpner døra forsiktig. Det er natt og du sover omgitt av
dine to små barn og din mann. Vi er jevngamle, og du skal snart
avslutte livet. Jeg fylles av sorg, og tanken sniker seg inn; det
kunne vært meg.
Hvordan påvirkes vi som sykepleiere av å være vitne til så mye
lidelse? Mange vil oppleve perioder med angst for sykdom hos seg
selv eller sine nærmeste. Man må være bevisst på å ikke
identifisere seg med pasientens lidelse, og ikke bli oppslukt av
arbeidet. Erfaringer gjør at man modnes, døden blir mindre
skremmende og man innser at den til og med kan være en befrielse
for den lidende pasient. Det er imidlertid like smertefullt for
sykepleieren å være vitne til lidelsen. I den palliative omsorgen
opplever vi ikke å sende pasienten ut med plaster på såret i håp om
at vi har løst problemet. Vi må bære at vi ikke kan gi pasientene
det de ønsker seg aller mest (2).
Marie Aakre sier i boka Mitt liv, mitt håp: «Personalets store
utfordring blir å orke å se livets drama uten å ha løsninger på
alt.»(3).
Som hjelpere kan vi lett trekkes inn i eller ufrivillig påføres
smerten, hjelpeløsheten, skuffelsen og bitterheten som preger mange
av dem vi søker å hjelpe. Særlig skjer dette hvis ikke vi selv
greier å bearbeide smerten. Da vil den kunne bli ødeleggende for
hjelperen (5).
Vi skal hjelpe mennesker å skape mening i det smertefulle slik
at livet blir til å holde ut. Dialogen med pasienten blir
hovedredskapet. For å mestre dette må sykepleieren erkjenne at
pasientens lengsler og ønsker er uendelige, mens mulighetene til å
hjelpe er begrensede. Som hjelper kan jeg ikke forandre andre enn
meg selv, men jeg kan gjennom dialog med den andre stille meg til
disposisjon og slik utgjøre en positiv forskjell for den
hjelpetrengende i hans kamp for liv og livskvalitet.
Det er kveld. En mann skal forlate livet. Han er
ugjenkjennelig av kreftsykdommen som har herjet ansiktet hans. Hans
kone og jeg holder han i hendene. Han sovner stille inn. Tonene fra
Måneskinnsonaten, hans musikk fra et rikt liv fyller rommet. Det er
stille og vakkert. Endelig fikk han slippe fri fra sykdommens
grusomhet.
At arbeidet vi gjør føles meningsfullt er helt
klart en av grunnene til at vi holder ut. I møte med mennesker i
livets sluttfase er nærhet, ekthet og håp nøkkelord. Det gir mye
liv til livet å vite at man skal dø. Vi ønsker å bidra til at
pasienten får så gode dager som mulig den tiden som er igjen.
Vi har kunnskap til å kartlegge fysiske plager og midler til å
lindre. Når det ikke lenger er håp om å bli frisk kan håpet ligge i
for eksempel å ikke ha sterke smerter. Det er meningsfullt å kunne
hjelpe et menneske til å oppnå dette målet.
Å følge et menneske de siste dager og timer innebærer også nær
kontakt med de pårørende. De er de viktigste medspillerne i
pasientens liv, og skal også få være det helt til døden. De
pårørende har et stort behov for å bli sett og inkludert. Vi har
også et ansvar for de pårørende etter at pasienten er død, og
opplever ofte dyp takknemlighet for at vi har vært til stede for
dem i denne tiden.
I møte med lidelse og død konfronteres vi med
vår egen dødelighet, og det er avgjørende at vi har utviklet en
kompetanse til å leve med vår egen sårbarhet og vår egen frykt for
smerte og død (4).
Spørsmål man kan reflektere over med fokus på seg selv som
hjelper er: Hva tenker jeg om at jeg skal dø? Hva gir meg
grunnleggende frihet? Hvilke verdier setter jeg høyt? Hvordan
skaper jeg mening i livet mitt? Hva gjør jeg med opplevelse av
skyld? Det er viktig å ikke la seg overvelde av den vanskelige
situasjonen som en del av de menneskene vi møter er i, men holde
fast ved at sykdom og død i hovedsak er blant livets normale
påkjenninger (6).
Vi møter pasienten med innlevelse, men også med en profesjonell
distanse. Grensesetting er viktig. Der er pasientens lidelse – ikke
min. Det er ikke jeg som er døende. Det er viktig at sykepleieren
tar vare på seg selv og har et godt liv for at hun skal klare å
være en ressurs i andres (4).
Evne og mulighet til refleksjon og veiledning er et av de
viktigste og mest effektive midlene for å forebygge utbrenthet.
Behovet for å snakke om det man opplever er stort. Døden er fjern
fra folks hverdag, og referanserammene til sykepleiere i palliasjon
kan virke svært forskjellig fra venners og families. Dette sammen
med taushetsplikten gjør det vanskelig å ventilere ut sterke
opplevelser hjemme.
Sterke opplevelser kan utgjøre voldsomme personlige
belastninger, og det er avgjørende at sykepleieren får fortalt sin
historie i en veiledningssamtale. Gjennom samtalen får sykepleieren
hjelp til å bearbeide de smertefulle opplevelsene. Hun får en ny
bevissthet om hendelsen, og mulighet til å utvikle seg som menneske
og fagperson. Veiledningen blir også en kvalitetssikring av
arbeidet (5).
Konklusjon
Å arbeide med døende er utfordrende og byr på
mange sterke opplevelser for sykepleieren. Veiledning og evne til
refleksjon er avgjørende for å utvikles og trives i jobben.
Sykehusprest Tor-Ole Bjerke, Sykehuset Innlandet Lillehammer har
etter mitt syn oppsummert nødvendige mestringsstrategier i to
setninger: «Å være
bare der
når du er der. Å være der
bare
når du er der.» Klarer vi å være
bare der,
tilstede i oss selv som redskap, ydmyk for pasientens
integritet og som en aktiv medvandrer i pasientens historie, kan vi
bidra til lindring gjennom en god samtale.
Klarer vi å ikke ta med oss opplevelsene hjem, men å
skille mellom hva som er pasientens og hva som er vårt kan vi bruke
vår fritid til å ha det godt i vårt eget liv. Vi kaller det å
«hente overskudd», eller å «få påfyll». Enhver må finne ut hva som
gir påfyll for ens egen del. Klarer jeg dette kan jeg se at jeg er
privilegert som har et meningsfullt arbeid der jeg gjennom nær
kontakt med medmennesker får mye mer tilbake enn det jobben krever.
Jeg har mulighet til å bidra i en arbeidsplass der det er
rom for personlig og faglig vekst, der kolleger har lov å vise
svakhet og styrke, og der vi tar vare på hverandre som
medmennesker. Det er det som gjør at vi trives, og vi holder ut.
1. Falk B. Å være der du er – samtale med
kriserammede. Bergen: Fagbokforlaget, 2005.
2. Mølsted L. Supervision på kræftafdelinger. Omsorg
2005;1: 2-6.
3. Ronge K. Mitt liv – mitt håp. Oslo:Gyldendal og Dreyers
forlag AS, 1998.
4. Lang TK. Hva skjer med hjelperen i møte med lidelse og
sorg? Omsorg 1999;1:22-26.
5. Lang TK. Veiledning som transformasjonsprosess. Omsorg
2005; 1:35-41.
6. Dahl M. Avdelingspersonalet som veiledere for pårørende
til alvorlig syke og døende. Omsorg 2005; 1:10-13.