Pålitelighet og gyldighet av måleverktøy for sykepleieraktiviteter
Hvordan kan ledere av intensivavdelinger dra nytte av et måleverktøy som Nursing Activities Score (NAS)?
Hvordan kan ledere av intensivavdelinger dra nytte av et måleverktøy som Nursing Activities Score (NAS)?
Artikkelen omhandler sykepleie til nyfødte av mødre i LAR-ordningen (Legemiddel-Assistert Rehabilitering). Gravide i LAR går på metadon eller subutex i svangerskapet. Barn av disse mødrene har høy risiko for å utvikle NAS (Neonatalt Abstinens Syndrom) og får en krevende start på livet utenfor mors mage.
Hensikten med artikkelen er å beskrive hvordan nyfødte med
mødre i LAR-ordningen kan ha det i sine første leveuker og å drøfte
sykepleietiltak som kan bidra til at disse barna får en best mulig
start på livet. Artikkelen er basert på intervjuer med to
sykepleiere fra ulike sykehus med erfaring fra sykepleie til barn
født av mødre i LAR.
Akutte abstinensbarn trenger observasjon og behandling i
neonatalavdeling fordi de kan utvikle en livstruende tilstand uten
behandling (2). Sandtorv et al. fant at 14 av 15 barn som ble født
av mødre i LAR utviklet NAS, ti av tilfellene var
behandlingskrevende. To av barna ble rammet av plutselig
spedbarnsdød. Dersom mor har et sidemisbruk er det økt risiko for
utviklings- og atferdsforstyrrelser. Barna har lavere fødselsvekt
og mindre hodeomkrets enn barn som ikke er utsatt for rus i
svangerskapet, men barna blir ikke født premature (3).
De første symptomene på abstinenser kan komme etter få dager,
men det kan også ta uker før abstinensene kommer (5). I starten er
barna ofte urolige og irritable (6), og de må skjermes mot stimuli
som lys, lyd, berøring og samspill. I våken tilstand kan barnet
være så påvirket at det klarer kun ett stimuli om gangen, for
eksempel kan berøring og stemmebruk samtidig bli for mye (7) De
fleste av barna må ha medikamentell behandling i tillegg til ulike
sykepleietiltak (5).
Sykepleierne som ble intervjuet beskriver at barn født med NAS
er skjøre, en av dem sier: «Vi vet at disse barna er veldig skjøre,
men ikke det første døgnet for da har de fortsatt metadon i blodet.
Barnet vil gradvis ha mindre metadon i blodet så abstinensene vil
først vise seg etter noen dager.»
Ifølge sykepleierne kan abstinensene oppstå fra første døgn og
opptil flere dager etter fødselen. De har opplevd barn som har hatt
abstinenser i opptil sju måneder, mens Tølløfsrud skriver at
abstinensene kan vare opptil tre måneder (7). Det synes å være
mangelfull kartlegging av når barna viser symptomer på abstinenser
etter fødselen (3).
Sykepleiernes erfaringer tilsier at det ikke nødvendigvis er en
sammenheng mellom barnets symptomer og abstinenser og mors dose med
metadon, en av sykepleierne forteller: «Det viser seg at mødre er
forskjellige, de absorberer på forskjellige måter og de halverer på
forskjellig vis, det er ingen fasitsvar. Vi har erfaringer med mor
som har trappet ned til lav dose metadon under svangerskapet og
fått et barn med enorme abstinenser. Samtidig har vi mødre som står
på høy dose metadon, men barnet hadde små abstinenser etter
fødselen.»
Forskning viser derimot at metadon gir mest abstinenser når mor
har brukt høye doser under svangerskapet. Det er utviklet et
lavdose vedlikeholdsprogram for å gi den gravide så lite metadon
som mulig i svangerskapet, og dermed redusere abstinensene til det
nyfødte barnet (8).
Sykepleie til barna må utføres med rolige bevegelser for å
beskytte barnet, og barnet må forberedes på hva som skal skje: «Det
skjøre barnet trenger å være forberedt på hva som skal skje, man må
ikke plutselig løfte opp barnet. Man må ha silkehansker.»
For å forberede barn med NAS på pleiehandlinger kan sykepleier
legge en rolig hånd over barnets kropp og eventuelt hviske noen ord
til barnet før man løfter det opp. Barnet gir signaler på om det
vil bli berørt eller ikke ved å rynke på øyebrynene, spenne fra med
armer og bein, eller det kan begynne å klynke eller gråte (9).
Vanligvis når man steller nyfødte, er det naturlig å ha
øyekontakt, men overfor disse barna bør øyekontakt unngås: «Unngå
øyekontakt, la dem være i fred på en måte, la dem få snu seg vekk
og ikke prøv å søke blikket deres.»
Sykepleierne forteller at de venter med å se på barnet til det
selv tar initiativ, dette skjer når abstinensene har avtatt. Å se
barnet i øynene for tidlig gjør barnet urolig. Barn med abstinenser
opplever øyekontakt som et for sterkt stimuli (7, 10). Barnet blir
urolig, gråter, stritter imot, kikker vekk, det er ikke i stand til
å etablere øyekontakt (10). En av sykepleierne forteller at for å
unngå øyekontakt i matsituasjoner legger de barnet på fanget med
bakhodet inntil magen slik at barnet ser ut i rommet, da unngår de
øyekontakt. Dette skjer automatisk fordi sykepleierne av erfaring
vet at barnet snur seg vekk hvis de får øyekontakt.
Sykepleierne som ble intervjuet forteller videre at barn med NAS
har vanskelig for å falle til ro: «Veldig mange av disse barna kan
kanskje ha det best alene når abstinensene er på det verste. Ligger
de greit i sengen og sover anbefaler vi ikke å ta opp barnet, selv
om alle barn trenger hudkontakt. Dersom de endelig har roet seg
oppfordrer vi aldri mor å ta barnet opp.»
Sandtrø et al. (9) skriver at barn som ligger i dyp søvn må få
ligge i fred, fordi dette er den minst energikrevende tilstanden
for barnet. I dyp søvn hemmes nivået av kortisol og adrenalin, og
veksthormon frigjøres. Dette må sykepleier kjenne til, da disse
barna blir født med lavere fødselsvekt enn friske barn.
En god måte å roe barnet på er å gi det et bad, en av
sykepleierne sier det på denne måten: «Prinsen vi har nå, elsker å
bade. En kan se en ro i ansiktet når han kommer ned i vannet.
Vannet er smertelindrende og barnet slapper av i den stive
muskulaturen.
Å bidra til ro hos et skjørt og urolig barn er å gi
barnet øyeblikk der de mestrer livet – plagene blir borte og de får
ro. Alt et menneske har er øyeblikkets nå, skriver Travelbee (11).
Det gjelder også nyfødte med NAS.»
Sykepleierne forteller at barn med NAS ønsker nærhet, men det
må ikke bli for nært: «De vil ikke ha nærkontakt, men de vil ikke
ligge alene. De er veldig glad i å bli gått med. Gjerne kenguru
hvor vi holder de i sjal, eller i bærestropp, helt inntil, bare for
å høre hjertet, men; hands off.»
Kengurumetoden bidrar til å fremme barnets modenhet i forhold
til søvn og våkenhet, og bindingen til omsorgspersonen blir
sterkere. Hud- til hudkontakt er viktig, men man må passe på at
barnet får den type stimulering uten å bli stresset (9). Sykepleier
forteller: «Barn liker jo å bli båret på, sånn som han vi har nå.
Men han liker ikke å være inntil. Han vil helst være nær, men langt
ute på fanget. De er ikke som andre barn som klamrer seg til
halsgropen og snuser seg nesten fast.»
Barn med NAS har ulike behov. Noen opplever mest ro og velvære
når de ligger nakne mot et bryst, andre må ha tøy på. Andre har det
best i en seng med mørk himling og stille omgivelser (7).
Sykepleierne forteller at de «reirer» barnet for at barnet skal
få opplevelsen av ikke å ligge alene, samtidig som de får gitt dem
kroppskontakt. Når barnet blir pakket godt inn slapper det mer av i
muskulaturen og finner lettere roen. Dette er et av de beste
sykepleietiltakene (5).
Videre forteller sykepleierne at det er en utfordring å kle på
barnet. Barnet er spastisk, de må bruke god tid for å unngå å
stresse eller irritere barnet: «Babyene er skvetne på stellebordet
så de trenger veldig mye hjelp til å samle seg. Stellet er derfor i
stor grad preget av å samle babyen, holde det mørkt, dempet og
rolig rundt dem for å forebygge irritasjon.»
Barn som reires godt vil ligge mer stabilt. Prosedyrer vil
kunne gjennomføres raskere og tilføre barnet mindre stress. Barnet
faller lettere til ro, et barn som ligger godt har mindre flaksende
og uorganiserte bevegelser (9).
Sykepleierne sier det er utfordrende å roe barn med NAS. De
bruker av og til sukkervann og sutt. Barnet får da dekket sitt
sugebehov og kan falle i dyp søvn. Tiltaket anses som en form for
medisin (5).
Sykepleierne forteller at det er en utfordring å skjerme barna
for stimuli: «Det viktigste er å skjerme dem for lyd, lys, lukt og
stimulering. De liker ikke å bli tatt på, det er ubehagelig å bli
tatt på.»
Barn med NAS kan være hyperfølsomme, de klarer ikke å avbryte
stimuli slik et normalt barn gjør. De blir lett overstimulert og
viser tegn på mistrivsel (8). Barn med NAS er ikke som andre
nyfødte, de kan ikke strukturere, organisere og utelukke
sanseinntrykk. De tar inn alle sanseinntrykk og blir overstimulert.
Barna reagerer annerledes enn andre barn på kontakt, stimulering og
omsorg (10).
Barnets signaler må tas på alvor, det er kun barnet selv som
vet hvor mye stimuli det tåler og hva som virker beroligende og
lindrende. Barnet må ikke utsettes for stimuli som bringer det ut
av balanse (7). Det er derfor nødvendig å anvende spesielle rutiner
i sykepleie til barn med NAS for å forebygge understimulering og
tidlig frustrasjon (10).
Barnets høyfrekvente skrik er et av vanligste symptomene hos
barn med NAS, en av sykepleierne beskriver det slik: «De har et
sinnssykt skrik. Om barnet er to, tre eller fire kilo, de har et
enormt skrikevolum. Om det er et høyfrekvent eller et vanlig
babyskrik er ganske gjenkjennelig. Man hører når det er et
abstinensskrik.»
Det høyfrekvente skriket kan ifølge en av sykepleierne vare
hele døgnet og er en kraftig appell til den som steller barnet.
Barnet appellerer til sykepleiernes omsorg: «Jeg har nok veldig
omsorg for akkurat disse barna for de trenger mye mer omsorg enn
vanlige barn. De har hatt et tøft forløp.»
Slik sykepleieomsorg beskrives av Kari Martinsen som sier at
«den andres ansikt gjør meg ansvarlig … appellen lyser ut av
ansiktet og kaller på barmhjertighet» (12 s. 117). Nyfødte som har
det vondt er avhengige av at sykepleieren leser barnets appell om
omsorg.
Det tas i bruk ulike metoder for å kartlegge barn med NAS, som
blant annet scoringsskjema og døgnklokke. Sykepleierne er opptatt
av å gi barnet helhetlig omsorg og kjærlighet. Forskere på feltet
framhever at dette er viktigere enn rent medisinsk-teknologiske
tiltak og bør styrkes i omsorgen til barn med NAS i framtiden
(5,9).
Begge sykepleierne forteller at det er mangelfull
tilrettelegging for barn med NAS på sykehusene. Selv på et nytt
barnesenter er det ikke tilrettelagt for å kunne ta imot barn med
NAS. Barn med NAS har behov for ro og skjerming, derfor er det
ønskelig med et eget mottaksrom for barna og deres mødre. En av
sykepleierne sier: «Vi har jo kun et rom og det er egentlig et
isolat, så hvis vi trenger det til andre barn så har vi ikke noe
enerom. Da må NAS-barna ligge sammen med tre andre barn og deres
foreldre på en firemannsstue. Mye uro, mye lys, alarmer som går,
foreldre og søsken som kommer og går.»
Det er godt dokumentert at disse barna bør skjermes for stimuli
(4,7,10). Å skjerme barnet for støy ved å gi de enerom kan samtidig
styrke foreldrenes omsorg for barnet.
Denne beskrivelsen fra en av sykepleierne kan oppsummere hvor
krevende omsorgen til et barn med NAS kan være: «Høyfrekvent skrik,
dårlig søvn i perioder, hyperaktiv mororefleks, tremor, økt
muskeltonus, intens suging på hender samtidig som det er dårlig til
å spise og koordinere, gulper, noen har sprutbrekninger, løs
avføring, gjesping, nysing, tett nese, svette, marmorerte, noen
puster fort og har generell motorisk uro. Det er de tingene vi ser.
De er utrøstelige uansett. Det er rett og slett et utrøstelig barn.
Hva vi enn gjør så har de det vondt og viser tegn på ubehag.»
Det meningsfulle i sykepleien til barna er muligheten
sykepleieren har til å lindre, trøste og bekrefte et lite, urolig
og utrøstelig barn og erfare at barnet får det bedre.
1. Helsedirektoratet. Nasjonal retningslinje for
legemiddelassistert rehabilitering ved opioidavhengighet. 08/2010.
IS-1701. Andvord Grafisk AS. Oslo. 2010.
2. Olofsson M, Lindemann R. Rusmiddelbruk i svangerskapet
og konsekvenser for det nyfødte barnet. I: Killen K, Olofsson M.
Det sårbare barnet – Barn, foreldre og rusmiddelproblemer. Oslo:
Kommuneforlaget, 2003: 39–58.
3. Sandtorv L, Reigstad H, Bruarøy S, Elgen I, Lægreid LM.
Har legemiddelassistert rehabilitering i svangerskapet konsekvenser
for barna? Tidsskr Nor Lægeforen 2009; 129: 287–90.
4. Kaltenbach KA, Finnegan LP. Prenatal narcotic exposure:
Perinatal and developmental effects. Neuro Toxilogy 1998; 10:
597–606.
5. Marcellus L. Neonatal Abstinence Syndrome:
Reconstructing the Evidence. Neonatal Network 2007; 26 (1): 33–40.
6. Murphy-Oikonen J, Brownlee K, Montelpare W, Gerlach K.
The experience of NICU Nurses in Caring for Infants with Neonatal
Abstinence Syndrome. Neonatal Netw. 2010;29(5): 307–313.
7. Tølløfsrud IJ. Sykepleie til barn med nevrologiske
symptomer. I: Tandberg BS, Steinnes S, red. Nyfødtsykepleie 2.
Oslo: Cappelen Damm AS., 2009: 257–270.
8. Thormann I, Gulldberg C. Hånden på hjertet. Viborg:
Spesial-trykkeriet Viborg AS., 1995.
9. Sandtrø HP. Utviklingsstøttende og familiefokusert
omsorg i tråd med NIDCAP. I: Tandberg BS, Steinnes S, red.
Nyfødtsykepleie 2. Oslo: Cappelen Damm AS., 2009: 57–79.
10. Olofsson M. Københavnmodellen. I: Killen K, Olofsson
M. Det sårbare barnet Oslo: Kommuneforlaget, 2003: 111–153.
11. Travelbee J. Mellommenneskelige forhold i sykepleie.
Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS., 2007.
12. Brinchmann B. Etikk i sykepleien. Oslo: Gyldendal
Akademisk,
2008.
Barn av mødre som går på metadon eller subutex i svangerskapet trenger ekstraordinær omsorg.
Dere prater som om dette skjer i flere mnd i strekk, synes dette blir en veldig feil! Det gjør det ikke, hvis barnet har såpass abstinens, får det medikamenter rimelig fort. (Fra noen timer til max en dag) Etter medikamenter er gitt, har barnet det helt fint.
Deltakelse på akademisk språkkafé i Porsgrunn gir tre kvinner fra henholdsvis Afghanistan, Gaza og Syria mer enn bare språk.
NSF vil at den nye regjeringen skal lovfeste minstenormen for årsverk i skolehelsetjenesten og ved helsestasjoner.
Det påvises mest influensavirus type A, så langt.
I forrige uke ble det påvist influensa hos 1180 personer. FHI mener nå at sesongens influensautbrudd er i gang.
Det er en rik tradisjon for simulering blant annet i forsvaret og luftfarten (1). Ved å bruke denne metoden kan helsepersonell lære å håndtere en kritisk hendelse før den skjer i virkeligheten (2, 3).
I simulering bør man gjenskape omgivelser og situasjoner som deltakerne kan gjenkjenne fra det virkelige liv. I en simulering har treneren eller fasilitatoren kontroll over omgivelsene og kan forandre innlærte rutiner og prosedyrer eller innføre distraksjoner slik at man oppnår større læringsutbytte. Hva slags manipulering som foretas, kommer an på hva som er målet med treningen (4).
Dersom simuleringssituasjonen ikke oppleves som troverdig, vil deltakernes handlinger ikke samsvare med hvordan de ville handlet i en reell situasjon (5). Simulering tillater at man øver på ferdigheter og prosedyrer uten å involvere en ekte pasient. Dermed økes og vedlikeholdes viktig kompetanse (6).
Simulering har fått stor oppmerksomhet i de nye nasjonale retningslinjene for de ulike spesialsykepleierutdanningene. Det er relativt ressurskrevende å forberede og gjennomføre simulering. Derfor er det sentralt å vise til nytteverdien for at simulering skal prioriteres også etter endt utdanning av spesialsykepleiere.
Det finnes få studier som belyser hvorvidt spesialsykepleierne selv opplever kompetanseheving i forbindelse med simulering. Vi kunne ikke finne et egnet verktøy for å kartlegge dette.
Spørreskjemaet «Needs Assessment Survey» ble utviklet av Cannon-Diehl og medarbeidere (7) for å undersøke anestesisykepleieres kunnskaper og oppfatninger om samt holdninger til simulering brukt i kompetanseheving etter etterutdanning.
Spørreskjemaet inneholder blant annet elleve intraoperative kritiske hendelser (8) som respondenten skal rapportere forekomsten av (daglig, ukentlig, månedlig, en gang per år, sjelden, aldri). Respondentene blir bedt om å vurdere effekten når de har simulert på de ulike kliniske utfordringene.
Videre inneholder skjemaet en liste over ni ulike intraoperative kritiske hendelser (9, 10), hvor respondentene blir bedt om å vurdere effekten når de simulerte på de ulike kliniske utfordringene, målt på en skala fra 1 = svært lite effektiv til 5 = svært effektiv. I tillegg inneholder skjemaet ulike påstander om simulering som deltakerne skal ta stilling til.
I oversettelsen fulgte vi anbefalingene fra Tsang og medarbeidere (11). Vi gjorde en forward-backward translation (11), der spørreskjemaet først ble oversatt til norsk, (forward translation) og deretter tilbake til engelsk (backward translation). Oversettelsen fra engelsk til norsk ble gjort av en spesialsykepleier med ansvar for fagutvikling innen akuttsykepleie og erfaring fra simulering.
En engelskspråklig overlege innen anestesi, med erfaring fra simulering, oversatte den norske versjonen av spørreskjemaet til engelsk. Den ble så sammenliknet med det opprinnelige spørreskjemaet for å vurdere hvorvidt innholdet samsvarte. Ordlyden var nærmest den samme.
Det oppsto forvirring knyttet til betydningen av ett begrep: «etterutdanning». Det ble diskutert mellom oversetterne, som oppnådde en felles forståelse. For å unngå misforståelser ble begrepet «etterutdanning» definert som «kompetansehevende initiativ etter endt utdanning som anestesisykepleier».
Etter oversettelsen ble hvert spørsmål og spørreskjemaet i sin helhet evaluert av en ekspertgruppe (12). Den aktuelle ekspertgruppen besto av sju anestesisykepleiere med i gjennomsnitt tolv års klinisk erfaring. Til sammen besto ekspertgruppen av fire ansatte ved høyskole eller universitet. En av dem hadde doktorgrad, to personer jobbet fulltid med simulering, og en var leder.
Ekspertene ble bedt om å gi tilbakemelding på om spørsmålene var klare og enkle å svare på, om de dekket alle nødvendige områder, eller om det fantes andre spørsmål som var viktige å undersøke. De fleste tilbakemeldingene handlet om å tilpasse språket til den norske dagligtalen. I tillegg ble ekspertene bedt om å fylle ut et valideringsskjema der «Content Validity Index» (CVI) ble bedømt for hvert spørsmål (13).
Ekspertene rangerte spørsmålene i spørreskjemaet på en skala fra 1 (ikke relevant) til 4 (svært relevant). Item CVI (I-CVI) ble beregnet for hvert spørsmål ut fra antallet eksperter som rangerte spørsmålet til 3 eller 4, delt på antallet eksperter. Terskelen for minimum-I-CVI ved sju eksperter angis til 0,8 (12). Item CVI benyttes for å vurdere validiteten ved hver enkelt påstand i spørreskjemaet (13).
På bakgrunn av lavere I-CVI ble seks spørsmål fjernet fra spørreskjemaet. Scale CVI (S-CVI) ble beregnet som et gjennomsnitt av alle I-CVI-ene. Scale CVI benyttes for å vurdere validiteten på hele spørreskjemaet samlet (13). S-CVI skal være på minimum 0,9 for å indikere innholdsvaliditet (12). S-CVI av det endelige spørreskjemaet med tolv spørsmål var 0,92.
Det ferdige skjemaet ble sendt ut til tolv sykepleiere under utdanning i anestesisykepleie samt anestesisykepleiere på sykehus og avdelinger som ikke skulle delta i selve undersøkelsen. Deltakerne i pilotstudien ga tilbakemeldinger på at skjemaet var relevant og lett å forstå, og at svaralternativene var logiske. Tilbakemeldingene førte ikke til endringer i den endelige versjonen av spørreskjemaet.
Den mest brukte metoden for å vurdere indre konsistens eller reliabilitet er å beregne Cronbachs alfa (coefficient alpha). Verdien av Cronbachs alfa varierer fra 0–1, hvor 0,7 anses som tilfredsstillende (12).
Cronbachs alfa er sensitiv med hensyn til antallet spørsmål i et spørreskjema, og få spørsmål kan derfor gi lavere verdier (14). Cronbachs alfa for svar på spørreskjemaet fra ekspertgruppen var 0,9 og for pilotstudien 0,7.
I etterkant ser vi at de intraoperative kritiske hendelsene, som anafylaksi eller hjerte–lunge-redning, burde være likt presentert når man rapporterer forekomst og vurderer effekten av simulering. Når simulering i andre kontekster skal evalueres, kan anafylaksi og hjerte–lunge-redning i spørreskjemaet erstattes med kontekstspesifikke hendelser fra den aktuelle avdelingen, slik som utfordringer med respirator på intensivavdeling eller mottak av pasienter med respirasjonssvikt i akuttmottak.
Videre tenker vi at vår beskrivelse av oversetting, involvering av ekspertgruppe med I-CVI- og S-CVI-skåring, pilotering og Cronbachs alfa-beregning kan inspirere andre enten i forbindelse med oversetting og bruk av spørreskjemaer eller ved en eventuell tilpasning av skjemaet vi her har presentert.
Ved ønske om å benytte skjemaet oppfordrer vi til å forespørre opprinnelig utvikler Roseann Cannon-Diehl på e-postadressen roseann.cannon@tcu.edu.
Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter.
«Needs Assessment Survey» (NAS) kartlegger hvor nyttig anestesisykepleiere synes simulering er for kompetanse-heving etter utdanning. Nå finnes spørreskjemaet i norsk utgave.
Simulering er en læringsmetode både i utdanningen og for helsepersonell. Det er uklart hvorvidt helsepersonell selv opplever simulering som kompetansehevende. Ingen validerte norske spørreskjemaer egnet seg til å kartlegge dette. Spørreskjemaet «Needs Assessment Survey» (NAS) ble utviklet for å kartlegge anestesisykepleieres syn på nytteverdien av simulering for å heve kompetansen etter utdanning. Denne artikkelen presenterer spørreskjemaet, oversettelsen og valideringen av NAS til norsk.
1. Gaba DM. The future vision of simulation in health care. BMJ Quality & Safety. 2004;13(1):2–10. DOI: 10.1136/qhc.13.suppl_1.i2
2. Flin R, Patey R, Glavin R, Maran N. Anaesthetists’ non-technical skills. Br J Anaesth. 2010;105(1):38–44. DOI: 10.1093/bja/aeq134
3. Weaver SJ, Dy SM, Rosen MA. Team-training in healthcare: a narrative synthesis of the literature. BMJ Quality & Safety. 2014;23(5):359–72. DOI: 10.1136/bmjqs-2013-001848
4. Beaubien JM, Baker DP. The use of simulation for training teamwork skills in health care: how low can you go? Qual Saf Health Care. 2004;13(1);i51–6. DOI: 10.1136/qhc.13.suppl_1.i51
5. Rehmann A, Mitman R, Reynolds M. A handbook of flight simulation fidelity requirements for human factors research. Ohio: Crew Systems Ergonomics Information Analysis Center; 1995. DOT/FAA/CT-TN95/46. Tilgjengelig fra: https://tinyurl.com/4w2ajetj (nedlastet 07.02.2023).
6. Krage R, Erwteman M. State-of-the-art usage of simulation in anesthesia: skills and teamwork. Curr Opin Anaesthesiol. 2015;28(6):727–34. DOI: 10.1097/ACO.0000000000000257
7. Cannon-Diehl MR, Rugari SM, Jones TS. High-fidelity simulation for continuing education in nurse anesthesia. AANA J. 2012;80(3):191–6. Tilgjengelig fra: https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/22848980/ (nedlastet 25.10.2023).
8. Fallacaro MD, Crosby FE. Untoward pathophysiological events: simulation as an experiential learning option to prepare anesthesia providers. CRNA. 2000;11(3):138–43.
9. Schwid HA, O'Donnell D. Anesthesiologists' management of simulated critical incidents. Anesthesiology. 1992;76(4):495–501. DOI: 10.1097/00000542-199204000-00002
10. Villanueva C. Simulation-based education: practical approaches to curriculum integration. I: Henrichs B, Thompson J, red. A resource for nurse anesthesia educators. Park Ridge, Illinois: AANA; 2009. s 339–70.
11. Tsang S, Royse C, Terkawi A. Guidelines for developing, translating, and validating a questionnaire in perioperative and pain medicine. Saudi J Anaesth. 2017;11(5):80–9. DOI: 10.4103/sja.sja_203_17
12. Polit DF, Beck CT. Nursing research: generating and assessing evidence for nursing practice. 11. utg. Philadelphia: Wolters Kluwer; 2020.
13. Yusoff MSB. ABC of content validation and content validity index calculation. Educ Medicine J. 2019;11(2):49–54. DOI: 10.21315/eimj2019.11.2.6
14. Pallant J. SPSS survival manual: a step by step guide to data analysis using IBM SPSS. 5. utg. Maidenhead: McGraw-Hill; 2013.
Den gamle strategien fikk hard kritikk. Nå setter regjeringen seg et hårete mål for å bli kvitt hepatitt C.
Manglende investeringer i utstyr og sykehusbygg kan få alvorlige følger for pasienttilbudet, slår Riksrevisjonen fast.
Bruken av antibiotika øker igjen. Hittil i år er bruken vesentlig høyere enn i de to pandemi-årene vi har bak oss.