- Tvang er en del av psykiatrien
Bruk av tvang i dansk psykiatri synker, men psykiatri uten tvang er utenkelig, mener formann i Dansk Psykiatrisk Selskab.
Bruk av tvang i dansk psykiatri synker, men psykiatri uten tvang er utenkelig, mener formann i Dansk Psykiatrisk Selskab.
De få forekomststudier som finnes viser at tvang forekommer under mange vanlige sykehusprosedyrer (1). Slike situasjoner er komplekse og barn, foreldre og helsepersonell kan ha svært ulik oppfatning av bruk av tvang. For å redusere bruk av tvang kreves det kompetanse om disse forholdene. Hvilke oppfatninger av tvang eksisterer og hvilke implikasjoner har dette for kompetanseutvikling av helsepersonell som har omsorgen for barn i sykehus?
Innholdet i tvangsbegrepet kan være ulikt alt ettersom hvem som benytter begrepet eller hva som legges i det. Også i de ulike lovene for bruk av tvang i helsevesenet varierer definisjonene. Én definisjon fra lovverket er: «Tvang og makt er definert som tiltak som tjenestemottakeren motsetter seg» (2). Det er imidlertid ingen lov som regulerer tvang og fastholding av barn innenfor pediatrisk omsorg (3, 4), men man kan si at tvang og makt forekommer når barnet motsetter seg behandling.
Tvang kan påføre barn psykiske, sosiale og utviklingsmessige belastninger. Fysiske skader har vært rapportert som følge av fysisk tvang, slik som ødemer og nerveskader etter at armer og/eller ben har vært bundet til sengen (5). Tvang kan gi fremtidig angst både generelt og for sykehus, og nedsatt evne til å danne tillitsfulle relasjoner. Det er også vist forsinket utvikling i språk og tale hos barn som har vært utsatt for tvang.
I sin ytterste konsekvens kan bruk av tvang også føre til dissosiative lidelser (6). Hvis barnet på et grunnleggende plan opplever å ikke være «god nok», hvor tanker og følelser ikke er integrert, eller hvor barnet ikke opplever seg som en trygg og «sammenhengende» person (5, 6) så kan det føre til dissosiative lidelser.
Det finnes ulike dimensjoner ved tvang som dekker ulike sider av tvangsfenomenet. For eksempel er det vanlig å dele inn tvangsmidler i tre kategorier; psykologisk tvang, tvang med bruk av medikamenter og fysisk tvang.
Kangasniemi og medarbeidere (4) fant at psykologisk tvang ble benyttet for å få barnet til å oppføre seg på en bestemt måte, det vil si ved hjelp av overtalelser, bestikkelser, utpressing eller fornærmelser på sykehuset. Vanligvis tok den psykologiske tvangen form av å måtte velge mellom to uønskede alternativer, men det kunne også være manipulering eller trusler.
Tvang med bruk av medikamenter betyr å gi beroligende medikamenter slik at barnet samarbeider bedre (4, 7).
Fysisk tvang kan, i behandlingen av barn, være når en voksen holder barnet fast når det skal stikkes, eller at det benyttes ulike lakener eller binding. Dette kalles restriktive fysiske intervensjoner i litteraturen. I tillegg er isolasjon av barnet, i den hensikt å beskytte barnet mot infeksjoner, blitt regnet som tvang av noen forfattere.
Det finnes relativt lite i forskningslitteraturen om barns oppfatning av tvang. Det finnes noe mer litteratur om foreldres og helsepersonells oppfatninger om tvang (8).
Det er få forskningsrapporter om førskolebarns reaksjoner, følelser eller oppfatninger ved bruk av tvang. Spesielt kan det være vanskelig å fange opp førskolebarns oppfatninger, da de er på et utviklingstrinn hvor deres evner til å danne seg en forståelse og fortolkning av verden ennå ikke er fullt utviklet. De reagerer mer direkte på det som hender dem. Bray og medarbeidere (9) konkluderte med at lite forskning på området er etisk svært uheldig fordi barnas perspektiv uteblir.
Oppsummert kan man si at en fortolkning av barns reaksjoner, uttrykk og atferd tyder på at bruk av tvang er vanskelig, utfordrende og overskrider deres mestringsevner i situasjonen.
Barns oppfatninger, reaksjoner og følelser relatert til situasjonen er derfor i de fleste forskningsrapporter gjort av foreldre, helsepersonell eller direkte av forskere som fortolker barnets uttrykk på vegne av barnet (10, 11). Dette fortolkningsarbeidet kan være utfordrende, fordi de som gjør fortolkningen også kan oppleve sterke emosjoner i situasjonen. Vi sitter dermed på svak evidens på hva som er barns selvopplevde oppfatninger.
Forskningen som finnes viser at barnet kan reagere med protest, sinne og agitasjon mot helsepersonell og foreldre under behandling hvor tvang er involvert. Videre viser barna tegn på engstelse og redsel. Forskning har vist at mange barn har høye nivåer av stress og smerte (12–14).
Flukt, panikk og følelse av å miste kontrollen er også blitt identifisert (10, 13). I prosedyrerelaterte behandlingssituasjoner kan barn gjøre motstand i form av flukt, og de kan ha en følelse av å miste kontrollen over seg selv, samt oppleve resignasjon, overgivelse (14), skamfølelse og ydmykelse (12).
Forskning viser at foreldre utfører mye av tvangen i sykehus. Mange foreldre opplever slike situasjoner som traumatiske og utfordrende. En undersøkelse av fedre til barn med kreft oppga at de vurderte tvang som det mest utfordrende og følelsesmessige traumatiske aspekt ved barns sykehusopphold (15). Det er også funnet at noen foreldre blir irriterte og sinte fordi de opplever at behandlingen er lite individualisert, og at det er lite innlevelse og empati fra helsepersonell (7). Foreldrene opplever informasjonen som lite barnevennlig (7, 16).
Mange foreldre mener at de har en uklar rolle i bruk av tvang og under medisinske prosedyrer. Forventningene som helsepersonell har til dem forblir usagt, og foreldrene kan dermed oppleve at de blir tatt for gitt i slike situasjoner (7). Det er også beskrevet hvordan mødre og fedre innlagt med langtidssyke barn ofte diskuterer og forhandler om hvem sin tur det er til å følge barnet til en smertefull behandling fordi ingen av dem vil være den som holder barnet fast (17, 18).
Noen foreldre mener at tvang kan være nødvendig (19). Mange foreldre ønsker å være der for barnet i tvangssituasjoner. Å være der kan oppleves meningsfullt, noe som kan bety at de implisitt tolerer tvang fordi den bidrar til at barnet får behandling (20, 21). Foreldre har også etterlyst kompetanse og tekniske ferdigheter hos helsepersonell som kan bidra til at mislykkede prosedyreforsøk unngås og at dermed også tvang blir redusert (22).
Oppsummert kan man si at foreldre oppfatter at de har lite reell medvirkning i bruk av tvang: Det tilrettelegges i liten grad for oversikt og kontroll over situasjonen slik at foreldre makter å være et bindeledd mellom foreldre og sykehuset.
En del helsepersonell sier de ofte bruker tvang. Det fremkommer av litteraturen at det er uenighet blant helsepersonell om det å holde barn fast ved prosedyrer kan kalles tvang eller ikke (4, 22, 23). Det er også ulike oppfatninger blant helsepersonell om hvor ofte tvang brukes (22). Sykepleiere og leger er ubekvemme når de snakker om tvang.
Helsepersonell vektlegger at de er skånsomme og bruker så lite makt eller kraft som mulig når de må holde barnet fast. Imidlertid tyder forskning på at helsepersonell mener at tvang kan være nødvendig, til tross for at det ikke er ønskelig, men at bruk av tvang ikke kan tas med i vurderingen av hvor nødvendig en behandling er eller ikke (4, 22, 24, 25).
Helsepersonell mener at bruk av tvang har uheldige konsekvenser fordi barnet blir stresset i tvangssituasjoner. Det kan bli vanskelig å gi god sykepleie til barnet hvis barnets tillit til personalet blir brutt (14, 19).
Lloyd og medarbeidere hevder at sykepleiere kan oppleve bruk av tvang som emosjonelt stressende (25). Videre angir erfarne sykepleiere at de benytter tvang for å oppnå god praksis, slik at barnet får nødvendig behandling og for å lette arbeidet (4); for eksempel ved å binde barnets arm slik at barnet ikke plukker på det medisinske utstyret (23, 26).
Helsepersonell fremhever foreldrenes betydning og mener at trygge foreldre gir trygge barn, og utrygge foreldre gir utrygge barn. I situasjoner hvor foreldrene lar barna bestemme for mye er det også fare for bruk av tvang (22). Helsepersonells oppfatning viser også til betydningen av at foreldre vet hvor viktig prosedyren var for barnet slik at prosedyren kunne bli gjennomført (22).
Sykepleiere som arbeider med barn har en oppfatning om at ikke-medikamentelle strategier som god informasjon, distraksjon, forutsigbarhet, samarbeid og tillitsfulle forhold kan bidra til å forhindre tvang (14). Når det gjelder medikamentelle strategier har bruk av bedøvelseskrem også vist seg nyttig for å samarbeide bedre med barnet (14, 22, 27).
Oppsummert kan man si at helsepersonell har hovedfokuset på å levere medisinsk nødvendig helsehjelp, og at bruk av tvang er lite diskutert blant helsepersonell. Det er både delte oppfatninger om og lite faglig bevissthet rundt tvang. Tvang brukes derfor noen ganger som siste utvei og andre ganger som del av en mindre reflektert rutine.
Barnas, foreldrenes og helsepersonellets oppfatninger av tvang peker mot utfordringer på ulike plan. Utfordringene krever en sammensatt kompetanse for at helsepersonell skal gjennomføre behandling på en forsvarlig og omsorgsfull måte. Cowan og medarbeidere (28) ser på kompetanse som inkorporerer holdninger, verdier, kunnskap og ferdigheter hvor konteksten for praksisen inngår i forståelsen av kompetanse.
Kompetanseutfordring finnes i gapet mellom det som er den nødvendige kompetansen og den faktiske kompetansen hos helsepersonell. På bakgrunn av ovenstående kan det se ut til at det særlig er fire kompetanseutfordringer det bør reflekteres over: 1) Manglende bevissthet om bruk av tvang, 2) Manglende kunnskap om konsekvenser av tvang, 3) Lav grad av medvirkning, og 4) Lite fokus på strategier og tiltak som kan forhindre tvang.
For å utvikle kompetanse som kan forhindre bruk av tvang er det først nødvendig å bli bevisst på at tvang brukes. For å svare på denne utfordringen må helsepersonell ikke bare bli bevisst på at tvang brukes, men også ta stilling til om den brukes på en planlagt og veloverveid måte. Det er kanskje ikke mulig å komme helt utenom tvang i medisinsk behandling av barn, men etiske diskusjoner på feltet anbefaler at det bør utvikles enighet om at bruk av tvang kun benyttes som siste utvei.
For å bidra til større bevissthet kan det være viktig at helsepersonell reflekterer over holdningene til bruk av tvang med kolleger. Dette innebærer at det må igangsettes jevnlige planlagte diskusjoner i miljøene slik at helsepersonell kan anerkjenne at noen barn kan oppleve handlingen som krenkende og ødeleggende. Dette krever at tvang anses som et faglig relevant problem og at minst mulig bruk av tvang blir ansett som en prioritet.
Erfaringer fra psykisk helsevern viser at utvikling av en slik type bevissthet er avhengig av langvarige forpliktelser og sterk lokal ledelse. Personalgruppen må involveres i gruppebaserte debrifinger av hver tvangssituasjon hvor hendelsesforløpet blir gjennomgått og analysert (29, 30).
For å imøtekomme mangelen på kunnskap om konsekvenser av tvang er det viktig med faktabasert kunnskap som en del av et større undervisningsopplegg og trening av personalet som behandler barn. Det vil si om hvilke mulige alvorlige konsekvenser bruk av tvang kan ha på barnets fremtidige helse og utvikling. Inkludert i denne undervisningen kan det også være viktig å fremme og diskutere synet på barnet og elementer knyttet til barns utvikling.
For å motvirke følelsen av håpløshet hos helsepersonell i møte med disse konsekvensene er det viktig å samtidig utvikle og spre kunnskap om alternativer til tvang. Å ta alvorligheten av konsekvenser av tvang inn over seg vil også forsterke bevissthet om bruk av tvang som adressert over.
En tredje kompetanseutfordring er at barn og foreldre oppfatter at de har lav grad av medvirkning i situasjoner der tvang anses som nødvendig. For å svare på denne utfordringen blir kunnskap om medvirkning og ulike nivåer av deltakelse grunnleggende. Forskning viser at det kan være nyttig å utvikle og implementere dialogbaserte modeller for medvirkning hvor relasjonsbygging, en klar plan for kommunikasjonsprosessen, tid og engasjement er sentrale faktorer. I en slik forståelse av medvirkning er engasjement, dialog mellom gruppene, fleksibilitet og respekt essensielt.
Helsepersonell må anerkjenne barns og foreldres perspektiv og meninger som unike og relevante og hvor målet er gjensidig forståelse for å oppnå større grad av medvirkning. Det betyr at kompetanseutviklingen må ta sikte på en dypere forståelse av medvirkning hvor man utforsker hva som skal til for at barn skal føle seg respektert i den aktuelle settingen.
Etisk refleksjon, lik vurdering av verdier og forståelse av grunnleggende begreper blir sentrale i kompetanseutviklingen. Viktige spørsmål er hvilke områder barnet kan medvirke til og hva reell medvirkning faktisk innebærer. Dette handler også om hvordan man ser på foreldre og barnet i pasient-/pårørenderollen. Blir barnet og foreldrene sett på som en passiv, lydig mottaker av behandling, eller som interaktive likeverdige deltakere? Dette kan kreve større strukturelle holdningsendringer på organisasjons-, gruppe- og individnivå (31).
Den siste kompetanseutfordringen dreier seg om manglende fokus på strategier og tiltak som kan forhindre tvang. Sentralt blir fokuset på hva som påvirker relasjonen til foreldre og barn, samt konkrete teknikker og intervensjoner som kan bidra til stressreduksjon, smertereduksjon og tillitsbygging.
Et viktig innsatsområde er derfor å utvikle kompetanse på hvordan helsepersonell best kan trygge foreldre så mye som mulig foran og under en prosedyre. Dette kan innebære større medvirkning av foreldre, men også at det må utvikles bedre måter å forberede utrygge foreldre på. Dette kan for eksempel være å gi foreldrene verktøy som kan hjelpe barnet. Altså en utvikling av kontekstsensitive kunnskaper om metoder, verdier og holdninger som kan tilrettelegge for at foreldrene makter å formidle trygghet, og å være et bindeledd mellom barn og sykehus.
Videreutvikling og forsterkning av helsepersonells kunnskaper og ferdigheter i bruk av farmakologiske og ikke-farmakologiske intervensjoner kan bidra til å bedre situasjonen for barnet. Bedrede kommunikasjonsferdigheter og tekniske ferdigheter i gjennomføringen av en behandling bør også tillegges vekt i kompetanseutviklingen.
Større bevissthet om bruk av tvang, tvangens potensielle ødeleggende virkninger, lav brukermedvirkning og manglende fokus på strategier og tiltak som kan forhindre tvang er sentrale kompetanseutfordringer.
Når helsepersonell befinner seg i en situasjon som allerede har eskalert i tvang, kan kanskje ingen kompetanse i verden forhindre bruk av tvang. Innsatsen må da muligens settes inn på forebygging av tvang, slik at foreldre og barn føler seg møtt og profesjonelt ivaretatt i ethvert møte med helsevesenet. Det enkelte helsepersonell som ikke ser andre alternativer enn tvang, fortjener støtte og tilrettelegging for å utvikle kompetanse. Ansvaret for bruk av tvang må derfor løftes opp som et felles anliggende i samfunnet og i organisasjonene.
1. Crellin D, Babl FE, Sullivan TP, Cheng J, O'Sullivan R, Hutchinson A. Procedural restraint use in preverbal and early-verbal children. Pediatr Emerg Care. 2011;27(7):622–7.
2. Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse og omsorgstjenesteloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-30 (nedlastet 15.08.18)
3. Coyne I. Children's participation in consultations and decision-making at health service level: a review of the literature. Int J Nurs Stud. 2008;45 (11):1682 – 9.
4. Kangasniemi M, Papinaho O, Korhonen A. Nurses' perceptions of the use of restraint in pediatric somatic care. Nurs Ethics. 2014;21(5):608-20.
5. Demir A. The use of physical restraints on children: practices and attitudes of paediatric nurses in Turkey. Int Nurs Rev. 2007;54(4):367–74.
6. Diseth TH. Dissociation following traumatic medical treatment procedures in childhood: A longitudinal follow-up. Dev Psychopathol. 2006;18(1):233–51.
7. Svendsen EJ, Moen A, Pedersen R, Bjørk IT. «But Perhaps they could Reduce the Suffering?» Parents’ ambivalence toward participating in forced peripheral vein cannulation performed on their preschool-aged children. JPN: Nursing Care of Children and Families. 2018;41:46–51
8. Svendsen EJ, Moen A, Pedersen R, Bjork IT. Resistive expressions in preschool children during peripheral vein cannulation in hospitals: a qualitative explorative observational study. BMC Pediatr. 2015;15:190.
9. Bray L, Snodin J, Carter B. Holding and restraining children for clinical procedures within an acute care setting: an ethical consideration of the evidence. Nurs Inq. 2015;22(2):157–67.
10. Svendsen EJ, Moen A, Pedersen R, Bjork IT. Resistive expressions in preschool children during peripheral vein cannulation in hospitals: a qualitative explorative observational study. BMC Pediatr. 2015;15:190.
11. Harder M, Christensson K, Coyne I, Soderback M. Five-year-old children's tuning-in and negotiation strategies in an immunization situation. Qual Health Res. 2011;21(6):818–29.
12. Karlsson K, Rydström I, Nyström M, Enskär K, Dalheim Englund A-C. Consequences of needle-related medical procedures: A hermeneutic study with young children (3–7 Years). JPN. 2016;31(2):109–18.
13. Lambrenos K, McArthur E. Introducing a clinical holding policy. Paediatr Nurs. 2003;15(4):30–3.
14. Svendsen EJ, Bjørk IT. Experienced nurses' use of non-pharmacological approaches comprise more than relief from pain. J Pediatr Nurs. 2014;29(4):19–28.
15. McGrath P, Huff N. Including the fathers' perspective in holistic care. Part 2: Findings on the fathers' hospital experience including restraining the child patient for treatment. Aust J Holist Nurs. 2003;10(2):5–10.
16. Graham P, Hardy M. The immobilisation and restraint of paediatric patients during plain film radiographic examinations. Radiography. 2004;10(1):23–31.
17. Lam LW, Chang AM, Morrissey J. Parents' experiences of participation in the care of hospitalised children: a qualitative study. Int J Nurs Stud. 2006;43(5):535–45.
18. Swallow V, Lambert H, Santacroce S, Macfadyen A. Fathers and mothers developing skills in managing children's long-term medical conditions: how do their qualitative accounts compare? Child Care Health Dev. 2011;37(4):512–23.
19. Berglund IG, Ericsson E, Proczkowska-Björklund M, Fridlund B. Nurse anaesthetists' experiences with pre-operative anxiety. Nurs Child Young People. 2013;25(1):28–34.
20. Sparks LA, Setlik J, Luhman J. Parental holding and positioning to decrease IV distress in young children: a randomized controlled trial. J Pediatr Nurs. 2007;22(6):440–7.
21. McGrath P, Forrester K, Fox-Young S, Huff N. «Holding the child down» for treatment in paediatric haematology: the ethical, legal and practice implications. J Law Med. 2002;10(1):84–96.
22. Svendsen EJ, Pedersen R, Moen A, Bjork IT. Exploring perspectives on restraint during medical procedures in paediatric care: a qualitative interview study with nurses and physicians. Int J Qual Stud Health Well-being. 2017;12(1):1363623.
23. Kirwan L, Coyne I. Use of restraint with hospitalized children: A survey of nurses' perceptions of practices. J Child Health Care. 2016.
24. Bricher G. Paediatric nurses, children and the development of trust. J Clin Nurs. 1999;8(4):451–8.
25. Lloyd M, Law GU, Heard A, Kroese B. When a child says 'no': experiences of nurses working with children having invasive procedures. Paediatr Nurs. 2008;20(4):29–34.
26. Homer JR, Bass S. Physically restraining children for induction of general anesthesia: Survey of consultant pediatric anesthetists. Paediatr Anaesth. 2010;20(7):638–46.
27. Berglund M, Westin L, Svanstrom R, Sundler AJ. Suffering caused by care–patients' experiences from hospital settings. International journal of qualitative studies on health and well-being. 2012;7:1–9.
28. Cowan DT, Norman I, Coopamah VP. Competence in nursing practice: a controversial concept–a focused review of literature. Nurse Educ Today. 2005;25(5):355–62.
29. Scanlan JN. Interventions to reduce the use of seclusion and restraint in inpatient psychiatric settings: what we know so far a review of the literature. Int J Soc Psychiatry. 2010;56(4):412–23.
30. Boumans CE, Walvoort SJ, Egger JI, Hutschemaekers GJ. The methodical work approach and the reduction in the use of seclusion: how did it work? Psychiatr Q. 2015;86(1):1–17.
31. Coyne I. Children's participation in consultations and decision-making at health service level: A review of the literature. Int J Nurs Stud. 2008;45 (11):1682–9.
Tvang kan forekomme når barn motsetter seg behandling. Dette kan oppleves som svært traumatisk. Innsatsen bør heller settes inn på å forebygge tvang.
Mange førskolebarn er redde og engstelige for ubehagelige prosedyrer og behandling på sykehus. Eksempler på slike prosedyrer er innleggelse av perifer venekanyle, venepunksjon eller innledning til narkose. Når barn motsetter seg slik behandling kan det ende med at helsepersonell benytter tvang.
Det ikke alltid er like lett å definere hva som er frivillighet og hva som er tvang ved pleie av personer med demens.
Fra 1. mars gjelder nye nasjonale faglige råd for å forebygge bruk av tvang i psykisk helsevern.
– Seksualisert tvang i ekteskapet eller samboerskap er ikke noe som skjer isolert, men i et mønster av vold, sier forsker og sykepleier Kjersti Alsaker.
Tvang benyttes for å ivareta barnets beste ved utføring av prosedyrer og administrering av medikamenter, som regel på barn under fire år.
Kvinner som har opplevd seksuell tvang, har i stor grad opplevd andre former for vold, som dominans- og isolasjonsvold, emosjonell, verbal eller fysisk vold.
Bruk av tvang i psykisk helsevern er omdiskutert og pasienterfaringer med tvangsbruk varierer.
Noen pasienterfaringer er positive, som å kjenne seg beskyttet eller oppleve hjelp til å gjenreise normalitet (1, 2). Andre igjen beskriver avmakt, krenkelser og å kjenne seg umenneskeliggjort (1, 2). Slike negative vurderinger henger sammen med å føle seg tvunget og bestemt over på en urimelig måte og kalles opplevd tvang (3, 4).
Å være tvangsinnlagt eller underlagt tvangsmidler er en viktig årsak til opplevd tvang, men en god del pasienter under slike tvangsvedtak rapporterer likevel ikke opplevd tvang (2, 3).
En undersøkelse fra nordiske land fant at 35 prosent av pasienter innlagt på tvang rapporterte lav opplevd tvang, mens 18 prosent av frivillig innlagte pasienter rapporterte høy opplevd tvang (5).
Når opplevd tvang forekommer i situasjoner uten formaliserte vedtak, for eksempel etter trusler om bruk av tvang eller andre former for press, kalles det gjerne uformell tvang (6).
Om en pasient under tvangsvedtak opplever tvang eller ikke, varierer i liten grad med kjennetegn ved pasienten (3, 7).
Graden av opplevd tvang påvirkes i større grad av hvordan pasienten vurderer beslutningsprosessen, og om inngrepene står i et rimelig forhold til hensikt og virkning. For eksempel viste en metastudie til flere av helsepersonells handlinger som kan utløse opplevd tvang, deriblant opplevelsen av unødig maktbruk og straff, aggresjonsfremkallende grensesetting, samt dårlig relasjon mellom pasient og helsepersonell (8).
En åpen beslutningsprosess rundt bruken av tvang og uformell tvang, der forholdet mellom situasjon, formål og tiltak oppleves forholdsmessige og rettferdige, kan redusere opplevelsen av tvang (9,10). Det burde dermed være mulig å redusere opplevd tvang ved å snakke med pasienter om deres opplevelse av tvang og om mulig justere behandling, tiltak og dialog etter det.
En norsk studie viste at bruk og opplevelse av tvang sjelden ble tematisert i konstruktive samtaler mellom pasienter og medarbeidere, selv om dialog og refleksjon om bruk av tvang har vært etterspurt og er lovpålagt (11, 12).
Utgangspunktet for vår undersøkelse var et behov for å ta i bruk nye verktøy som skaper bedre dialog om opplevd tvang med pasientene våre. Andre faktorer enn direkte tvangsvedtak som påvirker pasientens opplevelse av tvang, kan lett overses. Målet var både å gi pasientene rom til å snakke om sine erfaringer og å danne et grunnlag for kontinuerlig forbedringsarbeid.
I Vestre Viken HF tilbys lukket døgnbehandling i akutt psykisk helsevern ved Blakstad sykehus. Sykehuset ligger i Asker og gir tjenester til 490 000 innbyggere fra 26 kommuner.
Ledelsen ved Blakstad initierte et prosjekt med formål å redusere bruken av tvangsmidler og pasienters opplevelse av tvang under akuttinnleggelse. Prosjektet ble medfinansiert av Helsedirektoratet og forankret i ledelsen i Klinikk for psykisk helse og rus. Brukermedvirkning og erfaringskompetanse ble vektlagt i alle ledd i prosjektet gjennom involvering av både brukerrepresentanter og erfaringskonsulenten ved Blakstad.
I denne artikkelen ser vi på pasienterfaringer knyttet til opplevd tvang og potensielle områder for forbedringsarbeid.
Experienced Coercion Scale (ECS) er et nyutviklet måleverktøy for opplevd tvang, som består av 15 utsagn om opplevelser og følelser knyttet til tvang (13). Verktøyet skårer spørsmålene fra 0 til 4 og foreslår en inndeling av gjennomsnittlig skåre i ingen, lav, høy, særskilt høy opplevd tvang. ECS er finansiert av Helsedirektoratet og utviklet ved FOU-avdeling psykisk helsevern ved Akershus universitetssykehus.
Vi ønsket å prøve ut om ECS kunne egne seg som utgangspunkt for kvalitative samtaler om pasienters opplevelse av tvang. Samtalene ble gjennomført fra mars til september 2018, en periode påvirket av en nylig sammenslåingsprosess mellom Lier sykehus og Blakstad sykehus og en stor økning i antall innleggelser (14).
Ved sykehuset blir alle pasienter tatt inn og vurdert ved en egen mottaksenhet før de eventuelt overføres videre til en av tre akuttenheter for et lengre opphold. I prosjektet ble pasienter som var innlagt ved disse tre akuttenhetene enten direkte spurt av prosjektleder om de ønsket å delta, eller så tok de selv kontakt etter å ha lest et informasjonsskriv om prosjektet som ble hengt opp i enhetenes fellesareal.
Pasienter kunne delta når de hadde vært innlagt i minimum fem døgn ved den aktuelle enheten. De måtte beherske norsk eller engelsk og kunne delta i samtalen uten følge av miljøpersonale.
Pasientene fylte ut ECS-skjemaet og snakket enten alene med prosjektleder eller med både prosjektleder og erfaringskonsulent. Prosjektleder førte samtalereferat.
Pasienten kunne velge å gjennomføre ECS og samtale, kun fylle ut ECS eller kun gjennomføre samtale. De kunne trekke seg når som helst.
Spørsmålene reflekterte skåren fra ECS, for eksempel hva som hadde gjort at pasienten opplevde høy eller lav grad av krenkelse, eller hva som gjorde at pasienten stolte på behandlerne. Pasientene ble i tillegg bedt om å beskrive sin relasjon med de forskjellige medarbeidergruppene, postrutiner og annet av betydning for deres opplevelser.
Intervjuerne spurte også etter eksempler på konkrete positive erfaringer som kunne ha bidratt til å redusere opplevelsen av tvang.
Bruk av ECS og samtale ble meldt til og godkjent av personvernombudet i Vestre Viken HF. Personvernombudet la restriksjoner på gjengivelse av direkte sitater i publisering.
Vi benyttet samtykkeskjema, og pasientene fikk i tillegg muntlig informasjon om hensikt, datalagring, mulighet for å trekke seg samt avidentifisering og planlagt bruk av funnene.
Vi benyttet kodelister og avidentifiserte alle data.
I tillegg til ECS-skåre og samtalereferater innhentet vi noen data om pasientkarakteristika og formelle tvangsvedtak (se tabell 1).
42 pasienter valgte å gjennomføre både ECS og samtale. Det er disse samtalereferatene og skårene funnene bygger på.
Omtrent halvparten av de 42 pasientene opplevde ingen eller lav tvang, på tross av at nesten alle var innlagt på tvangsparagraf. Det var også en stor andel med minst ett vedtak om skjerming og/eller tvangsmidler som opplevde lav tvang. Samtidig uttrykte halvparten av de uten disse vedtakene høy eller særskilt høy opplevd tvang.
Det var tilsynelatende ingen variabler som spesielt kunne assosieres med enten ingen/lav eller høy/særskilt høy opplevd tvang.
Artikkelforfatterne gikk gjennom samtalereferatene hver for seg og identifiserte egne kategorier for opplevelsene som ble beskrevet. Gjennom to møter sammenfattet vi pasienterfaringene og ble enige om fem hovedkategorier:
Pasienter med høy eller særskilt høy opplevelse av tvang under innleggelsen beskrev ofte opplevelsen av å bli sett på som en gjenstand, en ting, en syk person, definert gjennom en eller flere diagnoser. De opplevde seg betraktet kun som pasienter og ikke mennesker. Ifølge dem førte dette ofte til at deres atferd ble forstått som et symptom på «sykdommen» som måtte håndteres av personalet. Dette gjaldt særlig sterke følelsesuttrykk og religiøse utsagn.
Noen fortalte om episoder der de hadde utagert mot inventar, vært høylytte eller hadde oppført seg på en måte som ifølge dem selv måtte ha fremstått som merkelig. Da ønsket de at personalet hadde spurt dem om hvorfor de hadde gjort det, noe som de sa kunne ha dempet situasjonen.
Flere nevnte at det burde vært mer åpenhet for å kunne snakke om religion og andre temaer som de opplever som viktige.
En del av pasientene som opplevde lite tvang, fortalte også om hvordan sykdomsforståelsen fikk for stor plass i samhandlingen med personalet.
Både de som opplevde lite tvang og de som opplevde mye tvang følte seg sett når de ble møtt med en åpen holdning.
Pasientene som oppga betydelig eller særskilt høy opplevelse av tvang beskrev behandlersamtaler som informasjonsmøter der de fikk beskjed om hva som skulle skje med dem. De opplevde at beslutninger ble tatt over hodene deres, og at de ikke fikk medvirke. I tillegg beskrev de behandlersamtalene som sjeldne og kortvarige. Enkelte visste ikke hvem behandleren sin var, andre hadde byttet behandler opp til flere ganger. Noen savnet en bedre involvering av pårørende og en videre forståelse for familiesituasjonen.
Enkelte beskrev at behandlerens valg av medikament førte til bedring, men tvangen som ble trukket frem som den mest inngripende var allikevel medisinering mot deres vilje. De opplevde at deres mening og erfaring ikke ble undersøkt før medisineringstiltak ble igangsatt.
Selve medisineringen førte for flere til en følelse av å bli dopet ned, og de beskrev at bivirkninger ikke ble tatt hensyn til. Også blant pasientene som ikke hadde tvangsmedisineringsvedtak var det en del som opplevde at de ikke fikk en reell mulighet til å velge bort medisiner.
Pasientene som opplevde et godt forhold til behandleren beskrev gjerne personen som en som så dem. De fortalte om behandlere som jobbet hardt for å få til et ønsket møte og som ga dem ros og oppmuntring. Flere sa de opplevde at medarbeiderne pratet om ressursene deres. Mange beskrev at medarbeiderne aktivt oppsøkte dem og at det føltes godt å ha blitt sett på denne måten.
Noen opplevde å få god informasjon når de ba om det, men samtidig var mangel på informasjon et gjennomgående tema.
Flere oppga å føle seg til oppbevaring, at de kun gikk og ventet på ny informasjon. Blant annet savnet de bedre informasjon om behandlingsalternativer og utforskning av andre sosiale tiltak. En del savnet også informasjon om diverse rettigheter, kontrollkommisjonen og andre formaliteter.
De beskrev noen av personalet som unnvikende når de etterlyste informasjon om selve behandlingen, om klagerett og om hjelp med å forholde seg til medpasienter.
De opplevde at det var vanskelig å få avklaring rundt inngripende restriksjoner som utgang, permisjoner og andre miljøtiltak, og at dette var spesielt viktig fordi dette dreide seg om tiltak uten formell klagerett.
Vi så ingen tydelig sammenheng mellom opplevd tvang og hvordan pasientene vurderte informasjonen.
Mange fortalte oss om medarbeidere som strakk strikken langt for å få til aktiviteter og imøtekomme ønsker, men som ofte måtte si nei. Flere etterlyste bedre bemanning slik at det blir mulig å få gjort aktiviteter som å gå tur eller benytte aktivitetsrommet.
Noen fortalte at de ble engstelige av at de av og til ikke fant noen fra medarbeidergruppen tilgjengelig ute i enheten, for eksempel i forbindelse med rapport og andre møter. Dersom kontaktpersonen var ansvarshavende eller hadde mye annet å gjøre, fortalte flere at de kunne føle seg oversett eller at de kjedet seg. Det var gjentakende at pasientene savnet mer tid med medarbeiderne og særlig sin kontaktperson.
De fysiske forholdene ble beskrevet som trange og at det var svært lytt. Noen opplevde selve rommet sitt som et ufritt sted, der medarbeidere og medpasienter kom og gikk.
Enkelte fortalte at det var svært ubehagelig når de hørte om problemene til medpasienter ute i fellesarealene. De opplevde det som om man ble gående oppå hverandre uten mye å finne på.
Vi så heller ikke her en klar sammenheng mellom rapportert opplevd tvang og pasientenes beskrivelse av rammebetingelsene.
Pasientene trakk frem at det opplevdes vanskelig når de måtte forholde seg til medarbeidere som opptrådte ulikt og satt forskjellige grenser. Et par pasienter fortalte at de selv ble utrygge da de oppfattet medarbeiderne som usikre eller nervøse. Flere berettet om enkelte medarbeidere de ikke likte, som var beordrende eller som skremte dem.
Pasientene beskrev også episoder der de opplevde at helsepersonell brukte unødvendig stor makt i situasjoner med tvangsmiddelbruk.
Svært mange beskrev miljøbehandlerne, særskilt assistenter, som flinke, snille og respektfulle. Flere fortalte om konkrete positive opplevelser der en miljøbehandler tok seg tid til å være sammen med vedkommende.
Pasientene opplevde det som veldig positivt at medarbeidergruppen var variert, med miljøbehandlere av begge kjønn, forskjellig alder og bakgrunn.
De kvalitative funnene viser at de fleste pasientene som vi snakket med beskrev en mangel på informasjon, samhandling og innflytelse. Mange opplevde seg definert som diagnoser og sykdom, ikke som hele mennesker. Også rammebetingelser og tilgjengelighet av personalet ble av flere trukket frem som problematiske.
Samtalene brakte frem flere eksempler på konkrete episoder som pasientene mente kunne håndteres bedre, samt episoder der de følte seg ivaretatt.
En del pasienter fortalte om personale som så dem, viste dem respekt og som la til rette for samhandling. Pasientene trakk frem at de gjennom ECS-samtalen fikk satt ord på og bearbeidet noe av det de hadde opplevd.
Data vi samlet inn i tillegg til samtalene ser ut til å understøtte tidligere funn på om opplevelsen av tvang ikke primært henger sammen med pasientkarakteristika, og at formelle tvangsvedtak spiller en mindre rolle enn man skulle tro [3] [7]. Dette aktualiserer betydningen av helsepersonells holdninger og handlinger i møte med pasienten for å redusere opplevd tvang.
Mange av pasientene som deltok i undersøkelsen ønsket å bidra til forandring gjennom å dele sine erfaringer.
For å sikre at pasienters tilbakemeldinger påvirker medarbeidernes måte å handle på kan for eksempel simuleringstrening være et effektivt og anbefalt virkemiddel (15,16).
Resultatene fra ECS-samtalene gir et godt grunnlag for å bygge opp forskjellige øvingsscenarioer til bruk i simulering. Det kan blant annet omhandle trening på konkrete samtalesituasjoner for behandlerne for å fremme en samvalgstilnærming, eller at miljøpersonalet øver på å forstå og samhandle med en pasient som er i en agitert tilstand.
For å følge opp hvordan kompetansen omsettes i klinisk praksis, bør også leder og medarbeider ha evalueringssamtaler knyttet til blant annet tvangsmiddelbruk (16,17).
Ved å identifisere spesifikke forbedringsområder ved egen enhet er det også mulig å sette inn mer konkrete tiltak lokalt. Disse kan for eksempel være å revurdere enhetens håndtering av utgangsstatuser og muligheter for aktivisering der pasientene forteller om mangel på dette; eller få frem diskusjon rundt håndhevingen av «husregler».
ECS med samtale kan egne seg godt der man ønsker å evaluere et nytt tiltak ved å gjennomføre et visst antall samtaler før og etter tiltaket er implementert. Dette kan bidra til at enhetsleder får bedre oversikt over hva som bør arbeides med videre.
Pasientrettighetsloven (18) skal sikre at pasientene får nødvendig og individuelt tilpasset informasjon, og at de får mulighet til å medvirke ved valg av behandlingsmetoder. Dette legges også til grunn for de nye pakkeforløpene i psykisk helse og rus (19).
Å oppleve mangel på informasjon eller innflytelse på beslutninger som angår en selv, kan gi ekstra psykiske belastninger for alle og enhver (20,21). Dette ble også bekreftet av pasientene vi snakket med. Dersom pasienter blir gående alene med negative erfaringer kan det vanskeliggjøre fremtidig samarbeid, og de kan kvie seg for å ta kontakt med helsevesenet igjen (20,21).
Det er helsepersonell som har overordnet ansvar for å skape en god og åpen dialog, også rundt de vonde sidene av pasienters og pårørendes erfaringer med opplevd tvang (20,21).
En del av pasientene som deltok ga uttrykk for at det var en god opplevelse for dem å få snakket om disse temaene. Det har vært en viktig lærdom at et samtaleverktøy som inneholder begreper som «ydmyket» eller «behandlet som en diagnose», bidro til å kunne legge til rette for en likeverdig dialog med pasientene.
Våre resultater tyder på at økt bevissthet rundt medvirkning og samvalg kan bidra til at pasienter i større grad vil føle seg sett, involvert og tatt på alvor. Pasientene i vår undersøkelse følte seg mer deltakende i egen behandling når helsepersonell møtte dem med en åpen holdning, når behandler tok seg tid til hyppigere kontakt og ga ros og når deres erfaringer ble tatt hensyn til og deres uttrykksform ble rommet.
Både våre egne medarbeidere og fagfolk i psykisk helsevern generelt beskrev funnene som gjenkjennbare. Funnene kan dermed gi et viktig bidrag i forbedringsarbeid også ved andre helseforetak, både i og utenfor døgnenheter. Eksempler kan være hvordan pasienter opplever det å være underlagt tvunget vern uten døgn, få oppfølging av FACT-team eller hva de synes om diverse behandlingstilbud.
Vi ønsker at pasienter skal slippe å reise fra oss med vonde opplevelser. Dette forutsetter at vi må fortsette å snakke med dem om deres opplevelser og bruke disse i forbedringsarbeid i klinisk praksis.
Skjema finner dere her: https://www.tvangsforskning.no/filarkiv/File/Experienced_Coercion_Scale__ECS__norsk_skjema.pdf
Dokument som beskriver bruk og tolkning finner dere her: https://www.tvangsforskning.no/filarkiv/File/ECS_kort_veiledning__norsk.pdf
Stor takk til Odd Erik Skinnemoen (avdelingsoverlege Avdeling Blakstad, Vestre Viken HF) og Cartsen Bjerke (spesialrådgiver Klinikk for psykisk helse og rus og avdelingsoverlege, Avdeling for rus og avhengighet (ARA), Vestre Viken HF, for kommentarer, innspill og støtte i arbeidet med prosjektet og artikkelen.
1. Katsakou C, Priebe S. Patient's experiences of involuntary hospital admission and treatment: a review of qualitative studies. Epidemiol Psichiatr Soc. 2007;16(2):172–78.
2. Seed T, Fox JR, Berry K. The experience of involuntary detention in acute psychiatric care. A review and synthesis of qualitative studies. International Journal of Nursing Studies. 2016;61:82–94.
3. Norvoll R, Pedersen R. Exploring the views of people with mental health problems' on the concept of coercion: Towards a broader socio-ethical perspective. Social Science & Medicine. 2016;156:204–11.
4. Nyttingnes O. Patients' experience of coercion in mental health care. (Doktoravhandling). Oslo: Universitetet i Oslo, Institutt for klinisk medisin; 2018.
5. Kjellin L, Høyer G, Engberg M, Kaltiala-Heino R, Sigurjónsdóttir M. Differences in perceived coercion at admission to psychiatric hospitals in the Nordic countries. Social psychiatry and psychiatric epidemiology. 2006;41(3):241–7.
6. Hotzy F, Jaeger M. Clinical relevance of informal coercion in psychiatric treatment – a systematic review. Frontiers in Psychiatry. 2016; 7:1–12.
7. Newton-Howes, G, Mullen R. Coercion in psychiatric care: Systematic review of correlates and themes. Psychiatric Services. 2011; 62(5): 465–70.
8. Tingleff EB, Bradley SK, Gildberg FA, Munksgaard G, Hounsgaard L. «Treat me with respect». A systematic review and thematic analysis of psychiatric patients' reported perceptions of the situations associated with the process of coercion. J Psychiatr Ment Health Nurs. 2017 november; 24 (9–10):681–98.
9. Bennett NS, Lidz CW, Monahan J, Mulvey EP, Hoge SK, Roth LH, et al. Inclusion, motivation, and good faith: the morality of coercion in mental hospital admission. Behav Sci Law. 1993;11(3):295–306.
10. Norvoll R, Pedersen R. Patients' moral views on coercion in mental healthcare. Nurs Ethics. 2018;25(6):796–807.
11. Hammervold UE. Brukererfaringer knyttet til anvendelse av tvang i psykisk helsevern. (Masteroppgave.) Stavanger: Universitetet i Stavanger, Institutt for helsefag; 2009.
12. Lov 3. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-62 (nedlastet 12.07.2019).
13. Nyttingnes O, Rugkåsa J, Holmén A, Ruud T. The development, validation, and feasibility of the Experienced Coercion Scale (ECS). Psychological Assessment. 2017;29 (10):1210–20.
14. Helsedirektoratet. Tvangsinnleggelser i psykisk helsevern for voksne. Oslo: Helsedirektoratet. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/statistikk/statistikk/kvalitetsindikatorer/psykisk-helse-for-voksne/tvangsinnleggelser-i-psykisk-helsevern-for-voksne (nedlastet 29.11.2018).
15. Moldal E. Simulering demper uro og gir mindre tvangsbruk. Sykepleien. 2016;48(1):46–8.
16. Veland MC. Riktig og redusert bruk av tvangsmidler innen psykisk helsevern i Helse Sør-Øst. Oslo: Helse Sør-Øst; 2018. HSØ-rapport. Tilgjengelig fra: https://www.akuttnettverket.no/file/veland-riktig-og-redusert-bruk-av-tvangsmidler-i-helse-sor-ost.pdf (nedlastet 12.08.2019).
17. Fixsen DL, Blase KA, Naoom SF, Wallace F. Core implementation components. Research on social work practice. 2009;19(5):531–40.
18. Lov 21. juni 2019 nr. 43 om pasient- og brukerrettigheter (pasient og brukerrettighetsloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2019-06-21-43 (nedlastet 12.08. 2019).
19. Helsenorge.no. Pakkeforløp for psykisk helse og rus. Tilgjengelig fra: https://helsenorge.no/psykisk-helse/pakkeforlop-for-psykisk-helse-og-rus. (nedlastet 12.07.2019).
20. Pedersen R, Nortvedt P. Etikk i psykiske helsetjenester. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2017.
21. Norvoll R. (2016) Tvang. I: Skjeldal E, red. Levd Liv. Skien: Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse; 163-190 2016
Pasienter som opplever høy grad av tvang, forteller ofte at de blir sett på som en gjenstand, en syk person, definert gjennom diagnoser. Helsepersonell kan endre dette.
Som sykepleier må jeg være veldig klar over hvilke konsekvenser tvangstiltak har for pasienten, spesielt personer som blir satt bak en låst dør, isolert inne på et rom. Man bør avslutte isoleringen straks det ikke lenger er akutt fare for liv og helse. Isolering skal aldri brukes preventivt.
Jeg har sittet i flere ettersamtaler hvor pasienter forteller at de synes isolering er ubehagelig.
Jeg jobber på akuttmottak på Sandviken sykehus, som er en psykiatrisk klinikk i Helse Bergen. Mottaket dekker hele bergensområdet og omegn til og med Voss. Vi har cirka 2500 innleggelser årlig. Pasientene er fra 18 år og oppover. Mottaket har 20 sengeplasser fordelt på to avdelinger.
Pasientene har ulike behov når de kommer til oss på mottaket. Sykdomsbildet kan være dype depresjoner, akutte psykoser og manier. Det varierer hva de krever og hva de ønsker. Vi må tilpasse oss de behovene de har.
På Sandviken benyttes både skjerming og isolering. Dette er to forskjellige tvangstiltak som begge er forankret i psykisk helsevernloven. Grensen mellom de to metodene kan være vanskelig å se. Det krever trening.
Dersom en pasient har vært truende og blir vurdert å være til fare for andre pasienter, så kan han skjermes på rom. Dette betyr imidlertid ikke at man har mulighet til å låse døren, altså forhindre at pasienten forlater rommet. Gjør man det, er det snakk om isolering, et tiltak som ikke kan brukes preventivt.
Isolering skal kun benyttes ved akutt fare for liv og helse, eksempelvis ved å ha forsøkt å gå fysisk til angrep på medpasienter eller personalet. Man bør imidlertid alltid stille seg spørsmålet om lempeligere midler kunne vært brukt for å avverge situasjonen.
Derfor er det en del av vedtaket at vi skal protokollføre alle andre midler som er forsøkt før man har iverksatt et tvangstiltak.
Mekaniske tvangsmidler, som for eksempel bruk av beltelegging, skal i likhet med isolering kun brukes i akutte nødssituasjoner. Beltene fester pasientens armer inn til et belte på magen og beina festes sammen for å minimere bevegelsesspennet. Disse beltene kan også festes til en seng.
Når det brukes belter, skal pasienten sees til hele tiden. Bruk av tvangsmidler skal imidlertid uansett være så kortvarig som overhodet mulig og iverksettes så skånsomt som mulig for pasienten.
Det er faglig ansvarlig som har det øverste ansvaret for alle tvangsvedtak på pasienten. Alle tvangstiltakene vi gjør, protokollføres og begrunnes. De etterprøves av en «kontrollkommisjon» på sykehuset. Men tvangsmedisinering er det fylkeslegen som etterprøver. Det er min plikt som sykepleier å informere alle pasientene slik at de forstår regelverket og begrunnelsen i vedtaket.
Når pasientene er hos oss, er det avgjørende for oss å gi dem den hjelpen vi mener de trenger. Spesielt pasienter som er innlagt mot sin vilje. Dette er utfordrende da pasientene i utgangspunktet er uenige med oss i hvilken omsorg de har behov for. Selv om vi gjør faglige vurderinger, skal vi imidlertid være forsiktige med å tenke at vi alltid vet best.
Skjerming kan også fungere som en positiv behandlingsmetode for noen pasienter. Psykotiske pasienter trenger mindre stimuli, og et begrenset område å bevege seg på kan være bra. Det kan være med på å hjelpe pasienten med å gjenvinne kontroll. Vi forsøker å bruke skjerming til å komme i en relasjon og dermed bli bedre kjent med pasienten.
Vi gjør mye grensesetting som ofte utløser trusler, frustrasjon og aggresjon. Personlig har jeg aldri blitt alvorlig skadet, men har vært i situasjoner hvor pasienten har blitt beltelagt og isolert kortvarig på grunn av angrep rettet mot meg. I slike situasjoner kan jeg føle på frykt og redsel.
Vi har «utblåsning» med kolleger etter vanskelige situasjoner. Dette er med på å dempe eget inntrykk av hendelsen. I en strukturert gjennomgang etterpå vurderer vi også hva vi kunne ha gjort bedre.
Det absolutt viktigste for oss er å unngå å måtte gripe inn. Vi jobber systematisk med metoder for å forebygge aggresjon og tilnærming til våre pasienter på måter vi føler er så skånsomme som overhodet mulig.
Samtale med pasienten etter kritiske situasjoner er viktig. Her snakker vi åpent og uten at noe karakteriseres som rett eller galt. Pasienten forteller sin historie om opplevelsen. Hvis dette skjer igjen, hva gjør vi da? Vil pasienten heller være i fred? Disse samtalene er veldig lærerike.
Noen pasienter skrives ut dagen etter at de kom til oss. Vi har som mål å gi pasienten et behandlingstilbud og oppfølgingsplan innen en uke. Pasienten kan flyttes til andre avdelinger på sykehuset, eller at vi overfører til de ulike DPS (distrikt psykiatrisk senter) rundt Bergen.
Det er utrolig kjekt å se når pasienten blir bedre. Pasientene er som regel veldig kort hos oss, men jeg har møtt de ute på sykehusområde og ved andre avdelinger, noe som er veldig hyggelig. Det viser at behandlingen fungerer. I ekstreme tilfeller har jeg vært borti pasienter som den ene dagen har truet meg på livet og dagen etter takker for hjelpen jeg har gitt de.
De fleste pasienter opplever isolering som ubehagelig, sier Trond Solholm, psykiatrisk sykepleier ved Sandviken sykehus i Bergen.
I 2018 gjennomførte vi et prosjekt ved Blakstad sykehus hvor vi intervjuet pasienter om deres opplevelser av tvang i akutt psykisk helsevern. I samtalene kom det frem informasjon som er klinisk nyttig og kan brukes i forbedringsarbeid. Deltakerne ga i tillegg uttrykk for at samtalene gjorde at de følte seg sett og tatt på alvor.
80 prosent mindre tvang har gjort Martin Veland og kollegene på Lovisenberg etterspurt landet rundt. Mange vil høre oppskriften.