På bussen til sykehuset merket jeg at veene kom tettere

Jeg fødte på sykehuset begge gangene.­ Jeg har en sønn og en datter. Jordmora gikk inn og ut fra rommet mitt hele ­tiden og passet på. Jeg regnet jo med at det skulle­ gjøre vondt, og vondt var det, men jeg tåler godt smerte. Jeg synes at det gikk greit dette med å ­føde. Jeg merket fort at jeg ikke hadde melk, så barna mine fikk flaske helt fra starten av. 
Vi lå til sengs i seks dager etter fødselen. Vi var bare to på rommet, så jeg var heldig. Da jeg skulle hjem med barnet mitt, kom doktor Paus og doktor Bjørnli for å ønske adjø. Jeg husker at han var en slik fin mann, doktor Bjørnli. Det var St. Hansaften og han var så morsom, for han sa til meg at jeg ikke skulle gå på bryggen den kvelden for å danse, men heller slappe av hjemme med den lille. 
Jeg ville ut med barnet mitt med en gang jeg kom hjem. Det var nydelig vær og jeg var lei av å være innestengt. Det fikk jeg ikke lov til av min bestemor. Barna skulle ikke tas ut av huset før det var døpt. Hvis noe skjedde og barnet døde, så var det jo ikke Guds barn. Jeg måtte pent være inne, du.
Vi hadde ikke telefon hjemme på Husøy den gangen, så da jeg begynte å få vondt, så tok jeg buss fra Husøy og inn til byen. Min mor sa: «Hva er det nå du finner på, du kan jo ikke ta buss til sykehuset». Hun tvang min far til å følge meg. På vei inn gikk vi av bussen for å gå innom en butikk for å ringe etter drosje, for jeg merket at veene kom tettere. Bilen kom heldigvis fort, for damen i butikken hadde myndig stemme, da hun sa at det hastet med skyss.