Deprimert? Det er jo bare å ta seg sammen.

Fra tid til annen kommer jeg over artikler som omhandler depresjoner.

I det siste har jeg lest mer enn vanlig om dette. Og det gjør at jeg husker tilbake. Jeg har vært der. En gang var jeg der, jeg også. Hvor depresjonen lå som et truende mørke over meg, i ferd med å kvele meg.

Så derfor har jeg sånn en sympati med de som sliter med dette, for jeg vet hvor mørkt det kan bli. Jeg vet hvor farlig det kan bli. Jeg vet.

Depresjon er farlig. Og depresjon er vanskelig å få behandling til - fordi den ikke finnes enkelt tilgjengelig, med mindre du har flere tusen kroner til overs etter at alt annet er betalt. De private psykologene. Der timene koster masse penger! Og det å behandle en depresjon kan faktisk ta tid. Og da bli dyrt.

Jeg synes det er så himla rart at det fokuseres så lite på psykisk helse. Disse lidelsene utgjør jo en temmelig stor del av sykemeldingene her i landet.

Men ingen politikere tar skikkelig grep, viser vilje og handlekraft til å gjøre behandling for psykiske lidelser like lett tilgjengelig som behandling for andre lidelser er. Å få time hos fastlegen for bihulebetennelse er ikke så vanskelig. Å få behandling for diabetes er heller ikke spesielt utfordrende. Eller migrene, eller ørebetennelse. Eller, eller og eller. Lista er lang. 

Mens en som går der og føler at livet bare er svart, som ikke klarer å forholde seg til verden, som ikke orker å gå på jobb - han/hun kan gjerne bare få beskjed om å "ta seg sammen", av fastlegen. Av arbeidsgiver, av familie, venner og gudene vet hvem som nå egentlig ikke vet hva de snakker om.

Kan man si det? Ta deg sammen, til en med en brukket fot? Kan man be en med diabetes, cøliaki, allergi om å bare ta seg sammen? Vel, hvis vi skulle gjort det, så ville jo dødstallene på for eksempel pasienter med diabetes skutt i været.

Er du allergisk mot vepsestikk og man bare sier "ta deg sammen" om vepsen har stukket, så vet vi jo at dette kan føre til døden.

Så vi behandler. Vi iverksetter og vi jobber mot å forebygge for tidlig død.

Men når det kommer til å få redusert dødstallene hos de som sliter med en eller flere psykiske lidelser - se DER snakkes det ikke så mye om å forebygge. Joda, i visse fora, og man har så fine intensjoner fra politisk hold. Men derfra og til konkret og virkelig handling er det snakk om lysår. Virkelig. 

Det er jo bare å se på statistikken det. Tallene der forteller oss at det gjøres altfor lite for å få ned dødstallene.

Når fastlegene river seg i håret og bare kan si til pasienter som sliter at det ER umulig å komme inn til psykolog igjennom det offentlige helsevesen - hva da? Hva skal en fortvilet stakkar da gjøre? Ta seg sammen? 

Hvis en med en mild depresjon vet at det er vanskelig å komme inn til psykolog, til en pris man har råd til, så kan det vel lett hende at dette mennesket lar være å oppsøke hjelp. Det nytter jo ikke. Og hva da om denne milde depresjonen utvikler seg til å bli moderat? Alvorlig?

For det kan bli virkelig svart! Og da kan jeg love deg at det ikke bare er å ta seg sammen! Ikke i det hele tatt. For er det noe man vil, så er det ut av det mørket. Men man finner ikke utgangen...

Når jeg leser dødsannonser hvor det står at "xxxx valgte å forlate oss", så lurer jeg på om dette mennesket følte at der var flere valgmuligheter igjen? Vi som står utenfor vet jo at det er det, men den som kaver i mørket alene, uten hjelp, klarer kanskje ikke å se dette? Da MÅ man ha behandling og hjelp. Før utgangen blir så fatal. Før det får utviklet seg til å bli så mørkt og så svart at man ikke finner veien.

Jeg har i grunnen ikke vært så åpen omkring min egen depresjon. Men kanskje det er på tide? Kanskje jeg skal si noe om det? For å være med å kaste lys over et viktig helsemessig anliggende!

Jeg føler jeg kan snakke med tyngde og autoritet når det gjelder dette - fordi jeg har vært der selv! Jeg VET hvor forbanna tungt dette er! Og jeg blir sint og frustrert når jeg ser at der stadig ikke gjøres stort for å lette tilgjengeligheten til hjelp for den som sliter med for eksempel en depresjon.

Strikken i mitt liv ble strukket for langt. Kapasiteten min til å håndtere livet og de krav som ble kastet på meg, forsvant. Og jeg beveget meg sakte, men sikkert inn i dette mørket jeg synes depresjonen dreier seg om. 

Jeg hadde en lege som forsto, han ba meg ikke bare om å ta meg sammen. Jeg hadde en fantastisk leder som forsto, og som heller aldri bare ba meg ta meg sammen.

Og jeg klarte etter lang tid å få hjelp hos psykolog. Jeg gikk til psykolog i omtrent ett år. For å bearbeide tidligere hendelser, det handlet om så mye som jeg bare hadde parkert og ikke gjort noe med. Reaktiv depresjon heter det når det er på grunn av utenforstående hendelser. Endogen heter det visst, om det ikke er noen åpenbare hendelser som bidrar til depresjonen. Jeg er ikke så inne på dette, men jeg er fullstendig klar over hva som utløste min depresjon. 

Det var på høy tid at jeg kom inn, og det sa psykologen min også: "Jeg sitter her og tenker at du skulle vært her for lenge siden." Det sa hun. Og hun hadde rett. Men å komme igjennom det nåløyet der var ikke lett. Men omsider klarte jeg det. Og fikk behandling.

Men så skal det legges til, og dette er viktig. Det var ikke bare det å gå til psykolog som stablet meg på bena igjen.

Arbeidsgiveren min var en svært sentral faktor her. Min nærmeste leder.

Hun hadde alltid en åpen dør for meg. Jeg kunne sitte på kontoret hennes og gråte ut min fortvilelse over at jeg ikke orket å jobbe. At jeg følte meg helt udugelig. Hun lyttet med omsorg. Hun klandret meg aldri for at jeg var ute av dansen.

Men det hun gjorde, som jeg tror var avgjørende hva meg og jobben angikk, var å stille ett eneste krav. Kom på jobb - litt! Noen få prosent. Du trenger ikke jobbe engang sa hun. Bare være her! Så jeg var for det meste sykemeldt 90 prosent denne perioden. 10 prosent på jobb. Fordi jeg visste at dette ble på mine premisser. Jeg var ikke i stand til å jobbe, men jeg var i stand til å VÆRE på jobb! Oppholde meg der, ti prosent! 

Tenk å ha en slik sjef? Tenk så mye omsorg det lå i dette kravet? Som jeg egentlig syntes var pyton. Kunne jeg ikke bare få være i fred? Helt i fred. Men i ettertid ser jeg verdien av dette at hun ikke lot meg være i fred.

Men uansett hvor mye jeg ønsket å være i fred, så fanget jeg likevel opp at dette var krav stilt i ren skjær omsorg. Ikke for at hun skulle få en eller annen vaktplan til å gå opp. For jeg var ikke i stand til å bidra så mye på jobb på denne tiden. Men hun skjønte at jeg trengte å komme meg ut døra hjemmefra. Og hun skjønte at dette ville gjøre veien tilbake lettere når det kom til å skulle bli fullt arbeidsdyktig igjen. For er du borte lenge lenge lenge, så kan jeg forstå at man nærmest får angst av å skulle møte jobben igjen. 

Jeg hadde jo en kort periode der jeg var 100 prosent sykemeldt. Men da kalte sjefen meg inn for å bare snakke med henne. Så en gang i uka, igjennom 100% sykemeldingsperioden min, så måtte jeg inn på teppet hos sjefen. Men på en god måte. 

Så veien mot målet kan man vel nå på mer enn en måte.

Men først og fremst må man kunne tilby behandling til den som er syk. Så bør kanskje arbeidslivet også ha plass til de som er i knestående? For det tror jeg nemlig det ikke er overalt. Det er ikke alle som har en sjef i samme kaliber som det min sjef er i.

Uansett hvilken type jobb man har, om det er i det offentlige eller privat - er man syk, så er man det! Og da kan jo arbeidsgiveren velge sin strategi deretter. Arbeidsmiljøloven er som den er, men til syvende og sist er det lov å være medmenneske også. 

Og til den som er syk, til den som sliter, så vil jeg også si, som andre som har vært der jeg har vært, vil si. Ikke gi opp! Om ikke hjelpen er der umiddelbart og så enkelt tilgjengelig som den er når du er fysisk syk, så finnes den der. Man må bare ikke gi opp. For gir du opp så finnes det jo ingen angrefrist ...

Er det noe som kan skje alle, så er det å bli rammet av en depresjon - livet kan snu på sekunder, så betaler du prisen for det kanskje mange år etterpå. For slik kan en psykisk lidelse utarte seg. Og noen kan rammes lettere enn andre. Jeg er blitt betegnet som sterk, en som tåler mye, en med såkalt høy resiliensfaktor eller hva det nå ikke heter. Og jeg ble rammet. Så dette kan skje hvem som helst. Det kan kanskje være en slags trøst for de som sliter. Og det kan kanskje bidra til å fjerne noe av tabuene omkring psykiske lidelser.

Fordelen med å ha vært der jeg har vært, er at jeg kjenner signalene. Det gjør ikke du som aldri har vært der. Det er forskjellen på oss. 

Selv om ikke det fra politisk hold er spesielt stor interesse og engasjement for å gjøre helsehjelpen lettere tilgjengelig, kan ikke vi bare bli enige om at det der med å be folk med depresjoner, om å bare ta seg sammen er fåfengt, respektløst og helt bak mål? Takk, da er vi enige.

(innlegget er første gang publisert på min egen blogg: www.mayforsberg.blogg.no)