Desemberkveldstanker

Jeg gikk i egne tanker, med et lite snev av dårlig samvittighet for handel litt for sent på en fredags ettermiddag. Tankestrømmen og julemusikken i kjøpesenteret stoppet brått når jeg så deg. Jeg hadde ikke sett deg på lenge, men tankene streifet stundom forbi et minne av ei som slo armene rundt midjen min og klemte inderlig etter at jeg hadde delt av det jeg kunne om «Røde og Grønne tanker». 

Det var ikke lenger den blyge forsiktige jenta som jeg så for meg. Håret og kroppen hadde vokst, du var blitt tynnere. Altfor tynn. Skarpe konturer av lutende skuldre gjennom genseren, spede håndledd ble blottlagt når du strakte deg etter ei venninne som satt bortenfor deg. Et blekt smil som ikke nådde øynene i et ansikt som hadde mistet noe jeg ikke kunne sette ord på… 

Jeg hastet videre uten å finne det jeg skulle ha – jeg husket det forresten ikke – hodet var fylt av undring og bekymring over hva jeg hadde vært vitne til. Var det noe jeg ikke hadde sett den gang du var på mine lister. Var det noen som så deg nå?

Jeg vet at mange barn ikke finner en åpen dør når de har noe på hjertet. Jeg vet at mange helsesøstre jobber langt ut over sin begrensede tidsramme for å hjelpe flest mulig – best mulig.

Jeg jobber som helsesøster og tillitsvalgt. Håper at min skjerv kan gjøre en forskjell. At de som bestemmer over pengene kan gjøre meg og mine medhelsesøstre mer tilgjengelig for dem som trenger oss. 

La meg hjelpe mer!

Det er min bønn i desember.