fbpx Et søsterur Hopp til hovedinnhold

Et søsterur

Den gang, da jeg som 23 åring, begynte på sykepleien i Stavanger, var jeg helt fullstendig blank på alt som handlet om å pleie mennesker. 

Hadde riktignok besøkt oldemora mi på et sykehjem - en gang på åttitallet. Så var jeg lagt inn på sykehus selv en gang på tidlig nittitallet. 
Så ett og annet besøk i forbindelse med noen barnefødsler i familien.

That`s it. Ikke noe mer. Så jeg ante mildt sagt ikke hva jeg hadde i vente da jeg optimistisk tok fatt på studiet.

Der var forresten en kamerat som ble stående som et stort spørsmålstegn da jeg proklamerte at jeg skulle bli sykepleier.
 "DU??" sa han. Jeg orket ikke be ham utdype hva han mente med dette - jeg hadde vel en anelse.

Jeg var redd blod, og kunne ikke utstå å skifte bleier på familiens smårollinger. To av mange sentrale komponenter i sykepleien, skulle jeg snart nok oppdage.

I alle fall. Jeg flytter jo fra nord til sørvest. Stavanger. Hadde aldri vært der før. Men det var bare å bli kjent med folk i en faderlig fart. Og det ble jeg. Noen av mine beste år ble levd i Stavanger. Men den sosiale delen av tiden der var nå en ting.

En annen ting var de sykepleiefaglige erfaringene jeg gjorde meg. Både som student, og senere som ferdigutdannet.

I Stavanger skaffet meg jobb nesten med en gang. Studier måtte finansieres. Jeg hadde ikke noen åpen bank av noen foreldre som kunne spytte inn alt jeg måtte trenge av penger.

Midt i byen, på en klesbutikk fikk jeg meg en deltidsjobb. 
Men, jeg tenkte som så at jeg måtte jo også ha en jobb som gav meg litt praktisk erfaring i forhold til sykepleieryrket jeg med tid og stunder skulle ut i. Så jeg skaffet meg en til jobb.

Hver 3. helg skulle jeg være ekstravakt, eller hva de nå ikke kalte slike som meg, på et sykehjem. På en avdeling for demente.

Jeg fikk sjokk.

- En stakkars dame på nitti år gikk og gråt dagen lang etter mammaen sin. Jeg kunne jo ikke si at mora var død, for ellers ville jo alt blitt ti ganger verre for henne. Det der syntes jeg var trasige greier.

- En dame satt så frisk og opplagt i dagligstua, og vi pratet om håndarbeid (som jeg ikke kan noe av), om barnebarna hennes, om mannen (som hun fikk meg til å tro at levde, men så skulle det vise seg at han var død) og om livet i sin helhet. Alt mulig. Jeg likte henne. Så da jeg kom på jobb igjen etter tre helger, fikk jeg virkelig hakeslepp. Dama var død!! Hun hadde dødd av en lungebetennelse. 

Jeg skulle jo lære meg etterhvert at døden kunne komme fort og noen ganger brutalt. Men dette her var jeg ikke forberedt på. Hun levde jo som bare det sist jeg så henne! Og nå død?

- For første gang så jeg en kateterisering bli. Beboeren som dette skulle utføres på, protesterte vilt. Så det ble litt armer og bein, og jeg syntes det hele virket mer som et overgrep, enn det jeg forestilte meg var sykepleie. Jeg var nummen da jeg gikk hjem.

- Å gi en fullstendig hjelpeløs person mat, skulle bli svært nervepirrende. Svelgrefleksen var ikke som den skulle, så den pasienten jeg skulle gi mat, fikk stadig mat i halsen. Og dette var moset mat! Fullstendig. Nettopp fordi hun ikke kunne svelge nevneverdig bra. 

Det var regelrett ubehagelig å ta ansvar for mat og drikke her, og jeg trodde på ramme alvor en gang at hun var i ferd med å dø, av mat jeg nettopp hadde gitt henne. Herregud så redd jeg ble! Sprang ut og ropte på hjelp. Det jeg der lærte var at slike hendelser slett ikke var så uvanlig med denne beboeren, samt at man alltid, alltid måtte ta opp sengehesten før man forlot en hjelpeløs person som var sengeliggende.

 

Jeg syntes møtet med pleieverdenen var sjokkartet og litt overveldende. Og jeg husker jeg lå på senga på hybelen min og stirret opp i taket mens jeg tenkte og tenkte. 

"Jeg kan IKKE bli sykepleier. Dette her passer jeg ikke til!".

Jeg bestemte meg, jeg skulle slutte på studiet. Det var helt klart. Vi var tett oppunder jul i første semester og jeg var klar til å gi meg. 

Så reiser jeg nordover til familien i jula på ferie.

Og hva får jeg i julegave av mora mi? Jo, et søster-ur! Alle sykepleiere vet hva dette er vel? De klokkene som henger på brystet, opp-ned, slik at eieren bare kan kaste et blikk ned på klokka og med en gang se hva den er. 

Dette var et dyrt urverk. Det visst jeg. Og dermed så visste jeg også at jeg ikke kunne slutte på sykepleien. Nå som mamma hadde brukt så mye penger på den klokka, så måtte jeg bare fortsette! Og det gjorde jeg.

Og sykepleier, det ble jeg. Og senere ble jeg operasjonssykepleier. Jeg som var så redd blod.

(Innlegget er tidligere publisert på min private blogg mayforsberg.blogg.no. Teksten er imidlertid noe redigert.)

 

 

Annonse
Annonse