Midlertidig ansatt?

Lest i avisene i det siste: «Nord-Trøndelag FrP er bestyrtet, frustrert og meget skuffet over den behandling tidligere arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (Verdal) har fått ved de senere endringer av Regjeringen», står det i brevet som Dagbladet publiserte 21.12.15.

Den søte juletid var ikke søt nok for partilaget i den nordligste delen av Trøndelag. Likevel hjalp det litt at Per Sandberg, fra Skogn i Levanger, fikk plass rundt Kongens bord. Per flyttet, og var ved forrige valg sørfylkets toppkandidat, for å rydde plass til nye talenter nordfra. Han kvitterte med å flytte bopæl til Senja, litt lenger nord for Trondheim.

Sånn sett kan en si at regjeringsmedlemmer gjør sitt for å eksemplifisere hva midlertidighet i arbeidslivet betyr. Tidligere statsråd Eriksson er tilbake i Verdal, og forteller i flere medier at han ikke vil behøve å gå til NAV. Han er vant til å pendle, så resten av landet er innen rekkevidde blir vi fortalt.

Per har satt ny rekord i politikerpendling, og nå altså i representasjon langtfra bosted og valgsted. Som polakker med familier ved Østersjøen men til daglig i arbeid ved flere steder på Østlandet, har han tilsvarende lang vei hjem fra jobben.

Han flyr oftere forbi valgkretsen Sør-Trøndelag nå, fiskeriministeren. Men skal en lete etter felles utfordringer som arbeidsmigrasjon virkelig medfører, har både dette og det andre regjeringspartiet lite lært.

I helsevesenet har svenskene for en tid siden snudd nesa hjemover, og i flere andre bransjer sier de også "hej då" til Norge. Utfordringene er også betydelige utenfor helsevesenet.

Fellesforbundet i LO har sagt det lenge, og de har rett i at for stor samtidig utsetting av arbeidsoppgaver er en stor utfordring. Vi ser blant annet i byggebransjen at offentlige etater er ledende i prispressing, som ofte medfører manglende fokus på kvalitet i både sluttprodukt, leveransevilkår og kompetansekrav. Da vet vi alle at organisasjonsoppslutningen er under press. Det er i slike samfunnsprosesser at økonomien oftest skifter farge. Det er et sykdomstegn.

La oss ønske oss en samfunnsøkonomi som tåler en offentlig diagnostisering. Utført av offentlige myndigheter, med tilsvarende transparente prosesser - og kompetente medarbeidere som ikke er bekymret for om de mister jobben hvis konklusjonen medfører litt offentlig etterspill.

Det er i nedgangstider nordmannen historisk har vist sitt sanne jeg. Sammen. Det klarer vi bare med felles ressursbruk og en kompetent offentlig sektor, der helsevesenet fremdeles er en inkludert garanti for alle. Enten du er gjestearbeider eller statsråd på prøve.