Sykepleier, ikke urmaker

Blogg

Oftere og oftere føles det som vi sykepleiere er offer for den berømte “stoppeklokke”-mentaliteten. Vi avbryter samtaler midt i og må haste avgårde, glemmer noe og må snu og dra tilbake. Vi glemmer å spise og det går ofte en hel vakt mellom dopausene. Men av og til så lar jeg stoppeklokken ligge;

Jeg stryker bort en salt tåre fra ditt triste ansikt som ikke vil jeg skal dra. Jeg gir trygghet når det er som skumlest, ved å være der. Jeg gir deg troen på at dette skal gå bra. Jeg smører mat med favorittpålegget ditt og legger en agurk, formet som et hjerte ved. Jeg henger opp det våte tøyet som er satt på i skjul, når uhellet har vært ute. Jeg strør litt ekstra grus ved trappen for jeg vet du er tidlig oppe og henter avisa. Jeg koker en ekstra kopp kaffe som vi kan drikke sammen. Jeg vanner familiekaktusen som er over 150 år, jeg stryker forsiktig over hår som er herjet av sykdom når jeg vekker deg. Jeg finner frem den andre kjolen, når den som er lagt frem ikke fremhever øynene dine. Jeg forteller villig om vær og føre - for da smiler du og sier ” du vil få din lønn i himmelen du engelen min”. Jeg rer opp sengen din og legger frem pysjen. Jeg lager kveldsmat og lager en kopp te med riktig antall sukketter.

Jeg er sykepleier og ikke urmaker. Jeg jobber etter hjertet og ikke stoppeklokken. Det er derfor jeg ble sykepleier.