Sliten sykepleier

Blogg

Hvem har ikke opplevd å kjenne at nå er begeret nådd. Dette var den berømmelige dråpen som fikk det til å renne over. Og når det først har begynt å renne, så er det ikke bare begeret som renner over, men det renner fra øynene også. Som en bekk under snøsmeltingen om våren renner tårene i strie strømmer. 

Jeg har opplevd dette. For ikke så lenge siden faktisk. Jeg var redd jeg hadde møtt den store stygge veggen. Eller var på vei mot den i stor fart. Eller allerede hadde brast igjennom den med bulder og brak. Hvilken type vegg det var snakk om, var jeg usikker på. En lettvegg eller en betongvegg. Jeg kjente bare at det var hardt og vondt.

Jeg begynte å ta jobben med meg hjem. Har jeg gjort alt jeg skulle gjøre? Var det rett det jeg gjorde i forhold til den pasienten? Burde jeg ha ringt til pårørende? Burde jeg ha gitt mer informasjon til kollegaene mine? Var det rett det jeg gjorde? Eller burde jeg heller ha gjort det annerledes? Gjorde jeg noe feil? Gjorde jeg noe alvorlig galt?

Etter at jeg hadde lagt meg om kvelden hadde jeg problemer med å finne søvnen. Jeg lette høyt og lavt, men den var gjenstridig å finne. For dem som kjenner meg, vet hvor godt sovehjerte jeg har. Et utpreget B- menneske som er glad i å sove lenge og vel når anledningen byr seg. “Søvnproblem” har vært et fremmedord for meg.

Søvnen ville ikke komme og hjertet hamret og slo som om jeg nettopp hadde vært på en Zumba-time. Jeg pustet rolig inn gjennom nesen og ut gjennom munnen som jeg praktiserte på de fødselsforberedende kursene jeg tidligere deltok på. Men hjertet galopperte avgårde som om jeg hadde både atrieflimmer og ventrikkelflimmer på en gang og jeg tenkte at nei, dette går ikke an, jeg måtte lide av alvorlig anemi.

Armer og bein var rastløse som om jeg led av magnesium-mangel, jeg klarte ikke å finne roen. Mens mannen ved siden av meg i senga sov sin uskyldigste søvn, slet jeg med både hjertesvikt, alvorlig anemi, “restless legs” og pustet som om jeg var fødselen nær.

Så var det alle disse bekymringene som kom og gikk. “Ville jeg klare jobben, var jeg god nok”.

Jeg bor på en liten frodig øy i havet. Her har jeg bodd med familien i flere år og trives svært godt. I utgangspunktet var jeg skeptisk til å flytte til et lite sted hvor bygdetrollet bodde. Det kunne jo hende at bygdetrollet hadde en stor familie med både tanter og onkler, svigerforeldre, en hel haug med søskenbarn i tillegg til egne barn. Da var det godt jeg høyt og hellig hadde avlagt en ed på sykepleierhøyskolen at jeg skulle overholde taushetsplikten for evig og alltid. En annen utfordring var at man ikke kunne få være anonym hvis man ville det, særlig på røde dager en gang i måneden når humøret var ustabilt og man ikke fikk helligdagstillegg en gang, da var det nødvendig å hilse og smile på folk og biler som suste forbi.

Dette opplevde jeg også da vi flyttet hit. Fremmede folk kom bort og hilste på meg rett som det var. De visste hvem mannen min og hans familie var, så de var jo nysgjerrige på hvem denne nykomlingen var. Jeg rakk høflig fram hånden og viste tennene.

Etterhvert begynte jeg å sette pris på å bli sett og hørt. Også på de røde dagene. Det var ikke så verst allikevel! Etterhvert er man bare på fornavn. Slik er det på bygda. Etternavn eksisterer ikke. 

Så begynte folk å spørre om jeg ville delta i både det ene og det andre. “Ja”- menneske som jeg er sa jeg jo selvfølgelig “ja”. På bygda er dugnadsånden stor og jeg ville ikke være verre jeg enn andre. Jeg følte meg også beæret over å bli vist tilliten verdig. Jeg takket begeistret ja til å begynne som Zumba-instruktør. Jeg takket ja med skrekkblandet fryd til å stå på valg til kommunevalget. Etter oppmuntring fra andre opprettet jeg egen blogg og sendte etterhvert inn et langt innlegg til den lokale avisa om hva jeg syntes om sparingen i eldreomsorgen i kommunen. 

I et lite øysamfunn var det altså mulig å gjøre karriere hvis jeg skal bruke det ordet. På flere områder samtidig faktisk. I tillegg hadde jeg oppfølging av mann, unger, katt, hus og hjem. Flere foreninger var jeg med i. Så skulle jeg ha tid til både trening og brødbaking. Og familie og venner ventet utålmodig på telefon fra den travle sykepleieren med så mange jern i ilden. Flere ville gjerne ha besøk også. 

Ja, jeg jobber som sykepleier. I full stilling og det krever også sin kvinne. Og da anledningen bød seg søkte jeg på stilling som avdelingssykepleier. Det er noe av det mest spennende, krevende, givende og utviklende jeg har gjort noen gang.

Å få være leder på en sykehjemsavdeling, ha ansvar for at pasienter, kollegaer og pårørende har det bra og blir sett og hørt. Være raus. Være tydelig. Informere godt nok. Innhente kunnskap. Delegere oppgaver. Ta avgjørelser. Være forståelsesfull. Ha oversikten. Kunne gi gode svar. Være ærlig. Være et godt eksempel. Være lydhør. Være profesjonell. Være vennlig. Forandre på inngrodde vaner. Ivareta et godt arbeidsmiljø. Utvise skjønn. 

Jeg er veldig glad i jobben min, men jeg begynte altså ta jobben med meg hjem. Tankene begynte å kverne. Jeg bekymret meg og hadde problemer med å sovne.

I dag har jeg blitt noen erfaringer rikere.

Jeg lærte at det lønner seg å være ærlig med omgivelsene. Være ærlig og fortelle hvordan man har det til egen leder og eventuelt enkelte kollegaer hvis det er naturlig. Jeg opplevde stor forståelse hos egen leder da jeg informerte om at jeg var sliten og utbrent. Det var av stor betydning at min leder tok seg tid til å lytte til hva jeg hadde å fortelle og at arbeidshverdagen min ble tilrettelagt til en viss grad.

Jeg lærte at ” Roma ikke ble bygd på en dag”. Å lære hvordan man kan bli en god leder er en prosess som tar tid. Det gjelder å akseptere at man gjør feil. Og at men kan lære av det. Blir man heller ikke ferdig med oppgavene men hadde planlagt, så nei vel. Det kommer en dag i morgen også. 

Jeg lærte at det er ikke så farlig å gråte på skulderen til en god kollega som man kjenner godt. Selv om man er avdelingssykepleier. Det er ikke så farlig å vise følelser når livet stritter i mot. Det er godt å kunne motta omsorg og en klem når man har behov for det.

Jeg lærte at for å ikke stagnere er det viktig å be om tilgivelse og skvære opp med den/ de personene det gjelder hvis man fortsatt tenker på uheldige episoder som har skjedd tidligere. Selv om det er en såkalt filleting og det mest sannsynlig er glemt hos den andre, bare ikke hos en selv. Det er så bra å få ting ut av verden. Og hodet, ikke minst.

Jeg lærte at det gjør godt å ha en utenforstående mentor å snakke med. Enten det er en god venn eller en faglært. Det er ikke så farlig å snakke med noen i en periode av livet når man trenger det. Å få hjelp til å sortere tanker og følelser. Det er bedre å ta tak i problemet med en gang fremfor å skyve det foran seg helt til man virkelig møter den store stygge veggen.

Jeg lærte at det er ikke så farlig å fortsatt gå på jobb selv om man er sliten. En fra NAV sa en gang: ” Det er bedre å gå på jobb med det som er frisk enn å være hjemme med det som er sykt”. Noen kan oppleve dette som et provoserende utsagn, men det behøver ikke å være automatikk i når man trenger sykemelding. Her mener jeg ikke fysisk og psykisk sykdom og andre forhold, jeg kan bare snakke for meg selv. For meg har det vært godt å fortsette i jobben og oppleve mestringsfølelse på nytt igjen istedenfor å sitte hjemme med alle slags tanker kvernende i hodet.

Jeg lærte at jeg var nødt til å prioritere bort noe. Med full jobb og familie kunne jeg ikke få tid til alt. Selv om jeg så gjerne skulle fortsatt med alle mine fritidsaktiviteter, sa kroppen min i fra om at det ikke var forenelig med god livskvalitet.

Jeg lærte at det er viktig å ta vare på seg selv. Hvis man i det hele tatt skal ta vare på andre, må man først ta vare på seg selv. Å ivareta grunnleggende behov ikke bare hos pasientene, men også hos en selv. Basiskunnskap som de aller fleste kjenner i teorien, men det gjelder å utføre det i praksis også. Et sunt og variert kosthold, være aktiv, bare det å komme seg ut døra, gå en liten halvtime for å lufte tankene, nok søvn; om du så må legge deg i åttetiden en kveld, opprettholde kontakt med familie og venner, være engasjert i noe utenom jobb som ikke tar for mye tid og krefter og så videre. Hvilke behov som er viktige for den enkelte kan jo variere til en viss grad.

Jeg lærte at man vokser og utvikler seg som menneske både profesjonelt og privat hvis man våger å stå i det som er vanskelig. Det sies at motgang gjør en sterk. Og det finnes alltid håp.