De verdifulle øyeblikkene

Blogg

Demens. Et lite ord som rommer så mye. Sorg over å ha blitt rammet av det og tap av flere funksjoner, både fysisk, psykisk og sosialt. En sykdom det ikke finnes noen kur mot, men som bare går som en nedadgående spiral. Det finnes lite håp for fremtiden.

Mange har en av sine nærmeste eller en de kjenner boende på en sykehjemsavdeling. En ektefelle, en bestemor, en nabo, en venn. Som har blitt rammet av demens. Noen har kommet langt i sin demenssykdom og dette kan oppleves vondt og vanskelig for omgivelsene rundt. Noen kan ha fysisk og verbal uro som en del av sykdommen. Det kan være tøft å oppleve grovt språkbruk hos den demensrammede.

Det er naturlig at mange opplever det vanskelig å besøke en med demens. “Hva er vitsen? De husker ikke noe allikevel,” kan være en tanke som dukker opp. Hvis den demensrammede også har problemer med å uttrykke seg og å forstå det som blir sagt slik at det blir en “god dag mann, økseskaft”- kommunikasjon, så kan lysten til å dra på besøk bli betydelig redusert.

For personer med demens er det øyeblikkene som betyr noe. 
Selv om de ikke kan huske hvem som har vært på besøk eller at de har hatt besøk i det hele tatt, kan de allikevel sitte igjen med en god følelse inni seg etterpå.

Som en sykehjemslege skildret godt til en pårørende; hvis man danner seg et bilde av personen med demens ute i en båt i et tåkelandskap, så kan du som ektefelle, sønn, datter, venn oppleves som et skjær av noe kjent i et ellers ukjent terreng. Den demensrammede kan kjenne igjen en stemme, et ansikt, et par øyne, en hånd.

Det gjelder å skape gode øyeblikk. Det trengs ikke brukes så mange ord. Det kan være mer enn godt nok å bla i et gammelt fotoalbum og prøve å vekke til live gamle minner, høre på god musikk, smøre ansikt og hender med en god fuktighetskrem, stelle hår og negler til dem som liker det, drikke en kopp kaffe sammen med noe hjemmebakt eller hvis vær og vind tillater det; gå ut for å oppleve frisk luft og kjenne sola varme i ansiktet. Eller bare sitte i fred og ro og eventuelt holde hverandre i hendene. Den som kommer på besøk kan gjerne ta med seg noe lesestoff eller strikketøy. Finnes det noe mer beroligende enn å høre på knitrende strikkepinner? Det er ikke så mye som skal til. Å bare være tilstede kan bety mye. Mange demensrammede har også glede av barn og dyr. Da kan gode minner om egne barn og egne dyr dukke opp og skape et øyeblikk av glede. Det kan være mye terapi i å stryke på en myk pels.

Vennskap og kjærlighet kan også uttrykkes uten ord. Den demensrammede forstår ofte kroppsspråket best. Et par vennlige øye, et oppmuntrende smil og et fast håndtrykk fra et medmenneske som viser omsorg. Det sies at demensrammede opplever alvorlige mennesker som sinte. Derfor er det fint å smile mye og ofte i samvær med personer med demens.

Det er de små dryppene av gode opplevelser i hverdagen som betyr noe. Husk det.