fbpx – Intensiven var mitt hjem | Sykepleien Hopp til hovedinnhold

- Intensiven var mitt hjem

Da Oddmund Vestenfor var helt lam, pratet han hele tiden med sykepleierne. Inni seg. For å bevare forstanden.

Journalist: Marit Fonn • Fotograf: Elias Dahlen

Oddmund Vestenfor merker det i sommerferien 2016. Han er på folkemusikkfestival i Valdres og sover i telt. Han kjenner en rar prikking i fingrene. Lurer på om han har ligget på hendene sine.

Han drar videre til en kompis på Sørlandet. Det er så tungt å bære bagasjen til og fra bilen. Han skal dusje, må kneppe opp buksen, men fingrene vil ikke. 4. august drar han til legevakten i Kristiansand. De finner ikke ut av det, og han kjører hjemover til Gol.

– Jeg klarte så vidt å gire. Jeg måtte kjøpe meg mat på Rjukan, men strevde med å trykke koden til bankkortet, forteller Vestenfor.

I flere telefonsamtaler rekonstruerer han sin unike historie for Sykepleien.

Blir bedre – og verre

Tilbake til sommeren 2016: Vestenfor kommer seg hjem. Det er helg, vakthavende lege er i Hemsedal. Han tar drosje dit.

– En ung lege der konfererte med Drammen sykehus. De mente det kunne være Guillain-Barré, sier han.

Da blir det ny drosjetur, nå til sykehuset. Vestenfor blir behandlet med immunglobulin på nevrologen. Lammelsen i armene blir borte etter en uke, og han får dra hjem.

Men så kjenner han lammelsen på nytt, nå også i føttene. Det har gått to dager, og han klarer så vidt å gå.

Det blir vendereis til nevrologen i Drammen.

– Så gikk det gradvis feil vei, forteller han.

– Jeg ble jamt dårligere. Først var det lammelser i hender og armer, så fullt trøkk i føttene. Jeg kjente det gikk oppover i hele kroppen.

FAKTA OMGUILLAIN-BARRÉ SYNDROM

  • Guillain-Barré er et syndrom med akutt innsettende svakhet og smerter i armer og bein.
  • Lammelser brer seg oppover. I cirka 25 prosent av tilfellene svekkes også pustemusklene.
  • Syndromet er en autoimmun sykdom. Det vil si at kroppens immunsystem feilaktig angriper og ødelegger friske celler og vev.
  • I alvorlige tilfeller kan puste- og svelgemuskulaturen og ansiktsmuskulaturen lammes.
  • I Norge  rammes 50–100 mennesker hvert år.

Kilde: Norsk Helseinformatikk 

Pustemuskulaturen vil bli lammet

Det blir 29. august. Lammelsene som brer seg, kan ikke stoppes. Snart vil også pustemuskulaturen lammes.

Han må flyttes til intensiven. Legene der er godt forberedt, men det er hektisk, og han må vente på plass.

– På vei ned var jeg redd. Jeg gråt litt, jeg skjønte hvor alvorlig det var. «Du kommer jo tilbake», sa sykepleieren.

At det skal ta halvannet år før han kan komme hjem, er det ingen som ser for seg.

Det går fort nå, han må intuberes.

To dager senere får han vann i lungesekken, og hjertet stopper. De får hjertet i gang igjen, lungene tappes for vann og han får noe tungt beroligende og søvndyssende.

Han våkner redd og alene uten å kunne røre seg dagen etter.

Det tar fortsatt noen uker før diagnosen Guillain-Barré syndrom fastslås.

Oddmund Vestenfor blir sjeldent hardt rammet.

En god prat før intubering

Mens han ennå kunne snakke, i mottaket på intensiven, hadde han fått seg en prat med en av de erfarne sykepleierne. Hun er halling, som han. Han har mye på hjertet før han intuberes.

Senere forteller hun at samtalen var til god hjelp for å forstå ham i tiden som skulle komme.

Lammelsene sprer seg.

– Det tok litt tid før sykdommen krabbet seg oppover halsen og ansiktet, forteller han.

Han skjønner at han vil bli blind – men hvor lenge? Det vanlige er at lammelsene trekker seg tilbake, vet han.

Etter et par uker får han innlagt trakeostomi, altså åpning inn til luftrøret. Det er godt for halsen å slippe tuben.

Mat og medisiner får han gjennom en nesesonde.

Kan ikke se

Ut i september blir også øyemusklene og pannen lammet.

Vestenfor kan ikke se, for øynene er lukket. Han kan ikke snakke, ikke bevege noen ting.

– Samtidig hadde jeg grufulle smerter. Jeg var lammet helt opp til hårfestet. Hørselen var i orden, for det er ikke muskler i øret. Men på et tidspunkt fikk jeg vann i mellomøret, så da hørte jeg dårligere og dårligere, sier han.

Det er på og av med lungebetennelser og urinsveisbetennelser. Hallusinasjonene kommer og går.

– Jeg innbilte meg at sonden løsnet, og at personalet ikke så det. Jeg kunne jo ikke få sagt det til dem heller.

Men sonden var på plass.

(Saken fortsetter under bildene)

PÅ RESPIRATOR: – Jeg var god på det mentale. Hjernen var jo den eneste muskelen som ble stimulert da jeg lå lam så lenge, sier Oddmund Vestenfor.  Bildet er fra november 2016. Han har klart å åpne øynene, men er fortsatt stiv i masken.

Foto: Reidun Vestenfor Jerpstad

2017: Vestenfor i ståseng (t.v.) og ute i solen for første gang på et halvt år, begge bildene er fra februar. Mat er ganske godt nå, på rehabiliteringen i juli (t.h.). Alle foto: Reidun Vestenfor Jerpstad og privat

Har lyst til å dø

De første halvannen månedene er verst. I denne tiden har Vestenfor lyst til å dø.

– Men selv om du vil dø, kan du ikke få sagt det, sier han.

– Jeg hadde vanvittige smerter, særlig i hoftene.

Derfor vil han snus hvert tjuende minutt, men det kan han ikke fortelle dem.

Så det blir snuing hver fjerde time, som er standard.

– Samtidig trappet de ned på smertestillende. Det var et smertehelvete.

Etter hvert blir det litt bedre.

– Jeg vennet meg til det, og det hjalp da jeg fikk Fentanyl smerteplaster.

– Fikk altfor lite smertestillende

Hallusinasjonene øker på i takt med inntaket av narkotikaen, som han kaller det.

– Fentanyl-plasteret og oksykodon hjalp meg veldig. Jeg brukte det lenge. Det holdt smertene ­noenlunde i sjakk, men jeg fikk altfor lite smertestillende den første tida.

Han fryser og svetter og fryser igjen. September er varm, med sterk sol, og det er heten han er mest bevisst.

Mens han ligger der ubevegelig er han på farten rundt i Drammen, nesten uten klær, i all slags vær, også i snø og kulde. Sykepleieren han kjenner, hun fra Hallingdal, er med på fantasireisen, og når de nesten er hjemme, tar hun frem varme klær fra sekken og pakker godt omkring ham.

Siden de hadde fått den praten før han fikk ­tuben i halsen, føler han seg trygg når hun er nær.

Registrerer impulser i hjernen

Lammelsene er på sitt maksimale rundt 20. oktober i 2016. Nå er han helt lam.

Personalet vet ikke hvor bevisst han er eller at han kan høre alt. Men de følger med på blodtrykket hans, som varierer veldig.

Når de legger telefonen inn til øret hans, så han kan høre stemmer fra familien, ser de at blodtrykket stiger.

Personalet tolker seg imellom og prater noen ganger til pasienten om dette. Det synes han er bra.

Nå tar de elektroencefalografi (EEG) for å utrede bevissthetstilstanden.

EEG registrerer elektriske impulser som oppstår hovedsakelig i de ytre delene av hjernen.

Under registreringen prøver han å presse frem en tåre, som et signal på at han er våken. Det er en kraftanstrengelse siden øynene ikke lar seg åpne.

«Han gråter», sier en. «Nei», mener en annen.

– Jeg må jo slåss for livet

– Når de tolker signalene etterpå, ser de at jeg er fullt våken, forteller han.

– Jeg hadde vært helt overlatt til meg selv. Jeg hadde jo hørt om dem som er operert og kjenner alt, men som ikke kan si fra.

«Hvorfor skulle dette råke meg?» lurer han. Men etter hvert tenker han at han må jo slåss for livet.

«Det er vel rollen min på jorda, når de setter så voldsomt inn med ressurser», kommer han frem til.

– Når de hadde holdt på så lenge, kunne jeg ikke gi opp nå. «Nå må du stå på», sa de nærmeste pleierne mine. De var gode til å motivere når alt så svart ut, og de andre hadde mistet troen på bedring, sier han.

Klarer å åpne øynene

Når det viser seg at han er bevisst, er det noe som forandrer seg. Han opplever at han blir mer interessant, og enda mer når de også får øyekontakt med pasienten.

Oddmund Vestenfor får beskjed om å prøve å åpne øynene. Han jobber hardt. Det tar ham tre uker.

– Og når jeg først greide å åpne dem, fikk jeg dem ikke igjen.

Øynene må dryppes, og han får plaster over dem. Men han vil bare ha plaster over ett øye om gangen, for han vil se også om natten, nå når han endelig har fått åpnet dem.

Først ser han skeivt. Fjeset til den ved sengen er helt vridd. Han undrer seg: «Er hun pen? Eller ikke?»

Beveger han på haken, betyr det ja

Så kan han også røre lite grann på haken.

De lager et system for å kommunisere: Beveger han på haken, betyr det ja. Blunker han med øynene, betyr det nei.

Etter hvert bruker han alfabetet for å uttrykke seg. De han samtaler med, peker på bokstaver og han blunker «ja» på rett bokstav.

– Jeg hadde skjelvinger, og bevegelsene var ukontrollerte. Det kunne skape litt problemer. Vi hadde avtalt hva signalene mine betydde, trodde jeg, men så hadde en sykepleier tolket det motsatt. Oi, tenkte jeg, da må jeg gjøre det motsatt, så det blir rett, sier han.

Han blander sammen virkelighet og hallusinasjoner.

– Da følelsen så smått kom tilbake i ryggen, trodde jeg at jeg lå på et  forferdelig underlag, en hard plate. «Ta bort plata», prøvde jeg å si med bokstavkodesystemet. Jeg tolket inntrykkene på min måte.

– Det er en liten bjørn oppi lufteluka

Nå er legene mer inne hos ham, det skjer noe, og det syns han er artig.

– Jeg hadde savnet dem. Nevrologen kom ­ofte og så til meg, jeg kalte ham etter hvert livlegen. Han var opptatt av hvordan det gikk med meg. Da måtte sykepleierne tolke for ham, for det var ikke lett å skjønne de små tegnene mine for ja og nei.

Han fantaserer fortsatt. «Drømmer du mye», spør nærmeste sykepleier.

– Men nei, jeg sov jo knapt. «Drømme» var feil ord, jeg var jo sikker på at det var en liten bjørn oppi lufteluka. Jeg drømte ikke, sier han.

Langsomt kvelt med våt sand

Han har troll i dynen. Det ligger folk nede i sengen og klyper ham i beina. Arbeidskameratene plager ham også, de fester ved sengen hans. Det er en del av «programmet», det. Intensiven mener dette skal hjelpe ham til å bli fortere frisk.

Torturert blir han også. Han ligger på en sandbanke ved vannet og pleieren kveler ham langsomt med våt sand.

I desember rykker det inn en gjeng med fjøsnisser. De holder det gående og tar seg til rette i flere­ uker før de endelig blir kastet ut. Da renner det ut med nisser fra sykehuset, og de blir hentet med busser for å bli destruert.

Sikker på at det hadde skjedd

Han tror han endelig er kvitt plagene. Men han får aldri fred. For da kommer barndomskameraten og presser godteri ned i halsen på ham.

Gradvis forstår Oddmund Vestenfor at dette er hallusinasjoner. Men gutten som dør på grusomt vis oppe i åsen, glemmer han aldri. Han hører fortsatt morens klagesang når hun finner ham sterkt lemlestet.

– Jeg var helt sikker på at alt dette hadde skjedd. Det var virkelig, like mye som Gud var virkelig, helt til lammelsene trakk seg tilbake fra hodet i begynnelsen av mars. Jeg jobbet med å holde de vonde hallusinasjonene vekke, forteller han.

Torturen han snakker om, skjer antakelig når de renser munnen på ham.

Vestenfor forteller like levende om det han har hallusinert som når han forteller om fakta. Han husker datoer, han husker stemmene til dem som var rundt ham. Alt de snakket om rundt ham og i gangen har han fått med seg.

HVA ER EN HALLUSINASJON?
  • En sanseopplevelse uten at det foreligger en ytre påvirkning av sanseorganet. Du kan høre og se ting som ikke eksisterer eller er virkelige.
  • Den skilles fra vrangforestillinger, som er fastlåste og urimelige oppfatninger uten samtidige sanseinntrykk.
  • Alt som kan påvirke hjernefunksjonen alvorlig, vil kunne gi hallusinasjoner.

Kilde: Norsk Helseinformatikk

Prater for å bevare forstanden

Vestenfor prater hele tiden med personalet. Inni seg.

– Jeg ble mer aktiv med dette da jeg var blind og helt alene. Det var viktig for å kunne bevare forstanden.

Radioen blir en viktig del av livet. Han liker sport, politikk og nyheter. Etter hvert får de pårørende formidlet at NRK P2 er favoritten.

– Alt i alt var radioen nyttig, selv om lyden iblant var smertefull, som når de glemte at ørene dagen før var drenert for vann, og hørselen var tilbake som normalt.

Når han hører på nyhetene at Donald Trump vinner valget (8. november 2016), skyter blodtrykket i været.

– Dette hadde pleierne og jeg moro av. Jeg hadde jo fulgt med og var redd dette skulle skje …

– Fysioterapeuten kjente tonus

Sykepleierne er godt i gang med å mobilisere ham, de begynte tidlig med det. Først opp i ståseng, men i korte økter på grunn av det lunefulle blodtrykket. Så lenger og lenger. Kroppen må holdes i gang. De får ham oppreist i spesialstol.

Fysioterapeuten tar ham i hånden og beveger leddene. Vestenfor har hele tiden vært motivert for å trene.

– Fysioterapeuten hadde tro på at det skulle­ snu, for det var rester av muskelkraft da hun bøyde­ på armene mine. Hun kjente det var tonus i muskulaturen.

Vestenfor var enig og sa: «Ja, ja, ja!» Inni seg …

Får hull i magen

– Å trene i ståseng er hardt for skrotten. Vi måtte være veldig forsiktig, for blodtrykket spratt opp, og så ned, på en blunk. Det kunne også skje etter små endringer i sinnsstemning. En gang i januar føk det opp i over 300 og så ned til 40. Sykepleieren hadde aldri opplevd før at dette ikke førte til varig skade, forteller han.

Hull i magen, PEG (Perkutan Endoskopisk Gastrostomi), får han i desember.

Da går mat og medisiner den veien, og det er godt å bli kvitt sonden.

Nå er også hørselen på plass, han har fått lagt inn dren i ørene. Først nå får han tilpasset briller, etter beste evne, han kan jo ikke bruke kontaktlinser.

«Vil du leve?»

«Vil du fortsatt leve?» spør legen rundt juletider. «For det er ikke sikkert vi kan hjelpe deg noe mer.»

Oddmund Vestenfor er godt forberedt på denne samtalen, men må svare med usikre signal med haken eller øynene.

Også familien er i ferd med å miste håpet.

– Selv hadde jeg fått trua. Jeg hadde jo strevd i mange måneder, og hadde god kontakt med pleierne. Jeg hadde nådd langt, livet var slik sett vendt tilbake, sier han.

Noe skjer i kroppen. Han setter rekord i ståsengen: Tretti minutter, fem og førti, en time … Han kjemper og vil leve, og pleierne får det med seg.

– Nærmeste sykepleier hadde tidligere om høsten­ fortalt at jeg er såpass ung og sterk, og at jeg skulle få leve. De skjønte hvor motiverende det var, og det gjorde at jeg holdt ut den mørkeste tida.

Ingen god bursdag

15. desember fyller han 50 år. Det blir en vond dag, og han får noe beroligende. Julaften er forferdelig. Nyttårsaften blir bedre.

På nyåret klarer han først å røre på nakken. ­Etter noen uker kan han også bevege på den ene skulderen.

– Da skjønte sykepleierne rundt meg at nå går det rette veien.

– Hva følte du da?

– Jeg fantaserte litt fortsatt, men hadde jo tenkt i desember at i januar, da skal det snu. Og det gjorde­ det, så smått.

Før jul hadde han fått medisinen rituximab, som er et kraftig immundempende middel. Var det denne­ som hjalp?

– I ettertid tror vi at det var den som fikk fart på tilhelingen, sier Vestenfor.

Som en baby

Alt må læres på nytt.

– Da jeg var relativt trygg på dem som stelte meg, så jeg meg selv som en baby på åtte-ni måneder, helt avhengig av de foresatte. Den skjønner mye, men kan ennå ikke uttrykke det.

For å få kroppen i gang, må hjernen først aktiveres:

– Skulle jeg bøye en arm, måtte jeg først tenke ­instrumentelt: «Bøy armen!» Så gjøre selve bevegelsen. Det var mental trening.

12. januar får han enerom. Han tror det er en leilighet.

– Jeg hadde blanda følelser om det. Jeg forsto det var riktig, men var redd for å bli mer alene. Jeg var jo sysselsatt når det var folk rundt meg, og når pleierne stelte andre pasienter, fulgte jeg med, sier han.

Da setter de én fast pleier på ham, og snart er de to faste.

«Kan det være innbilning?»

I februar kan han bevege hodet, og kan derfor følge med på apparatene rundt ham. Han har kontroll på både oksygenopptak og puls.

Hallusinasjonene ebber etter hvert ut. Han ser at kompisen sitter i trappen midt i rommet. Ingen ­andre ser at han sitter der.

– De sa det kanskje var innbilning, men nei. Jeg var uenig. Det er som å være dement, du tror ikke på det andre sier. Men etter hvert kom tanken: «Er det innbilning lell, dette her …?»

I februar slutter synshallusinasjonene, men smakshallusinasjonene varte til ut i mars.

– Lenge var jeg rar og stiv i fjeset. Alt skulle jo på plass. Jeg trente på å smile. Det var ikke lett. Mobili­sering, det ordet er veldig viktig.

Tilbake til nevrologen

Etter et halvt år på intensiven, flytter han tilbake til nevrologen 8. mars. Der har han alle maskinene rundt seg på eget rom og får nye pleiere.

Etter hvert prøver de ut reiserespirator, som henger­ bak på en rullestol.

Det er tungt å bli heist opp av sengen, over i sele og ned i stol. Det går framover, men han er utrygg når han skal mobiliseres på grunn av feil med respiratorene. Og det gjør vondt når bein og armer for raskt bøyes på plass i stolen.

Han begynner å spise så smått. Og han kan snakke­ litt.

Han får store smerter i magen. Det er størknet ­avføring fra tykktarmen som må presses ut.

Utskrevet etter ni måneder

29. mai 2017 forlater han sykehuset i Drammen i rulle­stol, fortsatt på respirator. Turen går til ­rehabilitering på Ringerike. Timen i en taxi blir lang og tøff, for han holder fortsatt for det meste­ sengen.

På rehabiliteringssenteret lærer han å puste av lungesykepleieren, som er med fra Drammen. Hun er en god støtte den første uken utenfor sykehuset.

I oktober, etter langvarig trening med rullestol og bruk av armene, greier han å gå litt.

– Det var følelsesmessig sterkt. Både for meg og for de rundt meg.

10. oktober flytter han til Sunnaas sykehus. Han trapper gradvis ned på medisinene. Han har fortsatt store smerter og plages med at nervene begynner å vokse til igjen.

– Jeg hadde trodd det ville ta veldig lang tid å ­lære å gå, men i desember kom det seg.

– Jeg ble gradvis mer likeverdig

På Sunnaas maler han og lager ting i leire for å få fingre og hender i gang.

– Jeg var mer med i samfunnet nå, møtte folk som nettopp hadde skadet seg, ting ble mer normalt.

Treningen er tøff, men snart går han gjennom de lange gangene der han før hadde rullet i full fart med stol.

– Jeg kom som pasient og ble gradvis mer et likeverdig medmenneske.

Hjemme – etter et og et halvt år

Så er det hjem igjen til Gol i januar 2018, for ­bo­trening og opptrening med lokal fysioterapeut. Han får trygghets­alarm, for sikkerhets skyld. Men det går bra, og i februar er han uten hjelp og tilsyn.

– Det var lenge uklart om jeg kunne bo i leiligheten min. Vi visste ikke hvor bra jeg kunne bli. At det skulle bli såpass, er nok en gledelig overraskelse for mange.

Rullestolene han hadde med, ble stående ubrukt. Og snart kunne de leveres inn.

Hva med trappen opp i andre etasje? Og hva med bilkjøringen?

Han måtte bli helt kvitt de sterkeste smertestillende medisinene. I januar ble det bare Paracet, og da hadde han lov til å kjøre bil igjen

– Men jeg måtte kjøre opp på nytt og ble testet kognitivt på Sunnaas.

Dette var i februar, og siden har han kjørt bil.

(Saken fortsetter under bildene)

HØYENHALL 2017: I respirator bare om natten. Foto: Privat

SUNNAAS 2017: Nettopp kommet til Sunnaas. Foto: Reidun Vestenfor Jerpstad

MAI 2018: Første lange gåtur med søstrene Reidun og Solveig. Foto: Privat

God på det mentale

Nå er det gått snart fire år siden han kom hjem. ­Oddmund Vestenfor har gjort seg mange refleksjoner etter det.

– Jeg var god på det mentale. Hjernen var jo den ene muskelen som ble stimulert da jeg lå lam så lenge­, aleine og inne i meg sjøl, sier han.

– Hvor lenge følte du at sykdommen varte?

– Det prikker i huet nå, og jeg kjenner det i føttene­. Jeg har rester etter sykdommen. Det har vært både kraftige og små tilbakefall.

Nå går han til og fra arbeid, og går lange turer i bratt terreng. Han trener styrke og intervall, og løper litt.

– Jeg prøver å trene jamt.

– Det kan skje tabber

Både på nevrologen og på rehabiliteringssenteret var det mye som føltes utrygt.

– Det kan skje tabber. Enten fordi sykdommen har kommet langt, eller rene sykehustabber.

– Man tenker jo at det er livsfarlig når det er helg, iblant på ettermiddagen og natta og. Man kan kvie seg. Til ferieavviklingen også. Vikarene kan ikke det de skal. Det er på limiten hele tiden.

Han legger til:

– Alt i alt er jeg veldig fornøyd med systemet, som trør til når det er virkelig alvorlige tilfeller.

Tester ut medisin

Flertallet som får Guillain-Bairré, blir friske etterpå.

– Vi tror nå at sykdommen min er kronisk, men moderne medisin holder sykdommen i sjakk. Vi tester den ut, og ser at medisinen kan hjelpe mange flere enn meg.

Snart fyller han 55 år.

– Jeg har lyst til å arbeide fremover, vi vet jo at det er viktig å holde seg i gang.

Vestenfor er lektor på videregående skole­ og underviser i norsk, samfunnskunnskap og historie.

Kunne være redd for ikke å få puste

– Det er et konstant stress å være kopla på respirator, spesielt når du ikke kan gjøre rede for deg. Men jeg ble trygg på at maskina gjorde jobben med å puste for meg.

Men når det skulle skiftes slange, eller ved flytting mellom rom og til og fra undersøkelse­, fikk han manuell pustehjelp med bag fra pleierne.

– Da kunne jeg være redd for ikke å få puste.

En gang ble det traumatisk. Det skjedde da de justerte ned oksygenet for at han skulle trene på å puste mer selv.

– Det skjedde en fredag, men de glemte å øke igjen, så jeg hadde for lite oksygen hele helgen. Da var hallusinasjonene verre enn ellers.

Lå liksom på oppbevaring

– Gjorde de nok for å prøve å forstå deg?

– De var vel ikke klar over at jeg var våken. I starten trodde de kanskje jeg var bevisstløs – at jeg «sov», sier han.

– Det er lett å bli glemt, de har det jo travelt. Jeg lå liksom på oppbevaring mellom alle andre. Da diagnostiserte jeg medpasientene, jeg måtte jo finne på noe.

– Hvordan var det å dele rom så lenge?

– Både og. Det var jo trygt å være med de andre, men jeg fikk aldri ro til å sove. Jeg følte jeg ikke sov i hele tatt, jeg hadde jo intense smerter.

Var redd for å bli torturert

– Noen av hallusinasjoner var forferdelige, og jeg var redd for å bli torturert. Så jeg spilte på lag med pleierne, eller vokterne, og samarbeidet etter beste evne.

Han ble fortalt på forhånd at han ville få en reaksjon av de sterke medisinene og av livet i respirator.

– Så jeg var forberedt, men jeg greide ikke skjelne­ mellom det virkelige og hallusinasjonene.

Da han igjen kunne uttrykke seg, var det flere som ble overrasket over at han husket dem.

– Jeg kjente dem igjen på stemmen. Kanskje hadde de hjulpet til med å flytte på meg om natta.

– Først er det nedverdigende

Det var sykepleiere som best klarte å tolke ham.

– Jeg måtte overgi meg til helsepersonalet. Man må stole helt på det de gjør, jeg var totalt avhengig. For å få næring, bli stelt. Først er det nedverdigende på en måte, at alt stell må gjøres av andre. Men du må jo bare godta det.

– Var det fint å ha de samme pleierne rundt deg?

­– De skulle jo trygge meg, men det kunne og bli kjedelig og lite utviklende. Med nye folk var det mer spennende, det skjedde mer, men jeg var helt avhengig av de sykepleierne. De var mine nærmeste, sammen med familien min. Intensiven var hjemmet mitt.

Kom det noen andre sykepleiere eller leger og slo av en prat, så betydde det mye:

– Vi kan kalle det mental mobilisering. Det hendte de fant på noe morsomt, og aktiverte meg med i det sosiale. Det var bra.

– Er du en sosial type?

– Underveis tenkte jeg at det var godt dette skjedde meg, ikke så mange andre ville greid det. Jeg har klart det, fordi jeg er vant til å være alene, og jeg er en tenksom type som kan finne mening og interesse i det meste.

Ble deprimert etter intensiven

– Følte du deg deprimert?

– Det var så mye dramatisk som skjedde, og jeg greide å snu de tunge stundene til det bedre. Ikke minst på grunn av de nærmeste sykepleierne, som støtta meg da de visste at jeg var våken, sier han.

– Det hjalp å prate med Gud, det var en konti­nuerlig forhandling og bønn. Velsignelsen, som jeg ikke lenger husker ordrett, var til trøst. Så fikk det gå som det måtte gå. Det gode fikk overtaket, ­alle ville meg vel, og det helvetet som var her, var til å holde ut.

Men han var deprimert da han kom ut av ­intensiven og over på nevrologen, og enda mer på rehabiliteringen.

– Jeg hadde kommet så langt, men hadde tung opptrening foran meg.

Fikk bli på grunn av blodtrykket

– Det er imponerende at du klarte å beholde vettet?

– Ja, jeg kan takke Gud. Om det fins en gud, det vet jeg ikke helt, jeg hallusinerte jo så veldig. Jeg hadde et rikt indre liv. Men var samtidig til stede i det daglige, visste når på døgnet det var, og kjente dem som var rundt meg.

Han tenkte hvor dyrt det var for samfunnet at han lå der.

– På Sunnaas så jeg hardt trafikkskadede bli mye fortere frisk enn meg, og jeg har jo følt at jeg var en belastning, og at de ville ha meg ut før. Men jeg var jo ikke klar for det.

– Det flyktige blodtrykket, som føk i været og datt i kjelleren, var vel den viktigste grunnen til at jeg ble værende på intensiven så lenge. De ble jo glad i meg, og jeg i dem. Vi skulle jo klare dette­ sammen.

Dramatisk og langtekkelig

– Det ble nok dramatikk på sykehuset?

– Ja, men det var langtekkelig og. Hjernen finner­ på utflukter. Tidlig om morgenen, jeg hadde­ ikke fått på klær, føk jo jeg rundt i Drammen, var inn til Oslo, i en tv-serie fra åttitallet. Kulisser transformerte seg til sykehus i Oslo, eller var det Drammen?

Slik reiste han dag ut og dag inn.

– Jeg kunne plutselig våkne på Hadeland. Da hadde­ jeg nok i virkeligheten blitt flyttet til et ­annet rom.

Han prøver å finne forklaringer på hallusina­sjonene:

– For de var like virkelige som det hverdagslige stellet og rutinene.

«Du har en forferdelig sykdom»

En sykepleier skrev i dagboken hans: «Du sover godt, jeg vil ikke forstyrre deg.»

– Men jeg hadde det grusomt da, husker jeg. Jeg ville «prate» eller få trøst. Jeg fikk jo aldri sove – men jeg må jo ha sovet noe likevel.

En annen sa: «Det er en forferdelig sykdom du har.»

– På en måte var det fælt å høre, men jeg opplevde det som empatisk. Hun forsto, og jeg forsto nok mer, og kunne ta innover meg sykdommen sett utenfra, sier han.

Snakket litt om kunstig koma

Hans viktigste budskap er: Man må alltid regne med at pasientene hører.

– Også de som ligger for døden. Hvor lenge har man tanker før man slokner? Hvem er bevisst, og hvor lenge? Det vet man jo ikke.

Han ble ikke lagt i kunstig koma:

– Det var litt snakk om det. Men vi trodde det kunne bli en måned på respirator, og det måtte jeg tåle. At det skulle bli elleve måneder, ante vi ikke.

– Burde du vært i koma, da du hadde det som verst med smerter?

– Det har jeg ikke tenkt på. Men jeg ville jo dø, fordi det var så vondt. Hadde de forstått hvor vondt det var, så hadde jeg vel blitt hjulpet med de morfinpreparatene jeg omsider fikk etter to måneder.

Han spør seg: Hvordan ville det vært å vekke en hardt rammet pasient etter noen måneder?

– Jeg er redd de hadde sett det som best å trekke­ ut kontakten til pustemaskina. Så langvarige tilfeller­ med denne sykdommen kjente de ikke til.

En viktig historie å fortelle

I ettertid har han besøkt intensiven flere ganger.

– Det var så trivelig å hilse på dem. Jeg følte meg hjemme. Jeg er veldig takknemlig for å ha blitt så godt tatt vare på.

– Hvordan er det å snakke om det du har vært gjennom?

– Det er en del av bearbeidelsen, sier han.

– Det har vært veldig viktig for meg, som ikke kunne gi uttrykk for noen ting over så lang tid, å fortelle.

RÅD TIL SYKEPLEIERE FRA ODDMUND VESTENFOR
  • Snakk med pasienten. Husk at hørselen ikke er avhengig av muskelkraft, og kan henge lenge ved.
  • Vær ærlig hvis pasienten tåler det.
  • Ikke vær redd for å snakke om pasienten, men tenk at pasienten hører det.
  • Behandle den som ligger der som et individ.
  • Motiver! Men den som motiverer og mobiliserer, må være ærlig og ta det på alvor.

TRIVELIG: Vestenfor har besøkt intensiven i ettertid.  – Det var så trivelig. Jeg er veldig takknemlig for å ha blitt så godt tatt vare på. Foto: Elias Dahlen

DETTE SKJEDDE MED ODDMUND VESTENFOR
  • Juli 2016: Kjenner prikking i hendene, de første symptomene.
  • 29. august: Legges inn på intensivavdelingen på respirator på Drammen sykehus. Etter hvert er han lammet fra topp til tå, men bevisst. Han kan ikke kommunisere.
  • Oktober: Får fastsatt diagnosen Guillain-Barré syndrom.
  • November: Åpner øynene.
  • Januar 2017: Kan først lee på nakken, senere på skulderen.
  • 8. mars: Flyttes til nevrologisk avdeling, men er fortsatt på respirator. Kan nikke og bevege på hodet.
  • Mai: Begynner å spise.
  • 29. mai: Flyttes til rehabilitering på Høyenhall Helse og Rehabilitering. Lærer å puste. Får elektrisk rullestol og mobiliseres mer.
  • Oktober: Til Sunnaas sykehus. Lærer å gå.
  • Januar 2018: Kommer hjem til Gol.
  • November 2021: Jobber 75 prosent som lektor på videregående.

Har du tips til saker du vil at jeg skal skrive om, send meg en epost!

Journalist Marit Fonn

marit.fonn@sykepleien.no